Vanskelig selvstendighetsalder og «lynnet»

[AnonymBruker]

Min sønn er veldig krevende. Han skriker omtrent mer enn han smiler. Der er « trass». Klær er en kamp, bleie en kamp, alle forslag fører til skrik og tramp med mindre vi lar han holde på med det som er forbudt, som varme stekeplater og kniver. Han er glad når han er i aktivitet utendørs eller på nye steder. Å være hjemme skaper dårlig stemning. 
Jeg tror han tolerer misnøye dårligere enn andre, og har vært krevende siden han kom til verden. Det minste av irritasjon skaper sinne og mye skrik. Vi går på eggeskall hjemme. Han fylte nettopp 2.

Er det noen med lignende erfaring? 
 

Jeg forstår at man helst skal møte de med forståelse, kjærlighet og ro samt være konsekvente, ikke kjefte. Vi prøver så godt vi kan.

Finnes det nyere bøker eller lenker med info om tematikken som fungerer på en med vilje av stål som sliter ut en hel familie? Jeg ser etter helt enkle tips og ikke bøker på mange hundre sider.

Håper noen kan komme med tips

Anonymkode: 61152...616

[Gjest Chicchi]

Som å lese om min datter. Nettopp fylt 3. Krevd litt ekstra helt siden hun kom ut. Tips fra helsestasjonen om å inkludere henne i daglige syssler, men hun skriker meg i øret hver gang jeg ikke gjør nøyaktig som hun vil, hvilket er ulike fantasileker (nei, hun leker ikke selvstendig)

Ikke så mye tips, annet enn å ta tak i det og ta kampene. Tåle at han blir lei seg. Vi gikk på eggeskall fram til for noen måneder siden, forsøkte alltid å unngå en eksplosjon, men kom fram til at det var uhållbart. En barnepsykolog jeg kjenner sa at vi ikke kunne ta ansvar for hennes følelser, bare våre egne. Vi måtte altså prøve å beholde roen og være et trygt punkt når det stormet. La det storme med andre ord.

Lettere sagt enn gjort, men jeg merker en forskjell de gangene jeg klarer å ikke la meg påvirke av hennes følelsesutbrudd.