Når små konflikter blir store

[AnonymBruker]

Vår 3. klassing har sin bestevenninne i samme klasse. Vi foreldrene er også gode venner og er sammen også på fritiden. Men nå begynner jenta mi å bli skikkelig lei, og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe dette videre.... Spør derfor om tips fra deres utenforstående som ser dette med nye øyne. 

Det har hendt ganske ofte nå de siste månedene at det andre foreldreparet har tatt kontakt med oss fordi ting som har skjedd mellom jentene i friminuttene/på vei hjem fra skolen må ryddes opp i. Deres barn er midt i en utredning, og en del av greia er at barnet har store følelser og små ting blir blåst opp og hengt fast med. Jenta mi kan bli litt utålmodig eller oppgitt og være litt veslevoksen mot det andre barnet pga dette, og det har vi snakket mye om.

Og nå har det blitt sånn at jenta mi kommer hjem og sier "i dag kommer en telefon" . Så går det en halvtimes tid og så ringer den andre familien og trenger å snakke sammen for å "rydde opp". I går hadde jentene vært ute og lekt, og da ringte de og lurte på om det var sånn at jenta mi hadde kjefta på barnet deres. Jeg var forberedt på telefonen fordi når barnet mitt kom hjem i går sa hun " i dag sa "Anne" til meg at siden jeg sto og kjefta på henne, så skulle hun si ifra hjemme, men jeg kjefta ikke altså. Jeg brukte bare snille ord og så sa jeg at hun måtte stoppe å lene seg sånn mot i fjeset mitt". 

Den andre familien ringer ikke for å kjefte. De ringer heller for å være detektiv og finne ut av hva som egentlig er greia, men, som jeg starta med, nå begynner ungen her å bli mektig lei disse samtalene. Og det kan jeg jo skjønne, for hun føler nok på det som tilsnakk når ting skal ryddes og ordnes opp i sånn flere ganger i uka, selv om vi kommer fram til at hun kanskje bare har snakket litt for strengt, eller at hun egentlig ikke har gjort noe men det var veldig til overtolkning på motsatt side. Så så langt har alt dreid seg om smågreier mellom venninner som oppleves stort for motsatt part, og da plutselig blir det sånn for jenta mi også, som blir dratt inn igjen etter at hun egentlig hadde lagt det bak seg. Og jeg skjønner jo at en tredjeklassing kan føle det sånn. Jeg skjønner også godt at foreldrene der jobber på den måten som er viktig for sitt barn som trenger hjelp til å bearbeide alt, men mitt barn trenger nok mer å få lov til å løse disse småtingene selv. Og så kan heller vi voksne bidra, hvis det trengs - for jeg er egentlig for at ungene (med en trygg voksen å prate med om det trengs) ordner opp selv, og på den måten blir rustet til å takle konflikter senere. Og selv om dette med å lære seg å takle konflikter selv er helt nødvendig for alle barn, skjønner jeg jo at noen igjen trenger mer kosting av veien (eller curlingforeldre)for å lære det, slik som bestevenninnen nok gjør. 

Så hva kan jeg gjøre her for å både ivareta jenta mi, og venninnen hennes? 

 

Anonymkode: 936d3...450