Slutte å være peoplepleaser og tørre å ta plass

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med en veldig krevende mor. En mor som kjeftet på meg hvis jeg gråt, og sa "Dette er ingenting å gråte av". Som reagerte med et ekstremt sinne hvis man tok opp noe følelsesmessig, eller ville fortelle om noe man slet med eller tenkte på .  En mor som sa at jeg ikke skulle være selvopptatt. En mor som ikke lot meg snakke om tingene jeg slet med. Jeg er oppvokst med to veldig krevende søsken som tok mye plass. Som lagde mye "drama".  Jeg ble derfor det barnet som sørget for å holde familien sammen, som prøvde å hindre at alt raste fra hverandre. Det gjorde at jeg ble det barnet som aldri sa ifra om egne problemer, som tenkte at "mine problemer er ikke viktige, det skal jeg ikke plage noen med". Som alltid jobbet hardt for å være i godt humør, være morsom og lage god stemning. Jeg har også fått høre hele oppveksten at jeg må passe meg for å ikke bli selvopptatt. 

I tenårene og tidlige voksen-år ble ting verre. Broren min begynte å slite ekstremt psykisk, og sa flere ganger at han ville ta selvmord. Jeg begynte å jobbe enda hardere for å være så lite en byrde som mulig. Det var så mange andre ting som var tunge i familien, så da kunne ikke jeg også kreve noe. Jeg var alene hjemme med ham da han fyllekjørte og nesten kjørte seg ihjel, og jeg kjenner at jeg har større traumer fra det enn jeg trodde. Også da måtte jeg holde det sammen, hindre at alt raste. 

Jeg har en mor som snakker over folk - som ikke lar deg snakke.  En mor som kan bli veldig sint, så man må gå på glasskår rundt henne. Og som, den dag idag, hvis jeg sier at jeg har det tungt sier ting som "Nå må ikke du også begynne, du gjør det bare verre". 

Alt dette har ført til at jeg har blitt en ekstrem peoplepleaser, som holder alle problemer for meg selv, som er vettskremt for å virke selvsentrert eller selvopptatt, som tenker at folk ikke vil like meg eller være med meg hvis jeg ikke alltid er glad.

Dette merker jeg spesielt i jobb. Jeg jobber i teambasert jobb, der man jobber mye i grupper og kaster ut ideer og tanker. Der de aller fleste er freelancere, og det er få jobber  og mange om beinet. Jeg merker at jeg er vettskremt for å ikke virke gira. Jeg er og redd for å ta for mye plass, være "for mye". Dette fører til at jeg forsvinner litt, og at folk ikke blir ordentlig kjent med den jeg er og hva JEG kan bidra med. Jeg er også veldig føyelig mot autoritetspersoner, og redd for at de skal "angre på" at de ansatte meg hvis jeg gjør motstand. 

Noen som kan kjenne seg igjen i dette, og har tips til hvordan jeg kan bryte ut av dette mønsteret? Det er så innprentet i meg at jeg synes det er ekstremt vanskelig å plutselig være den som tar masse plass, ikke konstant tenke på andre og andres behov foran min egen. Jeg har fått høre at jeg er for høflig, og det er jeg totalt klar over, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det. 

Anonymkode: a6381...ffa

[Undrende kvinne]

Å bryte ut av dette mønsteret er vel vanskelig da man er vant til hvordan ting er og tilpasser seg omgivelsene. 

Jeg kan ikke sette meg inn i din historie da jeg har hatt det helt annerledes, jeg ble kastet ut i "voksenlivet" for tidlig, med hadde ikke valg da jeg mistet min mor tidlig, og plutselig fikk alt ansvaret hjemme. men jeg kunne ikke vært foruten heller for da har jeg ikke blitt den jeg er.

Jeg var/er alltid vært den usynlige men den som har bestemt og har styringen.  Dette merket jeg spesielt nå etter min far gikk vekk tidligere i år. Hvor mange som kjente til mine søsken, men ikke meg av de i rundt. Selv om jeg som har hatt alt ansvaret og alt styret med å ordne i ting. har/er heller ikke den som er mest sosial.

