Fikk beskjed om at jeg må la meg selv sørge, samtidig som jeg akkurat har fått beskjed om at «det handler nesten alltid om deg»

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat mistet min beste venn, hun døde av sykdom. 
 

Jeg takler sorgprosesser veldig dårlig, da min erfaring er at jeg ofte har vært alene i sorgen. 
Noe som nødvendigvis ikke er helt sant, men jeg føler jeg må være sterkere enn det jeg er. At jeg må se frem over med en gang, i stedet for å tillate meg å sørge og la sorgprosessen gå sin gang.

Jeg fikk i går kveld en gave av et familiemedlem, som betydde svært mye for meg. Det lot meg kjenne på sorgen, gå inn i hvor vondt jeg egentlig har det. 
Jeg fortalte det til et annet familiemedlem som sa at selvfølgelig må du få sørge. Det er ikke rart du har det vondt.

 

Dette høres ut som en dårlig film, men jeg ble veldig forvirret da denne personen sa de ordene. For jeg ble påminnet om at for noen dager siden så sa samme personen at «nesten alt handler om deg».  Jeg hadde glemt at dette ble sagt, men akkurat da ble jeg så forvirret. 
Jeg har fått en beskjed for noen dager siden, nå har jeg plutselig fått lov å føle på sorg? 
 

Jeg datt litt ut og sa at jeg ikke helt forstår nå, dette er en av grunnene til at jeg ikke klarer å vise følelser. For når jeg gjør det så har jeg flere ganger fått kommentarer som dette. 
Det gikk opp for meg at denne personen har kommet med kommentarer som dette hele livet mitt, noe som gir meg veldig mikset signaler. 
 

Jeg spurte personen om det var sant, at alt handlet om meg og om det virkelig var slik personen følte. Og om det var tilfelle, vennligst vær ærlig med meg. 
Personen sa at det var en unødvendig kommentar og at det ble sagt i frustrasjon. At jeg måtte være så snill å ikke tro på det som ble sagt, at selvfølgelig skulle jeg få lov å sørge over å ha mistet noen som sto meg så nært. 
 

Jeg er så forvirret, jeg gjør mitt beste for å holde følelsene til meg selv. Jeg stenger folk ute for jeg ikke ønsker å være en belastning for de rundt meg, men der fikk jeg en påminnelse på hvorfor. Hvordan kan jeg slippe de inn når jeg hele livet mitt har fått disse kommentarene fra denne personen? 
 

Jeg er så forvirret! Det skal sies at jeg har isolert meg mye opp gjennom årene nettopp på grunn av denne personen, at det har medført et en skadelig overlevelsesmekanisme hvor jeg ikke delere hvor vondt jeg har det for jeg føler at det ikke er rom for meg. Jeg har tatt på meg en maske hvor jeg ved flere situasjoner bagatelliserer og later som om jeg er sterkere enn det jeg er. 
 

Jeg vet at jeg er en person som føler mye, jeg vet at jeg til tider kan være krevende og at jeg har ting jeg må jobbe med. Men en av de tingene har vært å slippe folk inn på meg. 
 

Nettopp på grunn av denne vanskelige relasjonen. Det har vært flere vonde kommentarer der fra, som personen trekker tilbake etterpå. Har også fått kommentarer som at «det har jeg aldri sagt» «nå overdriver du» osv.. Noe som har vært veldig skadelig, for jeg har opplevd flere sjokk og forvirring når personen etterpå sier at det ikke er tilfelle. 
 

Vi er begge personer med hver våre feil og har jobbet med å prøve å få en god relasjon. Vi er forskjellige, jeg opplever denne personen som kald og ufølsom. Ofte falsk ovenfor andre. Jeg er veldig forvirret om denne personen vil meg godt, har til tider også følt meg mislikt. 
 

Kan være at jeg poster dette innlegget i feil kategori. Men jeg går gjennom et av mine livs største sorger, det er hovedtemaet. Det har ikke gått mange ukene, er det rimelig at jeg skal nekte meg selv å sørge? Bare skynde meg gjennom dette og fortsette som før? Jeg tror ikke mine næreste forventer dette av meg, men jeg blir jammen forvirret av de signalene jeg får. 

Anonymkode: 3c338...e3a

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som om dere gjør hverandre godt. Det er glimt av godhet, men dere stoler ikke på hverandre 

Finn deg noen andre å få støtte av

Anonymkode: 49060...46a

[AnonymBruker]

Selvsagt skal du få lov til å sørge. 
Men høres ut som du har en del utfordringer og at sorgen på en måte blir dråpen som får den andre til å miste tålmodighet. 

