Jeg er så utrolig lei av alt - er jeg deprimert eller kan man bare være sånn?

[AnonymBruker]

Alt føles slitsomt og meningsløst. Jeg er så lei av å høre folk snakke, av å engasjere meg i de de sier, føler jeg har hørt alt før. Lei av å gjøre daglige oppgaver om og om igjen, lei av å føle at jeg sitter fast i dette livet, ingen bøker engasjerer meg mer, jeg føler hjernen min visner bort foran meningsløs kjendisreality på tv og mobilspill. Jeg vil endre noe men det føles som alt eller ingenting, også orker jeg egentlig ikke. Jeg kjenner at jeg er både lat og fiendtlig, som en dårlig person som ikke klarer å bry seg om andre menneskers daglige betraktninger, ikke orker å bli kjent med nye folk, alt føles uoverkommelig, som om hele livet mitt er en plikt jeg bare må gjennom. Møte opp på jobb, smile og være flink og høflig, hjem til samboer, passe på å ikke vise hvor mye jeg hater verden for da blir han lei seg, late som om jeg har matlyst og ikke bare er drittlei alt. Jeg venter bare på at jeg kan legge meg å sove for da går i det minste tiden. Våkner klokken 3 hver morgen og bare stirrer ut i mørket. Skjønner ikke hvordan jeg skal koble meg på verden igjen og få den til å gi mening. Er det noen som skjønner hva jeg mener, og har noen tips?

Anonymkode: 27d9a...618

[atropos]

Det høres veldig ut som depresjon/utbrenthet. Jeg har hatt det slik i perioder, og det er veldig slitsomt. Og hvis man snakker med noen om det er det fort at du får den «du må ta deg en ferie/helgetur». Og ja, det kan hjelpe å se andre vegger noen dager, men det som hjelper best er terapi. Jeg gikk i terapi hos en coach som var spesialisert på utbrenthet og stress. I tillegg gikk jeg på yin yoga. (Klisje, men det hjalp) Terapien hjalp meg med å snu tankegangen litt. Yogaen hjalp for å få kroppen min litt mer i vater. 
Om slike ting hjelper deg vet jeg ikke, men terapi er å anbefale. Når man kommer i en slik strøm som du er nå har man mistet seg selv. Da må man ofte få hjelp til å finne tilbake til den man ønsker å være. 

[AnonymBruker]

Besøk fastlegen din. Snakk med samboeren din. 

Anonymkode: bdcc3...5aa

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv. Forskjellen er at jeg har barn og at jeg er ærlig til samboeren min. Men ellers spot on! Spent på svarene. 

Anonymkode: 71aee...442

[AnonymBruker]

atropos skrev (9 minutter siden):

Det høres veldig ut som depresjon/utbrenthet. Jeg har hatt det slik i perioder, og det er veldig slitsomt. Og hvis man snakker med noen om det er det fort at du får den «du må ta deg en ferie/helgetur». Og ja, det kan hjelpe å se andre vegger noen dager, men det som hjelper best er terapi. Jeg gikk i terapi hos en coach som var spesialisert på utbrenthet og stress. I tillegg gikk jeg på yin yoga. (Klisje, men det hjalp) Terapien hjalp meg med å snu tankegangen litt. Yogaen hjalp for å få kroppen min litt mer i vater. 
Om slike ting hjelper deg vet jeg ikke, men terapi er å anbefale. Når man kommer i en slik strøm som du er nå har man mistet seg selv. Da må man ofte få hjelp til å finne tilbake til den man ønsker å være. 

Takk. Jeg har begynt litt på yoga, går en gang i uka men skal trappe opp, det er bare så vanskelig å motivere meg selv. Yoga får meg til å gråte hver gang, så jeg skjønner jo at jeg har mye stress i kroppen. Jeg skal undersøke coaching litt, det har jeg ikke prøvd. Har gått til psykolog i flere runder, føler ikke jeg får det til å løsne helt på den måten. Var ekte utbrent for omtrent to år siden, fikk hjertebank og ble svimmel bare av å børste håret. Dette føles ikke helt likt, men litt, er kanskje litt tommere på innsiden nå. Den gangen var jeg redd for utbrenthet, nå er det som om jeg ikke orker å forholde meg til det. 
 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Besøk fastlegen din. Snakk med samboeren din. 

