Vanlig slanking eller starten på tilbakefall?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt anoreksi tidligere, men er helt frisk igjen. Vært frisk i flere år og er godt voksen. Har lagt på meg litt ekstra siste året og trivdes ikke med vekten. Ønsket å gå ned ca 5kg. Men da forsvant sultfølelsen nesten helt, noe som gjør dette veldig enkelt. Men så blir jeg jo da litt ivrig. Da jeg hadde spiseforstyrrelse hadde jeg absolutt sultfølelse, men litt av greia var å undertrykke den. Men nå er jeg bare ikke sulten. (Spiser nok altså). Jeg lurer på hvordan et evt tilbakefall har startet for andre? Eller om dette jeg opplever er mer normalt når man bare vil gå ned litt og er vanlig motivert for det.

Anonymkode: 60172...d58

[AnonymBruker]

Kanskje du kunne tatt opp slankingen med fastlegen for å være på den sikre siden?

Anonymkode: 5d8b9...02e

[Gnå]

Mine tanker:

- Er du sikker på at det ikke er spiseforstyrrelsen som sier at du skal gå ned de fem kiloene?

- At du har vært syk tidligere, tyder på at du er disponert for en spiseforstyrrelse. Da skal du være veldig forsiktig med å begynne å "styre med" mat og trening igjen. Selv om intensjonen er god (?), er det å leve i kaloriunderskudd - som du jo må for å gå ned i vekt - i seg selv triggende for spiseforstyrrelser, og plutselig er du tilbake i det gamle kjipe og farlige sporet.

- Spiseforstyrrelsen er flink til å overtale deg om at du ikke er sulten. 

- Det å ikke kjenne sult, er en vanlig konsekvens av å sulte seg. Kanskje det er det som skjer?

 

Er det verdt å sjansen på å bli ordentlig syk igjen? Er du kanskje der allerede? 

Uansett: Snakk med legen eller en annen som kjenner deg godt. Og ta vare på deg selv. 

[AnonymBruker]

Gnå skrev (1 time siden):

Mine tanker:

- Er du sikker på at det ikke er spiseforstyrrelsen som sier at du skal gå ned de fem kiloene?

- At du har vært syk tidligere, tyder på at du er disponert for en spiseforstyrrelse. Da skal du være veldig forsiktig med å begynne å "styre med" mat og trening igjen. Selv om intensjonen er god (?), er det å leve i kaloriunderskudd - som du jo må for å gå ned i vekt - i seg selv triggende for spiseforstyrrelser, og plutselig er du tilbake i det gamle kjipe og farlige sporet.

- Spiseforstyrrelsen er flink til å overtale deg om at du ikke er sulten. 

- Det å ikke kjenne sult, er en vanlig konsekvens av å sulte seg. Kanskje det er det som skjer?

 

Er det verdt å sjansen på å bli ordentlig syk igjen? Er du kanskje der allerede? 

Uansett: Snakk med legen eller en annen som kjenner deg godt. Og ta vare på deg selv. 

Det er vanskelig å svare på, for det må jo være lov å ha en (sunn) ønsket trivselsvekt selv om man har hatt anoreksi før. Og jeg føler meg finere og mer vel noen få kilo mindre enn dette. Er da fortsatt innenfor normal bmi. Men så har jeg også hatt ekstra stress i det siste med andre ting, så jeg skjønner hva du mener. Ble bare overrasket over at sultfølelsen ble brått borte. Da er det jo enkelt å gå ned i vekt uten å telle noe kalorier eller noe (det skal jeg ikke begynne med). Min sultfølelse var ikke borte selv da jeg hadde alvorlig anoreksi. Jeg visste ikke at å miste sultfølelse kunne komme pga lavt kaloriinntak. Det skjedde fort i såfall..

