Vil studere teologi for å bli prest/sjelesørger - møter reaksjoner

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er i slutten av 20 årene. Og vil studere teologi. Jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem, men har blitt døpt og blitt konfirmert kristelig. Men har ikke hatt noe personlig forhold til den kristne tro før jeg ble psykisk syk. Da jeg var syk så var det godt å finne en tro og jeg føler meg så mye roligere og hjemme i det. Så det har kommet på som en overraskelse i familien at jeg vil studere teologi for å bli prest.  
Noen rister på hode, og reagerer på en måte jeg ikke liker. Som får meg til å føle meg usikker, selv om jeg inni meg kjenner det er en riktig vei å gå. Jeg har min tro, og vil være der for mennesker i alle livets faser på godt og vondt. Og som kan være en støtte gjennom det. Jeg ønsker å spesialisere meg innenfor sjelesørger. Fordi det var det som reddet meg, og jeg vil være der for andre under vanskeligheter når det gjelder liv og tro. Det gir meg mening. Men jeg blir usikker på reaksjonen til andre, da jeg føler det er negativt lada. Da jeg blir møtt med “Er du kristen?????” “hvorfor vil du bli prest?, du er vel ikke kristen” Og føler at noe er feil, men samtidig føles det riktig for meg. Men det er bare vanskelig når nærmeste familie begynner å stille spørsmålstegn ved det. Noe jeg synes er vanskelig å forholde meg til. Men min tro er blitt en stor del av hverdagen. Større en det familien kanskje tror.  

Så jeg synes det bare er vanskelig å forholde meg til. Hvordan kan jeg møte slike reaksjoner best mulig? 

Anonymkode: 20f63...cf4

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt akkurat likt som din familie, men jeg hadde da aldri sagt det til deg på den måten der. Det er vel mer sånt man bare tenker. 

Men når de først er så frempå, så synes jeg egentlig du skal argumentere på samme måte som du gjør her. Forklar. Viser dem ikke forståelse da heller, så får det vel bare være. Mange tar valg jeg absolutt aldri kan forstå, og det er sikkert mange som ikke forstår meg heller. 

Anonymkode: 3c5a7...d0a

[Capazitet]

Du har rett til å gå på din egen trosvei. Leit at de ikke støtter deg, men tror du vokser med å holde fast på det du tror på og som har gitt deg styrke. Igjen lei for negativiteten du møter av dine nærmeste.

[AnonymBruker]

jeg sporer av, beklager, men jeg er oppriktig nysgjerrig; 

hva skjedde da du ble syk? Hvordan fant du til troen? 

Anonymkode: 01f97...c5b

[AnonymBruker]

Å bli prest innbærer mye annet administrativt ansvar og forpliktelser enn akkurat sjelesorg, så personlig ville jeg anbefalt deg å tenke etter om det å formidle samme type hjelp i et annet yrke der man står friere kunne være en mulighet.

Intensjonen er god, men det å være prest idag er ingen dans på roser; det er for få prester, slik at de praktiske oppgavene blir flere og flere.

Anonymkode: 902a9...566

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

jeg sporer av, beklager, men jeg er oppriktig nysgjerrig; 

hva skjedde da du ble syk? Hvordan fant du til troen? 

Anonymkode: 01f97...c5b

Jeg tror det har noe med at jeg følte det er noe der ute som er større enn meg selv. Og ha en tro som føltes ut som en trøst. Det ble med meg videre da jeg avsluttet behandling hos DPS. 

På samme måte som jeg også brukte naturen MYE da jeg var syk hadde også noe med at jeg følte at jeg var en del av noe større. Og det å ha en tro føler jeg er litt på det samme måte for min del. Samtidig som det ga meg en trøst. Det har bare blitt med meg videre. Det fikk meg til å bryte ut av den tunge negative spiralen jeg følte meg fanget i da jeg hadde angst og depresjon. Ts

Anonymkode: 20f63...cf4

[AnonymBruker]

Så fint at du ønsker å være der for andre på den måten  

Jeg har valgt en annen, mer kontroversiell, trosretning og får også utrolig mange kommentarer - mange av de går på det å i det hele tatt være troende. Andre går på at religiøse samfunn er sekter og kulter og jeg vet ikke hva.

Tror det er viktig at du har et fellesskap rundt deg som forstår hvordan du opplever det å være kristen og troende. Er du aktivt del av en menighet i dag? Tenker det er viktig å få støtte fra noen som forstår da ateister aldri fullt ut vil kunne forstå og støtte - de ser ofte religion som noe skremmende.

Flott at du går din egen vei, du vet best selv hvor din tro ligger  

Anonymkode: 86194...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å bli prest innbærer mye annet administrativt ansvar og forpliktelser enn akkurat sjelesorg, så personlig ville jeg anbefalt deg å tenke etter om det å formidle samme type hjelp i et annet yrke der man står friere kunne være en mulighet.

Intensjonen er god, men det å være prest idag er ingen dans på roser; det er for få prester, slik at de praktiske oppgavene blir flere og flere.

