Jeg er så redd for at foreldrene mine skjemmes over meg, og da spesielt pappa

[AnonymBruker]

Dette er jævla sårt, føles nesten hjemsøkende. 

Jeg er i alderen hvor kvinner på min alder er ferdig med utdanning, har fått barn, giftet seg og det som er. De fleste jeg kjenner har gjort det. Ingen av jentene jeg gikk på ungdomsskolen med er single, alle har barn. Døtrene og sønnene til nære venner av pappa har barn og er gift. 

Jeg har ikke barn. Er ikke gift. Er 30 år gammel. Har ikke utdannelse engang. Jeg tror ikke det blir barnebarn på foreldrene mine, for jeg sliter så utrolig mye med relasjoner og spesielt menn at jeg ser aldri for meg å verken gifte meg eller få barn. Å få barn alene tør jeg ikke, ei klarer, også med tanke på det sosiale stigmaet og mangel på nettverk. Har ikke venninner. Husker når jeg flyttet til byen jeg bor i nå så spurte pappa flere ganger om jeg hadde fått noen ny venninner, når jeg har fortalt at jeg har vært på for eksempel en fjelltur så har han spurt om jeg har fått en turvenninne osv. Det er lenge siden han spurte nå da, for han vet at jeg sliter. Han spør aldri om jeg har noe på gang hva angår kjæreste og han har faktisk aldri sagt noe om barnebarn. Mamma har sagt at hun ikke bryr seg, men jeg vet ikke, kan hende hun ikke tør å si noe annet. 

Livet ble ikke som det skulle for min del og jeg har virkelig slitt med å finne min plass, mitt kall, mine mål. Utdannelse har stått på vent i flere år fordi jeg har strevd mye med depresjon og jeg leter stadig etter en mening og et mål, men finner ingen. Det med barn vet jeg jo ikke engang om jeg vil, jeg tror ikke jeg vil, har aldri hatt lyst men klart jeg tenker på det nå når jeg nylig har fylt 30. 

Det verste jeg vet er sosiale sammenkomster der jeg møter folk som kjenner pappa, for jeg er så redd hva pappa tenker om meg. Han har sagt til meg før at det eneste som betyr noe er at jeg er glad, men han vet at jeg ikke er glad og at jeg ikke har det bra. Jeg tror jo også innerst inne at han skulle ønske jeg var annerledes, at jeg var den flinke jenta som hadde ting på stell og som fikk til ting her i livet, men så er jeg komplett mislykka. 

Har hatt lyst til å si det til han eller spørre hva han syns. Men jeg tør ikke, jeg er redd for svaret, og jeg gråter så sinnssykt når jeg tenker på det at jeg klarer ikke å snakke. Mamma tror jeg ofte sier ting for å skåne meg og for å ikke såre følelsene mine, det er slik jeg har opplevd henne, at hun strør på med hvite løgner for å ikke gjøre meg mer trist. Det gjør meg jo tristere på sikt når jeg innser at det og det kanskje ikke var sant, men bare sagt for å skåne meg i daværende øyeblikk. Mamma har sagt at hun er stolt over meg før, men det er lenge siden og jeg vet liksom ikke. Hva er der å være stolt av? 

Følte bare for å lufte dette, har tenkt på det mye i det siste etter at to av mine barndomsvenninner har fått barn og nylig giftet seg. Jeg ser alle andre sine liv gå videre og alle andre rundt meg vokse opp uten at jeg gjør det selv. Det er kjempe sårt og skamfullt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Gruer meg så enormt til jul for å møte på slektninger, jeg er den eneste som er enslig av mine søskenbarn osv. 

Alt dette gjør at jeg vil isolere meg og trekke meg fullstendig tilbake, men jeg kan ikke, for jeg tror jeg gjør det enda verre for foreldrene mine da, at de skjemmes enda mer, jeg vet ikke, vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 34c3c...400

[AnonymBruker]

Du må prøve å drite i hva alle andre mener. Du må starte i det små, finne ting som gir deg mening og glede. 

