Hvordan hjelpe partneren min til å føle seg trygg på å starte en familie?

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg skriver her fordi jeg virkelig trenger råd om hvordan jeg kan støtte partneren min. Vi har kjent hverandre i åtte år og hatt en greie hele veien, men ble først offisielt kjærester i løpet av det siste året. Han er 37 år, og jeg er 27. Han har hatt en utfordrende fortid, blant annet med en far som slet med alkoholisme (er død nå) og han har tidligere vært i et forhold med både psykisk og fysisk vold. Disse erfaringene preger ham fortsatt, og jeg ser at det påvirker oss.

Når vi har det fint sammen, skjer det ofte at han trekker seg unna, som om han bygger et skjold for å beskytte seg selv. Jeg prøver å få ham til å forstå at han er trygg hos meg, og at vi har en solid fremtid sammen. Han har forsøkt profesjonell hjelp, men har aldri funnet noen han føler han kan åpne seg for, og dette har ofte endt med at han legger psykologtimene på is.

Barn er noe vi begge ønsker oss, og for meg er det utrolig viktig. Jeg bruker ekstremt mye tid på å tenke på dette – så mye at jeg har gått fra å elske å være rundt barn til å bli lei meg og på gråten fordi jeg så sterkt ønsker meg en egen familie nå. Alt ligger egentlig til rette for oss: Vi har bolig sammen, faste jobber og god inntekt begge to, men tankene hans er det som stopper oss.

Jeg håper at det å bli far kan gi ham et nytt perspektiv, at han vil finne en ny mening og trygghet i å ha en familie. Men jeg vet også at dette er et stort steg for ham, og jeg vil ikke legge unødvendig press. Med min PCOS-diagnose vet jeg at det kan ta tid å bli gravid, noe som bare gjør at jeg føler mer på tidsaspektet.

Er det noen her som har hatt lignende erfaringer og har råd om hvordan jeg kan støtte ham uten å presse, samtidig som jeg får avklart om han er klar til å satse fullt ut? Jeg setter stor pris på alle som tar seg tid til å lese og svare ❤️

Anonymkode: 925a4...44b

[LeonoraDorothea]

Mitt råd?

Ikke gjør det.

 

Å dele et langt liv og et foreldreskap med et menneske med store emosjonelle sår, er ufattelig krevende. Og selv om det er mulig å reparere slike sår, er det en ufattelig vanskelig prosess som kun de aller færreste får til.

Sjansen for at han vil klare å være en emosjonelt tilstedeværende far uten å ha fått reparert sårene sine er omtrent ikke-eksisterende. Og da ender du opp med ett av to: enten tar barnet skade av å vokse opp med ham, ellers må du overkompensere for å dekke opp for det han mangler, noe som med stor sannsynlighet vil brenne deg helt ut og til slutt gjøre at du blir bitter.

 

Behandling først, barn kun dersom behandling hjelper tilstrekkelig.

[Pippi Lotta]

Forstår at du håper at barn skal fikse han, men tenk om det ikke gjør det? Om dere får barn og han ikke finner noe nytt perspektiv, tryghet eller ro? Det høres ut som du synes det er vanskelig at han treker seg unna deg, men for et barn blir det veldig mye mer vondt at far oppfører seg slik! Når han i tileg hat forsøkt profesjonel hjelp flere ganger uten virkning forstår jeg ikke hvordan du kan tro at belastningen som barn vil påføre dere skal hjelpe på noen måtte? 

Endret 1. november 2024 av Pippi Lotta

[AnonymBruker]

Med hans fortid kan han ha pådratt seg narsissistiske trekk som kan være vanskelig å kombinere med familieliv. Han kan også bli et lett offer for narsissister (det kan slå begge veier, eller han kan rett og slett være "normal"). Om du allerede nå merker at han sliter med relasjoner, så er det et rødt flagg du ikke kan ignorere. Mulig det kan hjelpe å få terapi for barndomstraumene. Så han BØR prøve igjen! Slik det er nå er det ikke noen magiske ord du kan si for å overtale han for å bli klar for familie. Han har tydeligvis selvinnsikt (noe som er utrolig bra!), og VET at han pr i dag ikke er klar.

Anonymkode: 789b1...3a8

[AnonymBruker]

Jobber han med seg selv for å få det bedre selv og styrke relasjonene til de rundt seg? Han må ønske å bli bedre og jobbe med dette (mest sannsynlig i samarbeid med psykolog). Det å ønske seg barn er bra, det. Men for å bli en god forelder kreves det mye arbeid, dersom man har bagasje selv.

