Er du fornøyd med livet ditt opp til nå?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du legger alt for mye i den ene tingen du ikke har. I stedet for å fokusere på hva som er positivt med å ikke ha kjæreste. Så her er det du som ødelegger for gode dager i ditt liv. 

Tilsvarende tok jeg et valg for noen år siden, etter tiende prøverørsforsøk. Jeg kan bruke resten av livet mitt på å ha innstillingen at jeg skulle gitt alt annet for å ha et barn, og hvor fantastisk livet da hadde vært. Eller mitt fokus skal være at det livet jeg endte opp med er veldig lykkelig og godt, og jeg har hatt en mengde med muligheter og frihet jeg ikke ville hatt dersom jeg hadde fått barn. 

Anonymkode: 641a3...2e4

Det er nettopp det – jeg synes ikke det er noe positivt med å ikke ha kjæreste. Det er ingenting av mitt nåværende liv jeg ville mista ved å ha en kjæreste, men jeg mangler det som faktisk betyr noe for meg personlig. Jeg har nok å gjøre, så det er ikke det, men for meg blir det overfladisk. Overfladisk lykke er kortvarig og betyr så lite i den store sammenhengen. Det grunnleggende mangler, rett og slett.

All ære til deg om du oppnår lykke selv om ikke alt ble som du håpet.

Anonymkode: 58891...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.11.2024 den 15.01):

Hvis du ser på et utsnitt av mennesker som ligner deg.

For eksempel klassen du gikk i.

Hvor bra har livet ditt vært sammenlignet med klassekameratene dine?

Har du oppnådd det du ønsker?

Har det vært et bra liv?

Hva mangler?

Anonymkode: b64d6...e1c

Mitt liv er helt jævlig iforhold til klassen jeg gikk i.

Jeg var klassens sorte får, og er det fortsatt. Ikke noe familie, lav sosial status...

Jeg burde bare endt det fort og gærli... men jeg vil jo ikke dø.. Sånn egentlig.

 

Alt mangler. Jeg kommer aldri til å bli elsket.

Anonymkode: 916a2...ffe

[AnonymBruker]

Jeg er fornøyd, selv om det har vært noen skjær i sjøen for meg også. Hadde en litt vanskelig ungdomstid med få venner/ble holdt mye utenfor i klassen, fikk en alvorlig kronisk sykdom. Ble gift veldig ung med en mann som ikke var spesielt snill, ble skilt. Men etter det har ting stort sett gått oppover. Har fått en ny mann og barn, en utdannelse og en jobb jeg liker.

Anonymkode: 685b6...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er nettopp det – jeg synes ikke det er noe positivt med å ikke ha kjæreste. Det er ingenting av mitt nåværende liv jeg ville mista ved å ha en kjæreste, men jeg mangler det som faktisk betyr noe for meg personlig. Jeg har nok å gjøre, så det er ikke det, men for meg blir det overfladisk. Overfladisk lykke er kortvarig og betyr så lite i den store sammenhengen. Det grunnleggende mangler, rett og slett.

All ære til deg om du oppnår lykke selv om ikke alt ble som du håpet.

Anonymkode: 58891...446

Jo, det er det.  Masse. 

Du kan gi full oppmerksomhet og ha mye kvalitetstid med ditt barn. Og denne slipper å få en fremmed mannsperson inn i livet sitt, og måtte dele mor og oppmerksomhet og hus med denne mannen. 

Du har ikke en annen person som har meninger om hva dere skal spise, hva dere skal se på TV, hvor dere skal på ferie. 

Du slipper diskusjonene som følger med et forhold. Økonomi, prioriteringer, bosted. Det er ukentlig kompromisser som må gjøres.

Du slipper å forholde deg til en svigerfamilie, der du må på banen for besøk, ferier, feiringer, og mye mer, mulig med dyre reisedøgn. 

Det er ingen som spør hva du skal, når du kommer hjem, og alt det der.

Det er ingen som snorker på grunn av forkjølelse, som insisterer på å sove med vinduet igjen, som alltid stjeler dyna de i løpet av natta. 

Du slipper ulikt behov for nærhet, diskusjon hvem sin tur det er til å lage middag, og tusen andre slike ting. 

Og dette kommer fra meg, som elsker mannen med hele meg, og lever i et ganske konfliktløst og nært forhold. Du skulle sett lista til enkelte venninner, som garantert hadde valgt singellivet om det ikke var for barn og økonomiske forpliktelser. 

