Leve med deprimert partner

[Bergenserdame]

Til dere som har levd/lever med deprimert partner og fikk barn sammen. Hvordan gikk det? 

Trenger noen råd fra andre med mer livserfaring. Er det verdt det? Skulle dere ha valgt annerledes om dere kunne? 

Endret 5. november 2024 av Bergenserdame

[AnonymBruker]

Depresjoner varer sjeldent evig. Jeg har levd med en som var deprimert, men det var verst noen måneder, så gjorde vi endel grep som gjorde at det ble bedre. Får mannen din den hjelpen han trenger? Det finnes god behandling for depresjon, så det bør dere forsøke først?🙂

Anonymkode: 3e0bf...96b

[AnonymBruker]

Min mann er ofte deprimert. Noen ganger et par uker andre ganger flere måneder. Det er tungt. Jeg visste ikke det før vi fikk barn. Når han har disse periodene havner alt av ansvar på meg, hus, hjem, handling, barn... det er utfordrende og utmattende å føle man er alenemor til 3 barn (istedenfor 2). I tillegg er alt feil. Alt er negativt, han eller jeg gjør ingenting rett, det er masing, klaging og skikkelig vanskelig å holde seg selv frisk mentalt oppi det også. 

Jeg har selv slitt psykisk under parforholdet men alltid klart å tatt min del av lasset enda jeg har vært uten for arbeid i over ett år og har mer alvorlige diagnoser enn mannen. 

Jeg kommer meg gjennom det med å tenke på de gode periodene og hvor fin mann han er da. Men helt ærlig... hadde jeg visst om alle utfordringene på forhånd så hadde jeg nokk kanskje tatt et annet valg. Hvis man kunne slippet å leve slik, hvorfor ikke. 

Anonymkode: 06cec...c5c

[helga89]

Det endte med samlivsbrudd her, men det er absolutt ikke dødsdømt for det, altså! Feilen vi gjorde var å ikke finne hjelp tidligere, så det ble en altfor stor belastning på den friske. Som igjen resulterte i at jeg møtte veggen og ble syk selv da presset ble mindre. Du som partner skal være partner, ikke terapaut eller helsefagarbeider eller hjemmehjelp. Det er klart at man må støtte, og bidra litt ekstra, men du må først og fremst ta vare på seg selv. Det samme må partneren din, og selv om han er deprimert er det ting han kan bidra med for å lette hverdagen din. 

Familievernkontoret kan være et bra sted å starte for å finne den hjelpen dere trenger, for hjelpen nettop dere trenger kan være forskjellig fra hva vi trengte. Blir det barn, så husk at terskelen for hjelp hos barnevernet er LAV, og det finnes ikke skummelt å kontakte de. Og skulle det være så ille at de anbefaler å opprette sak, GJØR DET! Og han må SELVFØLGELIG oppsøke hjelp selv. Først fastlege, som da henviser til psykolog. I ventetiden kan man få innvilget psykiatrisk sykepleier i kommunen. Det er sted han kan få pratet ut og holdt ting i sjakk til det åpner seg rom hos psykologer. Og er det virkelig bekmørkt og fare for helse og liv så er det overhode ingen skam i å legges inn på lading på psykiatrisk sykehus. Det kan også fremskynde plassen i køen hos psykologen (som desverre ofte er lang). 

Dette er overhode ikke håpløst! Men det er krevende! Barn ville jeg absolutt ventet med, for nå har dere nok med hverandre og dere selv, men noe sier meg at du har fått to streker på testen ❤️ Og da kan du finne trøst i at graviditeten er lang, og får dere rævva i gir er MYE gjort før barnet kommer. På den andre siden, dette er din kropp, ditt valg, og en abort i en slik situasjon skal ingen klandre deg for. 

Lykke til ❤️