Dersom han ikke er villig til å jobbe med seg selv ville jeg revudert hele forholdet. Ikke få barn med en mann som sliter med relasjoner. 

Anonymkode: d1e74...ea0

[AnonymBruker]

Du skal aldri overtale noen til å få barn. Dere er så ulike i tankesettet at den solide fremtiden du snakker om er en tom lovnad.

Anonymkode: d1fe2...e35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg prøver å få ham til å forstå at han er trygg hos meg, og at vi har en solid fremtid sammen

Han er ikke trygg med seg selv og blir ikke trygg med noen. 

Dere har ikke en solid fremtid, dere har ikke en solid nåtid heller. 

Ikke tro du kan fikse noen. Det er enkelt for han å skylde på manglende kjemi eller dårlig psykolog, men sannheten kan også være at han selv ikke bidrar inn i terapi. Og da hjelper det ikke. 

Du er fortsatt ung.. Tror livet ditt ville vært enklere med en som allerede fungerer. Barn forsterker bare vansker 

Anonymkode: 4bcd4...3fd

[AnonymBruker]

Er det noe jeg selv har erfart og sett på nært hold så er det at man verken kan endre noen eller «fikse» problemer ved å få barn. Dette kan jeg garantere deg. 
 

Uten at jeg er utdannet fagperson selv så høres det ut som han har bagasje som han bør få profesjonell hjelp med. Dette kan ta tid og det er ikke noen garanti for at han blir tilstrekkelig frisk fra traumene han har pådratt seg ila livet.
Det å få barn/familie er 100% altoppslukende i barnas første år og det å drive personlig utvikling og traumebehandling samtidig ville jeg ikke utsatt meg selv for. I perioden med småbarn må man sette mange egne behov til side, på godt og vondt, og det å være to som står sammen «i stormen» er så utrolig viktig. 
Det høres for meg ut som at han ikke er helt på samme bølgelengde som deg. Det er et stort rødt flagg i min bok🚩

Ikke «tving» på barn i et forhold hvor begge ikke er fullt ut enige og sikre på avgjørelsen. Det ender bare med at man blir sittende med alt av praktisk og emosjonelt arbeid alene. 
 

 

Anonymkode: 4a38d...0c8

[AnonymBruker]

Hmmm...
Jeg tenker heller at du ikke skal ta for lett på hans tanker her.
Ikke la ditt biologisk driv (babysyken) gjøre at du overhører hans advarsler...
En ting jeg har sett 100% tydelig etter vi fikk barn er nettopp hvor mye det sitter i oss hvordan våre foreldre var mot oss. Samt annen bagasje i livet. Det kommer SÅ tydelig frem når man blir foreldre. Så har han hatt en alkoholisert far, som kanskje også var voldelig, ustabil, eller generelt bare skapte en dysfunskjonell familie, så er det nettopp disse tingene som sitter i hans ryggmarg. Og når man er sliten, trøtt (søvnløs småbarnsfase!) så er det ryggmargsrefleksene man tyr til. Jeg skjønner så godt at han er redd, for ingen vil sitt eget barn så vondt som det han har blitt utsatt for. Og dette hører jeg i det du skriver at du ikke har tatt inn over deg. Han bagasje er meget alvorlig. Han er svært klok som skjønner at dette blir et problem. Om enda han hadde klart å stå i behandlingen, for det finnes jo hjelp. Men han må være motivert. Det han må ta tak i er kanskje noe av det aller vanskeligste vi kan måtte ta tak i... "hvorfor elsket pappa alkoholen mer enn oss?". Det er et helt grunnleggende behov han ikke fikk dekket som barn, eller som voksen... og det påvirker et menneske veldig. Så barn av alkoholikere har det sjelden særlig godt. 

Jeg har en i familie som vokste opp med far som var alkoholiker, dvs, han vokste i stor grad opp hos andre slektninger. Han bestemte svært tidlig at han aldri skulle ha barn. Det har han holdt ved. Antagelig av samme årsak. Han antok han ikke ville mestre det. Antagelig hadde han rett. Det er det tristeste. Å klare å jobbe imot sine egne ryggmargsreflekser hver dag...er en beintøff jobb. Uansett hvor mye man vil det, er det ekstremt krevende. Så noen ganger er det nok enklere å la være å få barn.

