1,4 barn per kvinne… her er konsekvensene

[Jdz]

Synes det er ekstremt mye fokus på at kvinner får for få barn og at kvinner venter for lenge med å få barn, men er det faktisk det som er problemet?

Leser du levevaneundersøkelser som gjengis i norske aviser eller utallige innlegg i "Barn og familie" eller Samliv på dette forumet, ser man at det heller er menn som ikke ønsker flere barn, at menn aldri blir klare for å få barn eller at menn forventer å fortsatt kunne leve som da de var 23 år, selv etter å ha satt barn til verden.

thomH skrev (1 time siden):

Problemet er todelt. Den viktigste årsaken er at kvinner/feminisme har endret verdigrunnlag de siste 50 årene. Tidligere var familie, barn, hjem osv det viktigste kvinner kunne ha i livet. Nå er det selvrealisering i form av utdanning, karriere, økonomi og andre mindre viktige ting som "kulturopplevelser". Dette har gjort at kvinner i langt større grad enn tidligere venter til 30-årene før de leter etter "mann og barn". Men da er det i mange tilfeller for sent - i hvert fall på samfunnsnivå. Der kvinner tidligere slo seg til ro i 20-årene og fikk 2-4 barn, forsøker de å slå seg til ro i 30-årene og ender opp med 0-2 barn. Kvinners fertilitet begynner å synke allerede i andre halvdel av 20-årene, og allerede ved 35 års alder er 80% av kvinner "subfertile". Mao, det tar lang tid før de blir gravide..

Den andre årsaken er at menn har blitt mer individualistiske og barnslige, men dette er nok i stor grad en respons på at kvinner har prioritert "frigjøring". Menn trenger kvinner og ansvar (ved f.eks. familie) for å vokse opp og bli modne.

Men nei da, selvsagt er det den hersens moderne kvinnen sin skyld. Og dersom årsaken skulle være mannen, er det fortsatt kvinnen sin skyld.

thomH skrev (1 time siden):

Hvordan vet du at du ikke vil ha barn? Jeg har flere barn (med samme kvinne). Før vi fikk barn, og før jeg møtte min kone, så tenkte jeg det samme. Jeg elsket friheten min og tenkte at barn ikke var for meg. Men så fikk vi et barn, og det endret alt. Alt det jeg gjorde og tenkte før jeg fikk barn fremsto som fullstendig meningsløst og barnslig da vi fikk barn. Jeg mener det er helt umulig å forestille seg hvordan det er å få barn, og dermed tror jeg at de som sier de ikke vil ha barn egentlig ikke vet hva de snakker om.

Flott at det gikk veien for dere og det er nok mange som har den samme erfaringen som dere, men hva om det ikke hadde gjort det? Hva om dere virkelig hatet tilværelsen som foreldre? Hvordan hadde det påvirket deres livskvalitet? Barnets livskvalitet?

Dette har faktisk vært diskutert på dette forumet mange ganger og det viser jo seg at det angre på å ha fått barn slett ikke er uvanlig.

Jeg er helt enig at lav befolkningsvekst er et problem, men jeg mener fortsatt at folk bør få barn fordi de ønsker og få barn, ikke bare fordi man føler på det som et samfunnsansvar. Personlig har jeg mer tro at løsningen ligger i å legge mer til rette for at de som vil ha barn kan få (flere) barn, heller enn å prøve og overtale de som ikke vil.

[Blått]

homber skrev (2 minutter siden):

Kanskje vi kunne landet på en mellomting. 
Alle burde være enige at kvinnebevegelsen har fått til helt fantastiske resultater for kvinner. 

Men hvorfor er det så stort fokus på å skulle bli som menn? Hvorfor er det fokus på toppjobbene og å få til en karriere på bekostning av alt, spesielt når så mange ender opp med å bli utbrent og lei. 

Vi er forskjellige. Jeg elsker kvinner og de feminine egenskapene du kun finner hos kvinner. Det er mødrene og døtrene våre. Er det noe å skamme seg over at man ønsker å jobbe litt mindre og heller ha litt mer fokus på barna og hjemmet?

Sier ikke at menn skal være latsabber som ligger på sofaen og venter på middag. En mellomting hos begge.

Bare en tanke, håper det ikke fremsto som ignorant. 