Men det er så vanskelig å vite hva som er lurt her nå. Har ikke lyst til å snakke med legen for det er ikke noe problem egentlig, og en lege bryr seg vel ikke om hvordan anbefale vektnedgang når man ikke er overvektig helsemessig. 
ts

Anonymkode: 60172...d58

[Gnå]

 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er vanskelig å svare på, for det må jo være lov å ha en (sunn) ønsket trivselsvekt selv om man har hatt anoreksi før. Og jeg føler meg finere og mer vel noen få kilo mindre enn dette. Er da fortsatt innenfor normal bmi. Men så har jeg også hatt ekstra stress i det siste med andre ting, så jeg skjønner hva du mener. Ble bare overrasket over at sultfølelsen ble brått borte. Da er det jo enkelt å gå ned i vekt uten å telle noe kalorier eller noe (det skal jeg ikke begynne med). Min sultfølelse var ikke borte selv da jeg hadde alvorlig anoreksi. Jeg visste ikke at å miste sultfølelse kunne komme pga lavt kaloriinntak. Det skjedde fort i såfall..

Men det er så vanskelig å vite hva som er lurt her nå. Har ikke lyst til å snakke med legen for det er ikke noe problem egentlig, og en lege bryr seg vel ikke om hvordan anbefale vektnedgang når man ikke er overvektig helsemessig. 
ts

Anonymkode: 60172...d58

Jeg skjønner hva du mener. Men tror du skal tenke på det litt som at du er "allergisk" mot slanking. Akkurat som en tørrlagt alkoholiker ikke kan drikke bare litt, fordi h*n ønsker å være som eller andre, eller blir litt morsommere eller et glass vin. 

Hvis du ikke vil snakke med legen, så kanskje en annen som kjenner historien din, og som kan gi deg noen perspektiver?

[AnonymBruker]

Gnå skrev (6 minutter siden):

 

Jeg skjønner hva du mener. Men tror du skal tenke på det litt som at du er "allergisk" mot slanking. Akkurat som en tørrlagt alkoholiker ikke kan drikke bare litt, fordi h*n ønsker å være som eller andre, eller blir litt morsommere eller et glass vin. 

Hvis du ikke vil snakke med legen, så kanskje en annen som kjenner historien din, og som kan gi deg noen perspektiver?

Ja dette høres lurt ut. Jeg går liksom «all in» med en gang. Som en bryter slås på. Vanskelig å gjøre noe halvveis. Føles egentlig beroligende å tenke på maten istedenfor det andre som stresser meg. Men vanlige folk som skal slanke seg 4kg, hvordan gjør de det? Har lyst til å lære meg å slanke meg normalt.

Anonymkode: 60172...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja dette høres lurt ut. Jeg går liksom «all in» med en gang. Som en bryter slås på. Vanskelig å gjøre noe halvveis. Føles egentlig beroligende å tenke på maten istedenfor det andre som stresser meg. Men vanlige folk som skal slanke seg 4kg, hvordan gjør de det? Har lyst til å lære meg å slanke meg normalt.

Anonymkode: 60172...d58

For meg var anoreksien som et stille mørkt rom som jeg kunne gå inn i og slippe støy fra vanskelige tanker. Der var det trygt å være. Så det du skriver bekymrer meg litt. 

Anonymkode: 4c37a...0ea

[Gnå]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja dette høres lurt ut. Jeg går liksom «all in» med en gang. Som en bryter slås på. Vanskelig å gjøre noe halvveis. Føles egentlig beroligende å tenke på maten istedenfor det andre som stresser meg. Men vanlige folk som skal slanke seg 4kg, hvordan gjør de det? Har lyst til å lære meg å slanke meg normalt.

Anonymkode: 60172...d58

Ja, og det er derfor jeg tror du skal la den bryteren være av. 

Forskjellen på deg og "vanlige folk" er kanskje at de har dimmer, hvis vi skal fortsette det bildet  

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere svarer meg. Dere har åpnet øynene mine litt her nå. Så svimlende lett å gli tilbake. Har virkelig ikke lyst til å havne i anoreksi-helvetet igjen. Men har ikke lyst til å veie for mye heller. Det påvirker virkelig livskvaliteten min.