Men, nå i 2024, er det veldig mye kunnskap om dette som er til veldig god hjelp. 
Det er masse god foreldreinformasjon på nettet, og i gode pedagogiske bøker.
Første steg er å forstå hva egen bagasje gjør med en som forelder, og hvordan å håndtere det.
F.eks ved å legge vekt på å tilpasse livet så man i minst mulig grad er trøtt, sliten og stresset, slik at man enklere klarer å spille en ny foreldrerolle enn den man instinktivt er tillært fra egen barndom. Og å klare å se og kjenne når ting går i feil retning, og at dere sammen også vet hvordan foreldre dere vil være, og finner måter å snakke sammen når ting sklir ut fra det ønsket. Hvilket det kommer til å gjøre. For dere begge, garantert. Vi mødre blir våre egne mødre, på godt og vondt. Bare å være forberedt  

Jeg tror steder som feks Foreldremestring kan være bra steder. Å ta noen kurs sammen er en veldig god ide. 
Kanskje gjøre det først, og så se om han kanskje begynner å endre litt mening, når han får se at det finnes masse hjelp å få for  lære hvordan å håndtere foreldrerollen, når det man selv har lært om å være far åpenbart var veldig feil. Kanskje frykten hans blir mindre når kunnskapen øker. Han er IKKE alene om dette heller. Definitivt. Og så vidt jeg husker er folkene i foreldremestring veldig gode på å trekke frem hvordan å håndtere sin egen bagasje ved å forstå hvordan det påvirker hvordan man er forelder.

Jeg har 100% tro på at han kan bli en super far!
Ofte har jo de som selv er dårlig behandlet et veldig stor ønske om å unngå nettopp det, og har potensialet for å bli skikkelig gode foreldre! Men frykten stammer fra at man innser at man ikke aner hvordan. Kunnskap kan være en smart vei å gå.

Lykke til!

Men ikke overkjør denne mannen med din babysyke, og tving han inn i noe han ikke er klar for selv. Det kan ende ganske dårlig faktisk... ta jobben i forkant. Fordelen er at du er 27 år, dere har veldig god tid tross PCOS. Men vær også klar over at han faktisk kan velge å tenke at dette bli for vanskelig... og at han føler et liv uten barn er det tryggeste. Hvilket faktisk er fullt forståelig mtp hvor han kommer fra. Da må du ha en plan B for deg selv... er du heldig tar han jobben og ønsker å lære seg nye ting, og det er noe dere gjør sammen som også styrker dere som par. 

Anonymkode: 0b059...ee0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hmmm...
Jeg tenker heller at du ikke skal ta for lett på hans tanker her.
Ikke la ditt biologisk driv (babysyken) gjøre at du overhører hans advarsler...
En ting jeg har sett 100% tydelig etter vi fikk barn er nettopp hvor mye det sitter i oss hvordan våre foreldre var mot oss. Samt annen bagasje i livet. Det kommer SÅ tydelig frem når man blir foreldre. Så har han hatt en alkoholisert far, som kanskje også var voldelig, ustabil, eller generelt bare skapte en dysfunskjonell familie, så er det nettopp disse tingene som sitter i hans ryggmarg. Og når man er sliten, trøtt (søvnløs småbarnsfase!) så er det ryggmargsrefleksene man tyr til. Jeg skjønner så godt at han er redd, for ingen vil sitt eget barn så vondt som det han har blitt utsatt for. Og dette hører jeg i det du skriver at du ikke har tatt inn over deg. Han bagasje er meget alvorlig. Han er svært klok som skjønner at dette blir et problem. Om enda han hadde klart å stå i behandlingen, for det finnes jo hjelp. Men han må være motivert. Det han må ta tak i er kanskje noe av det aller vanskeligste vi kan måtte ta tak i... "hvorfor elsket pappa alkoholen mer enn oss?". Det er et helt grunnleggende behov han ikke fikk dekket som barn, eller som voksen... og det påvirker et menneske veldig. Så barn av alkoholikere har det sjelden særlig godt. 

Jeg har en i familie som vokste opp med far som var alkoholiker, dvs, han vokste i stor grad opp hos andre slektninger. Han bestemte svært tidlig at han aldri skulle ha barn. Det har han holdt ved. Antagelig av samme årsak. Han antok han ikke ville mestre det. Antagelig hadde han rett. Det er det tristeste. Å klare å jobbe imot sine egne ryggmargsreflekser hver dag...er en beintøff jobb. Uansett hvor mye man vil det, er det ekstremt krevende. Så noen ganger er det nok enklere å la være å få barn.

