Oss som har fått avslag på ADHD-utredning. Flere som føler de prøver å tilskrive symptomene til depresjon?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest en del på dette helseforumet så ser jeg at vi er flere som har fått avslag på ADHD-utredning hos DPS.  I avslaget mitt står det at de tror at det er snakk om depresjon og ikke ADHD så de ga meg time for depresjons-terapi. 

Jeg takket ja til timen selv om jeg tror problemet mitt er ADHD og ikke depresjon. Dette er problemer jeg har slitt med hele livet også i perioder jeg ikke har vært deprimert. 

Jeg takker delvis ja til depresjons-terapi fordi jeg tenker at om jeg forklarer problemene mine der så vil psykologen skjønne at det ikke kun er snakk om depresjon, men også ADHD. Men også når jeg går til depresjons-psykologen så er det samme regla at de hun virker å ikke ville at jeg skal ha ADHD.  Gir jeg ADHD symptomene mine så sier hun at det kan være  depresjon. Sier jeg at jeg har slitt med disse tingene hele livet så sier hun til meg at depresjonen kan få meg til å huske feil.  I tillegg forteller hun meg at problemene mine sikkert ikke er så store som jeg tror og at det nok er depresjonen som får meg til å tro at jeg sliter mer enn jeg gjør. Føler jeg gaslighta av psykologen. 

Før noen sier at det ikke er sikkert at jeg har ADHD. Det er sant. Men problemet her er at jeg ikke blir tatt på alvor og alt jeg sier blir tolket som jeg er deprimert.  Jeg har tenkt til å avbestille neste psykolog-time for jeg kommer ingen vei med en psykolog som ikke tror på meg. 

Anonymkode: 559dc...a4e

[AnonymBruker]

Lever med en snart 30 år gammel depresjon-diagnose, og har gått i terapi maaange ganger. Hver gang leita de etter årsaker til hvorfor jeg er deprimert, uten å finne noe. Skjønner nå at de hadde skylapper og kun så ei deprimert jente som ikke fungerte sosialt og slet med å takle livet, og ikke ei som ikke skjønte de sosiale spillereglene, ble overveldet og gråt fordi alt ble for mye. 

Det hjalp ikke at jeg ble satt på medisiner tvert, noe som gjorde meg både nummen og likeglad. (Medisiner som virkelig gir en depresjon og angst hvis en prøver å slutte med de.) Taklet fortsatt ikke hverdagen, men etter å ha hørt "du er bare deprimert" hundrevis av ganger, og "det er bare å ta seg sammen", så lærer en da å holde følelsene inni seg, gjøre slik som alle andre, og holde kjeft. 

Stå på ditt og be om videre utredning! Det er ikke noe liv å gå og tro at bare en tar seg sammen, så vil alt bli bra. Eller tro at "kanskje har jeg opplevd noe jeg har fortrengt?". Tror det har blitt et stigma mot voksne som ønsker videre utredning, fordi det har blitt "inne". Dermed så kommer ikke de som faktisk burde ha blitt utredet igjennom systemet, og i hvert fall ikke de som allerede har en diagnose.

Min "nye" lege ( siste 5 årene) er enig med meg om at det er noe på spekteret som gjør at jeg sliter, men jeg blir ikke prioritert for noen utredning (ufør og i 40-årene). Har heller ikke noe energi til å ta opp kampen med psyk. Prøver nå å lære meg mest mulig for å forstå mekanismene i hodet mitt, og slå meg til ro med at det faktisk ikke bare var å "ta seg sammen". Så mye frustrasjon og sinne rettet mot meg selv. Har også samtaleterapi med en sosionom som skjønner at alt ikke bare er depresjon og angst. 

