Sette hardere krav/ ultimatum - Eller gå?

[AnonymBruker]

Jeg er mannen i et forhold der vi har vært gift i ca 15 år. Det er flere ting i forholdet som gjør at jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg skal prøve å forklare, og kanskje har dere noen ideer eller en forståelse jeg ikke har. Jeg er jo mannen, og dette et forum for kvinner så kanskje dere kan se dette fra kvinnens side?

Vi var stormende forelsket i mange år, men ulike hendelser i livet har gjort at vi nok har glidd over til å bare bo sammen. Det er ikke snakk om utroskap osv, men mer store gnissninger, krangler, og konflikter mellom oss. Vi har mistet gnisten og på en måte kjærligheten. En av våre utfordringer er at vi ikke klarer å snakke sammen om dette. Jeg har tatt opp dette temaet flere ganger, men blir bare avvist på ulike måte. Hun sier jeg forsåvidt enig, men tar det ikke på alvor, tar ikke meg på alvor og bare lar dagene gå. Hun sier fels at hun ikke kan ta hensyns til hva jeg trenger og ønsker fordi hun ikke kal forandre seg, eller skape ønsker og behov i henne som ikle finnes. Hun hører hva jeg sier( men bryr deg ikke. Det er hva jeg opplever, men jeg vet ikke hva hun egentlig tenker. Jeg skulle ønske at vi kunne flørte, gå på date, ha intimitet og sex, eller bare det å se på hverandre å kjenne gnisten. Hun har sagt at hun ikke kjenner noe sånt, og derfor har hun heller ingen behov for intimitet og sex. 
 

Jeg er en empatisk og følsom mann, og jeg skulle ønske at vi kunne ha nære, respektfulle og åpne sype samtaler. Hun er «praktisk» og mer ufølsom. Det er samme sak her. Jeg vil ha nærhet på alle plan, men hun foluserer på logistikk, oppgaver og alt annet. Jeg føler nesten at det er en flukt for å slippe å snakke med meg om disse tingene. Jeg hører hun sier jeg, min, mitt osv. Det er ikke vårt, eller vi må ordne osv. Det er mer jeg må huske, jeg må fikse. Jeg finnes liksom ikke i hennes planer

Hun spør heller ikke meg om hjelp osv. Hun gjør alt, og når jeg jeg sier jeg kan gjøre noe så er svaret nei. Det kan være alt fra å kjøre ungene på trening, vaske/brette klær, innkjøp osv. Igjen, jeg er ikke med i hennes regnestykke

Samme med nærhet og sex. Min behov og ønsker er helt lilegyldig. Vi har ikke sex eller nærhet slik jeg mener man skal ha i et forhold. Og når jeg snakker om dette så får jeg beskjed om å slutte å mase. Jeg maser ikle, jeg prøver å prate med henne, og mår hun avslår sex så er det noe mer mas rundt det heller

i tillegg til dette så er hun sliten, og hun er mye negativ; irritert, sur og sint. Hun jobber jo fullt, og gjor i tillegg mye hjemme. Jeg ønsker å gjøre mer, men får som sagt nei. Om jeg da gjør noe så er det feil. Jeg gjør husarbeid så fort jeg kan, dvs når hun ikke er hjemme osv. Da er det som regel kritikk på måten jeg har gjort ting på, eller at jeg har gjort feil ting. Hvorfor har du vasket badet, når det ligger klær som skulle vært vasket? Osv…Jeg klarer ikke forstå rekkefølge, prioritering osv som henne. Jeg prøver bare å hjelpe til, men det settes ikke pris på. 

Jeg har foreslått parterapi. Jeg har foreslått at vi dater og prøver å nærme hverandre igjen, men hun nekter. Jeg har sagt at vi trenger tid sammen bare hun og jeg uten barna, men hun vil ikke. Om jeg gir henne en klem, eller et kyss så spør hun om hvorfor. 
 

Det hun likevel forventer er at jeg alltid og uhindret skal høre på hennes prat om veninner, kollegaer,  hendelser på jobb osv. Om jeg vil fortelle noe så gidder hun ikke høre, og bytter tema

Jeg føler meg som en bivåner i eget liv. Jeg gir og gir, eller feil, prøver å gi og gi, men jeg kommer ingen vei. Det er som en vegg mellom oss. Jeg har sagt at jeg elsker henne, at jeg ikke ønsker brudd, og at jeg ønsker at vi kommer dit vi var. Hun sier vel mest at ting er som de er og ikke kan endres. Jeg føler meg ensom sammen med henne på en måte. Trist, men treffende. Jeg kan ligge i sengen ved siden av henne og savne henne!!