Men, nå i 2024, er det veldig mye kunnskap om dette som er til veldig god hjelp. 
Det er masse god foreldreinformasjon på nettet, og i gode pedagogiske bøker.
Første steg er å forstå hva egen bagasje gjør med en som forelder, og hvordan å håndtere det.
F.eks ved å legge vekt på å tilpasse livet så man i minst mulig grad er trøtt, sliten og stresset, slik at man enklere klarer å spille en ny foreldrerolle enn den man instinktivt er tillært fra egen barndom. Og å klare å se og kjenne når ting går i feil retning, og at dere sammen også vet hvordan foreldre dere vil være, og finner måter å snakke sammen når ting sklir ut fra det ønsket. Hvilket det kommer til å gjøre. For dere begge, garantert. Vi mødre blir våre egne mødre, på godt og vondt. Bare å være forberedt  

Jeg tror steder som feks Foreldremestring kan være bra steder. Å ta noen kurs sammen er en veldig god ide. 
Kanskje gjøre det først, og så se om han kanskje begynner å endre litt mening, når han får se at det finnes masse hjelp å få for  lære hvordan å håndtere foreldrerollen, når det man selv har lært om å være far åpenbart var veldig feil. Kanskje frykten hans blir mindre når kunnskapen øker. Han er IKKE alene om dette heller. Definitivt. Og så vidt jeg husker er folkene i foreldremestring veldig gode på å trekke frem hvordan å håndtere sin egen bagasje ved å forstå hvordan det påvirker hvordan man er forelder.

Jeg har 100% tro på at han kan bli en super far!
Ofte har jo de som selv er dårlig behandlet et veldig stor ønske om å unngå nettopp det, og har potensialet for å bli skikkelig gode foreldre! Men frykten stammer fra at man innser at man ikke aner hvordan. Kunnskap kan være en smart vei å gå.

Lykke til!

Men ikke overkjør denne mannen med din babysyke, og tving han inn i noe han ikke er klar for selv. Det kan ende ganske dårlig faktisk... ta jobben i forkant. Fordelen er at du er 27 år, dere har veldig god tid tross PCOS. Men vær også klar over at han faktisk kan velge å tenke at dette bli for vanskelig... og at han føler et liv uten barn er det tryggeste. Hvilket faktisk er fullt forståelig mtp hvor han kommer fra. Da må du ha en plan B for deg selv... er du heldig tar han jobben og ønsker å lære seg nye ting, og det er noe dere gjør sammen som også styrker dere som par. 

Anonymkode: 0b059...ee0

Tusen takk for et utrolig reflektert og innsiktsfullt svar! Jeg setter stor pris på at du tar deg tid til å dele dette, og det gir meg enda mer å tenke på. Jeg forstår at hans bagasje er både tung og komplisert, og jeg tar hans frykt på alvor. Dette er en prosess vi begge ønsker å gå inn i på en måte som føles riktig og trygg for oss begge.

Jeg er helt enig i at han gjør en klok vurdering når han tar sin egen bakgrunn på alvor, og jeg ser også at dette er et veldig grunnleggende spørsmål for ham: Hvordan kan han bli en far som gir sine barn trygghet, når han selv har opplevd det motsatte? Han har kommet langt allerede og gjør en enorm innsats for å bearbeide fortiden, noe jeg beundrer ham for. Jeg ønsker å støtte ham på veien og samtidig gi ham rommet han trenger til å finne tryggheten i seg selv. Det siste jeg vil er å overkjøre ham eller presse på med mine egne ønsker.

Jeg synes det er en veldig god idé med kurs og foreldreinformasjon, og at vi kanskje kunne utforske dette sammen som en forberedelse, for å gi ham noen verktøy og en følelse av kontroll i en rolle som kan virke skremmende. Jeg tror virkelig det kan gi oss begge en god start og en felles forståelse av hva det innebærer å være foreldre. Han er absolutt ikke alene om disse utfordringene, og jeg har troen på at vi kan finne en vei sammen som føles trygg for oss begge.

Når det gjelder ditt poeng om at jeg også må være forberedt på at han kanskje velger en annen vei, så setter jeg stor pris på den påminnelsen. Det er jo realiteten av situasjonen, og selv om vi har det veldig godt sammen, må jeg også være åpen for alle mulige utfall, selv om det ikke er ønskelig. Vi har fremdeles god tid, som du sier, og det gir meg en følelse av ro at vi kan ta denne reisen i et tempo som gir ham tryggheten han trenger.