Og der finnes alltid muligheter 😊

Anonymkode: 05820...019

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du må prøve å drite i hva alle andre mener. Du må starte i det små, finne ting som gir deg mening og glede. 

Og der finnes alltid muligheter 😊

Anonymkode: 05820...019

Jeg syns det er vanskelig å ikke bry meg om hva foreldrene mine syns om meg. De er jo alt jeg har. 

Anonymkode: 34c3c...400

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg syns det er vanskelig å ikke bry meg om hva foreldrene mine syns om meg. De er jo alt jeg har. 

Anonymkode: 34c3c...400

Projiserer du ikke veldig nå? Dine foreldre har åpenbart ikke vist eller sagt noe som tilsier at de skjems over deg... Her er det nok du selv som skjems over deg selv.

Vet du. Det er ingenting unormalt med å være i 30 årene og være singel og barnløs. Det er det veldig mange som er.

Og du må slutte å sammenligne deg med andre.

Endret 4. november 2024 av Maleficenta

[AnonymBruker]

Dette høres veldig vondt ut å ha det sånn. 

Det er en sorg når man ikke har kommet der i livet man så for seg at man skulle være, det er en sorg mange av oss bærer på. 

Likevel så kommer du ingen vei med å sammenligne deg med alle andre. Du må finne din vei, følge dine mål og i ditt tempo. 

Det kan hende du må endre målene dine når du kjenner etter på hva du virkelig ønsker ut av livet, men det er også helt ok. Det er ikke en fasit på hvordan alle skal leve livene sine. 

Foreldrene dine ønsker nok først og fremst at du skal ha det bra her i livet. De ønsker deg alt godt. Hvor har du fått tanken om at de skammer seg fra? 

La oss si at de skammer seg (som jeg tror du er veldig redd for, men som ikke stemmer) hva utgjør det egentlig? Dersom det allerede er sånn så endrer det jo ikke noe fra sånn som det er i dag? Hva er det verste som kan skje? 

For det å ikke bry seg om hva noen tenker kan være litt abstrakt og umulig å få hodet rundt. Vi slutter ikke å bry oss helt. Det er fortsatt ting som er sårt eller vondt. 

Det vi gjør for å ikke bry oss så mye er at vi sier at jeg er den viktigste i mitt liv så det jeg tenker og mener om meg er viktigere enn hva andre tenker og mener om meg. 

Jeg er 40, har ikke barn og lever helt fint med det. Jeg fyller livet mitt med det som er viktig for meg, ikke det jeg tenker alle andre synes er viktig. De lever sitt liv og jeg mitt. Det ene er ikke dårligere enn det andre, bare annerledes. 

PS. Det finnes mange plasser hvor man kan få hjelp til bedre relasjoner. Private psykolog dersom du har råd til det da slipper du å vente i kø, eller få en henvisning fra legen din. Skal du gjennom det offentlige må henvisningen være god så da må du være litt bevisst på hvordan du legger det frem for legen. 

Anonymkode: 00fbc...85b

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er jævla sårt, føles nesten hjemsøkende. 

Jeg er i alderen hvor kvinner på min alder er ferdig med utdanning, har fått barn, giftet seg og det som er. De fleste jeg kjenner har gjort det. Ingen av jentene jeg gikk på ungdomsskolen med er single, alle har barn. Døtrene og sønnene til nære venner av pappa har barn og er gift. 