Hva gjør jeg? 
 

Jeg føler jeg har prøvd og prøvd på flere måter. Jeg har forsøkt å snakke om dette, og si at jeg ønsker å ha henne. Jeg kommer ingen vei..

Må jeg be om skillsmisse? Gå? Eller bør jeg prøve noe type ultimatum? True med å gå om ikke det blir bedre? 
 

Kvinner - Dere er kloke og flinke. Hva blr jeg gjøre?

Anonymkode: e9e1e...8e0

[AnonymBruker]

0/10

Anonymkode: 67738...aa0

[AnonymBruker]

Bare gå. 

Anonymkode: 0bf9d...480

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

0/10

Anonymkode: 67738...aa0

Hva mener du her?

Anonymkode: e9e1e...8e0

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en uendelig trist situasjon for deg. Jeg føler virkelig med deg, det er vondt å ha det sånn og ikke føle seg elsket. Jeg hadde nok ikke orket å fortsette å ha der sånn. Du kan jo sette som ultimatum at hun går med på parterapi. Og at hvis hun ikke ønsker å jobbe med forholdet, så må du tenke på deg selv og gå.

 

Klem 🥰

Anonymkode: 4be40...3c9

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er mannen i et forhold der vi har vært gift i ca 15 år. Det er flere ting i forholdet som gjør at jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg skal prøve å forklare, og kanskje har dere noen ideer eller en forståelse jeg ikke har. Jeg er jo mannen, og dette et forum for kvinner så kanskje dere kan se dette fra kvinnens side?

Vi var stormende forelsket i mange år, men ulike hendelser i livet har gjort at vi nok har glidd over til å bare bo sammen. Det er ikke snakk om utroskap osv, men mer store gnissninger, krangler, og konflikter mellom oss. Vi har mistet gnisten og på en måte kjærligheten. En av våre utfordringer er at vi ikke klarer å snakke sammen om dette. Jeg har tatt opp dette temaet flere ganger, men blir bare avvist på ulike måte. Hun sier jeg forsåvidt enig, men tar det ikke på alvor, tar ikke meg på alvor og bare lar dagene gå. Hun sier fels at hun ikke kan ta hensyns til hva jeg trenger og ønsker fordi hun ikke kal forandre seg, eller skape ønsker og behov i henne som ikle finnes. Hun hører hva jeg sier( men bryr deg ikke. Det er hva jeg opplever, men jeg vet ikke hva hun egentlig tenker. Jeg skulle ønske at vi kunne flørte, gå på date, ha intimitet og sex, eller bare det å se på hverandre å kjenne gnisten. Hun har sagt at hun ikke kjenner noe sånt, og derfor har hun heller ingen behov for intimitet og sex. 
 

Jeg er en empatisk og følsom mann, og jeg skulle ønske at vi kunne ha nære, respektfulle og åpne sype samtaler. Hun er «praktisk» og mer ufølsom. Det er samme sak her. Jeg vil ha nærhet på alle plan, men hun foluserer på logistikk, oppgaver og alt annet. Jeg føler nesten at det er en flukt for å slippe å snakke med meg om disse tingene. Jeg hører hun sier jeg, min, mitt osv. Det er ikke vårt, eller vi må ordne osv. Det er mer jeg må huske, jeg må fikse. Jeg finnes liksom ikke i hennes planer

Hun spør heller ikke meg om hjelp osv. Hun gjør alt, og når jeg jeg sier jeg kan gjøre noe så er svaret nei. Det kan være alt fra å kjøre ungene på trening, vaske/brette klær, innkjøp osv. Igjen, jeg er ikke med i hennes regnestykke

Samme med nærhet og sex. Min behov og ønsker er helt lilegyldig. Vi har ikke sex eller nærhet slik jeg mener man skal ha i et forhold. Og når jeg snakker om dette så får jeg beskjed om å slutte å mase. Jeg maser ikle, jeg prøver å prate med henne, og mår hun avslår sex så er det noe mer mas rundt det heller

i tillegg til dette så er hun sliten, og hun er mye negativ; irritert, sur og sint. Hun jobber jo fullt, og gjor i tillegg mye hjemme. Jeg ønsker å gjøre mer, men får som sagt nei. Om jeg da gjør noe så er det feil. Jeg gjør husarbeid så fort jeg kan, dvs når hun ikke er hjemme osv. Da er det som regel kritikk på måten jeg har gjort ting på, eller at jeg har gjort feil ting. Hvorfor har du vasket badet, når det ligger klær som skulle vært vasket? Osv…Jeg klarer ikke forstå rekkefølge, prioritering osv som henne. Jeg prøver bare å hjelpe til, men det settes ikke pris på. 