Anonymkode: bdcc3...5aa

Jeg prøver å snakke med samboer, men han blir redd og trist. Han skjønner det ikke, blir selvsentrert og tror at det handler om han, han skjønner ikke at det sitter i hodet mitt. Han har tidligere sagt at han selv mener han er veldig psykisk sterk sammenlignet med meg, og det har ikke akkurat gjort det lettere å være åpen med han. Jeg føler meg egentlig ikke svak heller. Han burde prøve å være i min kropp og komme seg på jobb hver dag. Det er ikke for pingler.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv. Forskjellen er at jeg har barn og at jeg er ærlig til samboeren min. Men ellers spot on! Spent på svarene. 

Anonymkode: 71aee...442

Det er en trøst i å vite at det ikke er bare meg, selv om det også er trist. Jeg har tenkt mye på meningsløsheten og hvordan jeg kan bøte på den, jeg vil komme i kontakt med naturen, finne noe lokalt å engasjere meg i der jeg føler at jeg bidrar til noe meningsfylt, men så stopper det der da. Jeg orker jo egentlig ikke og er redd for å gape over for mye og angre eller møte veggen igjen. Jeg blir så handlingslammet.

 

Anonymkode: 27d9a...618

[AnonymBruker]

Det høres ut som depresjon, ja. Ikke bruk penger på coach, de har ikke kompetansen. Leit at du ikke har møtt riktig psykolog, men du trenger egentlig ikke det, heller, nødvendigvis. Det er bedre å få deg selv i gang, selv om du ikke har lyst og hjernen jobber mot deg.
 

Hvordan vi har det har sterk sammenheng med hva vi gjør. Du virker sulten på mer mening i livet. Så slutt å se reality, se en bra film og gå en tur. Dra på biblioteket og lån 2-3 verdensklassikere du ikke har lest. Dra til Nasjonalmuseet eller andre muséer hvis du kan og se om du kan oppleve noe. Det viktigste er at du gjør noe, prøver å finne engasjement, da føler man seg bedre, og kjenner mening igjen.

Anonymkode: b5625...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det høres ut som depresjon, ja. Ikke bruk penger på coach, de har ikke kompetansen. Leit at du ikke har møtt riktig psykolog, men du trenger egentlig ikke det, heller, nødvendigvis. Det er bedre å få deg selv i gang, selv om du ikke har lyst og hjernen jobber mot deg.
 

Hvordan vi har det har sterk sammenheng med hva vi gjør. Du virker sulten på mer mening i livet. Så slutt å se reality, se en bra film og gå en tur. Dra på biblioteket og lån 2-3 verdensklassikere du ikke har lest. Dra til Nasjonalmuseet eller andre muséer hvis du kan og se om du kan oppleve noe. Det viktigste er at du gjør noe, prøver å finne engasjement, da føler man seg bedre, og kjenner mening igjen.

Anonymkode: b5625...fc6

Rådene dine føles litt tomme og lettvinte, som om jeg blir frisk av å lese Knut Hamsun og se på malerier. Jeg syns kanskje virkeligheten er meningsløs, men andres skapte verdener er om mulig enda mer meningsløst for meg. Har ikke klart å fullføre en vanlig spillefilm på flere år. Men jeg takker uansett, de er godt ment og fungerer helt sikkert for noen. 

Anonymkode: 27d9a...618

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det høres ut som depresjon, ja. Ikke bruk penger på coach, de har ikke kompetansen. Leit at du ikke har møtt riktig psykolog, men du trenger egentlig ikke det, heller, nødvendigvis. Det er bedre å få deg selv i gang, selv om du ikke har lyst og hjernen jobber mot deg.
 

Hvordan vi har det har sterk sammenheng med hva vi gjør. Du virker sulten på mer mening i livet. Så slutt å se reality, se en bra film og gå en tur. Dra på biblioteket og lån 2-3 verdensklassikere du ikke har lest. Dra til Nasjonalmuseet eller andre muséer hvis du kan og se om du kan oppleve noe. Det viktigste er at du gjør noe, prøver å finne engasjement, da føler man seg bedre, og kjenner mening igjen.

Anonymkode: b5625...fc6

Høres ikke som tilstrekkelig hvis man er ordentlig deprimert. Da trenger man kanskje medisin?

Anonymkode: 28cd3...b4c

[AnonymBruker]

Tror ikke det er uvanlig å ha det slik til tider gjennom livet. Har det skjedd noen endringer i livet ditt i det siste eller kom denne følelsen som lyn fra klar himmel?