Anonymkode: 902a9...566

Det er jeg fullstendig klar over. Jeg kjenner noen prester, og har fått vært med å se hvordan de jobber. Jeg er også en del av en kristent kor, som har mye samarbeid med prester angående gudstjenester. Så har fått høre mye om arbeidet de har da jeg har blitt kjent med noen prester. Men likevel så tiltrekkes jeg av det ❤️ ts
 

Anonymkode: 20f63...cf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei! Jeg er i slutten av 20 årene. Og vil studere teologi. Jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem, men har blitt døpt og blitt konfirmert kristelig. Men har ikke hatt noe personlig forhold til den kristne tro før jeg ble psykisk syk. Da jeg var syk så var det godt å finne en tro og jeg føler meg så mye roligere og hjemme i det. Så det har kommet på som en overraskelse i familien at jeg vil studere teologi for å bli prest.  
Noen rister på hode, og reagerer på en måte jeg ikke liker. Som får meg til å føle meg usikker, selv om jeg inni meg kjenner det er en riktig vei å gå. Jeg har min tro, og vil være der for mennesker i alle livets faser på godt og vondt. Og som kan være en støtte gjennom det. Jeg ønsker å spesialisere meg innenfor sjelesørger. Fordi det var det som reddet meg, og jeg vil være der for andre under vanskeligheter når det gjelder liv og tro. Det gir meg mening. Men jeg blir usikker på reaksjonen til andre, da jeg føler det er negativt lada. Da jeg blir møtt med “Er du kristen?????” “hvorfor vil du bli prest?, du er vel ikke kristen” Og føler at noe er feil, men samtidig føles det riktig for meg. Men det er bare vanskelig når nærmeste familie begynner å stille spørsmålstegn ved det. Noe jeg synes er vanskelig å forholde meg til. Men min tro er blitt en stor del av hverdagen. Større en det familien kanskje tror.  

Så jeg synes det bare er vanskelig å forholde meg til. Hvordan kan jeg møte slike reaksjoner best mulig? 

Anonymkode: 20f63...cf4

Ikke bli usikker på deg selv og valget ditt! Jeg syns du skal gjøre det som er riktig for deg, og retningen du tenker syns jeg høres fin ut. Jeg er selv ikke kristen i den forstand, er riktignok døpt og konfirmert, og giftet meg i kirken, men jeg er sykepleier, og vet hvilken viktig jobb det er å være der for dem som er i krise, sorg ol. Og dem som har en jobb som du ønsker, er fantastiske mennesker som betyr mye for dem som trenger dem.

Så ikke hør på dem som er negative, vis dem heller hva du kan bli, og ha tro på deg selv. 

Anonymkode: e0884...727

[Grüner]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hei! Jeg er i slutten av 20 årene. Og vil studere teologi. Jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem, men har blitt døpt og blitt konfirmert kristelig. Men har ikke hatt noe personlig forhold til den kristne tro før jeg ble psykisk syk. Da jeg var syk så var det godt å finne en tro og jeg føler meg så mye roligere og hjemme i det. Så det har kommet på som en overraskelse i familien at jeg vil studere teologi for å bli prest.  
Noen rister på hode, og reagerer på en måte jeg ikke liker. Som får meg til å føle meg usikker, selv om jeg inni meg kjenner det er en riktig vei å gå. Jeg har min tro, og vil være der for mennesker i alle livets faser på godt og vondt. Og som kan være en støtte gjennom det. Jeg ønsker å spesialisere meg innenfor sjelesørger. Fordi det var det som reddet meg, og jeg vil være der for andre under vanskeligheter når det gjelder liv og tro. Det gir meg mening. Men jeg blir usikker på reaksjonen til andre, da jeg føler det er negativt lada. Da jeg blir møtt med “Er du kristen?????” “hvorfor vil du bli prest?, du er vel ikke kristen” Og føler at noe er feil, men samtidig føles det riktig for meg. Men det er bare vanskelig når nærmeste familie begynner å stille spørsmålstegn ved det. Noe jeg synes er vanskelig å forholde meg til. Men min tro er blitt en stor del av hverdagen. Større en det familien kanskje tror.  

Så jeg synes det bare er vanskelig å forholde meg til. Hvordan kan jeg møte slike reaksjoner best mulig? 

Anonymkode: 20f63...cf4

Jeg synes det er et veldig modent og tøft valg av deg. Du må kjenne på hva som er rett for deg, og ikke la deg skremme av andres umodne reaksjoner. Du gjør  jo ikke noe kriminelt eller kontroversielt akkurat, tvert imot. En måte å svare på, som er ganske avvæpnende, hvis du føler de latterliggjør deg ved å spørre om du er kristen og skal bli prest osv, er å svare bekreftende: «Ja. Har du noe problem med det?»  Da er det vanskelig å komme med noe oppfølgingsspørsmål.