Jeg har foreslått parterapi. Jeg har foreslått at vi dater og prøver å nærme hverandre igjen, men hun nekter. Jeg har sagt at vi trenger tid sammen bare hun og jeg uten barna, men hun vil ikke. Om jeg gir henne en klem, eller et kyss så spør hun om hvorfor. 
 

Det hun likevel forventer er at jeg alltid og uhindret skal høre på hennes prat om veninner, kollegaer,  hendelser på jobb osv. Om jeg vil fortelle noe så gidder hun ikke høre, og bytter tema

Jeg føler meg som en bivåner i eget liv. Jeg gir og gir, eller feil, prøver å gi og gi, men jeg kommer ingen vei. Det er som en vegg mellom oss. Jeg har sagt at jeg elsker henne, at jeg ikke ønsker brudd, og at jeg ønsker at vi kommer dit vi var. Hun sier vel mest at ting er som de er og ikke kan endres. Jeg føler meg ensom sammen med henne på en måte. Trist, men treffende. Jeg kan ligge i sengen ved siden av henne og savne henne!!

Hva gjør jeg? 
 

Jeg føler jeg har prøvd og prøvd på flere måter. Jeg har forsøkt å snakke om dette, og si at jeg ønsker å ha henne. Jeg kommer ingen vei..

Må jeg be om skillsmisse? Gå? Eller bør jeg prøve noe type ultimatum? True med å gå om ikke det blir bedre? 
 

Kvinner - Dere er kloke og flinke. Hva blr jeg gjøre?

Anonymkode: e9e1e...8e0

Du må gå, du er tydeligvis helt overflødig i livet hennes 

[BobbySocks]

Du går. Ta ansvar for egen lykke. 

[AnonymBruker]

Har bare skumlest, så du får gi tilbakemelding om jeg har misforstått. 

Kons tar alle avgjørelser hjemme. Du er ikke med i regnestykket og hun gjør alt selv. Du tilbyr deg å «hjelpe» henne. Her begynner feilen. 
Har opplevd dette selv, mannen «hjalp» meg med ting og tang. Da begynte jeg å gjøre alt selv, og sa nei til den «generøse hjelpen» han tilbydde. 
Du skal ikke hjelpe kona di, du skal ta ditt ansvar hjemme og med barna. Slutt å si at du skal hjelpe henne, slutt å spør hva du skal gjøre/trengs å gjøres. Halve poenget med ansvaret er at du også skal ha oversikt over hva som skal gjøres. Hvis du må løpe rundt å spørre henne, så kan jeg garantere at hun føler seg like oppgitt over at du ikke vet. 
 

Du må først og fremst skaffe deg oversikt. På lik linje med kona de. Hvem skal kjøres og når, hva må vaskes, hva kan vente til neste uke osv. så gjør du det- ikke spør henne om hver jævla ting du skal fikse. Om hun kritiserer deg for å ha vasket badet når det var klær å vaske, så får du si til henne at du også bor i huset, og hvordan du velger å gjøre det har ikke hun noe med. Badet er vasket, klærne kan taes senere. Så kan du derifra foreslå at dere kanskje har en time hver søndag, hvor dere planlegger uka sammen? 
 

Den nærheten du vil ha, den kommer ikke om du fortsetter å være barn nr 1 i huset. Først når arbeidsoppgaver er løst og hun begynner å se på deg som en likeverdig partner, er det håp for intimiteten. 

Synes også det er fryktelig mange menn, som forventer at et forhold, spesielt med barn involvert, kun skal være kos og kjærtegn?! Det er voldsomt mye jobb å drifte hus og familie. Så klart skal man ha kjærestetid, men da må man faktisk ha kontroll på driften først. Så går det an å gjøre ting sammen også. Inviter henne med til å brette klær på soverommet , og legg opp til flørt og alenetid mens dere gjør det. Kanskje du til og med får henne med på en quickie når dere er ferdige. 