I perioder kan det føles som om livet går på autopilot, og noen faser er kjedeligere enn andre. For min egen del kjente jeg på en følelse lik den du beskriver da et av barna flyttet ut, og hverdagen vår endret seg. Tenkte «er dette alt?» og følte vi satt og visnet bort i sofaen. 
Det som funket for meg har vært å snakke åpent med mannen, og lagt det frem på en måte for at vi kunne finne ut hva VI kunne gjøre for å få en mer «spennende» hverdag. 
I tillegg har jeg prøvd å finne ut hva som gir meg glede og energi og forsøkt å gjøre mer av det. 
 

Jeg vet det føles uoverkommelig å komme seg ut av sofaen etter jobb når man føler seg slik du gjør nå. For meg har det vært viktig å lage avtaler med meg selv og med andre for å fullføre. F.eks at jeg og mannen trener kl. 17, eller at jeg skal gå tur med en venninne, drikke kaffe med en kollega etc. 

Vi har også bestilt oss en tur som vi gleder oss til, og som er noe jeg får mer glede og energi av å tenke på. Du har kanskje noen lignende ting som pleier å gi deg glede? 
Og så tenker jeg det er viktig å være snill med seg selv, unne deg noe du vil ha og prioritere deg selv i hverdagen. En treningssak, men viktig når man føler livet bare går på autopilot. 
 

Trives du i jobben? Hvis ikke, er det aktuelt med jobbytte? Det er krevende, men kan samtidig gi mer energi når man får det til og får ny input. 
 

Så tenker jeg at forskjellen på en klinisk depresjon og en «tung periode» i livet er i hvor stor grad man klarer å pushe seg selv ut av det sporet man har havnet i på egen hånd. Har man en klinisk depresjon kan det være behov for å søke hjelp, men uansett må deler av jobben gjøres selv.
Håper noen av tipsene mine kan fungere for deg! Det er kjipt å ha det sånt som du har det nå, men det ER mulig å komme ut av det. Masse lykke til! 🌸

Anonymkode: 8b2ff...073

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler å svømme ute i naturen, på et trygt sted. Svøm langs land. Denne: https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC6112379/ Bruk gjerne våtdrakt. Ha gjerne med samboer for å passe på deg. Du vil føle deg rolig og glad når du får på klær etter et slikt bad. I tillegg til dette, synes jeg du skal innføre løping, slik at du får bedre nattesøvn. Dette vil også hjelpe på apetitten. Men spis sunt. Rene produkter, og ikke så mange måltider hver dag, men spis ganske store, næringsrike måltider hver dag. Proteiner og karbohydrater, med grønn salat ved siden av. Da vil du bli bra og begynne å blomstre igjen.

Anonymkode: 975f8...48e

[AnonymBruker]

Dette er vel symptomatisk for hvordan mange føler seg i perioder, det kan være lurt å snakke med fastlege så det ikke "tar overhånd", de fleste kommer seg gjennom slike perioder på eget vis - og med tiden til hjelp. 

Anonymkode: 2b00b...04d

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler også en tur til fastlegen.

Tyskerne sier: Der Hunger kommt beim Essen. Noen ganger har man ikke apetitt, så kommer maten på bordet, det lukter og ser godt ut, man tar en smak og etterhvert kjenner man at man jo, man er sulten likevel. Kanskje ender man opp med å spise godt, selv om man i utgangspunktet ikke hadde noen matlyst.

Selv om du ikke kjenner glede ved å gjøre visse ting nå, f.eks. det å gå på kunstutstilling føles latterlig og dumt og gjør kanskje ikke noen forskjell over natta, så bør du likevel gjøre det. Det vil sannsynligvis være med på å hjelpe hjernen din ut av hengemyra.

Anonymkode: fb4a1...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Rådene dine føles litt tomme og lettvinte, som om jeg blir frisk av å lese Knut Hamsun og se på malerier. Jeg syns kanskje virkeligheten er meningsløs, men andres skapte verdener er om mulig enda mer meningsløst for meg. Har ikke klart å fullføre en vanlig spillefilm på flere år. Men jeg takker uansett, de er godt ment og fungerer helt sikkert for noen. 