Jeg syns ikke det skal være noe skam rundt det, uansett hvem som ønsker å gjøre det!  Om det er en mann som ønsker det, kjempeflott! Om det er en kvinne som ønsker det, kjempeflott! Livet er for kort til å bry seg om hva andre mennesker tenker hele tiden. Man må ta vare på hverandre, sine nærmeste, og slippe tanken om hva ukjente mener. 

[Rastebenk]

homber skrev (6 minutter siden):

Kanskje vi kunne landet på en mellomting. 
Alle burde være enige at kvinnebevegelsen har fått til helt fantastiske resultater for kvinner. 

Men hvorfor er det så stort fokus på å skulle bli som menn? Hvorfor er det fokus på toppjobbene og å få til en karriere på bekostning av alt, spesielt når så mange ender opp med å bli utbrent og lei. 

Vi er forskjellige. Jeg elsker kvinner og de feminine egenskapene du kun finner hos kvinner. Det er mødrene og døtrene våre. Er det noe å skamme seg over at man ønsker å jobbe litt mindre og heller ha litt mer fokus på barna og hjemmet?

Sier ikke at menn skal være latsabber som ligger på sofaen og venter på middag. En mellomting hos begge.

Bare en tanke, håper det ikke fremsto som ignorant. 

Greia er at der hvor kvinner naturligvis gladelig har tilpasset seg et samfunn hvor de endelig behandles som likeverdige og får muligheten til å forme sine egne liv, så henger mange menn igjen i drømmen om å jobbe 40 timers uker og ellers sitte på rumpa og slappe av mens kvinnen ordner alt. Mange menn gidder ikke bidra med sin del hjemme eller med barna de selv har skapt. Da blir kvinnene (som også i likhet med mannen jobber 40 t uker i tillegg til å ta det tredje skiftet alene), utslitt, utbrent og oppbrukt, og orker dermed ikke å få flere barn. Jeg er selv der at jeg kommer til å flytte for meg og bo alene straks barna har flyttet ut, da jeg overhodet ikke er avhengig av å bo med en rotegubbe for at det skal gå rundt for meg økonomisk.

Endret 2. november av Rastebenk

[Blått]

Rastebenk skrev (2 minutter siden):

Greia er at der hvor kvinner naturligvis gladelig har tilpasset seg et samfunn hvor de endelig behandles som likeverdige og får muligheten til å forme sine egne liv, så henger mange menn igjen i drømmen om å jobbe 40 timers uker og ellers sitte på rumpa og slappe av mens kvinnen ordner alt. Mange menn gidder ikke bidra med sin del hjemme eller med barna de selv har skapt. Da blir kvinnene (som også i likhet med mannen jobber 40 t uker i tillegg til å ta det tredje skiftet alene), utslitt, utbrent og oppbrukt, og orker dermed ikke å få flere barn.

Nå vil jeg bare si at dette gjelder ikke alle menn, men jeg har barn på skolen og har ofte hørt fra en del menn: "Ja, men hun (moren til barna) tar seg av (sett inn et eller annet om barna) fordi jeg er ikke noe flink til sånn..." 

Endret 2. november av Blått

[Hmmmmmm]

thomH skrev (1 time siden):

Hvordan vet du at du ikke vil ha barn? Jeg har flere barn (med samme kvinne). Før vi fikk barn, og før jeg møtte min kone, så tenkte jeg det samme. Jeg elsket friheten min og tenkte at barn ikke var for meg. Men så fikk vi et barn, og det endret alt. Alt det jeg gjorde og tenkte før jeg fikk barn fremsto som fullstendig meningsløst og barnslig da vi fikk barn. Jeg mener det er helt umulig å forestille seg hvordan det er å få barn, og dermed tror jeg at de som sier de ikke vil ha barn egentlig ikke vet hva de snakker om.

Å få barn er det mest naturlige vi mennesker gjør. Det er derfor vi er her som art. Det er derfor vi har en seksualdrift.

Jeg fikk barn. Men oppdaget ganske fort hvor meningsløst  det har vært. Og all den bortkastet tiden jeg har blitt brukt på det. Nå er jeg hundemamma og det er en fryd. De er takknemlige skapninger. 
 

Så ikke gjør den samme tabben som jeg gjorde for 18 år siden. 