Jeg har ikke barn. Er ikke gift. Er 30 år gammel. Har ikke utdannelse engang. Jeg tror ikke det blir barnebarn på foreldrene mine, for jeg sliter så utrolig mye med relasjoner og spesielt menn at jeg ser aldri for meg å verken gifte meg eller få barn. Å få barn alene tør jeg ikke, ei klarer, også med tanke på det sosiale stigmaet og mangel på nettverk. Har ikke venninner. Husker når jeg flyttet til byen jeg bor i nå så spurte pappa flere ganger om jeg hadde fått noen ny venninner, når jeg har fortalt at jeg har vært på for eksempel en fjelltur så har han spurt om jeg har fått en turvenninne osv. Det er lenge siden han spurte nå da, for han vet at jeg sliter. Han spør aldri om jeg har noe på gang hva angår kjæreste og han har faktisk aldri sagt noe om barnebarn. Mamma har sagt at hun ikke bryr seg, men jeg vet ikke, kan hende hun ikke tør å si noe annet. 

Livet ble ikke som det skulle for min del og jeg har virkelig slitt med å finne min plass, mitt kall, mine mål. Utdannelse har stått på vent i flere år fordi jeg har strevd mye med depresjon og jeg leter stadig etter en mening og et mål, men finner ingen. Det med barn vet jeg jo ikke engang om jeg vil, jeg tror ikke jeg vil, har aldri hatt lyst men klart jeg tenker på det nå når jeg nylig har fylt 30. 

Det verste jeg vet er sosiale sammenkomster der jeg møter folk som kjenner pappa, for jeg er så redd hva pappa tenker om meg. Han har sagt til meg før at det eneste som betyr noe er at jeg er glad, men han vet at jeg ikke er glad og at jeg ikke har det bra. Jeg tror jo også innerst inne at han skulle ønske jeg var annerledes, at jeg var den flinke jenta som hadde ting på stell og som fikk til ting her i livet, men så er jeg komplett mislykka. 

Har hatt lyst til å si det til han eller spørre hva han syns. Men jeg tør ikke, jeg er redd for svaret, og jeg gråter så sinnssykt når jeg tenker på det at jeg klarer ikke å snakke. Mamma tror jeg ofte sier ting for å skåne meg og for å ikke såre følelsene mine, det er slik jeg har opplevd henne, at hun strør på med hvite løgner for å ikke gjøre meg mer trist. Det gjør meg jo tristere på sikt når jeg innser at det og det kanskje ikke var sant, men bare sagt for å skåne meg i daværende øyeblikk. Mamma har sagt at hun er stolt over meg før, men det er lenge siden og jeg vet liksom ikke. Hva er der å være stolt av? 

Følte bare for å lufte dette, har tenkt på det mye i det siste etter at to av mine barndomsvenninner har fått barn og nylig giftet seg. Jeg ser alle andre sine liv gå videre og alle andre rundt meg vokse opp uten at jeg gjør det selv. Det er kjempe sårt og skamfullt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Gruer meg så enormt til jul for å møte på slektninger, jeg er den eneste som er enslig av mine søskenbarn osv. 

Alt dette gjør at jeg vil isolere meg og trekke meg fullstendig tilbake, men jeg kan ikke, for jeg tror jeg gjør det enda verre for foreldrene mine da, at de skjemmes enda mer, jeg vet ikke, vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 34c3c...400

Først og fremst så vil jeg bare påpeke at du har en fantastisk pappa. Det er akkurat slik en pappa skal være tenker jeg. Å være glad i barna uansett. Det er det som er ubetinget kjærlighet i min bok ihvertfall. 

Det er ikke bra å være avhengig av ytre bekreftelser, for å ha det bra med seg selv. Da har man det ikke bra.

Å få barn er ikke for alle, og det er ingen skam i det. Om det ikke passer for deg så synes jeg du har gjort et klokt valg. I din situasjon og slik du har det så er det ikke lurt heller. Jeg opplever at du har god selvinnsikt i forhold til det. Hva de rundt deg gjør synes jeg ikke du skal bry deg så mye om. Mennesker gjør mye rart...Det viktigste er at du gjør det som passer deg best, og at du er tro mot deg selv. Det er viktig. 

Jeg er sikker på at du gjør noe i din hverdag, som gjør at du kan være stolt av deg selv. Egenkjærlighet den kommer innenfra. Anerkjennelse og bekreftelse er selvfølgelig hyggelig å få, men det bør ikke være avgjørende for hvordan du har det. 