[AnonymBruker]

Som å deilig leder må du være rystet for kritikk og hån, og ha en forventning om at det blir en stor del av livet ditt. Du finner en god del om dette i Bibelen. Å være sjelesørger er bare en del av det å være prest. Som sjelesørger må du kunne veilede andre i hvordan de kan møte og stå i mot hån ned tanke på deres tri. Her i Norge må dette være noe av det vanskeligste med presteyrket. Det er det sosiale stigmaet som gjør det vanskeligst å finne ro i troa for min del. Jeg tror du bør tenke deg om og søke mer veiledning før du velger veien videre. 

Anonymkode: 96afb...6a5

[AnonymBruker]

Deilig skulle være åndelig 

Anonymkode: 96afb...6a5

[AnonymBruker]

Vi har så flotte prester i vårt Sogn, ingen som snakker nedsettende om de her. De rir ingen kjepphester, ingen formaninger, de et bare støttende og fine. Til og med ateister setter pris på de her. Vi har prester som går i pride tog og lar barna delta på halloween. Du vet selv hva slags prest du vil være og jeg tror du blir en flott prest med ditt utgangspunkt. Hvis du skulle vurdere noe annet så er diakon også ett yrke som jobber tett med de som trenger en å snakke med.

Anonymkode: cd166...e75

[AnonymBruker]

Jeg ønsker at prestene skal være rause mennesker som behandler mennesker rettferdig og som ikke  ser ned på kvinnelige prester og homofile.  
 

Anonymkode: d5422...bc3

[AnonymBruker]

Så bra! Bare begynn å studere, og be Gud om veiledning underveis. Det er som med andre studier, du må jo bare prøve. Hvis du fullfører, vil sikkert folk rundt deg støtte deg. Gi dem tid.

Anonymkode: 2c30f...4b4

[AnonymBruker]

Enig i at diakon også kan være aktuelt. 

Anonymkode: 2c30f...4b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ønsker at prestene skal være rause mennesker som behandler mennesker rettferdig og som ikke  ser ned på kvinnelige prester og homofile.  
 

Anonymkode: d5422...bc3

De ser ikke nødvendigvis ned på folk som synder i følge Bibelen. De blr jo stå for det skriften lærer? Personlig ser jeg ikke ned på prester som jatter med og sier at å gå inn for å synde er greit. Kvinnelige prester og homofili er synd i følge Bibelen. Jeg fatter og begriper ikke hvorfor de som har som jobb å veilede andre mennesker i troa, villeder andre på denne måten. Jeg er ikke en gang kristen, men reagerer på hvordan den norske kirke i stor grad er feige, uenige og rett og slett bare hopper galant over det som ikke passer inn i henhold til hva som anses som politisk korrekt. 

Anonymkode: 96afb...6a5

[AnonymBruker]

Bestevenninna mi studerer teologi og for henne handlet det først og fremst om å få mer kunnskap om sin tro, og nå vurderer hun å bli prest(hun er utdannet som noe annet også). Jeg kjenner min venninne godt og jeg vet at dette er riktig for henne, og så får nå folk bare tenke og mene det de vil. Det er langt fra første gangen hun går mot strømmen og folk synes hun er rar/teit/whatever, men hun er ganske tøff der.

Anonymkode: 5190d...eb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Bestevenninna mi studerer teologi og for henne handlet det først og fremst om å få mer kunnskap om sin tro, og nå vurderer hun å bli prest(hun er utdannet som noe annet også). Jeg kjenner min venninne godt og jeg vet at dette er riktig for henne, og så får nå folk bare tenke og mene det de vil. Det er langt fra første gangen hun går mot strømmen og folk synes hun er rar/teit/whatever, men hun er ganske tøff der.

Anonymkode: 5190d...eb9

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Så bra! Bare begynn å studere, og be Gud om veiledning underveis. Det er som med andre studier, du må jo bare prøve. Hvis du fullfører, vil sikkert folk rundt deg støtte deg. Gi dem tid.

Anonymkode: 2c30f...4b4

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Som å deilig leder må du være rystet for kritikk og hån, og ha en forventning om at det blir en stor del av livet ditt. Du finner en god del om dette i Bibelen. Å være sjelesørger er bare en del av det å være prest. Som sjelesørger må du kunne veilede andre i hvordan de kan møte og stå i mot hån ned tanke på deres tri. Her i Norge må dette være noe av det vanskeligste med presteyrket. Det er det sosiale stigmaet som gjør det vanskeligst å finne ro i troa for min del. Jeg tror du bør tenke deg om og søke mer veiledning før du velger veien videre. 

Anonymkode: 96afb...6a5

Jeg tenker først om fremst å starte på studiet, og se underveis. Selvom jeg veldig vil bli prest. Men samtidig er det 6 årig, så jeg holder kortene åpen. Jeg ser også slik på det at jeg kan få mer kunnskap om min tro. Men dette er virkelig noe jeg vil prøve ut. Og er klar over at det er ekstremt mye jobb, eller kanskje mer en livsstil ❤️   ts

Anonymkode: 20f63...cf4

[Midgard]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

De ser ikke nødvendigvis ned på folk som synder i følge Bibelen.

Ser du ikke det ironiske her....