Dropp denne personen og jobb med deg selv. Dere gjør ikke hverandre godt.  

Anonymkode: 268f7...a62

[AnonymBruker]

Gaslighting, psykisk vold og emosjonell svikt kaller psykologen det. Selv føler jeg meg bare forvirret og vet ikke hva jeg skal kalle det. 
 

Anonymkode: 59860...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det har ikke gått mange ukene, er det rimelig at jeg skal nekte meg selv å sørge? Bare skynde meg gjennom dette og fortsette som før? Jeg tror ikke mine næreste forventer dette av meg, men jeg blir jammen forvirret av de signalene jeg får. 

Anonymkode: 3c338...e3a

Egen prosessering av sorg er en ting. Å dra andre inn i sorgen er noe annet.

Anonymkode: 6f7e3...47c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Gaslighting, psykisk vold og emosjonell svikt kaller psykologen det. Selv føler jeg meg bare forvirret og vet ikke hva jeg skal kalle det. 
 

Anonymkode: 59860...d2f

Såpass. Jeg føler på det samme som deg, totalt forvirret. Også redd.

Jeg føler at det blir vanskelig å stole på at personen vil meg vel. 

Anonymkode: 3c338...e3a

[AnonymBruker]

Altså. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal sørge. Men å ta sorgen over på de rundt deg er kanskje ikke rett. Og det høres ikke ut som den personen er rett for deg. Jeg tåler å få sorgen fra andre. Derfor åpner folk seg om den til meg å. Jeg åpner meg ikke om sorgen min. Jeg snakker ikke med noen om å miste min far. Jeg har ikke behov for det. Jeg sier det går fint. Men husk. Det er en ting å leve med sorgen. En annen ting er å leve i sorgen. Noen kommer seg aldri ut av den og kan å leve med den isteden for. 

Anonymkode: 0bcbb...7c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Altså. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal sørge. Men å ta sorgen over på de rundt deg er kanskje ikke rett. Og det høres ikke ut som den personen er rett for deg. Jeg tåler å få sorgen fra andre. Derfor åpner folk seg om den til meg å. Jeg åpner meg ikke om sorgen min. Jeg snakker ikke med noen om å miste min far. Jeg har ikke behov for det. Jeg sier det går fint. Men husk. Det er en ting å leve med sorgen. En annen ting er å leve i sorgen. Noen kommer seg aldri ut av den og kan å leve med den isteden for. 

Anonymkode: 0bcbb...7c5

Takk for svar. 
 

Som nevnt håndterer jeg dette ganske dårlig. Om jeg får spørsmål om hvordan det går, så skammer jeg meg skikkelig dersom jeg f.eks. gråter. 
Jeg ønsker ikke å dra andre inn i min sorg, men ikke skamme meg over naturlige reaksjoner heller. 
 

Jeg fikk bare en åpenbaring på hvorfor jeg føler at jeg ikke kan være autentisk i følelsene mine. For det har ikke vært rom for det tidligere, spesielt ikke fra denne personen. 
Det ligger nok mye i at vi ønsker å ha et nære bånd, men ingen av oss får dette helt til 

Anonymkode: 3c338...e3a

[AnonymBruker]

På tide at du og denne personen tar en pause fra hverandre. 

Anonymkode: 56bd8...5a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Såpass. Jeg føler på det samme som deg, totalt forvirret. Også redd.

Jeg føler at det blir vanskelig å stole på at personen vil meg vel. 

Anonymkode: 3c338...e3a

Samme tanker har jeg. Tenker ofte folk vil meg vondt, at de hater meg og misliker meg, liker meg bare utav plikt, jeg er til bry og en byrde og er i veien for de rundt meg når det kommer til å dele og å vise problemer, følelser, egne tanker og meninger osv. Bare det å være meg selv med andre, trigger slike tanker og følelser. Det å få slike kommentarer er et bevis på at det jeg tenker stemmer. Når noen behandler meg godt så blir jeg mistenksom og usikker, tror ikke på dem og forsøker å finne bevis på at de egentlig hater meg og vil meg vondt. Jeg føler meg OK blant andre, når jeg imiterer den jeg er med og ikke er meg selv i en relasjon. 