Anonymkode: 1b7ed...5dd

[no shame]

Når vedkommende ikke vil snakke eller oppsøke terapi er det ingenting du kan gjøre..

Ingen bør gå rundt og ha det vondt i eget liv om det innebærer elementer man faktisk kan gjøre noe med..

Du vil nok få det bedre alene. Og det samme vil trolig hun.

[Macro]

Jeg hadde bare gått. Hun er der kun pga stabilitet og økonomi, garantert. Du er verdt så mye mer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har bare skumlest, så du får gi tilbakemelding om jeg har misforstått. 

Kons tar alle avgjørelser hjemme. Du er ikke med i regnestykket og hun gjør alt selv. Du tilbyr deg å «hjelpe» henne. Her begynner feilen. 
Har opplevd dette selv, mannen «hjalp» meg med ting og tang. Da begynte jeg å gjøre alt selv, og sa nei til den «generøse hjelpen» han tilbydde. 
Du skal ikke hjelpe kona di, du skal ta ditt ansvar hjemme og med barna. Slutt å si at du skal hjelpe henne, slutt å spør hva du skal gjøre/trengs å gjøres. Halve poenget med ansvaret er at du også skal ha oversikt over hva som skal gjøres. Hvis du må løpe rundt å spørre henne, så kan jeg garantere at hun føler seg like oppgitt over at du ikke vet. 
 

Du må først og fremst skaffe deg oversikt. På lik linje med kona de. Hvem skal kjøres og når, hva må vaskes, hva kan vente til neste uke osv. så gjør du det- ikke spør henne om hver jævla ting du skal fikse. Om hun kritiserer deg for å ha vasket badet når det var klær å vaske, så får du si til henne at du også bor i huset, og hvordan du velger å gjøre det har ikke hun noe med. Badet er vasket, klærne kan taes senere. Så kan du derifra foreslå at dere kanskje har en time hver søndag, hvor dere planlegger uka sammen? 
 

Den nærheten du vil ha, den kommer ikke om du fortsetter å være barn nr 1 i huset. Først når arbeidsoppgaver er løst og hun begynner å se på deg som en likeverdig partner, er det håp for intimiteten. 

Synes også det er fryktelig mange menn, som forventer at et forhold, spesielt med barn involvert, kun skal være kos og kjærtegn?! Det er voldsomt mye jobb å drifte hus og familie. Så klart skal man ha kjærestetid, men da må man faktisk ha kontroll på driften først. Så går det an å gjøre ting sammen også. Inviter henne med til å brette klær på soverommet , og legg opp til flørt og alenetid mens dere gjør det. Kanskje du til og med får henne med på en quickie når dere er ferdige. 

Anonymkode: 1b7ed...5dd

Han skriver jo at han både gjør husarbeid og tilbyr seg å gjøre MER husarbeid, men møter bare avvisning og kritikk. Det er ærlig talt litt ugreit at du innrømmer å bare skumlese, samtidig som du skriver en vegg av tekst fullt av poenger han allerede har vært innom i åpningsinnlegget.

Er du kona til TS?  

Anonymkode: 1b1c5...d4e

[AnonymBruker]

Jeg ville stilt krav om parterapi, og om hun ikke vil så går du. 

Anonymkode: 5222f...83b

[AnonymBruker]

Jeg er trådstarter..

Det er kanske litt enkelt forklart, og alle historier har to sider. Det er salvsagt ting jeg kunne vært bedre på, som feks det å iie hjelpe, eller spørre, men bare gjøre. Bra poeng, men jeg opplever heller ikke å bli satt pris på når jeg gjør noe, det ville motivert meg videre. Men igjen, jeg roser ikke henne for de tingene hun gjør fordi det bare skjer jo, men jeg kritiserer henne heller ikke om hun ikke gjør noe på en dag eller to. Jeg kritiserer heller ikke rekkefølge, hvordan ting blir gjort,  om det er bra nok osv. Hadde hun sagt: Åh, du vaska badet, så flott, takk for da slipper jeg å gjøre det. Ja da hadde jeg nok tatt klærne dagen etter feks…