Anonymkode: 60172...d58

[Lill3My]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2024 den 14.45):

Jeg har hatt anoreksi tidligere, men er helt frisk igjen. Vært frisk i flere år og er godt voksen. Har lagt på meg litt ekstra siste året og trivdes ikke med vekten. Ønsket å gå ned ca 5kg. Men da forsvant sultfølelsen nesten helt, noe som gjør dette veldig enkelt. Men så blir jeg jo da litt ivrig. Da jeg hadde spiseforstyrrelse hadde jeg absolutt sultfølelse, men litt av greia var å undertrykke den. Men nå er jeg bare ikke sulten. (Spiser nok altså). Jeg lurer på hvordan et evt tilbakefall har startet for andre? Eller om dette jeg opplever er mer normalt når man bare vil gå ned litt og er vanlig motivert for det.

Anonymkode: 60172...d58

Hvordan er tankene og følelsene rundt mat? Er du stresset om måltid ikke bli som planlagt? Kan du spise sosialt uten å telle kalorier? Klarer du stoppe når de fem kiloene er borte?

[Gnå]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tusen takk for at dere svarer meg. Dere har åpnet øynene mine litt her nå. Så svimlende lett å gli tilbake. Har virkelig ikke lyst til å havne i anoreksi-helvetet igjen. Men har ikke lyst til å veie for mye heller. Det påvirker virkelig livskvaliteten min.

Anonymkode: 60172...d58

Glad for at du selv ser at dette ikke er helt uproblematisk. Både det du skriver her, og det at du postet det første innlegget her i seg selv, viser jo at du har en litt uggen magefølelse på det her.  Bør du ikke ta den på alvor? Jeg tror du bør fokusere mer på å godta kroppen din slik den er, enn å gå ned i vekt. Hvis jeg skal gjette, vil du ikke bli noe mer fornøyd når de kiloene er borte. Og hva da? Skal du gå ned enda mer? Og mer? Da er du jo i gang igjen. Og som jeg skrev lenger opp, bare det å ligge i underskudd kan i seg selv gjør at gamle tankemønstre dukker opp - som en rent fysiologisk effekt. Det er derfor det f.eks. kan være litt skummelt når folk som er disponert for slike tanker, får omgangssyke eller lignende. Da "slanker" de seg jo ikke med vilje først, men det kan gi tanker om at det kjentes litt bra å ikke spise.

Glemte å skrive over at ROS også kanskje kan være fine å snakke med for deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er vanskelig å svare på, for det må jo være lov å ha en (sunn) ønsket trivselsvekt selv om man har hatt anoreksi før. Og jeg føler meg finere og mer vel noen få kilo mindre enn dette. Er da fortsatt innenfor normal bmi. Men så har jeg også hatt ekstra stress i det siste med andre ting, så jeg skjønner hva du mener. Ble bare overrasket over at sultfølelsen ble brått borte. Da er det jo enkelt å gå ned i vekt uten å telle noe kalorier eller noe (det skal jeg ikke begynne med). Min sultfølelse var ikke borte selv da jeg hadde alvorlig anoreksi. Jeg visste ikke at å miste sultfølelse kunne komme pga lavt kaloriinntak. Det skjedde fort i såfall..

Men det er så vanskelig å vite hva som er lurt her nå. Har ikke lyst til å snakke med legen for det er ikke noe problem egentlig, og en lege bryr seg vel ikke om hvordan anbefale vektnedgang når man ikke er overvektig helsemessig. 
ts

Anonymkode: 60172...d58

Jeg skjønner deg godt. Har selv hatt anoreksi, men har vært normalvektig i 4-5 år. Hos meg så lå ikke problemet med trening og telling av kalorier, men stress og dårlige dager ble håndtert med å slutte å spise. Jeg følte mer kontroll over livet, når jeg ikke spiste (ja jeg vet det høres sprengt ut). Sultfølelsen min ble/er ødelagt. Men i dag har jeg noen kg for mye, for å kunne gå ned uten å nærme seg den situasjonen jeg var for noen år siden. Så endrer jeg kostholdet til noe mye lettere, men som likevel inneholder en del vitaminer o.l  Men jeg er veldig forsiktig. 

Anonymkode: f5f49...373

[AnonymBruker]

Det er nok du selv som til syvende og sist kan vurdere det best, og det som gjelder for en som har hatt anoreksi, gjelder ikke alle. Siden du spør, tenker jeg også at noe i deg kan gi en følelse av at det er risikabelt?

