Dere som har vært utbrente..

[AnonymBruker]

Hei!

Dere som har vært «skikkelig» utbrente (typ sengeleie og sterke plager over mnd/år); kan dere fortelle meg litt om forløpet deres tilbake til hverdagen, eller til «den nye normalen»? 
 

Gjerne mest om hvilke fysiske plager dere hadde utenom fatigue, smerter o.l, eventuelle utredninger og behandlinger, hvordan dere opplevde prosessen, osv… Var plagene konstante? Kom og gikk, avhengig/uavhengig av aktivitetsnivå….?

 

 

Anonymkode: f2782...85d

[AnonymBruker]

Har brukt snart 1,5 år fra 0-50% jobb. Til å begynne med var problemene kognitive for min del. Har et lite barn så det finnes ikke anledning til å være sengeliggende. Jeg slet voldsomt med hjernetåke. Husket ingenting og visste knapt hvor jeg var. Gikk også utover eksekutive evner. Klarte ikke dusje f.eks, gikk fort 10 dager mellom hver dusj. Skal ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av hva jeg bedrev dagene mine med til å begynne med, ren overlevelse. Min mann var forferdet, han kjente meg ikke igjen.

Nå har jeg mye mer glede i hverdagen. Kontroll på hva jeg driver med, husker mye (men bruker en del lister), og ser fremover  

Anonymkode: 48c89...0a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.11.2024 den 14.13):

Har brukt snart 1,5 år fra 0-50% jobb. Til å begynne med var problemene kognitive for min del. Har et lite barn så det finnes ikke anledning til å være sengeliggende. Jeg slet voldsomt med hjernetåke. Husket ingenting og visste knapt hvor jeg var. Gikk også utover eksekutive evner. Klarte ikke dusje f.eks, gikk fort 10 dager mellom hver dusj. Skal ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av hva jeg bedrev dagene mine med til å begynne med, ren overlevelse. Min mann var forferdet, han kjente meg ikke igjen.

Nå har jeg mye mer glede i hverdagen. Kontroll på hva jeg driver med, husker mye (men bruker en del lister), og ser fremover  

Anonymkode: 48c89...0a9

Beklager, glemte bort at jeg hadde laget tråden 🙈 Godt å høre du er på bedringens vei!❤️

Har tre barn, men var sengeliggende i ca 3 måneder (mannen måtte i perm fra Nordsjøen, og svigers flytta omtrent inn). Er langt langt langt bedre mtp utmattelse nå, og har vært heldig og sluppet unna depresjon og håpløshet. Men diverse leddsmerter og andre fysiske symptomer har derimot bare økt på. 
 

Er nå bekymret for om perioden med alvorlig stress kan ha «utløst» noe revmatisk eller mer kronisk…. Eller om dette bare er et forventet forløp innen utbrenthet. 
 

(Var ikke jobb som gjorde meg utbrent, men flere år med to alvorlig krevende pårørenderoller som begge endte med dødsfall, kombinert med et rimelig hektisk småbarnsliv)

Anonymkode: f2782...85d

[AnonymBruker]