Det viktigste for meg i denne tråden er at hun innrømmer /er enig i at gnisten er borte og at hun ikke gidder å gjøre noe med det. Som en skre, økonominog stabilitet. Jeg går jo ikke fra henne, uansett hvor sint hun er, eller hvor mye kritikk jeg får Jeg er tøffel som bruker livet mitt og inntekten min på å holde fasaden hennes og livet hennes vedlike uten at jeg får så mye igjen, og, når jeg snakker om det og forteller om mile tanker og følelser så blir jeg bare avvist. Det at hun ikke tar meg på alvor føler jeg er det største problemet. Hadde hun feks sagt ja, jeg er enig og forstår hva du mener og hva du føler. Jeg klarer ikle å snu dette alene eller fort, men jeg vil gjerne forsøke å komme deg i møte på de tingene du trenger fordi jeg elsker deg. Da hadde mitt liv vært perfekt! Jeg elsker henne jo…

 

Anonymkode: e9e1e...8e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er trådstarter..

Det er kanske litt enkelt forklart, og alle historier har to sider. Det er salvsagt ting jeg kunne vært bedre på, som feks det å iie hjelpe, eller spørre, men bare gjøre. Bra poeng, men jeg opplever heller ikke å bli satt pris på når jeg gjør noe, det ville motivert meg videre. Men igjen, jeg roser ikke henne for de tingene hun gjør fordi det bare skjer jo, men jeg kritiserer henne heller ikke om hun ikke gjør noe på en dag eller to. Jeg kritiserer heller ikke rekkefølge, hvordan ting blir gjort,  om det er bra nok osv. Hadde hun sagt: Åh, du vaska badet, så flott, takk for da slipper jeg å gjøre det. Ja da hadde jeg nok tatt klærne dagen etter feks…

Det viktigste for meg i denne tråden er at hun innrømmer /er enig i at gnisten er borte og at hun ikke gidder å gjøre noe med det. Som en skre, økonominog stabilitet. Jeg går jo ikke fra henne, uansett hvor sint hun er, eller hvor mye kritikk jeg får Jeg er tøffel som bruker livet mitt og inntekten min på å holde fasaden hennes og livet hennes vedlike uten at jeg får så mye igjen, og, når jeg snakker om det og forteller om mile tanker og følelser så blir jeg bare avvist. Det at hun ikke tar meg på alvor føler jeg er det største problemet. Hadde hun feks sagt ja, jeg er enig og forstår hva du mener og hva du føler. Jeg klarer ikle å snu dette alene eller fort, men jeg vil gjerne forsøke å komme deg i møte på de tingene du trenger fordi jeg elsker deg. Da hadde mitt liv vært perfekt! Jeg elsker henne jo…

 

Anonymkode: e9e1e...8e0

Du må avslutte med henne, for hun ødelegger deg. Du er blitt redusert til "ingenting" og bare et skygge av deg selv. Du må begynne prosessen ved å kvitte deg med henne. Jeg vet alt om hva det betyr når man er fortapt i ei kvinne. Kvinner i Norge og Vest-Europa for øvrig, har ikke en tendens til å like deg mer i henhold til "jo mer du gjør for henne". En del kvinner er helt psykisk utfordret og er blitt rare etter 15-20 år med intensiv samfunnsprogresjon der de har fått til alt og menn er blitt fortrengt inn i "minus" på en rekke områder.  Disse kvinnene får ikke mer respekt for deg jo mer du gjør for dem. Tro meg, jeg har fått en veldig dyr erfaring med det som har tatt en del år av livet mitt.  

Sånn du tenker (og slik jeg tenkte) var i gamle dager hvor mange hadde gjensidig respekt og ofret seg for hverandre, og dumpet ikke hverandre for hver minste ting.  Sånt eksisterer ikke lenger, og du må redde igjen det som er av livet mitt ved å forlate henne.  Det spiller ingen rolle at du elsker henne når hun nærmest finner deg "frastøtende", i og med at hun har ingen respekt for deg. Det er det som er ironien med en del kvinner nå om dagen: hadde du vært en passe-kvalm (riktig nivå) asshole hele veien, så hadde en del funnet deg for å være "spennende" og kalt det for å være "selvsikker". 

Start prosessen ved å koble deg vekk fra henne, for slikt hat som hun utviser fortjener du ikke. 

Du trenger ikke en gang sette ultimatum, fordi det gir henne igjen en slags følelse av makt der hun bestemmer om hun skal akseptere eller avvise ultimatumet ditt.  Hun er så far-out når det gjelder alt det du har fortalt så langt, at det ikke er håp og du bør heller ikke gi det noe håp ved ultimatum.  Hold fast på avgjørelsen at du dumper henne og ja, det vil svi i begynnelsen, men hun ødelegger deg og du har kastet allerede mange nok år på henne.   