Jeg har vært frisk i 10 år, og opplever egentlig å ha et helt avslappet forhold til mat og vekt. Men jeg er bevisst på at jeg ikke tåler så godt å veie meg. Jeg drev og fulgte med på vekten ifbm. med svangerskap, og det var greit så lenge jeg var gravid. Men etterpå, kjente jeg fort at jeg bare måtte slutte, for det snek seg inn et fokus hvor jeg plutselig følte at nei, jeg lar være å ta et rundstykke til, for jeg veide jo 200 g mer denne uken en forrige uke. 

Nå nylig begynte jeg å trene mer, utelukkende for helsens skyld. Jeg er glad i å trene/jogge ute, og gikk fra å bare gå turer til en god del trening med høy puls. Det ga bare glede. Helt til jeg var i en ganske stressende periode, og ble bekymret for at treningen førte til vektnedgang. Jeg veide meg og oppdaget at jeg hadde gått opp noen kilo. Og da kjente jeg igjen veldig godt at den vekta måtte jeg legg bort. For de ekstra kiloene, som jeg altså ikke merket, eller hadde noe problem med, ga plutselig en trang til å spise litt mindre, droppe den sjokoladebiten osv. 

Tallene på vekta er altså mitt personlige svake punkt. Og ellers strever jeg med lav matlyst når jeg er stresset. Da er det veldig lett å ikke spise, og da blir matlysten enda lavere. Så jeg har hatt perioder hvor jeg tenker at jeg har blitt "farlig" tynn, sånn mtp at det kanskje kan trigge spiseforstyrrelsene igjen, eller at jeg har for lite å gå på hvis jeg blir syk, samt at jeg blir mer sliten og slapp. 

Hvis jeg skal slanke meg, så trenger det å være uten fokus på vekta, men med fokus på sunnhet og styrke. Jeg burde nok gjort det uten å veie meg, tror jeg. 

Jeg kjenner forresten også igjen det der med å fokusere veldig og gå helt inn for noe, fordi det tar bort fokus fra andre, vanskelige ting i livet. Jeg kan f.eks. få det slik med løpingen min, bli opptatt av å løpe bare litt raskere, få til litt flere km. i løpet av uken osv. Da er det ikke koblet til vekt, men det kan fort tippe over i usunt mye likevel. Det hjelper meg å være bevisst på at dette er en ubevisst mestringsstrategi som ligger i meg. Når jeg merker at noe slikt holder på å ta overhånd, passer jeg på å tvinge meg selv til å roe ned. Og når tankene om at jeg burde løpt 10 km i dag kommer, så sier jeg til meg selv, nei, vettu hva akkurat nå er den virkelige prestasjonen å løpe 0 km og bare rusle en tur til butikken mens jeg hører på fin musikk. 

Men vi er nok alle forskjellige her, så min fasit er ikke din fasit. Bare vær forsiktig ❤️ 

Anonymkode: 45328...e3a

[AnonymBruker]

Takk for gode svar. Ja jeg valgte faktisk å slutte å trene for et par år siden fordi jeg ikke klarte å moderere meg. Måtte trene hver dag og livet handlet om det. Så jeg har nok også en tendens til at det er en mestringsstrategi. Tenkte liksom at det bare var sunt og noe helt annet enn anoreksi, før jeg plutselig forsto at det var for likt.

Kjenner også igjen følelsen av at kontroll over livet henger veldig sammen med å spise lite. Har så mye angst pga noe som skjer i livet mitt for tiden, og allerede er fokuset mer på maten og det hjelper faktisk. 

MEN jo mer voksen man er, jo mer sniker kiloene seg på når man spiser fritt. Er jo også triggende for meg å veie for mye. At klær jeg har brukt i årevis plutselig strammer. Er jo veldig normalt at voksne kvinner må passe litt på hva de spiser. Så vanskelig dette skulle bli.

ts

Anonymkode: 60172...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk for gode svar. Ja jeg valgte faktisk å slutte å trene for et par år siden fordi jeg ikke klarte å moderere meg. Måtte trene hver dag og livet handlet om det. Så jeg har nok også en tendens til at det er en mestringsstrategi. Tenkte liksom at det bare var sunt og noe helt annet enn anoreksi, før jeg plutselig forsto at det var for likt.

