Jeg snakker for mye om meg selv

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt i samtaler, og lurer på om noen her har råd til hvordan jeg kan bli litt flinkere. Jeg er ganske pratsom og åpen, ikke en sånn person du må dra ordene ut av. Jeg opplever at andre spør meg om noe med mitt eget liv, og jeg svarer på det. Jeg glemmer fort å spørre "hva med deg da?", ofte kommer jeg på noe annet som handler om det vi allerede snakker om og så fortsetter jeg med å fortelle om det. 

Det er ikke det at jeg ikke er interessert i andre, for hvis de forteller om sine ting så synes jeg det er interessant, Jeg blir bare litt stressa og overvelda i samtaler, og så er jeg kanskje ikke så flink til å lytte, mer at jeg hører etter for å kunne svare videre. Jeg klarer å innse hva jeg er dårlig på, men vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre noe med det. Synes det er flaut når jeg har snakka lenge med noen og så handler det 80% om meg. Er det noen som har noen råd?

Anonymkode: ac518...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg sliter litt i samtaler, og lurer på om noen her har råd til hvordan jeg kan bli litt flinkere. Jeg er ganske pratsom og åpen, ikke en sånn person du må dra ordene ut av. Jeg opplever at andre spør meg om noe med mitt eget liv, og jeg svarer på det. Jeg glemmer fort å spørre "hva med deg da?", ofte kommer jeg på noe annet som handler om det vi allerede snakker om og så fortsetter jeg med å fortelle om det. 

Det er ikke det at jeg ikke er interessert i andre, for hvis de forteller om sine ting så synes jeg det er interessant, Jeg blir bare litt stressa og overvelda i samtaler, og så er jeg kanskje ikke så flink til å lytte, mer at jeg hører etter for å kunne svare videre. Jeg klarer å innse hva jeg er dårlig på, men vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre noe med det. Synes det er flaut når jeg har snakka lenge med noen og så handler det 80% om meg. Er det noen som har noen råd?

Anonymkode: ac518...37a

sliter med det samme,. men jeg har reguleringsproblemer.

Noe lignende adhd

Anonymkode: 5b469...c54

[AnonymBruker]

Ja. Hold kjeft. 

Anonymkode: 7cfc9...087

[visp]

Min erfaring er at det har veldig mye å si på hvem man snakker med. Noen er forsiktige, og det er lett å plapre i vei (kanskje fordi det ellers blir litt stille), og plutselig har man fortalt om en kvise man har på rumpa liksom.

Andre er veldig pratsomme, og man blir selv den som er stille og føler at man kanskje er litt kjedelig. 

De som matcher best er jo de man føler man treffer en humoristisk linje med; at man forstår hverandre på en annen måte enn de to førstnevnte. Da har det ikke så mye å si om hvem som prater mest og minst, og det veksler gjerne også hvem som prater mest. 

[AnonymBruker]

Nå heller jeg mot det autistiske spekteret da, men jeg har det samme. Logisk for meg er at folk skyter inn med egne historier og kommentarer underveis, og at vi dermed går fram og tilbake. For meg føles det som et helt unødvendig steg at vi skal stille spørsmål til hverandre, etter at samtalen er i gang.

Jeg har jo for øvrig lært meg at det er sosial norm (snork) og jeg forsøker å tilpasse meg. Av og til glemmer jeg meg, men nå er det sjeldent tror jeg.

Verden hadde vært mye bedre for sånne som meg om vi kunne slutte å dømme andre så mye, og heller gå utifra at de gjør ting annerledes uten å ha vonde intensjoner.

Anonymkode: bc51c...531

[visp]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå heller jeg mot det autistiske spekteret da, men jeg har det samme. Logisk for meg er at folk skyter inn med egne historier og kommentarer underveis, og at vi dermed går fram og tilbake. For meg føles det som et helt unødvendig steg at vi skal stille spørsmål til hverandre, etter at samtalen er i gang.

Jeg har jo for øvrig lært meg at det er sosial norm (snork) og jeg forsøker å tilpasse meg. Av og til glemmer jeg meg, men nå er det sjeldent tror jeg.

Verden hadde vært mye bedre for sånne som meg om vi kunne slutte å dømme andre så mye, og heller gå utifra at de gjør ting annerledes uten å ha vonde intensjoner.

Anonymkode: bc51c...531

Jeg syns dette høres helt normalt ut. Det er jo sånn man er med venner, folk man anser som litt nærmere. Da skytes det inn, og man spør ikke av høflighet. det hadde jo blitt for slitsomt i lengden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg sliter litt i samtaler, og lurer på om noen her har råd til hvordan jeg kan bli litt flinkere. Jeg er ganske pratsom og åpen, ikke en sånn person du må dra ordene ut av. Jeg opplever at andre spør meg om noe med mitt eget liv, og jeg svarer på det. Jeg glemmer fort å spørre "hva med deg da?", ofte kommer jeg på noe annet som handler om det vi allerede snakker om og så fortsetter jeg med å fortelle om det. 