Prøv om du kan fokusere på små gode ting i hverdagen din som gjør deg glad. For meg er det sang og humor. Vær din egen bestevenn 💕. 

Mange varme tanker til deg 💕. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2024 den 5.25):

Dette er jævla sårt, føles nesten hjemsøkende. 

Jeg er i alderen hvor kvinner på min alder er ferdig med utdanning, har fått barn, giftet seg og det som er. De fleste jeg kjenner har gjort det. Ingen av jentene jeg gikk på ungdomsskolen med er single, alle har barn. Døtrene og sønnene til nære venner av pappa har barn og er gift. 

Jeg har ikke barn. Er ikke gift. Er 30 år gammel. Har ikke utdannelse engang. Jeg tror ikke det blir barnebarn på foreldrene mine, for jeg sliter så utrolig mye med relasjoner og spesielt menn at jeg ser aldri for meg å verken gifte meg eller få barn. Å få barn alene tør jeg ikke, ei klarer, også med tanke på det sosiale stigmaet og mangel på nettverk. Har ikke venninner. Husker når jeg flyttet til byen jeg bor i nå så spurte pappa flere ganger om jeg hadde fått noen ny venninner, når jeg har fortalt at jeg har vært på for eksempel en fjelltur så har han spurt om jeg har fått en turvenninne osv. Det er lenge siden han spurte nå da, for han vet at jeg sliter. Han spør aldri om jeg har noe på gang hva angår kjæreste og han har faktisk aldri sagt noe om barnebarn. Mamma har sagt at hun ikke bryr seg, men jeg vet ikke, kan hende hun ikke tør å si noe annet. 

Livet ble ikke som det skulle for min del og jeg har virkelig slitt med å finne min plass, mitt kall, mine mål. Utdannelse har stått på vent i flere år fordi jeg har strevd mye med depresjon og jeg leter stadig etter en mening og et mål, men finner ingen. Det med barn vet jeg jo ikke engang om jeg vil, jeg tror ikke jeg vil, har aldri hatt lyst men klart jeg tenker på det nå når jeg nylig har fylt 30. 

Det verste jeg vet er sosiale sammenkomster der jeg møter folk som kjenner pappa, for jeg er så redd hva pappa tenker om meg. Han har sagt til meg før at det eneste som betyr noe er at jeg er glad, men han vet at jeg ikke er glad og at jeg ikke har det bra. Jeg tror jo også innerst inne at han skulle ønske jeg var annerledes, at jeg var den flinke jenta som hadde ting på stell og som fikk til ting her i livet, men så er jeg komplett mislykka. 

Har hatt lyst til å si det til han eller spørre hva han syns. Men jeg tør ikke, jeg er redd for svaret, og jeg gråter så sinnssykt når jeg tenker på det at jeg klarer ikke å snakke. Mamma tror jeg ofte sier ting for å skåne meg og for å ikke såre følelsene mine, det er slik jeg har opplevd henne, at hun strør på med hvite løgner for å ikke gjøre meg mer trist. Det gjør meg jo tristere på sikt når jeg innser at det og det kanskje ikke var sant, men bare sagt for å skåne meg i daværende øyeblikk. Mamma har sagt at hun er stolt over meg før, men det er lenge siden og jeg vet liksom ikke. Hva er der å være stolt av? 

Følte bare for å lufte dette, har tenkt på det mye i det siste etter at to av mine barndomsvenninner har fått barn og nylig giftet seg. Jeg ser alle andre sine liv gå videre og alle andre rundt meg vokse opp uten at jeg gjør det selv. Det er kjempe sårt og skamfullt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Gruer meg så enormt til jul for å møte på slektninger, jeg er den eneste som er enslig av mine søskenbarn osv. 