Kjenner også igjen følelsen av at kontroll over livet henger veldig sammen med å spise lite. Har så mye angst pga noe som skjer i livet mitt for tiden, og allerede er fokuset mer på maten og det hjelper faktisk. 

MEN jo mer voksen man er, jo mer sniker kiloene seg på når man spiser fritt. Er jo også triggende for meg å veie for mye. At klær jeg har brukt i årevis plutselig strammer. Er jo veldig normalt at voksne kvinner må passe litt på hva de spiser. Så vanskelig dette skulle bli.

ts

Anonymkode: 60172...d58

Jeg vet ikke, for jeg har jo egentlig samme utfordring. Men når det gjelder dette med å ta kontroll over og overdrive med et eller annet for å få bort vanskelige følelser og tanker, så vil jeg tro det vi trenger er å jobbe for å bruke andre mestringsstrategier. Hvordan ville det være for deg å spise sunt, gå turer, men ikke veie deg? Evt gå ned de kiloene du vil, men så legge vekta helt bort etterpå, og gi deg selv forbud mot å gå ned mere da, for det er farlig? Tror du det går? 

Å snakke om det som er vanskelig, og å reflektere rundt det selv, er i hvert fall det jeg har erfart hjelper meg best. Da jeg var yngre kunne jeg ikke snakke om noe som helst som var vanskelig. Jeg hadde lav selvtillit på flere områder, dårlig selvfølelse, og en god del skam over meg selv. Og det prøvde jeg å sulte bort, men det er jo egentlig ikke noe som blir borte av sult, selv om det føles sånn der og da. 

Nå prøver jeg å si til meg selv når jeg merker at jeg blir for opptatt av treningen, hva er egentlig problemet mitt nå. Men som du sier, det er ikke enkelt. Det er ei skikkelig røre av sunt og usunt, normale ønsker for kropp og helse og overfokus og vanskeligheter å kjenne hva som er hva. Å spise sunt, å ikke veie for mye, å trene, alt sammen er jo veldig sunt og bra for oss. Og selv om en har hatt en spiseforstyrrelse, så burde en kunne ha en sunn kropp. Stikkord er vel passe litt på hva en spiser. Eller trene passe mye.  

Mine strategier for å klare å ikke havne i trøbbel med tilbakefall er som sagt å ikke bruke vekt, og jeg legger også unna klær som strammer sånn at de trigger meg. Jeg har veldig glede av å trene passe masse, men jeg må i blant bremse, og pålegge meg selv restriksjoner. Og det skjer typisk når noe annet er vanskelig.

Mine problemer starter oftest når jeg selv ikke føler meg bra nok, f.eks. fordi det er noe jeg ikke helt får til i jobbsammenheng. Det er en stor trigger for meg, egentlig mye større enn de stramme klærne. Men det kan komme til syne for meg som vonde følelser knyttet til stramme klær. Akkurat nå har jeg det tøft pga. alvorlig sykdom i familien, og det trigger ikke disse trenings- vekt eller spise-greiene. Derimot er det vanskelig å spise nok, uten at det er noen intensjon i det, jeg føler meg bare kvalm og uten matlyst fordi jeg er redd og trist. Så jeg presser meg selv til å spise etter klokka, for å ikke få noe trøbbel med mat oppi alt. Det går lett nå fordi jeg tenker at jeg må være sterk for den syke. Hadde jeg derimot mistet matlysten fordi det var stort arbeidspress på jobb, og sjefen ikke virket helt fornøyd med meg, hadde det vært en jobb å ikke bare droppe kveldsmaten som ikke fristet og tatt en løpetur for å føle meg bedre. 

Jeg tror nok at vi ofte har noen triggere som ligger der som egentlig ikke er det vi tror det er, f.eks. vekta eller buksa som er stram. Eller i hvert fall noe som gjør det mye vanskeligere å overse de ekstra kiloene eller den stramme buksa. Og jeg tror at det hjelper om vi får tak på hva det er, blir bevisst på det, og får jobbet med det. Det er i hvert fall sånn jeg opplever det selv. 

 

 

Anonymkode: 45328...e3a