Igjen, tusen takk for et utrolig godt svar – dette var virkelig til hjelp og gav meg et nytt perspektiv på hvordan vi kan nærme oss denne prosessen sammen.

TS

Anonymkode: 925a4...44b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk for et utrolig reflektert og innsiktsfullt svar! Jeg setter stor pris på at du tar deg tid til å dele dette, og det gir meg enda mer å tenke på. Jeg forstår at hans bagasje er både tung og komplisert, og jeg tar hans frykt på alvor. Dette er en prosess vi begge ønsker å gå inn i på en måte som føles riktig og trygg for oss begge.

Jeg er helt enig i at han gjør en klok vurdering når han tar sin egen bakgrunn på alvor, og jeg ser også at dette er et veldig grunnleggende spørsmål for ham: Hvordan kan han bli en far som gir sine barn trygghet, når han selv har opplevd det motsatte? Han har kommet langt allerede og gjør en enorm innsats for å bearbeide fortiden, noe jeg beundrer ham for. Jeg ønsker å støtte ham på veien og samtidig gi ham rommet han trenger til å finne tryggheten i seg selv. Det siste jeg vil er å overkjøre ham eller presse på med mine egne ønsker.

Jeg synes det er en veldig god idé med kurs og foreldreinformasjon, og at vi kanskje kunne utforske dette sammen som en forberedelse, for å gi ham noen verktøy og en følelse av kontroll i en rolle som kan virke skremmende. Jeg tror virkelig det kan gi oss begge en god start og en felles forståelse av hva det innebærer å være foreldre. Han er absolutt ikke alene om disse utfordringene, og jeg har troen på at vi kan finne en vei sammen som føles trygg for oss begge.

Når det gjelder ditt poeng om at jeg også må være forberedt på at han kanskje velger en annen vei, så setter jeg stor pris på den påminnelsen. Det er jo realiteten av situasjonen, og selv om vi har det veldig godt sammen, må jeg også være åpen for alle mulige utfall, selv om det ikke er ønskelig. Vi har fremdeles god tid, som du sier, og det gir meg en følelse av ro at vi kan ta denne reisen i et tempo som gir ham tryggheten han trenger.

Igjen, tusen takk for et utrolig godt svar – dette var virkelig til hjelp og gav meg et nytt perspektiv på hvordan vi kan nærme oss denne prosessen sammen.

TS

Anonymkode: 925a4...44b

Men du pusher jo på, når du snakker om forberedelseskurs og ditt og datt. Det er jo strengt tatt han selv som må ta initiativ til behandling av egne traumer først, før det er snakk om forberedelse for barn osv.

Hva gjør han aktivt i hverdagen for å jobbe seg gjennom sin baggasje? Det du beskriver krever daglig arbeid over mange år - for mange er sevl dét ikke nok. Hvis han ikke tar aktive steg mot slikt arbeid på daglig basis, år etter år, så er jo ikke innsatsen der.

Anonymkode: 4ea4b...f61

[AnonymBruker]

Å få et barn er altoppslukende på en måte som man ikke kan skjønne før man er forelder. Og hvis man som han har mer enn nok med seg selv og egen psykisk helse, så er man i hvertfall ikke klar for å legge så mye av egne behov på hylla i så mange år og ta et forelderansvar. Å få barn kan være en krise for parforholdet i alle forhold, så det nytter ikke å bruke en baby til å reparere et forhold. 

Anonymkode: 65214...382

[AnonymBruker]

Selv om det er enkelt fo ross som svarer deg å skrive "ikke gjør det" utenifra så sier jeg det likevel, det er nevnt over her også. 

Ikke push han, denne mannen er ikke trygg, dere er ikke solide, og det blir ikke solid å få barn. 

Tenk deg nøye om. Jeg ville heller avsluttet relasjonen dersom barn er det viktigste for deg nå.  

PS. Jeg gikk fra å og ikke ville ha barn til å ha et intens ønske om å få barn med en partner som a) hadde barn fra før han ikke brydde seg nevneverdig om. b) jeg satte ultimatum om at enten blir det barn ellers slipper du meg så jeg kan oppnå drømmen alene. 