Anonymkode: caeb9...8bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lever med en snart 30 år gammel depresjon-diagnose, og har gått i terapi maaange ganger. Hver gang leita de etter årsaker til hvorfor jeg er deprimert, uten å finne noe. Skjønner nå at de hadde skylapper og kun så ei deprimert jente som ikke fungerte sosialt og slet med å takle livet, og ikke ei som ikke skjønte de sosiale spillereglene, ble overveldet og gråt fordi alt ble for mye. 

Det hjalp ikke at jeg ble satt på medisiner tvert, noe som gjorde meg både nummen og likeglad. (Medisiner som virkelig gir en depresjon og angst hvis en prøver å slutte med de.) Taklet fortsatt ikke hverdagen, men etter å ha hørt "du er bare deprimert" hundrevis av ganger, og "det er bare å ta seg sammen", så lærer en da å holde følelsene inni seg, gjøre slik som alle andre, og holde kjeft. 

Stå på ditt og be om videre utredning! Det er ikke noe liv å gå og tro at bare en tar seg sammen, så vil alt bli bra. Eller tro at "kanskje har jeg opplevd noe jeg har fortrengt?". Tror det har blitt et stigma mot voksne som ønsker videre utredning, fordi det har blitt "inne". Dermed så kommer ikke de som faktisk burde ha blitt utredet igjennom systemet, og i hvert fall ikke de som allerede har en diagnose.

Min "nye" lege ( siste 5 årene) er enig med meg om at det er noe på spekteret som gjør at jeg sliter, men jeg blir ikke prioritert for noen utredning (ufør og i 40-årene). Har heller ikke noe energi til å ta opp kampen med psyk. Prøver nå å lære meg mest mulig for å forstå mekanismene i hodet mitt, og slå meg til ro med at det faktisk ikke bare var å "ta seg sammen". Så mye frustrasjon og sinne rettet mot meg selv. Har også samtaleterapi med en sosionom som skjønner at alt ikke bare er depresjon og angst. 

Anonymkode: caeb9...8bd

Takk for svar.  Veldig trist å høre om historien din.  Ja, jeg vil absolutt si at behandlerne har skylapper. Absurd at selv om 75 prosent av psykologene er kvinner så har psykologene slitt voldsomt med  å forstå at også kvinner kan være på spekteret. 

Har prøvd antidepressiver jeg også og ble som deg kun nummen og likeglad.   Er sikkert greit for de som har de dypeste depresjonene, da kan det vel være bedre å være nummen og likeglad. Men jeg har ikke hatt en ekstrem depresjon. I tillegg så blir det helt håpløst om jeg skal gå på antidepressiver resten av livet i stedet for å få en ADHD-utredning.  Det er jo de underliggende problemene mine, ADHD-en, som må løses.  

Jeg skal stå på mitt og be om utredning på nytt. Delvis fordi det står om livskvaliteten min. Men også delvis fordi jeg er sint på DPS og har lyst til å vise dem at de tar feil.  

Bra din siste lege og sosionom skjønner at du har mer en depresjon og angst.  Det løser vel ikke problemene dine, men det er langt bedre å snakke med noen som ikke tror på deg. 

Jeg er veldig fornøyd med fastlegen jeg har. Hun er en dame som hele tiden har tatt meg på alvor. Men som du sier så er det ikke fastlegen som bestemmer hvem som får utredning.  Fastlegen min skrev også en god henvisning. Det er DPS som er vanskelige. 

Kjenner også veldig igjen dette med frustrasjon og sinne rettet mot meg selv. Det er lettere sagt enn gjort å få løst det problemet. 

TS

Anonymkode: 559dc...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

 

Bra din siste lege og sosionom skjønner at du har mer en depresjon og angst.  Det løser vel ikke problemene dine, men det er langt bedre  enn å snakke med noen som ikke tror på deg. 

Anonymkode: 559dc...a4e

Rettet innlegget. Mente selvsagt at det er bedre å snakke med noen som tar en på alvor enn noen som ikke anerkjenner problemene man har. 

TS

Anonymkode: 559dc...a4e