Gå til innhold

Kroppen går i frys med andre i huset.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg sliter så veldig med å utføre oppgaver når andre er i huset.

Jeg fryser til i kroppen, og vil helst bare sitte stille i sofaen eller i sengen.

Jeg klarer ikke å trene hjemme for eksempel heller. 

Jeg er redd for å bli observert i å gjøre det.

Men når jeg er helt alene hjemme, så er det som at jeg våkner til. Da ser jeg alt klart, og kan gjøre masse.

Min mor var helt lik

Noen som har noen tanker om hva dette kan være?

Anonymkode: 45be5...f78

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kanskje du har en angstlidelse?

Anonymkode: bcdc9...0d3

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er du redd for å bli avslørt som dum? Er diu redd for å ikke få til ting? Er du usikker på andres reakskoner? Har du opplevd mye kritikk tidligere ved utføring av oppgaver? 
 

Jeg har vokst opp med så mye kritikk og veldig lite lagfølelse, det var meg mot verden fra tidlig av (også hjemme! Spesielt hjemme!)  - og jeg er(var!) lik. Føler meg iaktatt, mistenkeliggjort, overvåket, ja- og går fort i frys av denne følelsen. 
 

Terapi, terapi, terapi var løsningen for meg. 

Anonymkode: 19c86...eee

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det også sånn. Synes det er superkleint å gjøre ting når samboer er hjemme!

Anonymkode: 8f5d6...47c

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan være en blanding av:

Frykt for å binde seg til en oppgave grunnet manglende overskudd.

Redsel for å bli observert i fri utfoldelse med keitete bevegelser.

Ts

Anonymkode: 45be5...f78

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er ganske lik, blir helt lammet. Jeg har engstelig unnvikende pf, men vet ikke om det har så mye å si egentlig.

Anonymkode: e378f...339

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man trenger ikke nødvendigvis terapi.

Men man kan jo starte å se ting fra en annen vinkel.

Hva så om man er keitete?

Hva så om du starta rydde, men gav deg midt i fordi du ikke orka mer?

Hva skal liksom skje? Ingenting? 

Det er faktisk bare tankene dine som stopper deg. 

Ganske selvopptatte tanker egentlig.

For resten av husholdet er jo tross alt opptatt med seg og sine egne ting.

Det er også ganske stygt å tenke slik om andre i huset.

At de ser på deg på en ufin måte. Om de skulle være så sære, så er de jo de som har ett problem. Ikke du.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg har det også sånn. Synes det er superkleint å gjøre ting når samboer er hjemme!

Anonymkode: 8f5d6...47c

Ser samboeren på deg og syns du er teit, er det jo han som er dum.

Som har flyttet sammen med noen han ikke fikser....

Anonymkode: 46631...938

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spurte chatGPT, og den foreslo hypervigilans.

Hypervigilans er en tilstand der man er unormalt våken eller konstant på vakt for potensielle trusler eller ubehagelige situasjoner i omgivelsene. Det er en forsvarsmekanisme som kroppen og hjernen aktiverer, ofte uten at vi er klar over det selv. For noen kan denne tilstanden oppstå i visse situasjoner, for eksempel når andre er til stede, eller når man føler seg sårbar.

Her er noen kjennetegn og aspekter ved hypervigilans:

1. **Økt årvåkenhet**: Hjernen skanner konstant omgivelsene for tegn på fare, kritikk eller vurdering. Dette kan føre til at man hele tiden føler seg «på» og ikke klarer å slappe av. For eksempel kan man være svært sensitiv for lyder, bevegelser, eller ansiktsuttrykk hos andre mennesker i rommet.

2. **Kronisk stressrespons**: Fordi hjernen tror det er fare på ferde, aktiveres kroppens stressrespons, ofte uten grunn. Dette fører til at pulsen kan øke, musklene strammes, og man blir mentalt anspent, selv om man egentlig er i en trygg situasjon.

3. **Overvåkning av egen oppførsel**: Mange som opplever hypervigilans, kan føle seg svært selvbevisste og er redd for å «gjøre feil» eller «bli sett på en negativ måte.» Dette kan gjøre at man unngår å gjøre ting som føles eksponerende, som trening, snakke høyt, eller uttrykke seg fritt.

4. **Problemer med å utføre oppgaver**: Fordi kroppen og hjernen er opptatt med å overvåke omgivelsene, kan det bli vanskelig å konsentrere seg om andre oppgaver. Man kan føle seg mentalt blokkert, frosset eller få en følelse av å «ikke få til noe» fordi all mental kapasitet går til årvåkenhet.

5. **Tidligere erfaringer og traumer**: For mange kommer hypervigilans som en respons på tidligere opplevelser som har gjort at de har følt seg usikre eller sårbare. For eksempel kan personer som har opplevd kritikk eller avvisning som barn, bli mer sensitive for andres vurderinger og oppmerksomhet i voksen alder.

### Hvorfor oppstår hypervigilans?

Hypervigilans er ofte en del av kroppens naturlige overlevelsesstrategi som blir «overaktiv» hos noen mennesker. For personer med autisme, høy sensitivitet, angst eller tidligere traumer, kan hjernen være raskere til å vurdere vanlige situasjoner som potensielle trusler. I et trygt hjemmemiljø kan denne mekanismen skape uro og unødvendig overvåkning.

Dette stemmer veldig godt. 

Jeg er autist, så det kan være derfor.

Ts.

Anonymkode: 45be5...f78

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg godt igjen i hypervigilans. Har angst. Men fastlege sier jeg også har ptsd nå. Men at jeg er for fysisk dårlig til å starte terapi, siden alt av energi går til å dempe symptomtrykk rundt de 10 andre sykdommene/tilstandene mine😌

Anonymkode: b2970...bc5

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

MizzVic skrev (8 timer siden):

Man trenger ikke nødvendigvis terapi.

Men man kan jo starte å se ting fra en annen vinkel.

Hva så om man er keitete?

Hva så om du starta rydde, men gav deg midt i fordi du ikke orka mer?

Hva skal liksom skje? Ingenting? 

Det er faktisk bare tankene dine som stopper deg. 

Ganske selvopptatte tanker egentlig.

For resten av husholdet er jo tross alt opptatt med seg og sine egne ting.

Det er også ganske stygt å tenke slik om andre i huset.

At de ser på deg på en ufin måte. Om de skulle være så sære, så er de jo de som har ett problem. Ikke du.

Man trenger selvfølgelig ikke nødvendigvis terapi, men litt av problemet er jo at man trenger hjelp til å komme seg ut av det og det kan være ekstremt mye vanskeligere arbeid enn det ser ut til ved første øyekast.  Og der er terapi (som tross alt innebærer alt fra coaching til beinhard ISTDP-terapi og alt i mellom) gjerne en god hjelp på veien. 
 

Ellers syns jeg tankene du presenterer bærer preg av både fordømmelse, selvkritikk, bagatellisering og selvneglesjering. Dette har vel de som har problemene allerede nok av? 
 

Jeg har hvert fall lært (i terapi ;) ) at å drive seg selv frem med pisk sjeldent skaper gode, varige og sunne resultater. 
 

Men! Alle er forskjellige, og det som fremstår som en løsning for deg, kan være rene selvmordsoppladning for andre. Og omvendt! Mulig dette passer for TS, men for meg var de tankene du presenterer selve sykdommen i seg selv. Frisk ble jeg da jeg sluttet fremme disse tankene som "riktig". 

Anonymkode: 19c86...eee

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...