Hei. 
Var relativt alvorlig utbrent. Mye sengeliggende første måneder, fryktelig mye smerter i kroppen, masse angst, en helt grusom utmattelse, tinnitus, hodepine, svimmelhet, fryktelig kvalm og mye mageproblemer. Hva var ikke galt, liksom😄 
Veien tilbake var lang. Jeg var 100 % sykmeldt i 5-6 mndr, før jeg prøvde meg i 10 % stilling. Det gikk ikke! Fortsatte med 100 % sykmelding i et års tid, hvor fokuset ble på å gjøre ting som var bra for meg. Etter at den mest akutte fasen hadde lagt seg og energien var litt bedre, begynte jeg å gå korte turer. Veldig korte. Jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut og måtte lære meg å puste på nytt- om det går an å si. Deretter tok jeg opp trening så smått. Jeg var altså så livredd for tilbakefall at jeg tålte ikke å kjenne på noe som minnet meg om hvor dårlig jeg var i starten. Turte ikke gå alene i frykt for å falle om, turte ikke å få høy puls fordi jeg var redd for at hjertet skulle svikte osv. Kjente jeg på utmattelse kom tårene automatisk. Det å bli så dårlig som jeg var, var så traumatisk at jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg til tider. 
Da jeg etter hvert kjente at jeg kunne utfordre meg litt og litt mer fysisk uten å bli dårlig, hadde jeg fokus på å bygge opp fysikken med styrketrening og gåturer. Det ble min prioritet, utenom barna såklart. 
Jeg startet i 10 % jobb, så 20, så 30 osv, tok det veldig rolig. 2,5 år etter smellen klarte jeg å jobbe 60 % og ha et ganske velfungerende liv utenom. Jeg endte med å bytte jobb og er nå tilbake i 100 % jobb. Trodde aldri jeg skulle komme hit! 
Plagene mine var relativt konstante det første halve året, men etter det kom de litt av og på. Hadde gode dager og elendige dager. Deretter ble det gode måneder og færre dårlige dager. Så kunne det komme et set back igjen, før det fortsatte å gå fremover. Veldig frustrerende og uforutsigbart. Smertene i kroppen lettet etter hvert som pusten kom på plass og stresset slapp mer og mer taket. Samme med kvalmen, hodepinen og svimmelheten. Tinnitusen er nesten borte. 
Jeg vil ikke si at jeg har gjort alt for mange endringer i livet mitt, annet enn å bytte jobb og bli flinkere til å lytte til signalene kroppen min gir. Jeg var heller ikke utbrent pga jobb (men den var ikke noe positivt oppi det hele heller), men pga store omsorgsoppgaver og bekymringer. Slike ting er det ikke bare å legge bort. 
Håper du finner din vei ut❤️ Bare spør om det er mer du lurer på! 

Anonymkode: f57b0...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei. 
Var relativt alvorlig utbrent. Mye sengeliggende første måneder, fryktelig mye smerter i kroppen, masse angst, en helt grusom utmattelse, tinnitus, hodepine, svimmelhet, fryktelig kvalm og mye mageproblemer. Hva var ikke galt, liksom😄 
Veien tilbake var lang. Jeg var 100 % sykmeldt i 5-6 mndr, før jeg prøvde meg i 10 % stilling. Det gikk ikke! Fortsatte med 100 % sykmelding i et års tid, hvor fokuset ble på å gjøre ting som var bra for meg. Etter at den mest akutte fasen hadde lagt seg og energien var litt bedre, begynte jeg å gå korte turer. Veldig korte. Jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut og måtte lære meg å puste på nytt- om det går an å si. Deretter tok jeg opp trening så smått. Jeg var altså så livredd for tilbakefall at jeg tålte ikke å kjenne på noe som minnet meg om hvor dårlig jeg var i starten. Turte ikke gå alene i frykt for å falle om, turte ikke å få høy puls fordi jeg var redd for at hjertet skulle svikte osv. Kjente jeg på utmattelse kom tårene automatisk. Det å bli så dårlig som jeg var, var så traumatisk at jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg til tider. 
Da jeg etter hvert kjente at jeg kunne utfordre meg litt og litt mer fysisk uten å bli dårlig, hadde jeg fokus på å bygge opp fysikken med styrketrening og gåturer. Det ble min prioritet, utenom barna såklart. 
Jeg startet i 10 % jobb, så 20, så 30 osv, tok det veldig rolig. 2,5 år etter smellen klarte jeg å jobbe 60 % og ha et ganske velfungerende liv utenom. Jeg endte med å bytte jobb og er nå tilbake i 100 % jobb. Trodde aldri jeg skulle komme hit! 
Plagene mine var relativt konstante det første halve året, men etter det kom de litt av og på. Hadde gode dager og elendige dager. Deretter ble det gode måneder og færre dårlige dager. Så kunne det komme et set back igjen, før det fortsatte å gå fremover. Veldig frustrerende og uforutsigbart. Smertene i kroppen lettet etter hvert som pusten kom på plass og stresset slapp mer og mer taket. Samme med kvalmen, hodepinen og svimmelheten. Tinnitusen er nesten borte. 
Jeg vil ikke si at jeg har gjort alt for mange endringer i livet mitt, annet enn å bytte jobb og bli flinkere til å lytte til signalene kroppen min gir. Jeg var heller ikke utbrent pga jobb (men den var ikke noe positivt oppi det hele heller), men pga store omsorgsoppgaver og bekymringer. Slike ting er det ikke bare å legge bort. 
Håper du finner din vei ut❤️ Bare spør om det er mer du lurer på! 