[Vimsa84]

Bie-damen skrev (32 minutter siden):

Så bra at barnet ikke må i barnehage før det er 1,5 år!!

og her har du kanskje en av grunnene til at folk ikke får mange barn. Mange ønsker å være hjemme med barnet lenger enn 1 år, men man har faktisk ikke råd til det. Å ha ufrivillig ulønnet permisjon er en stor økonomisk belastning for veldig mange. Og har man 1-2 barn fra før er det ennå værre å miste inntekt da man faktisk må ha penger til at barna skal ha mat og klær etter årstider.
I tillegg er svangerskap og fødselsomsorgen bare blitt dårligere og dårligere, for ikke å snakke om plagene/skader mor kan pådra seg etter fødsel. Ikke mye oppfølging å få om man ikke krangler seg til det. (snakker av erfaring)

[MrsFox]

Rosakatt skrev (1 time siden):

Som en kvinne som ikke har hatt noe stort ønske om barn foruten en liten periode da jeg var 27, så syns jeg det er så dystert når dere snakker om å måtte ha barn før den og den tiden. Skal livet ta slutt så fort? Tenker jeg.

Men så er det sikkert fordi jeg ikke vil ha det livet, mens mange andre kvinner vil. Litt rart, lurer på hva som er årsaken og hvor dypt barneønsket står i folk og dyr også. Er det vansligst å ha et sterkt barneønske, er det genetisk å ikke ha det? Er det bevistheten? Traumer? Resultat av omgivelsene? Om det er noe en art egentlig vil ha, eller om det er naturens design som de bare må takle som vi også må takle døden. Bryr meg om barn. Men har ikke barneønsket og liker ikke livsstilen familier har. Men skjønner 1000000 prosent at livsstilen er nødvendig, for barn må ha en trygg læring og har selvsagt behov for å overleve og ha det godt. 

Vet ikke hvorfor jeg deler dette, for å åpne samtalen fra at kvinner ikke virker som mer enn en kroppslig funksjon? Vi er alle så mye mer barneønske eller ikke.

Er det fordi naturen tar seg av segselv og den vet vi må bli ferre, at vi også mister ønsket? 

Kan bare svare for meg selv her, som en kvinne som har hatt barneønsket i seg fra barnsben.

For meg koker det ned til et ønske om å ha og oppleve kjærlighet. Kjærligheten står veldig sterkt i livet mitt, og jeg kan ikke tenke meg at jeg kunne vært lykkelig om jeg ikke hadde noen å være glad i, å bry meg om. Det er kanskje en klisje, men kjærligheten jeg har til egne barn og som jeg føler til barna mine kan ikke (for meg! Sier ikke det er sånn for alle) sammenlignes med noe. Den er så stor og så ren, av og til så stor at den skremmer meg. Jeg kunne sikkert vært lykkelig uten barn, men det ville nok alltid vært et savn og stor sorg for meg om jeg ikke fikk barn. 

Det er litt vanskelig for meg å sette meg inn i at andre kan føle det annerledes, på samme måte som det sikkert er vanskelige for barnløse å skjønne hva jeg mener med dette innlegget..  

Om det er biologisk, personlig eller noe annet vet jeg ikke. Det kommer fra dypt inni meg. 

Men det er jo fint og litt fascinerende at vi mennesker er så forskjellige også. 

[Zikkzakk]

Rastebenk skrev (44 minutter siden):

Dette handler strengt talt om planlegging. Hver voksen har krav på 5 uker betalt ferie per år = 2,5 mnd ekstra med betalt fri hvert år. Vi fikk 5 mnd ekstra betalt hjemmetid med barna, fordi vi voksne la feriene våre etter hverandre to år på rad, hver gang vi fikk barn. Alle våre barn begynte i bhg når de var halvannet år gamle, uten en eneste dag med ulønnet permisjon.

Men dette betinger selvfølgelig at man evner å ha ferie alene med barna, mens den andre forelderen er i jobb. I tillegg mottar man både barnetrygd og raust med kontantstøtte, pluss at smårollinger koster svært lite i fht f eks tenåringsbarn.

Ikke alle kan ta ferien på den måten

Kontantstøtten er ikke raus. 

[Anononyma]

Jdz skrev (1 time siden):

Synes det er ekstremt mye fokus på at kvinner får for få barn og at kvinner venter for lenge med å få barn, men er det faktisk det som er problemet?

Leser du levevaneundersøkelser som gjengis i norske aviser eller utallige innlegg i "Barn og familie" eller Samliv på dette forumet, ser man at det heller er menn som ikke ønsker flere barn, at menn aldri blir klare for å få barn eller at menn forventer å fortsatt kunne leve som da de var 23 år, selv etter å ha satt barn til verden.