Jeg blir også redd av den minste ting. For eksempel hvis mamma ringer på et unormalt tidspunkt, så får jeg fullstendig panikk og tenker det verste. At hun er sint på meg, jeg har sagt eller gjort noe galt. Hvis jeg viser store følelser, både positive og negative, så blir jeg redd. Det er som om jeg er 5 år igjen. Når jeg får slike motstridende kommentarer, at det å være lei meg er lov en dag men ikke den neste, så blir jeg redd og tenker mye rart. Alt fra at hun hater meg og vil meg vondt, til at jeg er gal og bare finner opp alt som har skjedd tidligere, at den forrige kommentaren er bare noe jeg har funnet på. Jeg bare lyver og hun vil kjefte på meg for å finne på ting osv. 

Har kompleks PTSD, og har hatt emosjonell ustabil PF (men den er nå fjernet). Alt dette med lavt selvbilde og mye selvhat går inn i begge disse diagnosene. Sier ikke at du har en av disse to, men det er ganske likt hvordan jeg tenker, føler og oppfører meg med andre og om meg selv. 

Anonymkode: 59860...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Samme tanker har jeg. Tenker ofte folk vil meg vondt, at de hater meg og misliker meg, liker meg bare utav plikt, jeg er til bry og en byrde og er i veien for de rundt meg når det kommer til å dele og å vise problemer, følelser, egne tanker og meninger osv. Bare det å være meg selv med andre, trigger slike tanker og følelser. Det å få slike kommentarer er et bevis på at det jeg tenker stemmer. Når noen behandler meg godt så blir jeg mistenksom og usikker, tror ikke på dem og forsøker å finne bevis på at de egentlig hater meg og vil meg vondt. Jeg føler meg OK blant andre, når jeg imiterer den jeg er med og ikke er meg selv i en relasjon. 

Jeg blir også redd av den minste ting. For eksempel hvis mamma ringer på et unormalt tidspunkt, så får jeg fullstendig panikk og tenker det verste. At hun er sint på meg, jeg har sagt eller gjort noe galt. Hvis jeg viser store følelser, både positive og negative, så blir jeg redd. Det er som om jeg er 5 år igjen. Når jeg får slike motstridende kommentarer, at det å være lei meg er lov en dag men ikke den neste, så blir jeg redd og tenker mye rart. Alt fra at hun hater meg og vil meg vondt, til at jeg er gal og bare finner opp alt som har skjedd tidligere, at den forrige kommentaren er bare noe jeg har funnet på. Jeg bare lyver og hun vil kjefte på meg for å finne på ting osv. 

Har kompleks PTSD, og har hatt emosjonell ustabil PF (men den er nå fjernet). Alt dette med lavt selvbilde og mye selvhat går inn i begge disse diagnosene. Sier ikke at du har en av disse to, men det er ganske likt hvordan jeg tenker, føler og oppfører meg med andre og om meg selv. 

Anonymkode: 59860...d2f

Kan kjenne meg igjen i litt av det du skriver, men føler meg kanskje mest utenfor når jeg har kriser eller noe vondt har skjedd. Har holdt mye hemmelig for folk da jeg ikke vil havne i fokus eller føle at andre skal føle det er synd i meg. Samtidig som at dette nok kommer fra at jeg nok har ønsket å bli sett som barn. 
 

Huff, så vondt å høre om dine opplevelser. Men takk for at du deler. 
Jeg er ikke redd denne personen, men stusser  på om den egentlig ønsker meg vel. 
Kjenner meg igjen i at jeg kan bli forvirret og til og med føle at personen prøver å fremstille meg som gal eller at jeg overdriver. 
 

Mye gamle sår som jeg trodde var fikset og ordnet opp i får meg etter dette til å forstå at det er ting som aldri vil bli bra. Ikke kan fikses. Om dette er psykisk vold, så har jeg fått mye å tenke på. 
 

Veldig dumt at dette skal komme i tillegg til alt det andre. 
 

Har ikke hatt utredning, men har slitt mye med depresjon og angst, samt dårlig selvbilde. Jeg føler kun at jeg er god nok om jeg er på et veldig bra sted med meg selv. Er redd for å være en belastning for andre, synes det er vanskelig å vise meg sårbar. 
 

Ts.

Anonymkode: 3c338...e3a

[AnonymBruker]

Man har selvfølgelig rett på å sørge, og sorg kommer i mange ulike former. Det bør man tenke på når man har noen rundt seg som nylig har mistet noen nære, men man kan også ha dette i tankene selv når man er den som sørger. For andre er det vanskelig å sette seg inn i akkurat din prosess. 