Det er ikke det at jeg ikke er interessert i andre, for hvis de forteller om sine ting så synes jeg det er interessant, Jeg blir bare litt stressa og overvelda i samtaler, og så er jeg kanskje ikke så flink til å lytte, mer at jeg hører etter for å kunne svare videre. Jeg klarer å innse hva jeg er dårlig på, men vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre noe med det. Synes det er flaut når jeg har snakka lenge med noen og så handler det 80% om meg. Er det noen som har noen råd?

Anonymkode: ac518...37a

Trøst deg med en ting, de fleste som har en slik adferd har ikke selvinnsikt til å se det selv, men det gjør du, og da er du godt på vei til å gjøre endring 

Jeg er nesten på motsatt ende av skalaen, veldig god på å lytte og stille spørsmål, men ikke like god på å dele om meg selv. 

Beste tipset jeg kan gi er å være bevisst på å stille mer spørsmål, skjønner det er vanskelig, men minn deg selv på det ofte, ha det hele tiden i bakhodet, så vil det nok bli endring. Virker ikke som dette handler om at du er egoistisk eller nsrsissist, du bare sliter litt med å regulere deg selv, og det kan endres så lenge du er bevisst på det og har selvinnsikt, noe det virker som du har ❤️

Anonymkode: abd9a...ae4

[AnonymBruker]

Jeg har også denne tendensen, men klarer å lytte også. Mer at når jeg begynner å prate, så fosser ting ut, ofte litt ugjennomtenkt.

Det kan være litt flaut synes jeg, for jeg merker selv at jeg blir for pratsom og åpen. Tror for min del det henger sammen med slitenhet/utmattelse, som er noe jeg sliter med. 

Råd må være å prøve å være mer bevisst og forberedt før og i det du treffer noen. Tenke at andre ikke er interessert i å høre om min dårlige helse for eksempel. Vende blikket utover og være interessert i å høre hvordan andre har det. Ha en fokus på det på forhånd. 
 

Anonymkode: 18a98...7d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har også denne tendensen, men klarer å lytte også. Mer at når jeg begynner å prate, så fosser ting ut, ofte litt ugjennomtenkt.

Det kan være litt flaut synes jeg, for jeg merker selv at jeg blir for pratsom og åpen. Tror for min del det henger sammen med slitenhet/utmattelse, som er noe jeg sliter med. 

Råd må være å prøve å være mer bevisst og forberedt før og i det du treffer noen. Tenke at andre ikke er interessert i å høre om min dårlige helse for eksempel. Vende blikket utover og være interessert i å høre hvordan andre har det. Ha en fokus på det på forhånd. 
 

Anonymkode: 18a98...7d0

Jeg er også der du er. Hvis noen spør hvordan jeg har det, så fosser det ut av meg. Alt jeg er fortvilet over når det kommer til min egen situasjon, f.eks. Jeg er ikke av typen som svarer "Jeg har det bra", fordi jeg ikke gidder å lyve. Men jeg er også blitt bedre til å spørre de jeg snakker med om hvordan det går med dem, og det å stille oppfølgingsspørsmål. 

Anonymkode: 2fcf3...c44

[AnonymBruker]

Rett og slett alltid minn deg selv på det du sier. Et "hvordan går det med deg?" etter at du har "fått tømt deg" er et skritt i riktig retning. Jeg er også en veldig pratsom person. Ikke det at jeg ikke har sperrer for hva jeg velger å dele med andre, men kommer vi innpå et samtaleemne som jeg har masse meninger om så kjører jeg på uredigert. Men husker alltid på å ikke forlate samtalen uten å spørre hva samtalepartner tenker eller som sagt "hvordan går det med deg"?

Har spurt stillere venninner eller kollegaer om jeg tyter for mye, og de svarer ofte; sånn er du, så lenge du ikke føler jeg må matche deg i pratsomheten så går det fint. Folk deler det de vil dele, men det er alltid god sosial skikk å aktivt involvere andre. 

Anonymkode: 5b7e6...a28

[PITTY]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes det er flaut når jeg har snakka lenge med noen og så handler det 80% om meg. Er det noen som har noen råd?

Råd får du av flere her. Men jeg tenker flau. Er det slik at du tror at dine tilhørere snakker negativt og bak deg etterpå? Masete kjerring liksom? Best å ikke gnage på det. Kanskje du kunne lufte dette for en venninne du virkelig stoler på? Er det for mye meg meg meg synes du? Er jeg altfor slitsom? Er hun en god venninne så gir hun deg råd, pluss forsikringer om at du betyr mye for henne.

Ikke glem at ulikheter også tiltrekker hverandre. I min verden og omgangskrets ville jeg synes det var drit kjedelig hvis alle hadde samme personlighet. Noen snakker mer enn andre, sånn vil det alltid være.

Når du er bevisst på det her på KG skulle man tro du klarer å være bevisst på det der ute også. Men så er det det resterende da, regulering/selvkontroll. Lett å bare sitte her å si det..