Men nei da, selvsagt er det den hersens moderne kvinnen sin skyld. Og dersom årsaken skulle være mannen, er det fortsatt kvinnen sin skyld.

Flott at det gikk veien for dere og det er nok mange som har den samme erfaringen som dere, men hva om det ikke hadde gjort det? Hva om dere virkelig hatet tilværelsen som foreldre? Hvordan hadde det påvirket deres livskvalitet? Barnets livskvalitet?

Dette har faktisk vært diskutert på dette forumet mange ganger og det viser jo seg at det angre på å ha fått barn slett ikke er uvanlig.

Jeg er helt enig at lav befolkningsvekst er et problem, men jeg mener fortsatt at folk bør få barn fordi de ønsker og få barn, ikke bare fordi man føler på det som et samfunnsansvar. Personlig har jeg mer tro at løsningen ligger i å legge mer til rette for at de som vil ha barn kan få (flere) barn, heller enn å prøve og overtale de som ikke vil.

Veldig godt poeng som er så til de grader underkommunisert! Jeg har alltid ønsket meg barn. Er på minussiden interessert i karriere, men har likevel pådratt meg et par bachelorgrader og gode arbeidserfaringer gjennom årene. Ikke fordi jeg vil, men fordi det blir litt sånn i dagens samfunn.

Jeg vil si jeg er normalt pen, normalt intelligent og normalt frisk. Har hatt 2 samboere før jeg møtte min nåværende mann da jeg nærmet meg 30. De 2 første skulle vente og vente. Kunne ikke love. Visste ikke om de ville ha barn. Måtte hoppe i strikk og reise til Galapagos først. Barn var nederst på prioriteringslista - hvilket i begge tilfeller var årsaken til at jeg dro.

Møtte som nevnt nåværende nærmere 30 og ble gravid da jeg var 33. Vi hadde da vært sammen noen år, men visste vi ville stifte familie. Nå er jeg en gammel Haug nærmere 40 og det er ikke sikkert vi får til flere barn rent biologisk.

Skulle gjerne hatt 3-4 jeg som kvinne, men fordi menn skal vente og vente, rekker jeg sannsynligvis kun det ene barnet. 

Tipper det er sånn for flere kvinner der ute.

[KallePils]

Hannabanna skrev (4 timer siden):

Nei du vil vell ikke det.. eller er dette også kvinners feil?

Er vel ikke menn det er underskudd av på bygda…? 😄

[KallePils]

thomH skrev (3 timer siden):

Folk som tror det finnes enkle løsninger for boligmarkedet har null forståelse for boligmarkedet. Det grunnleggende problemet er at etterspørselen er større og øker raskere enn tilbudet.

Så kan man jo legge til rekordmange single… blir ikke akkurat mindre boligetterspørsel av det. 😄

[KallePils]

homber skrev (3 timer siden):

Dette handler om kultur. Vi kan ikke betale oss ut av krisen. Familieverdier og respekt for seg selv er byttet ut med casual sex og selvrealisering. 

 

Korrekt.

[Redneck82]

Forstår at det er mangel på helsepersonell. Men er liksom løsningen på det å gå flere barn? Burde man ikke heller prøve å gjøre yrket mer attraktivt, slik at flere velger dette? 
Ser egentlig ingen krise i at vi blir noen færre i framtiden.

[Skogkatten]

thomH skrev (4 timer siden):

Hvordan vet du at du ikke vil ha barn? Jeg har flere barn (med samme kvinne). Før vi fikk barn, og før jeg møtte min kone, så tenkte jeg det samme. Jeg elsket friheten min og tenkte at barn ikke var for meg. Men så fikk vi et barn, og det endret alt. Alt det jeg gjorde og tenkte før jeg fikk barn fremsto som fullstendig meningsløst og barnslig da vi fikk barn. Jeg mener det er helt umulig å forestille seg hvordan det er å få barn, og dermed tror jeg at de som sier de ikke vil ha barn egentlig ikke vet hva de snakker om.

Å få barn er det mest naturlige vi mennesker gjør. Det er derfor vi er her som art. Det er derfor vi har en seksualdrift.

Forestill deg noe du absolutt ikke har lyst til, som du kjenner med hele kroppen at ikke er noe for deg. Spiller ingen rolle hva det er. Så kan du forestille deg at jeg insisterer på at du ikke vet ditt eget beste, at du burde gjøre det likevel, du vet ikke hva du går glipp av fordi det endret mitt liv til det bedre. Du tror ikke du hadde syntes at det var litt irriterende?