Anonymkode: 641a3...2e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jo, det er det.  Masse. 

Du kan gi full oppmerksomhet og ha mye kvalitetstid med ditt barn. Og denne slipper å få en fremmed mannsperson inn i livet sitt, og måtte dele mor og oppmerksomhet og hus med denne mannen. 

Du har ikke en annen person som har meninger om hva dere skal spise, hva dere skal se på TV, hvor dere skal på ferie. 

Du slipper diskusjonene som følger med et forhold. Økonomi, prioriteringer, bosted. Det er ukentlig kompromisser som må gjøres.

Du slipper å forholde deg til en svigerfamilie, der du må på banen for besøk, ferier, feiringer, og mye mer, mulig med dyre reisedøgn. 

Det er ingen som spør hva du skal, når du kommer hjem, og alt det der.

Det er ingen som snorker på grunn av forkjølelse, som insisterer på å sove med vinduet igjen, som alltid stjeler dyna de i løpet av natta. 

Du slipper ulikt behov for nærhet, diskusjon hvem sin tur det er til å lage middag, og tusen andre slike ting. 

Og dette kommer fra meg, som elsker mannen med hele meg, og lever i et ganske konfliktløst og nært forhold. Du skulle sett lista til enkelte venninner, som garantert hadde valgt singellivet om det ikke var for barn og økonomiske forpliktelser. 

Anonymkode: 641a3...2e4

Nå er jeg mann selv, uten at det egentlig spiller noen rolle i denne sammenhengen.

Ja, barnet får fullt fokus, og det er for så vidt bra.

Jeg ønsker å ha en person med meninger i livet mitt. Nå drar jeg faktisk aldri til utlandet, fordi jeg ikke liker å gjøre det som eneste voksne. Med en kjæreste hadde jeg faktisk reist.

Jeg savner å ha noen som bryr seg, og lurer på hvor jeg er og når jeg kommer. Motsatt også.

Heller stjålet dyne enn ingen å dele seng med, men jeg har aldri opplevd problemer med hverken dyner eller vinduer i praksis.

Jeg skulle gjerne hatt en svigerfamilie, egentlig. Min er ikke så stor.

Jeg er flink til å tilpasse meg samt gi og ta, og ville helt klart foretrukket ulikt behov for nærhet fremfor ingen nærhet.

Jeg skjønner at du mener det godt, men jeg synes det er kjipt å være singel over tid. Ikke noen av punktene du nevnte er ting som er negative i min bok. Jeg kunne trengt litt motstand, og ikke kun måtte forholde meg til egne meninger i hverdagen.

Anonymkode: 58891...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er jeg mann selv, uten at det egentlig spiller noen rolle i denne sammenhengen.

Ja, barnet får fullt fokus, og det er for så vidt bra.

Jeg ønsker å ha en person med meninger i livet mitt. Nå drar jeg faktisk aldri til utlandet, fordi jeg ikke liker å gjøre det som eneste voksne. Med en kjæreste hadde jeg faktisk reist.

Jeg savner å ha noen som bryr seg, og lurer på hvor jeg er og når jeg kommer. Motsatt også.

Heller stjålet dyne enn ingen å dele seng med, men jeg har aldri opplevd problemer med hverken dyner eller vinduer i praksis.

Jeg skulle gjerne hatt en svigerfamilie, egentlig. Min er ikke så stor.

Jeg er flink til å tilpasse meg samt gi og ta, og ville helt klart foretrukket ulikt behov for nærhet fremfor ingen nærhet.

Jeg skjønner at du mener det godt, men jeg synes det er kjipt å være singel over tid. Ikke noen av punktene du nevnte er ting som er negative i min bok. Jeg kunne trengt litt motstand, og ikke kun måtte forholde meg til egne meninger i hverdagen.

Anonymkode: 58891...446

Her fokuserer du igjen bare på hva du ikke har. Ikke hva du faktisk har. 

Jeg tror du romantiserer et bilde av hva det vil si å ha en kjæreste. 

Som en sidekommentar. Om du har så få meninger vil du være et veldig lett offer for en som har mange meninger, vær obs på å ikke gå i den fella om du får deg kjæreste en gang. Særlig av hensyn til eget barn. 