Jeg har blitt sterkere, tørr å stå opp for meg selv og gir blanke f i hva andre sier eller gjør imot meg. Da er ikke de vert å ha i livet om det blir bare dritt. men jeg har ikke mange venner eller mye familie igjen men de som er meg nære er der. 

Jeg heier på deg, veien er lang og gå og mye bestemmelser må tas og være bestemt over sine egen valg. Tørre og ta valg som er rett for deg  

[AnonymBruker]

Takk for svar! 
Jeg prøver hardt å bli MER selvopptatt, stå stødigere i meg selv og egne valg - og ikke hele tiden tenke på hva andre føler. Men det er vanskelig. 

Anonymkode: a6381...ffa

[fru Alving]

Har du gått i terapi? Mulig det kan hjelpe deg.

Jeg tenker og at du kan forsøke og gjøre ting for deg selv, vær litt egoistisk og gjør ting som du har lyst til. om det er å kjøpe båt, dra på en luksusferie, gå spanskkurs eller noe helt annet. Det å prioritere deg selv vil kunne overføres til andre arenaer.

På jobben din, kan du hver dag forsøke og si noe genuint ærlig? Si noe du virkelig står inne for, ikke noe du tror du bør eller må si men noe du innerst inne mener.

Til slutt, mennesker som deg gjør og at en arbeidsplass fungerer og er helt uvurderlige i en gruppe. Bare tenk om du har en gruppe bestående kun av sterke, selvhevdende og krevende personer, det vil aldri fungere

[Irak]

Kjære deg 💕.

Dette fikk jeg helt vondt av å lese. Har du noen du kan snakke med? Noen du stoler på, og som du vet vil lytte til deg? 

Det du bærer på virker tungt. Å være høflig er bra tenker jeg. Det er viktig det. Å la andre mennesker tråkke på seg derimot...Det er ikke bra. Skjønner godt det er utfordrende i en jobbsammenheng. Da må man tenke ekstra mye over måten man velger å kommunisere på. 

Varme tanker til deg 💕. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, jeg har også vokst opp med velmenende men svært dominerende, selvsentrerte og dramatiske foreldre som tok så mye plass at det ikke var noe igjen til meg.

Men jeg synes det er lettere i jobbsammenheng, for da tenker jeg ikke st det handler om "meg", jeg kan være ganske påståelig og diskutere friskt når det handler om sak. Hvis noen kommer med en idé som jeg tror vil fungere dårlig, sier jeg det. Jeg forsvarer jo ikke meg selv, jeg forsvarer oppgaven- den fortjener å bli løst på en bedre måte. Jeg diskuterer ikke bare for å diskutere altså, og er som oftest enig med mine kolleger, men det er overraskende lett å skille sak og person for min del.

Privat er det helt katastrofe, dog. Har null kontakt med egne følelser, blir helt stum når ting blir vanskelig og mannen min er kjempefrustrert. Å være mor til tenåringsbarn med sterke følelser er også utfordrende, jeg liker ikke sterke følelser selv og må anstrenge meg veldig hardt for å møte deres. Jeg har massevis av bekjente, men ingen gode venner fordi jeg bare får til overfladisk kontakt.

Det eneste "gode" som har kommet ut av det er at jeg har vært ekstremt bevisst på hvordan jeg IKKE skal oppdrs egne barn. De ser heldigvis ut til å ha blitt langt mer robuste og normalt skrudd sammen enn meg, så jeg trøster meg med det.

Klem til deg, og et lite råd: begynn i det små! Hvis det er noe lite og ikke så viktig du er uenig med på jobben, så begynn med å si fra der. Når du har sagt din mening på mange nok "ufarlige" ting får du litt trening og med tiden tør du kanskje være tydlig på større ting? Drt var en stor oppdagelse for meg da jeg fant ut at verden ikke faller sammen om man er uenig om faglige ting- man kan like hverandre og være gode kolleger for det!

Anonymkode: 050a1...0d8

[AnonymBruker]

Et sted å starte er å få familien på avstand. Du kan jobbe kjempehardt og få god fremgang som kan bli visket vekk så fort du kommer innenfor dørene i barndomshjemmet. Det er hvertfall min erfaring og jeg har møtt mange som opplever det samme. 

Anonymkode: ea0ac...3ab