Han valgte å bli, gjorde meg gravid, og jeg tenkte at jeg tar støyten og oppfølgingen og gjør det som trengs. (eksmannen min var snill, men han var bare _ikke_ gira på barn. Jeg burde aldri satt han i den situasjonen i utgangspunktet. 

Barnet kom, han klarte ikke følge opp. Han var syk, gikk på aap, ble etterhvert ufør og fikk MS. 

For meg ble det en belastning å ha en voksen mann der, som ikke stilte opp, som ikke ville spise middag med oss, som ikke ville finne på ting med oss, som helst bare ville være i fred. Vi burde aldri fått barn sammen. Irritasjonen over at han var der, men hjalp meg ikke var så vanvittig frustrende. Å få et barn fikser ikke forhold, det er heller motsatt når ting ikke er tipp topp. 

Min nye mann ønsket seg familie, vi har fått to barn sammen og han stiller opp 100% for min eldste og sine to. Det er godt å kjenne på hvordan det egentlig skal være. Så har en av oss en dårlig dag, ja da stiller den andre opp. Vi er der for hverandre. 

Anonymkode: 61bc8...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei, 

Jeg skriver her fordi jeg virkelig trenger råd om hvordan jeg kan støtte partneren min. Vi har kjent hverandre i åtte år og hatt en greie hele veien, men ble først offisielt kjærester i løpet av det siste året. Han er 37 år, og jeg er 27. Han har hatt en utfordrende fortid, blant annet med en far som slet med alkoholisme (er død nå) og han har tidligere vært i et forhold med både psykisk og fysisk vold. Disse erfaringene preger ham fortsatt, og jeg ser at det påvirker oss.

Når vi har det fint sammen, skjer det ofte at han trekker seg unna, som om han bygger et skjold for å beskytte seg selv. Jeg prøver å få ham til å forstå at han er trygg hos meg, og at vi har en solid fremtid sammen. Han har forsøkt profesjonell hjelp, men har aldri funnet noen han føler han kan åpne seg for, og dette har ofte endt med at han legger psykologtimene på is.

Barn er noe vi begge ønsker oss, og for meg er det utrolig viktig. Jeg bruker ekstremt mye tid på å tenke på dette – så mye at jeg har gått fra å elske å være rundt barn til å bli lei meg og på gråten fordi jeg så sterkt ønsker meg en egen familie nå. Alt ligger egentlig til rette for oss: Vi har bolig sammen, faste jobber og god inntekt begge to, men tankene hans er det som stopper oss.

Jeg håper at det å bli far kan gi ham et nytt perspektiv, at han vil finne en ny mening og trygghet i å ha en familie. Men jeg vet også at dette er et stort steg for ham, og jeg vil ikke legge unødvendig press. Med min PCOS-diagnose vet jeg at det kan ta tid å bli gravid, noe som bare gjør at jeg føler mer på tidsaspektet.

Er det noen her som har hatt lignende erfaringer og har råd om hvordan jeg kan støtte ham uten å presse, samtidig som jeg får avklart om han er klar til å satse fullt ut? Jeg setter stor pris på alle som tar seg tid til å lese og svare ❤️

Anonymkode: 925a4...44b

Hvorfor la barn vokse opp med en far som er så preget av fortiden sin at det påvirker forholdet deres nå. Hvordan vil det påvirke barna deres om han er like av og på med dem? Hvordan vil han kunne gi dem stabilitet, trygghet og omsorg uten betingelser?

Anonymkode: 4d8b9...8c4

[AnonymBruker]

Å få barn med en snart 40 år gammel mann som ikke fikser ansvar?

Bare tull!

Du er ung og naiv, og når du tenker han "trekker seg unna pga ditten og datten", "staaakkars mann, vanskelig fortid, kjærligheten vår skal fikse han"

Nei det gjør det IKKE.

Han der blir ikke bedre, og barn gjør ett forhold mye verre!

Det trekker frem det verste i folk.

Lite søvn, kanskje sykdom, ingen egentid, krangling om hvem som gjør hva.

Du skulle aldri flyttet sammen med en, ja jeg sier det, ødelagt voksen, om det er familie du vil ha!

Og husk!!!

Mye ræva oppførsel fra voksne folk, kamufleres bak en såkalt "vanskelig barndom"!

Anonymkode: c22e2...c7e

[AnonymBruker]

Å herregud… vil du ha barn med en sånn en? DU KAN I KKE FORANDRE HAN! 

Anonymkode: 5b6f6...c9f