Anonymkode: f57b0...6c4

Hadde du problemer kogntivt og med PEM?

Anonymkode: 195c3...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.11.2024 den 14.04):

Hei!

Dere som har vært «skikkelig» utbrente (typ sengeleie og sterke plager over mnd/år); kan dere fortelle meg litt om forløpet deres tilbake til hverdagen, eller til «den nye normalen»? 
 

Gjerne mest om hvilke fysiske plager dere hadde utenom fatigue, smerter o.l, eventuelle utredninger og behandlinger, hvordan dere opplevde prosessen, osv… Var plagene konstante? Kom og gikk, avhengig/uavhengig av aktivitetsnivå….?

 

 

Anonymkode: f2782...85d

Hei, TS ❤️ Eg vil helst ikkje skrive noko om mine fysiske plager, men vil berre tipse deg om ein nydeleg liten hypno-meditasjon som eg gjorde dagleg på min veg tilbake til eit vitalt liv. Den ga meg både energi og avslapping. 

 

Anonymkode: 0b284...7fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hadde du problemer kogntivt og med PEM?

Anonymkode: 195c3...bfe

Hadde hjernetåke (altså glemsk og vanskelig å holde tråden over lengre tid i en samtale. Redusert konsentrasjon, ble fort overstimulert osv…) Kan ikke si jeg hadde PEM annet enn at jeg ble dårligere etter aktivitet de første månedene. Etter det ble jeg jo mer sliten etter aktivitet, men ikke nødvendigvis forverring utover det. 

Anonymkode: f57b0...6c4

[AnonymBruker]

Mulig de ikke var utbrente:

https://www.dagbladet.no/nyheter/norsk-psykolog-slar-utbrent-alarm/82161989

Anonymkode: aadeb...bac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2024 den 23.46):

Hei. 
Var relativt alvorlig utbrent. Mye sengeliggende første måneder, fryktelig mye smerter i kroppen, masse angst, en helt grusom utmattelse, tinnitus, hodepine, svimmelhet, fryktelig kvalm og mye mageproblemer. Hva var ikke galt, liksom😄 
Veien tilbake var lang. Jeg var 100 % sykmeldt i 5-6 mndr, før jeg prøvde meg i 10 % stilling. Det gikk ikke! Fortsatte med 100 % sykmelding i et års tid, hvor fokuset ble på å gjøre ting som var bra for meg. Etter at den mest akutte fasen hadde lagt seg og energien var litt bedre, begynte jeg å gå korte turer. Veldig korte. Jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut og måtte lære meg å puste på nytt- om det går an å si. Deretter tok jeg opp trening så smått. Jeg var altså så livredd for tilbakefall at jeg tålte ikke å kjenne på noe som minnet meg om hvor dårlig jeg var i starten. Turte ikke gå alene i frykt for å falle om, turte ikke å få høy puls fordi jeg var redd for at hjertet skulle svikte osv. Kjente jeg på utmattelse kom tårene automatisk. Det å bli så dårlig som jeg var, var så traumatisk at jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg til tider. 
Da jeg etter hvert kjente at jeg kunne utfordre meg litt og litt mer fysisk uten å bli dårlig, hadde jeg fokus på å bygge opp fysikken med styrketrening og gåturer. Det ble min prioritet, utenom barna såklart. 
Jeg startet i 10 % jobb, så 20, så 30 osv, tok det veldig rolig. 2,5 år etter smellen klarte jeg å jobbe 60 % og ha et ganske velfungerende liv utenom. Jeg endte med å bytte jobb og er nå tilbake i 100 % jobb. Trodde aldri jeg skulle komme hit! 
Plagene mine var relativt konstante det første halve året, men etter det kom de litt av og på. Hadde gode dager og elendige dager. Deretter ble det gode måneder og færre dårlige dager. Så kunne det komme et set back igjen, før det fortsatte å gå fremover. Veldig frustrerende og uforutsigbart. Smertene i kroppen lettet etter hvert som pusten kom på plass og stresset slapp mer og mer taket. Samme med kvalmen, hodepinen og svimmelheten. Tinnitusen er nesten borte. 
Jeg vil ikke si at jeg har gjort alt for mange endringer i livet mitt, annet enn å bytte jobb og bli flinkere til å lytte til signalene kroppen min gir. Jeg var heller ikke utbrent pga jobb (men den var ikke noe positivt oppi det hele heller), men pga store omsorgsoppgaver og bekymringer. Slike ting er det ikke bare å legge bort. 
Håper du finner din vei ut❤️ Bare spør om det er mer du lurer på! 