Anonymkode: 641a3...2e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her fokuserer du igjen bare på hva du ikke har. Ikke hva du faktisk har. 

Jeg tror du romantiserer et bilde av hva det vil si å ha en kjæreste. 

Som en sidekommentar. Om du har så få meninger vil du være et veldig lett offer for en som har mange meninger, vær obs på å ikke gå i den fella om du får deg kjæreste en gang. Særlig av hensyn til eget barn. 

Anonymkode: 641a3...2e4

For så vidt sant. Det er ikke noe galt med det jeg har i og for seg, men jeg mangler det jeg først og fremst ønsker meg. Livet har mye innhold, men ikke så mye mening bortsett fra foreldrerollen.

Tvert om har jeg meninger om det meste, ellers hadde jeg ikke vært her og andre steder man diskuterer. Som regel diskuterer jeg helt andre temaer. Jeg mener bare at det er kjedelig med null motstand og null samarbeid.

Anonymkode: 58891...446

[AnonymBruker]

Nei, jeg hater livet mitt. Vil ikke mer.

Anonymkode: 2d219...f35

[AnonymBruker]

De fleste i klassen min lever ganske ordinære liv.

Mitt liv har aldri vært ordinært.

Jeg ble født inn kaos og var en kasteball i systemet fra fødsel. Bodde i flere barnehjem, fosterfamilier, akutthjem inntil jeg ble 16 og ble selvstendig. Opplevd grov omsorgssvikt og sett og gjennomgått ting barn ikke bør. Vitnet barn som har har visnet foran meg og som har endt om som rusmisbrukers, prostitusjon og selvmord. 

Klarte å gjennomføre lavere utdanning, men skole var aldri for meg. Jobbet hver sommer og etter skole fra jeg var 14 og var i full jobb etter endt skole.

Møtte så en fyr som jeg giftet meg med, men jeg var ung og visste ikke hva jeg ville med livet. Jeg byttet ofte jobber og fant aldri noe jeg virkelig trivdes med, men var en rå selger av natur så fikk alltid nye jobber.

Etter noen år ønsket mannen barn og jeg sa ja. Aldri vært noe jeg følte jeg måtte ha, men da jeg fikk barnet ble det min største kjærlighet og jeg innså at ekteskapet ikke var et partnerskap.

Han egnet seg ikke som far og ble værende mentalt der han var da vi møttes. Ungen hadde spesielle behov så jeg måtte utdanne meg innen spesial pedagogikk og vokste enormt i de kommende årene. 
Far ble mer og mer egoistisk og selvsentrert og meldte seg helt ut så det ble brudd. I tillegg ble jeg ufør da svangerskapet gjorde meg syk.

Så da sto jeg der da. Alene, ufør og alenemor med et barn som trengte 24/7 tilsyn. 

Jeg skaffet meg ny leilighet og både jeg og ungen blomstret alene. Startet med nettdating og møtte verdens fineste mann.

Og nå er jeg i ferd med å bli 3 barnemor.

Ble livet som jeg så for meg? 
 

😂😂😂 Ikke i det hele tatt!!! Men livet tok meg på den reisen jeg har vært. Og tross mye motgang og tunge episoder så har innstillingen min alltid vært; Shit happens. Hva kan jeg lære og ta med meg videre?

Jeg har på veien fått noen gode venner, en hobby som jeg kan tjene litt penger på, en glad og lykkelig unge og en mann med to nydelige barn som elsker meg.

I dag er livet mitt fantastisk fint. Jeg har et godt og er omringet av gode mennesker. En mann som ønsker å dele resten av livet med meg. 
 

Livet er for kort og skjørbart til å tenke hva, om og hvis. Eller skylde på verden eller omgivelsene for alt som gikk til helvete. Jeg kan alltid velge og prøve nye ting. Det er ingenting som stopper meg, kun egen frykt. Og jeg velger å omfavne alt og vokse og dele erfaringer med dem rundt meg. Med det har jeg fått høre tusenvis av historier der min erfaring har hjulpet noen til å utrette nye ting i livene deres. Å vitne sånt; det gjør det hele verdt det. At min erfaring kan hjelpe én person til å få det bedre❤️

Anonymkode: 19933...619

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (På 5.11.2024 den 16.25):

Sammenligner jeg med klassene jeg har gått, kommer jeg på sisteplass på det meste. De fleste har bedre jobber, lengre utdannelse enn meg, partnere, barn, hus, bil, hytte. Bedre utseende, de fleste guttene har hår mens jeg er skallet. De som ikke har hår, kan kompensere med skjeggvekst eller muskuløs kropp- det kan ikke jeg. De har garantert flere venner, tipper alle i det minste er onkler eller tanter, det er jeg heller ikke.

