vi som har barn som skiller seg ut (som tør det og velger det)

[AnonymBruker]

Jeg leser så mye i tråder her om "Gutten kan ikke få den sekken han vil ha av farmor! Han kommer til å bli mobbet!". "Ja, om du vil at barnet skal bli mobbet, så...". "Nei, gutten kan ikke ha rosa genser, for da blir barnet mobbet!". Det virker som at mange her mener eller tror at barn som skiller seg ut blir mobbet. Dette mobbemonsteret som trekkes frem som argument hver gang barna våger å snuse på individualisme kan umulig være sunt?

Vi med barn som faktisk skiller seg ut, hvordan opplever dere det?

Barnet mitt skiller seg veldig ut, er 7 år og har sin egen stil. Står i sine egne valg stilmessig. Går mot normene og uttrykker seg helt fritt i klesstilen. Barnet står så trygt i sin egen stil, at ingen på hele skolen sier noe som helst. Det var noen kommentarer i starten av første klasse, men ingen ondsinnede, de bare lurte på hvorfor barnet hadde på seg "det og det". Eller "Hvorfor har du en sånn sekk?" hvorpå barnet svarte "fordi jeg liker den, hva med deg? Hvorfor har du en sånn sekk?". Ikke noe verre enn det. 

Dere som har barn som skiller seg ut, hvordan går det med de?

Anonymkode: 048f9...2c4

[AnonymBruker]

Ser absolutt poenget ditt, men så er det dessverre slik at noen barn er nådeløse selv om ditt barn ikke har opplevd det. Helst skulle det jo vært fritt for å få kommentarer og oppleve mobbing, men det er ikke alltid slik, så jeg skjønner også foreldre som er bekymret for dette. 

Jeg er veldig opptatt av å lære mine barn at det er greit å "skille seg ut", for eksempel at både jenter og gutter kan like rosa og at jenter også liker biler.

Det er en gutt på skolen til mine som kler seg og ser ut som en jente, det har jeg snakket med mine om, og også han som har to mammaer. Det er så viktig at vi som foreldre er gode forbilder her og snapper opp når våre barn sier noe som de enten har hørt eller selv utrykker en mening om, eller bare undrer seg over. 

Anonymkode: 00beb...3f5

[AnonymBruker]

Jeg var et av disse barna, noe ufrivillig. Jeg vokste opp med veldig religiøse foreldre (ikke Jehovas vitner) som var veldig imot helt vanlige ting som musikk og film. Jeg fikk ikke se TV, musikken måtte «godkjennes» av mine foreldre, bøker ble sensurert og det var masse annet jeg ikke fikk lov til. Bursdager og klassefest fikk jeg ikke dra i, da mine foreldre ikke ville at jeg skulle høre på Spice girls. 

Jeg hadde det ok på skolen. Ingen mobbet meg eller holdt meg utenfor. Men vennskapene ble ikke spesielt dype, da det var begrenset hvor mye jeg fikk omgås andre barn utenom skolen. 

Som voksen er jeg ikke religiøs og overraskende normal. Har utdannelse, jobb og egen familie. Jeg oppdaget en helt annerledes verden når jeg flyttet for meg selv som 17-åring og tok avstand fra foreldre og menigheten. 

Når jeg ser tilbake på oppveksten tenker jeg at den var ganske ekstrem. Men jeg lærte meg iallfall å ikke følge flokken helt blindt og det er ikke farlig å gå sin egen vei. Jeg kommer ikke til å nekte mine barn bursdagsfest og diverse, men tar avgjørelse etter hva jeg syns er riktig. Hva «alle andre» gjør og får betyr jeg meg ikke om.

Alt i alt har jeg lært meg å tenke selv og jeg bryr meg lite om hva andre tenker. Nordmenn er ekstremt konforme, så jeg ser på dette som en styrke. Jeg er definitivt en av de som mener at man må lære barn å tåle utroskap innimellom og ikke gi etter for gruppepress. 

Anonymkode: 8dace...d88

[fru Alving]

Har barn som er svært konforme.

Men som 13 åring fikk jeg noen nye klassekamerater, og to av de var tydelig sin egne herrer og særlig den ene hadde en ganske tydelig og spesiell stil. Alpelue og lilla skjerf på ungdomskolen på 80-tallet. Og det insprirerte faktisk meg ganske mye da dette var mine venner, og det åpnet opp en helt ny verden for meg fordi vi delte en del interesser.

Så barn som tør å skille seg ut kan bety veldig mye også for de rundt.

[AnonymBruker]

Mine barn er konforme, men har venner som ikke er det og jeg opplever at det er problemfritt. De er like populære og inkludert og har det bra på skolen. De barna jeg vet om som har blitt mobbet har aldri vært de som skiller seg ut. Mobbing handler om helt andre ting.

Hjemme er vi opptatt av å ikke sette folk i bås. Det er noe jeg og mannen min faktisk må jobbe en del med, ikke fordi vi mener at båsene er riktige, men fordi vi er oppvokst i en tid hvor det var mye skille mellom hva som ble sett på som guttete og jentete og vi må være bevisste på å ikke føre det videre. Vi snakker ikke om jente- og gutterfarger eller jente- og gutteleker, når noen får seg kjærester antar vi ikke automatisk at en jente har en guttekjæreste og omvendt, vi går ikke automatisk ut fra at gutter helst vil gå kledd i blått, svart og grønt og jenter i lilla og rosa, vi bruker ikke ord som guttejente, maskulin, feminin o.l., vi antar ikke at leger og advokater er menn mens sykepleiere og barnehageansatte er kvinner. Man er ikke guttejente fordi man hater rosa og heller klatrer i trær og bygger Lego enn å leke med dukker, man er bare jente. Man er ikke mindre maskulin om man som gutt liker å bake, leker med dukker eller går i skjørt på skolen. Jeg får fnatt når voksne menn sier de vil ha en feminin kjæreste når de mener de vil ha en som sminker seg, kler seg i kjoler og lar ham bestemme. Dette har ingenting med femininitet å gjøre og en kvinne som ikke er disse tingene er ikke mindre feminin. Vi kan ikke la være å la barna våre utfolde seg fordi det finnes noen som mobber. Da kommer vi for alltid til å begrense barna våre. Vi må heller lære dem å være trygge på seg selv, at det er de andre som er dumme og uvitende. Det vil aldri bli mobbefritt, så skal vi vente på det før barna våre får lov til å leve akkurat som de vil kan vi vente for alltid. Forandring tar tid og vi må være en del av forandringen, ikke begrensningen. 

Anonymkode: 3d417...44d

[AnonymBruker]

Dette kommer selvfølgelig helt an på barnet. Jeg var et sånt barn selv. Var venner med alle og hadde alltid innpass i gjengen. Da jeg var 14 kledde jeg meg opp i emo/goth og farget håret svart. Sånn forble jeg i 6-7 år. Var nøyaktig like akseptert som før jeg byttet stil. Handler mye om hvem man er rundt og hvordan personen er i seg selv.

Anonymkode: 4d613...e9d