Alt dette gjør at jeg vil isolere meg og trekke meg fullstendig tilbake, men jeg kan ikke, for jeg tror jeg gjør det enda verre for foreldrene mine da, at de skjemmes enda mer, jeg vet ikke, vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 34c3c...400

Høres ikke ut som du har det så godt. 

Jeg tenkte også litt slik om pappa. Mine søsken har egentlig alt på stell, småsøstrene mine er gift og har enebolig. Broren min har master og nettopp fått dame og hus. 

Og jeg, har to barn men mislykkes i kjærligheten. Har hatt flere forhold opp gjennom tidene, men alle de har gått til helvete. Ble endelig gift for to år siden. Pappa fulgte meg til alters og var så stolt. Eeendelig ble jeg gift jeg også, sa han. Forrige uke fortalte jeg pappa at mannen min og jeg er separert, og litt om grunnen til det (alkohol bla.). Har utsatt det i 10 mnd fordi jeg har vært så redd for å si det.. og isolert meg veldig. Jeg gråt som bare det foran pappa. Og sa jeg var så redd for at han skamma seg over meg.. Og hva skjedde? Det har vært bare positivt. Han som ikke er god på å utrykke følelser, så at han var søvnløs over det som skjedde med meg, han inviterte bare meg på middag, og jeg har fått uforbeholden støtte. I tillegg sa han at den minste søsteren min var blitt singel hun også. 

Alle har sitt! Du må få hjelp til å jobbe med tankesettet ditt. Jeg har nettopp begynt hos psykolog,  anbefaler det. Kanskje du er deprimert? Håper du kan lære å bli stolt av deg selv og trygg i deg selv. Det er ikke jeg enda altså, men jeg skal komme dit. Det kan du også klare! Verdien til ditt liv måles ikke etter om du er i et forhold eller ikke. 

Lykke til❤️

Anonymkode: 25b98...fee

[AnonymBruker]

Ikke la deg begrense av at du har en begrenset omgangskrets.

Her jeg bor er det ingen fra mitt studie under 35 år som har barn enda. 

Anonymkode: 50837...86f

[AnonymBruker]

hvorfor er du deprimert? Er det noe traume-greier, eller bare kronisk "uten grunn"? 

Anonymkode: eeb9a...c55

[AnonymBruker]

TS, det jeg leser i innlegget ditt, er at du har foreldre som elsker deg. De bryr seg veldig om deg!

Dette er det ingen tvil om, så den skamfølelsen kan du bare legge på hylla for godt. La den støve godt ned.

Ut fra alt det andre jeg leser, så virker du også som et fint menneske, akkurat som foreldrene dine. Dette har du nok arvet fra dem.

Er du frisk? Fungerer du ok i hverdagen bortsett fra de tunge tankene du av og til har? Da er det et godt utgangspunkt. Hvis ønsket ditt er å finne en partner, så kan jeg betrygge deg med at folk finner seg partnere til langt oppi 80-åra. Du har ganske mange år igjen før du er der! Når du minst aner det kan det dukke opp en som passer for deg. Og hvis det ikke gjør det, så er ikke det verdens undergang.

Jeg ble skilt, familien min ble oppløst, og jeg flyttet fra stedet der vi bodde. Det har vært en tung tid. Men, jeg har fått det på avstand, og tenker ikke like mye på det som før. Oppdager ting å glede meg over støtt og stadig.

Du har ingenting å skamme deg over, du er et helt vanlig menneske, som alle oss andre. Hvis du ønsker en profesjonell å snakke med i mangel på en god venninne, så snakk med fastlegen og få henvisning til psykolog. Finn noen du kan prate med om alt.

Sender deg en god klem.

Anonymkode: 69f41...85d

[Honey Dew]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2024 den 6.10):

Jeg syns det er vanskelig å ikke bry meg om hva foreldrene mine syns om meg. De er jo alt jeg har. 

Anonymkode: 34c3c...400

Hvis de er så overfladiske, er det best å holde dem på avstand. Du lever ikke for foreldrene dine. Du lever for deg selv.