For egen del har jeg visst hele livet at jeg ikke vil ha barn. Jeg trodde da jeg var liten at man måtte få barn når man ble voksen, at det bare var noe som skjedde og ikke var mulig å velge bort. Jeg husker en enorm lettelse da jeg oppdaget at jeg kunne velge et liv uten. 

For det første synes jeg graviditet, fødsel og amming ser ut som en slags avansert form for tortur, og for det andre ønsker jeg ikke den livsstilen som følger med å få barn. Det er rett og slett ikke noe som frister. Det er på samme måte som jeg vet at jeg ikke passer som bonde, og at jeg heller vil reise på en komfortabel storbyferie enn å sykle alene rundt ekvator. Det er ikke for meg, men jeg har full respekt og forståelse for at det kan være det som er livsendrende og kilde til stor glede for andre.

Jeg har forresten aldri vært noen stor hit blant menn, så kanskje et det noe med mine gener som ikke bør føres videre, og at både jeg selv og menn instinktivt merker det.

Endret 2. november av Skogkatten

[SosialIntrovert]

Jeg vet jeg ikke er kvinne men ønsker å dele et synspunkt allikevel. Som alene med barn håper jeg dere godtar det.

Jeg for min del synes 1 er nok. Årsaken er erfaringen jeg og barnet har hatt med barnets mor. Jeg er ganske sikker på at hvis ikke det hadde vært for den erfaringen kunne jeg hatt både 2 og tre om jeg kunne vært trygg på å ha en partner å dele ansvaret med.

Men, det gikk som det gikk. Da bruker jeg heller min omsorg på barn uten fedre som trenger omsorgen mye mer enn barn som ikke er planlagt enda.

[tulla23]

Vi har mange barn, 6 stk faktisk. Men det blir vi straffet for i form av knallhard økonomi, spesielt for småbarnsfamilier. Vi får ikke noe ekstra selv om vi trenger større bil, større hus, mer mat og utstyr! 

Jeg skjønner godt at flere ikke velger å få fler barn om man vil leve behagelig. 

[Hannabanna]

Ts: Klager på at kvinner ikke får flere barn - MEN klager også på at kvinner faktisk blir 30 år.

Og hopper glatt over at mannen også må dra lasset om man skal ha flere barn.

Klar trolling.

[KallePils]

Redneck82 skrev (1 time siden):

Forstår at det er mangel på helsepersonell. Men er liksom løsningen på det å gå flere barn? Burde man ikke heller prøve å gjøre yrket mer attraktivt, slik at flere velger dette? 
Ser egentlig ingen krise i at vi blir noen færre i framtiden.

Problemet er at når 100 pensjonister i snitt får 49 barnebarn (som er hva 1,4 barn per kvinne i realiteten betyr), da er det for mange gamle og for få unge i samfunnet til å kunne opprettholde velferdsstaten slik vi kjenner den.

Igjen: Ikke nødvendigvis på grunn av for lite penger, men på grunn av for få mennesker i yrkesaktiv alder.

Og ja, etterhvert vil også skoler begynne å nedlegges. Spesielt i strøk der det i tillegg er betydelig utflytting blant unge voksne.

Endret 2. november av KallePils

[Rastebenk]

Blått skrev (4 timer siden):

Nå vil jeg bare si at dette gjelder ikke alle menn, men jeg har barn på skolen og har ofte hørt fra en del menn: "Ja, men hun (moren til barna) tar seg av (sett inn et eller annet om barna) fordi jeg er ikke noe flink til sånn..." 

Det er naturligvis fordi mennene ikke gidder, ikke fordi de ikke kan. De klarer både å ta mastergrad, å ha personalansvar for 20 stk og å rigge til perimetere for robotgressklippere. Klart at de klarer å organisere vennegruppe for fem 7-åringer, klart at de klarer å sortere ut barnetøy som har blitt for lite, men de gidder ikke. 