Kona mi får mye ut av venninner som både har bekymringer, er svært snakkesalige og utagerende. Skjønn forening alt sammen. Selv er hun avmålt kontrollert og arbeider selv i psykiatrien. Hun blir selvsagt benyttet/utnyttet når venninnene hennes sliter med noe på det personlige plan. Og kona stiller alltid opp som det gode mennesket hun er..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det noen som har noen råd?

Anonymkode: ac518...37a

Stopp halvveis, kontre med et spørsmål tilbake og hold fred inntil det naturlig blir din tur å prate igjen.

Anonymkode: ecf72...5bb

[AnonymBruker]

Victoria?

Anonymkode: 682c7...e0d

[AnonymBruker]

Har samme problem, har ingen grenser og plutselig har jeg spydd ut at jeg har vært innlagt på tvang pga psykisk sykdom til en stakkars stille kollega som ikke visste hva de skulle gjøre med den informasjonen 🤭

Jeg klarer å hente meg inn i igjen noen ganger, men er fort gjort. Heldigvis er jeg ganske omgjengelig og grei. Og jeg får ofte positiv feedback på at jeg er åpen, morsom å være sammen med, lett å snakke med, lett å bli glad i osv. så de aller fleste tar det greit. Noen takler meg vel ikke men ingen kan like alle.

Snakker folk mye selv og avbryter meg så er det lettere å ikke ta helt over. Noen ganger sier jeg også rett ut til slutt "herregud nå ha ejwg snakket mye om megselv, beklager har ingen grenser hvis du først spør meg om noe 😂" også sier jeg de kan be meg ta en pause hvis det skjer igjen og de vil snakke med noen andre/gjøre noe på jobb/komme med innspill/jeg er totalt uinteressant også ler vi litt av det hele. Jeg tåler en del kritikk for har fått masse tilbakemeldinger på skravlinga hele barndommen og oppveksten min.

I omgangskretsen har jeg innsett at det er det mange litt innadvendte og aktive lyttere, eller folk som er som meg. Det funker fint det. Med mine stille venner blir jeg også automatisk flinkere til å spørre om ting for jeg blir nysgjerrig når de ikke deler selv. Tror man må finne "sin flokk".

Mange liker deg for akkurat den skravlegåsa du er 😋❤️

Anonymkode: 530af...77f

[AnonymBruker]

Det at du nå skriver det betyr jo at det begynner å sitte litt mer i husken, kanskje bare pugge det litt? Starte neste samtale om mulig med å stille dem spørsmål først? 

Anonymkode: ba6f6...056

[AnonymBruker]

Hvorfor liker folk hunder?

Fordi de ikke snakker tilbake.

Bli en hund!

🙂

 

Anonymkode: 562df...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.11.2024 den 21.49):

Stopp halvveis, kontre med et spørsmål tilbake og hold fred inntil det naturlig blir din tur å prate igjen.

Anonymkode: ecf72...5bb

Så lett å si, men vanskelig i praksis for dem av oss som ikke har dette naturlig (AuDHD feks)

Anonymkode: bc51c...531

[lillevill]

Øv deg på å ha samtaler der du bare sier en ting om deg selv, og spør om fem ting om den andre feks. 😄

[AnonymBruker]

Det er jo ikke alltid noe positivt å gjøre noe med det heller, fordi man ikke får gjort noe med det bakenforliggende, så jeg tror sånne som oss aldri vil klare å trives med normale samtaler, og da blir vi heller ikke ålreite å snakke med.

Jeg var nemlig sånn i mine yngre dager. Etter studiene ble jeg mer bevisst på det og forsøker å gjøre noe med det. Resultatet er at jeg sliter mye mer med å få venner. Fordi jeg da blir med på disse kjedelige høflighetsfrasene, og dermed mister all interesse for samtaler. Jeg soner ofte litt ut og må tvinge meg til å smile og prate videre.

Jeg har endt opp med å være mye mindre sosial, fordi jeg blir for sliten (og ikke får noe ut av) den type samtaler der man stiller spørsmål og svar. Har heldigvis endel venner fra før der vi skyter inn ting når det passer og faktisk har det gøy. (Må legge til at jeg aldri har vært sånn som overdøver folk og ikke lar folk slippe til, men jeg forventet før at de jeg pratet med tok åpninger i samtalen heller enn å vente på spørsmål)

Anonymkode: a0d84...fdd

[AnonymBruker]

Fort gjort. Kjenner meg igjen. Men prøv å utfordre deg selv litt. Istedenfor å virke interessant ved å fortelle om noe interessant. Så prøv heller å komme på noen spennende og interessante spørsmål til personen du prøver å bli bedre kjent med. La vær å komme med en egen historie eller prøve å toppe historien. Men fokuser på å stille spennende spørsmål. Da vil du aldri utlevere deg selv (få angst), personen vil like deg bedre fordi du er interessert og de føler seg vel, og du får pratet en del du også det funker 

Anonymkode: 43303...295