Til og med de som er lettere psykisk utviklingshemmet har kommet lengre. Tuller ikke.

Er ikke fornøyd et sekund. Jeg må prøve å finne noe jeg kan komme på førsteplass på sammenlignet med tidligere klassekamerater. Alle tidligere klassekamerater lever enda. Noen forslag?

Jobb med deg selv. Bedre lønn, utdannelse, muskler, venner og sikkert mer kan faktisk jobbes med. Men du henger heller her og klager i utallige tråder…

Anonymkode: 256eb...4db

[AnonymBruker]

Ja, jeg er fornøyd. To friske og fine ungdommer som ser ut til å vil klare seg bra i livet. En jobb som gir meg utfordringer, glede og energi. En frisk kropp. Har en lang og trygg utdannelse, og har nære og gode venner. 

Det som har vært utfordrende er samlivsbrudd, akkurat den perioden var veldig tøff. Nå er det et tilbakelagt kapittel. Økonomien er tidvis krevende, men vet mange har det verre, og det går i rundt. Jeg fokuserer veldig lite på det jeg mangler. Mye jeg skulle ha gjort, men som ikke lar seg gjennomføre, og sånn er det vel hos de fleste. 

Anonymkode: fb1e2...dbc

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jobb med deg selv. Bedre lønn, utdannelse, muskler, venner og sikkert mer kan faktisk jobbes med. Men du henger heller her og klager i utallige tråder…

Anonymkode: 256eb...4db

Jeg jobber 100 %. Hvordan skal jeg ta ny utdannelse, kanskje starte et 3 eller 5-årig løp i min alder og samtidig ha økonomi til å leve av?

Dessuten kan jeg med sikkerhet si at jeg ikke er i stand til å fullføre høyere utdannelse. Det krever noe av meg som jeg ikke besitter. Om det er direkte intelligensen det står på vet jeg ikke, men jeg har selvinnsikt nok til å vite. Derfor sluttet jeg også etter et semester en gang i tiden.

Etter jobb er jeg helt ferdig. Enten har jeg hodepine av stress, eller så er jeg mentalt ferdig. Jeg trenger mye mer hvile og alenetid enn en normal person.

Men skjønner at alt kan oppfattes som klaging og unnskyldninger når man ikke får mitt perspektiv. Ofte fremmes det enkle løsninger fra folk på problemer når man ikke har den fulle innsikten. "Sliter du med hodepine? Da går du bare til legen". "Har du ikke venner? Meld deg på et kurs". "Tjener du ikke bra, ta mer utdannelse". Er ikke alltid så enkelt.

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (5 minutter siden):

Jeg jobber 100 %. Hvordan skal jeg ta ny utdannelse, kanskje starte et 3 eller 5-årig løp i min alder og samtidig ha økonomi til å leve av?

Dessuten kan jeg med sikkerhet si at jeg ikke er i stand til å fullføre høyere utdannelse. Det krever noe av meg som jeg ikke besitter. Om det er direkte intelligensen det står på vet jeg ikke, men jeg har selvinnsikt nok til å vite. Derfor sluttet jeg også etter et semester en gang i tiden.

Etter jobb er jeg helt ferdig. Enten har jeg hodepine av stress, eller så er jeg mentalt ferdig. Jeg trenger mye mer hvile og alenetid enn en normal person.

Men skjønner at alt kan oppfattes som klaging og unnskyldninger når man ikke får mitt perspektiv. Ofte fremmes det enkle løsninger fra folk på problemer når man ikke har den fulle innsikten. "Sliter du med hodepine? Da går du bare til legen". "Har du ikke venner? Meld deg på et kurs". "Tjener du ikke bra, ta mer utdannelse". Er ikke alltid så enkelt.