Anonymkode: 27d9a...618

Det er bare eksempler, du må jo finne mening i det som betyr noe for deg. Hvis ingenting når inn til deg, bør du i behandling. Å komme i gang med ting du har lyst til å bry deg om, men ikke klarer, er en del av behandlingen. Medisiner hjelper i samme grad som samtaleterapi og fysisk trening. Men man må jo være åpen for terapi og målsetninger for å få noe ut av det. Man må gjøre ting selv om man ikke har lyst. Det er ingenting lettvint ved det.

Anonymkode: b5625...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er bare eksempler, du må jo finne mening i det som betyr noe for deg. Hvis ingenting når inn til deg, bør du i behandling. Å komme i gang med ting du har lyst til å bry deg om, men ikke klarer, er en del av behandlingen. Medisiner hjelper i samme grad som samtaleterapi og fysisk trening. Men man må jo være åpen for terapi og målsetninger for å få noe ut av det. Man må gjøre ting selv om man ikke har lyst. Det er ingenting lettvint ved det.

Anonymkode: b5625...fc6

Når man blir verre av å prøve?.

Anonymkode: 28cd3...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er bare eksempler, du må jo finne mening i det som betyr noe for deg. Hvis ingenting når inn til deg, bør du i behandling. Å komme i gang med ting du har lyst til å bry deg om, men ikke klarer, er en del av behandlingen. Medisiner hjelper i samme grad som samtaleterapi og fysisk trening. Men man må jo være åpen for terapi og målsetninger for å få noe ut av det. Man må gjøre ting selv om man ikke har lyst. Det er ingenting lettvint ved det.

Anonymkode: b5625...fc6

PS Les gjerne boken «Min vei ut av depresjonen», der er det er skritt for skritt behandlingsprogram du kan gjøre selv. Tro meg, å komme ut av depresjon handler veldig mye om handlinger og tankegang, og man må bare begynne. Verden kommer ikke til å endre seg, andre mennesker kommer ikke til å endre seg, jo før du innser at din egen situasjon kun kan bedres av deg, jo bedre. Medisiner hjelper, men har for en del mennesker bivirkinger, og skal i utgangspunktet bare gis ved moderat til alvorlig depresjon.

Anonymkode: b5625...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Når man blir verre av å prøve?.

Anonymkode: 28cd3...b4c

Ingenting hjelper med en gang. Det er ingen quick fix. Det tar tid å bli bedre. Å gjøre noe annet enn å være inne gir annen stimuli, og hjelper over tid. Hjelpe andre er f.eks er godt tiltak som gir mening for de fleste..

Anonymkode: b5625...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ingenting hjelper med en gang. Det er ingen quick fix. Det tar tid å bli bedre. Å gjøre noe annet enn å være inne gir annen stimuli, og hjelper over tid. Hjelpe andre er f.eks er godt tiltak som gir mening for de fleste..

Anonymkode: b5625...fc6

Ikke når man er sengeliggende dement og utafor seg selv. Og ikke har noe følelser eller tilknytning. Og får sterk forverring i utmattelse og symptomer av bare å sitte oppreist 

du har et forenkla syn på depresjon. 

Anonymkode: 28cd3...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke når man er sengeliggende dement og utafor seg selv. Og ikke har noe følelser eller tilknytning. Og får sterk forverring i utmattelse og symptomer av bare å sitte oppreist 

du har et forenkla syn på depresjon. 

Anonymkode: 28cd3...b4c

Ja, men da er du i høyeste grad behandlingstrengende. Til spørsmålet ditt i overskriften, nei, man er ikke bare sånn som du beskriver her. Det er kanskje noe mer enn depresjon også. Dette er ikke stedet å få behandling, og råd vil du ikke ha.

Anonymkode: b5625...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke når man er sengeliggende dement og utafor seg selv. Og ikke har noe følelser eller tilknytning. Og får sterk forverring i utmattelse og symptomer av bare å sitte oppreist 

du har et forenkla syn på depresjon. 

Anonymkode: 28cd3...b4c

Dette er jo ikke akkurat det trådstarter beskriver heller da. Vedkommende har vel gitt råd utfra det som skrives i starten av tråden der det fremgår at TS fungerer "utenpå" men synes at livet er tungt og meningsløst.

Anonymkode: 070e7...f78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ikke når man er sengeliggende dement og utafor seg selv. Og ikke har noe følelser eller tilknytning. Og får sterk forverring i utmattelse og symptomer av bare å sitte oppreist 

du har et forenkla syn på depresjon. 

Anonymkode: 28cd3...b4c

Hvorfor kupper du tråden til TS?

Anonymkode: eab8c...04f