Anonymkode: f57b0...6c4

Takk for langt og utfyllende svar!❤️

Dette var egentlig som å lese om meg selv. Jeg har heldigvis ikke vært særlig fortvila/nedfor/skuffa, kanskje mest fordi hodet ikle har greid å samle en tankerekke lang nok til å kunne se verken lyst eller mørkt på noe 😅

Jeg nærmer meg 2 år nå, er i 10% jobb, og det er i grenseland for hva jeg klarer fysisk. Men de gjør likevel så enormt mye for det mentale, så de 10% vil jeg helst tviholde på!

 

Veldig godt å lese at du har kommet deg tilbake til en levelig hverdag, det hjelper meg å se at det er fullt mulig og lov å håpe på!

Anonymkode: f2782...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2024 den 18.41):

Mulig de ikke var utbrente:

https://www.dagbladet.no/nyheter/norsk-psykolog-slar-utbrent-alarm/82161989

Anonymkode: aadeb...bac

Det er vel kanskje ulike former for utbrenthet, så jeg vil selv være forsiktig med å si at noen ikke er utbrente «nok». I mitt tilfelle var det ikke snakk om noen negative følelser eller mangel på motivasjon på noe vis, kroppen sluttet bare helt å virke. 

Anonymkode: f2782...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er vel kanskje ulike former for utbrenthet, så jeg vil selv være forsiktig med å si at noen ikke er utbrente «nok». I mitt tilfelle var det ikke snakk om noen negative følelser eller mangel på motivasjon på noe vis, kroppen sluttet bare helt å virke. 

Anonymkode: f2782...85d

Samme her

Hadde du ekstrem angst og?

Anonymkode: 195c3...bfe

[AnonymBruker]

Jeg har vært utbrent i mange år, jeg måtte slutte på skolen fikk diagnosen fibromyaligi som 20 åring, men det ble aldri tatt hensyn til mine behov. Så jeg sluttet på skolen og fikk tre (!) Ringevikar-jobber, for penger må en jo ha. Det sier seg selv at jeg ikke ble bedre. I den tid var fibromyaligidiagnosen "psykisk" og absolutt noe en ikke tok hensyn til. Ingen leger tok det alvorlig, ingen tilrettelegging fra arbeidsgiver, ingenting hjelp eller forståelse. Så hva gjør man da? Jo man tvinger seg frem, dag etter dag. Jobbet meg frem til fast stilling, ble mor for første gang og så ble jeg butikksjef. Ingenting av dette kom lett, jeg presset meg selv til strikken røk og jeg møtte veggen som 30 åring. 

Problemet slik jeg ser det nå er at jeg fikk ikke hvile, å ligge i sengen i dager-uker-måneder fremstår som en drøm for meg for jeg måtte opp uansett. Har krypt på alle fire fordi jeg ikke kunne komme meg opp, men jeg måtte bare. Ble presset til AAP og tilbake i samme bedrift (dog ikke som butikksjef. Jeg gråt av lettelse da jeg ble omplassert). Alt føltes som en konstant virvelvind, og jeg måtte fortsette fremover. 

Min mentale helse var dårlig. Min fysiske helse var elendig. Mitt ekteskap røk og jeg ble alene med to kronisk syke barn og en fulltidsjobb. Igjen ble jeg butikksjef mot min vilje, og jobben var slik at jeg var alene om alt hele tiden. Tok regnskap og bestillinger, varepåfyll osv innimellom kundene. Det gikk i ett... så kunne jeg hente barna som da gikk i bhg og det gikk videre i ett.. om jeg ble sykemeldt måtte jeg likevel innom jobben for å gjøre butikksjefoppgaver, og de ansatte ringte hele tiden, var nesten enklere å gå på jobb. Jeg var på jobb med brukket halebein, lungebetennelse, bronkitt, det var aldri mulighet til å stoppe karusellen.