Det som svir aller mest er alle årene man har tapt på et menneske som viste seg å være noe annet enn forspeilet. Alle årene med tapt tid - og penger - som man aldri igjen får tilbake, som er jo grunnen til at en del folk klikker. Og det som svir er alle drømmene og planene som sikkert ble lagt frem og bekreftet fra hennes side, men som aldri ble implementert eller realisert. I bunn og grunn føles det i stor grad som en svindel, mens du har et slags Stockholm-syndrom i henhold til henne. 

 

Anonymkode: 0623e...101

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er trådstarter..

Det er kanske litt enkelt forklart, og alle historier har to sider. Det er salvsagt ting jeg kunne vært bedre på, som feks det å iie hjelpe, eller spørre, men bare gjøre. Bra poeng, men jeg opplever heller ikke å bli satt pris på når jeg gjør noe, det ville motivert meg videre. Men igjen, jeg roser ikke henne for de tingene hun gjør fordi det bare skjer jo, men jeg kritiserer henne heller ikke om hun ikke gjør noe på en dag eller to. Jeg kritiserer heller ikke rekkefølge, hvordan ting blir gjort,  om det er bra nok osv. Hadde hun sagt: Åh, du vaska badet, så flott, takk for da slipper jeg å gjøre det. Ja da hadde jeg nok tatt klærne dagen etter feks…

Det viktigste for meg i denne tråden er at hun innrømmer /er enig i at gnisten er borte og at hun ikke gidder å gjøre noe med det. Som en skre, økonominog stabilitet. Jeg går jo ikke fra henne, uansett hvor sint hun er, eller hvor mye kritikk jeg får Jeg er tøffel som bruker livet mitt og inntekten min på å holde fasaden hennes og livet hennes vedlike uten at jeg får så mye igjen, og, når jeg snakker om det og forteller om mile tanker og følelser så blir jeg bare avvist. Det at hun ikke tar meg på alvor føler jeg er det største problemet. Hadde hun feks sagt ja, jeg er enig og forstår hva du mener og hva du føler. Jeg klarer ikle å snu dette alene eller fort, men jeg vil gjerne forsøke å komme deg i møte på de tingene du trenger fordi jeg elsker deg. Da hadde mitt liv vært perfekt! Jeg elsker henne jo…

 

Anonymkode: e9e1e...8e0

Trenger du skryt for å gjøre dagligdagse ting? 

Anonymkode: 5222f...83b

[AnonymBruker]

Hun vil ikke gjøre noe med situasjonen, og er tydeligvis ikke glad i deg. Så da avslutter du forholdet. Du har prøvd, uten å lykkes.

Anonymkode: 7ef3a...bae

[AnonymBruker]

Du kan alltids prøve å få henne til å svare på om hun er fornøyd med forholdet, om hun har det godt som det er. Om forholdet er slik hun hadde sett for seg og drømt om. 
Og ta det litt derfra, uten å presse på med hva du ønsker og prøve å tvinge henne i å ha behov som hun ikke har. Om hun er fornøyd med forholdet slik det er, så vil hun jo være lite interessert i å miste deg, og da må det jo selvsagt kunne prates om hvordan begge kan få det godt. Om hun ikke bryr seg så mye om du velger å gå, så får du i så fall bekreftet at det ikke var noe du kunne gjort for å fikse dette.

Anonymkode: f25a1...898

[Macro]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Trenger du skryt for å gjøre dagligdagse ting? 

Anonymkode: 5222f...83b

Det er ikke det han sier. Han ønsker et forhold der man ser og setter pris på hverandre. Å sette på pris på den andre er lim, ikke unødvendig skryt.

[AnonymBruker]

Kast

Anonymkode: cf73e...1b7

[AnonymBruker]

Macro skrev (6 minutter siden):

Det er ikke det han sier. Han ønsker et forhold der man ser og setter pris på hverandre. Å sette på pris på den andre er lim, ikke unødvendig skryt.

Ja, jeg skjønner at han ønsker det, men når han skriver at ettersom han ikke fikk skryt for å vaske badet så gidder han ikke vaske klær dagen etter, så fremstår det litt annerledes. 

Anonymkode: 5222f...83b