Endret 2. november av Rastebenk

[Nonstop1]

thomH skrev (4 timer siden):

Problemet er todelt. Den viktigste årsaken er at kvinner/feminisme har endret verdigrunnlag de siste 50 årene. Tidligere var familie, barn, hjem osv det viktigste kvinner kunne ha i livet. Nå er det selvrealisering i form av utdanning, karriere, økonomi og andre mindre viktige ting som "kulturopplevelser". Dette har gjort at kvinner i langt større grad enn tidligere venter til 30-årene før de leter etter "mann og barn". Men da er det i mange tilfeller for sent - i hvert fall på samfunnsnivå. Der kvinner tidligere slo seg til ro i 20-årene og fikk 2-4 barn, forsøker de å slå seg til ro i 30-årene og ender opp med 0-2 barn. Kvinners fertilitet begynner å synke allerede i andre halvdel av 20-årene, og allerede ved 35 års alder er 80% av kvinner "subfertile". Mao, det tar lang tid før de blir gravide..

Den andre årsaken er at menn har blitt mer individualistiske og barnslige, men dette er nok i stor grad en respons på at kvinner har prioritert "frigjøring". Menn trenger kvinner og ansvar (ved f.eks. familie) for å vokse opp og bli modne.

Det er nok en kombinasjon. Men jeg har inntrykk av at det er flere menn enn kvinner som ikke vil ha barn og som utsetter det til det blir for sent for sin utkårede kvinne. Hadde vært interessant å få representativ statistikk for barneønske hos kvinner og menn i 20- og 30-årene.

 

thomH skrev (4 timer siden):

Det samme mente både jeg og min kone. Følte aldri noe behov eller dragning. Graviditeten var ikke planlagt, men vi bestemte oss for å gå gjennom med det. Der og da var det veldig mye tvil, men i ettertid er det soleklart viktigste som har skjedd. Min kone ville, til tross for noen plager i graviditeten, også ha flere barn. Det påvirket henne i enda større grad enn meg. Til tross for at hun prioriterte karriere, utdanning, reiser, frihet osv før vi fikk barn. Hun har endret seg som person.

Hun endret seg som person fordi hun måtte endre seg som person. Godt mulig hun hadde vært like lykkelig, eller lykkeligere, uten barn også. Men det er umulig å vite.

 

homber skrev (3 timer siden):

Kanskje vi kunne landet på en mellomting. 
Alle burde være enige at kvinnebevegelsen har fått til helt fantastiske resultater for kvinner. 

Men hvorfor er det så stort fokus på å skulle bli som menn? Hvorfor er det fokus på toppjobbene og å få til en karriere på bekostning av alt, spesielt når så mange ender opp med å bli utbrent og lei. 

Vi er forskjellige. Jeg elsker kvinner og de feminine egenskapene du kun finner hos kvinner. Det er mødrene og døtrene våre. Er det noe å skamme seg over at man ønsker å jobbe litt mindre og heller ha litt mer fokus på barna og hjemmet?

Sier ikke at menn skal være latsabber som ligger på sofaen og venter på middag. En mellomting hos begge.

Bare en tanke, håper det ikke fremsto som ignorant. 

Nei. Det er absolutt ikke noe å skamme seg over. Jeg er ekstremt stolt over min mor, som har vært hjemmeværende og oppdratt barn i alle år. Hun har født barn over ett spenn på ca. 20 år, og vært en fantastisk mamma til oss alle. Jeg er eldst. Og selv om jeg er aldri så stolt over min mor ønsker jeg ikke det samme for meg selv.

At vi ikke ønsker å leve livene våre på det viset betyr ikke at vi jobber aktivt for å bli som menn. Jeg liker å bruke hjernen og kroppen min på andre ting enn bare barn og hjem, selv om jeg elsker barna mine.

 

SosialIntrovert skrev (17 minutter siden):

Jeg vet jeg ikke er kvinne men ønsker å dele et synspunkt allikevel. Som alene med barn håper jeg dere godtar det.

Jeg for min del synes 1 er nok. Årsaken er erfaringen jeg og barnet har hatt med barnets mor. Jeg er ganske sikker på at hvis ikke det hadde vært for den erfaringen kunne jeg hatt både 2 og tre om jeg kunne vært trygg på å ha en partner å dele ansvaret med.

Men, det gikk som det gikk. Da bruker jeg heller min omsorg på barn uten fedre som trenger omsorgen mye mer enn barn som ikke er planlagt enda.

Denne forstår jeg godt. Og det er nok tilfellet for mange av både menn og kvinner. Det er noe helt annet, og åpenbart mye enklere, å ha barn med en partner man kan dele ansvaret med som jevnbyrdige, enn å skulle stå alene i det og i tillegg kanskje måtte forholde seg til en forelder som gjør alt vanskeligere.

Tror jeg hadde tenkt det samme i din situasjon.