Jeg møtte veggen igjen. Ble sendt på rehab for stressmestring (!).  Denne gangen satte de foten ned på mine vegne. Jeg ble sykemeldt et år pga utbrenthet. Jeg fikk oppgaver om å ivareta meg selv og begynte å bli bedre da sykemeldingstiden ble brukt opp og det ble igjen AAP. Denne gangen ble det omskolering i tillegg til utplassering. Jeg tok barne og ungdomsarbeiderfaget som privatist samtidig som jeg var assistent og lærervikar på dagene. Så tok jeg fagbrev. Så søkte jeg arbeid (fordi det måtte jeg jo ifølge NAV). Igjen var jeg mer død enn levende, men gjorde som de sa. Fikk vikariat i barnehage og etterpå som 1 til 1 assistent på skole. Jeg pleide å sitte 45 min i bilen før jeg gikk inn, for å "samle krefter". Samme etter skoledagen: jeg måtte sitte i 45 min før jeg kjørte hjem. Jeg levde ikke: bare eksisterte. Jeg var mer død enn levende.

Det gikk som det måtte: jeg falt og slo hodet. Fikk hjernerystelse men måtte likevel være med min elev i to timer og så kjøre meg selv hjem (og så til legen). Det er nå to år siden og jeg har enda kognitiv skade fra fallet. Jeg har svekket korttidshukommelse, blir lett forvirret, glemmer ord og begrep, er svimmel og har daglig vondt i hodet. Jeg tåler ikke lengre lyd eller lys, jeg klarer ikke enkle ting som å svare på et spørsmål mens jeg lager mat. Det blir bare kluss. 

Nå er jeg ufør. Det er ikke noe igjen av meg. Jeg presset meg selv for hardt og for lenge, det er ikke strikk igjen. Prøver i dag å gjøre ting som gleder meg selv og familien, men til og med dagligdagse gjøremål som å støvsuge gulvet eller brette tøy blir enorme oppgaver. Jeg er knekt og jeg kjenner det godt, jeg har ikke overskudd til å være sosial eller delta på arrangementer. Jeg er fysisk ødelagt, men psyken har aldri vært bedre. Jeg har vært på behandling på DPS og lært at jeg har k-ptsd, adhd, angst, og at jeg har "flink pike syndrom" grunnet oppveksten min. Jeg har lært å (i større grad) ta hensyn til meg selv og egne behov slik at jeg fremover kan få et verdig liv. Jeg gir meg ikke, kampånden som har bært meg alle disse årene er enda sterk, heldigvis.  

Jeg er utbrent og det er så mye mer oppslukende enn "å være sliten". 

Anonymkode: 30da2...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Takk for langt og utfyllende svar!❤️

Dette var egentlig som å lese om meg selv. Jeg har heldigvis ikke vært særlig fortvila/nedfor/skuffa, kanskje mest fordi hodet ikle har greid å samle en tankerekke lang nok til å kunne se verken lyst eller mørkt på noe 😅

Jeg nærmer meg 2 år nå, er i 10% jobb, og det er i grenseland for hva jeg klarer fysisk. Men de gjør likevel så enormt mye for det mentale, så de 10% vil jeg helst tviholde på!

 

Veldig godt å lese at du har kommet deg tilbake til en levelig hverdag, det hjelper meg å se at det er fullt mulig og lov å håpe på!

Anonymkode: f2782...85d

Det er det så absolutt! 😊 Jeg hadde periodevis null tro på det og uansett hva folk sa, klarte jeg ikke å tro på det. Tenker det er lurt å ikke stresse med noe enda, selv om det har gått to år. Det tar den tiden det tar og i mellomtiden må man bare gjøre ting som gjør godt for kropp og sjel. Ikke pushe, men utfordre litt innimellom. Jeg fikk mange gode råd mens jeg gikk i behandling, som f.eks. å ikke øke på jobb før man kjenner at man mestrer den prosenten man jobber godt. Øk ikke med for mye av gangen. Når man tror man kan klare mer, hold igjen litt. 
Husk at denne gangen et det du og din helse som står i fokus, ikke alt annet man føler man burde gjort. 
Jeg har troen og heier på deg og alle andre som er i samme situasjon. ❤️

Anonymkode: f57b0...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Samme her

Hadde du ekstrem angst og?

Anonymkode: 195c3...bfe

Nei, ingen problemer med verken angst, nedstemthet, håpløshet eller noe som helst slikt. 

Anonymkode: f2782...85d