Får en følelse av at du kanskje er litt som en venninne av meg. Hun har følelsene veldig utpå kroppen, og det er på en måte alltid noe. Hun takler også sorg veldig dårlig og det setter henne ut i flere måneder, selv når det er dødsfall som er mer perifere. Summen av dette gjør at man blir litt lei og sliten, og når hun nå har opplevd et dødsfall som er i en nærere relasjon, er jeg allerede metta om det gir mening.  Det er ikke det at jeg ikke har sympati for tapet hennes, men jeg orker rett og slett ikke at dette skal være et tema hver gang vi møtes (sammen med div. andre ting som er galt). Det ligger på en måte noe i det at familie og venner ikke skal være behandlere. Man bør kunne snakke med familie/venner om det som er tungt, men så går det en grense på når man kanskje bør ta det med en profesjonell og gi familie/venner litt fri. 

 

Anonymkode: 3c08a...1a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Man har selvfølgelig rett på å sørge, og sorg kommer i mange ulike former. Det bør man tenke på når man har noen rundt seg som nylig har mistet noen nære, men man kan også ha dette i tankene selv når man er den som sørger. For andre er det vanskelig å sette seg inn i akkurat din prosess. 

Får en følelse av at du kanskje er litt som en venninne av meg. Hun har følelsene veldig utpå kroppen, og det er på en måte alltid noe. Hun takler også sorg veldig dårlig og det setter henne ut i flere måneder, selv når det er dødsfall som er mer perifere. Summen av dette gjør at man blir litt lei og sliten, og når hun nå har opplevd et dødsfall som er i en nærere relasjon, er jeg allerede metta om det gir mening.  Det er ikke det at jeg ikke har sympati for tapet hennes, men jeg orker rett og slett ikke at dette skal være et tema hver gang vi møtes (sammen med div. andre ting som er galt). Det ligger på en måte noe i det at familie og venner ikke skal være behandlere. Man bør kunne snakke med familie/venner om det som er tungt, men så går det en grense på når man kanskje bør ta det med en profesjonell og gi familie/venner litt fri. 

 

Anonymkode: 3c08a...1a1

Det er akkurat dette jeg synes er vanskelig med sorgprosessen, jeg ønsker egentlig bare ro og fred. At andre kan respektere at jeg sørger, at jeg trenger tid for meg selv. Men jeg føler meg presset til å være sosial når jeg ikke ønsker det. Jeg synes det er vanskelig å være til stede for andre nå som jeg har det så vondt selv. 
 

Spiste middag med en venninne her om dagen, jeg gikk ikke inn på noe som helst rundt det. Ønsket det heller ikke, for jeg hadde nok begynt å gråte. Det var hun som nevnte situasjonen og fikk tilbakemelding på at jeg taklet dette bra, noe som nesten fikk meg til å gråte for jeg gjør ikke det. Men smilte og holdt følelsene mine for meg selv. 
 

Når jeg kommer hjem kollapset jeg, for det koster så mye å tvinge seg opp og ut. Det koster også mye å gå med en maske på, for å ikke være en belastning for andre. 
 

Om jeg går med følelsene på utsiden, kan jeg ikke svare på. Jeg føler selv at jeg gjør alt jeg kan for å ikke være en belastning for andre. 
 

Jeg kjenner meg igjen i at jeg har hatt mye å stri med de siste årene, ting som er ganske alvorlig og sikkert en belastning for de rundt meg og. 
 

Men jeg har gjort alt jeg kan for å skåne de rundt meg, har kanskje svart om jeg har fått spørsmål. Nettopp for jeg skammer meg over å ha opplevd mye vondt, skyldfølelse for ting jeg ikke kan styre selv. 
 

Jeg er så sliten at jeg unngår mye sosialt, jeg klarer ikke være til stede. Jeg kan kanskje sitte å høre på andres ting, men med en gang vi går inn på mitt så kobler jeg av. Da er det tomt i hodet mitt. Jeg blir utilpass og klarer ikke sette ord på eller svare skikkelig på spørsmålene. 
 

Dersom mine venninner har slike følelser eller tanker om meg, skulle jeg ønske at de sa det til meg. Så kanskje du burde ta en prat med venninnen din? Høres belastende ut om du føler du må være behandler for venninnen din.

Anonymkode: 3c338...e3a