Neivel. Men da bør du også lære deg å like livet du tross alt har. Du bruker mye tid på kvinneguiden i alle fall

Anonymkode: 256eb...4db

[Gjest Karli63]

Veldig fornøyd, husker alle på barneskolen og undomskolen, var litt seksuelle og hadde det moro. Jeg sang istedet, og trente, og nå ser de gamle ut alle mens jeg ser like ung ut. Jeg gikk ikke samme løpet som å bare ha det litt moro og så jobbe

[Trolltunge]

Jeg fikk et tøffere liv enn de fleste angående div utfordringer man nok ikke forventer å få.

Om mitt liv har vært like bra/bedre/verre enn andres liv er likevel vanskelig å vurdere, fordi dette handler like mye til mer om hvilke ressurser man har til å takle ulikt. Jeg er takknemlig for de ressurser jeg har hatt til å komme meg gjennom ulikt. 

Jeg har ikke oppnådd alt jeg ønsket, og måtte på grunn av nevnte utfordringer legge mange mål på hylla og stake ut nye kurser. 

Ja det har vært såpass mye bra i livet også, og såpass mye å være takknemlig for også at alt i alt vil jeg si at jeg har levd et liv jeg ikke ville vært foruten. Bra eller godt blir liksom feil ord, men opplevelsesrikt og med folk og gleder jeg er takknemlig for. 

Hva mangler? Det samme som har manglet i rundt 30 år. Ro. Ikke stadig nye store bekymringer som avløser hverandre. Jeg synes ærlig talt jeg har fått min dose nå, og vel så det. 

 

Endret 11. november 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Nei egentlig ikke. Vet ikke hva de i klassen min driver med, men jeg er ikke fornøyd. Har et barn og en jobb jeg liker, men jeg er ensom og sliter mye med det. Har venner, men de er jo opptatte med sine familier og partnere. Hater å sitte alene hver bidige kveld. 

Anonymkode: eb814...78f

[AnonymBruker]

Nei er det korte svaret.

Det lange svaret er at om jeg hadde fått dette spørsmålet for to år siden hadde svaret vært et stort ja. Drømmejobben, godt betalt, hus, bil, lite gjeld, stabilt ekteskap og et nydelig barn.

Nå; jeg har fortsatt de materielle tingene, men ekteskapet er på skråplanet og barnet døde av alvorlig sykdom. Det er i grunn helt for jævlig 💔

Ingen andre jeg kjenner har opplevd lingnende, og det er jeg heldigvis glad for ❤️

Anonymkode: a7312...924

[AnonymBruker]

Joda, det ble ikke så ille, nå er jeg snart pensjonist, og ser bakover. I forhold til klassen min, aner jeg ikke, har knapt hilst på noen av de, dette tiltros for at jeg var en av de få som ble boende i hjembygda, starta tidlig å jobbe, og laget en finansiell plan, som jeg holdt meg til, gjeldfri ved ca. 50 år, og spart endel til pensjon.

Noe rus(k) i 20 åra, men traff min kone mot slutten og etter det ble det ganske A4. et par unger som kom seg gjennom skolesystemet med respekt, faste jobber. 

Karrieremessig hadde jeg flaks, kom meg inn i IT (EDB) bransjen som 17 åring og hadde en grei utvikling der i nesten 40 år før helse fremtvang redusert arbeidsinnsats. 

Har alltid hatt litt alternative meninger, dette har til tider blitt satt stor pris på, men i deler av karrieren, ble det ikke likt så godt, da måtte en bytte jobb. Fikk med meg   JAPPE-tiden på 80 og fyttekatta så gøy det var. Betalte 16% rente på huslånet på 90 tallet, det var ikke gøy, og gikk nesten galt.

Men summasumarum, det gikk greit, helsa kunne vært bedre, men setter ikke veldig store begrensninger i livet nå. Om et par år er både Jeg og min kone pensjonister. tror det blir greit jeg!

 

Anonymkode: fc55d...c4d

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Nei, jeg hater livet mitt. Vil ikke mer.

Anonymkode: 2d219...f35

Samme her, føler med deg.

Jeg har både mentale og fysiske begrensninger som hindrer normal livsutfoldelse. Jeg kan f.eks ikke si at jeg har utviklet meg siden tidlig 20-årene til slutten av 30-årene. Samme begrensende mentale nivå. Er like redd for det jeg var redd for i 20-årene, og jeg vil si at ting faktisk blir verre med årene.

Fysisk sett har jeg ingen forutsetninger for et normalt liv. Migrene setter en effektiv stopper for alt sosialt liv. Ingen damer liker mitt utseende.