Hvordan tørre be samboer om det jeg føler jeg trenger?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg og mannen snakket også om giftermål og barn da vi var i 20 årene, og var helt enige om at vi vil gifte oss men vi skal ikke ha barn. Da jeg passerte 35 fikk jeg lyst på barn, så da måtte vi ha en ny prat. For meg var mannen viktigere enn et hypotetisk barn jeg ikke engang kjenner, så jeg ville valgt å bli selv om han sa nei til barn. Men, han hadde også ombestemt seg, så da fikk vi et barn.

Å få barn var forøvrig brutalt for forholdet-  mye mye verre enn jeg trodde. Pluss at vi nå begge er mer glad i ungen enn i hverandre 😆

Anonymkode: 89761...16d

Sier på ingen måte at vi satt opp en gjensidig kontrakt med alle detaljer i 20 årene 😅 Livet har også truffet oss, brutalt når det kommer til enkelte områder vi sikkert så rosenrødt på som 23-åringer. 

Men vi snakket om slikt, slik dere gjorde. Og har fortsatt å prate. Hver gang livet har skjedd, eller meninger har endret seg.

Har i det hele tatt aldri vært i tvil et sekund når jeg ønsker å ta noe opp med han. Og har aldri fått noe annet enn ærlige svar, med begrunnelse. 

Anonymkode: 0a85b...493

[AnonymBruker]

Du må kjenne etter hva DU trenger for å bli lykkelig.

Jeg og kjæresten diskuterte alle sånne ting helt i startfasen så vi visste vi hadde samme ønsker og forventninger for fremtiden.

Om du vil gifte deg og få barn så må du si klart i fra NÅ! Spesielt mht barn. Dere er 35. For meg ville det vært nå eller aldri.

 

Anonymkode: 23d2d...7d3

[AnonymBruker]

Dette må dere snakka om. Kanskje han rett og slett gruer seg til å gifte seg og bli far. Sier ikke at han ikke vil, men velger å skyve det fremfor seg. Om dette er rett kaster dere bort tiden. Ta det opp med han. Du har alt å vinne på det, for et svar trenger du for å lande en retning videre. 

Lykke til 

Mann 43

Anonymkode: 70a8d...937

[AnonymBruker]

Tufsla&Vifsla skrev (1 time siden):

TS - hvorfor mener du at dine behov er mindre viktige enn hans? Hvorfor tar du mer hensyn til hans følelser enn dine egne? Er han den viktige i deres forhold, mens du bare er en uviktig støtteperson? 

Og hva slags relasjon har dere egentlig, hvis du ikke tør snakke om de tingene som er viktige for DEG? 

Ts her. Noe jeg kanskje skulle skrevet, er at jeg er sånn generelt i relasjonene mine. Jeg gjør heller det andre vil enn å si det jeg har lyst til, hvis de vil noe annet. Det er ikke bra, og jeg prøver å jobbe med det hos psykolog. 

Jeg er redd han ikke egentlig vil være sammen med meg, ikke for at han sier noe som helst som gjør jeg kan tro det. Han er veldig flink å gi meg oppmerksomhet, er bare min egen usikkerhet..

Anonymkode: 0bf87...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Noen som har kjent på det samme? Hva hjalp deg?:)

Anonymkode: 0bf87...818

Har aldri vært i din situasjon, men det som bør hjelpe deg, er tanken på dette;

Hvis du ikke kan snakke med din samboer om dette, så er du faktisk ikke tøff nok til å bli mor.

Har du barn, så er du faktisk nødt til å skaffe det barna behøver. Det å hoppe i det, og kjempe for det du behøver, er en fin øvelse og gir følelse av mestring. 

Anonymkode: cfa13...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.10.2024 den 10.21):

Vi har vært sammen I 5 år. Stort sett har vi det veldig fint sammen, men jeg sliter med å tørre be om det jeg føler behov for i forholdet vårt. Vi er 35+ begge to, og eier hus sammen. 

F eks, jeg har veldig lyst til å gifte meg, jeg har lyst på bryllupet, samle alle vi er glad i og feire kjærligheten. Og jeg vil prøve å få barn. Før det er for sent. 

Har så vidt snakket med samboer om det, men da har han sagt ikke enda.. vil ha barn, men ikke akkurat nå. Og han sier han ikke ser helt poenget med å gifte seg. Han har jo forsåvidt rett, en samboerkontrakt er jo like bra, men jeg kjenner jeg har lyst til å gifte meg.. 

Jeg tør liksom ikke kaste meg ut i det og si jeg ønsker dette.. rett for svaret jeg får, at han ikke vil. Redd for å bli for sårbar..

Noen som har kjent på det samme? Hva hjalp deg?:)

Anonymkode: 0bf87...818

Hvorfor er dere sammen om du ikke skal tørre å snakke om følelser og hva du ønsker???? 

Anonymkode: 565ed...920

[Nonstop1]

Jeg skjønner deg litt ts. Det høres ut som du er litt for "flink pike"/"people pleaser". Jeg har vært litt sånn selv. Veldig redd for å være en ulempe for andre, og mer opptatt av andres behov og ønsker enn mine egne.

Men jeg har øvd på å hevde meg selv mer. Og heldigvis er jeg veldig komfortabel rundt min mann, så sånne viktige ting snakker vi om. Men han arbeidet aktivt for at jeg skulle dele mine tanker og følelser tidlig i forholdet fordi han merket jeg holdt tilbake og var litt vel selvoppofrende.

Når jeg skal gjøre noe jeg synes er ukomfortabelt. Snakke om egne behov i settinger jeg ikke føler jeg har kontroll. Må jeg gå igjennom samtalen i hodet på forhånd for å planlegge den. Også må jeg bare trekke pusten og hoppe i det.

Helst bare buse ut med det viktigste med en gang. Ikke snakke rundt det, fordi da er det mulig jeg feiger ut hvis jeg ser mottakeren reagerer negativt.

Så si akkurat det du mener. Og prøv å hold blikket stødig og ikke gi deg før dere får en ordentlig prat ut av det. Dette er viktig for deg og forholdet deres.

Lykke til

[AnonymBruker]

Nonstop1 skrev (3 minutter siden):

Jeg skjønner deg litt ts. Det høres ut som du er litt for "flink pike"/"people pleaser". Jeg har vært litt sånn selv. Veldig redd for å være en ulempe for andre, og mer opptatt av andres behov og ønsker enn mine egne.

Men jeg har øvd på å hevde meg selv mer. Og heldigvis er jeg veldig komfortabel rundt min mann, så sånne viktige ting snakker vi om. Men han arbeidet aktivt for at jeg skulle dele mine tanker og følelser tidlig i forholdet fordi han merket jeg holdt tilbake og var litt vel selvoppofrende.

Når jeg skal gjøre noe jeg synes er ukomfortabelt. Snakke om egne behov i settinger jeg ikke føler jeg har kontroll. Må jeg gå igjennom samtalen i hodet på forhånd for å planlegge den. Også må jeg bare trekke pusten og hoppe i det.

Helst bare buse ut med det viktigste med en gang. Ikke snakke rundt det, fordi da er det mulig jeg feiger ut hvis jeg ser mottakeren reagerer negativt.

Så si akkurat det du mener. Og prøv å hold blikket stødig og ikke gi deg før dere får en ordentlig prat ut av det. Dette er viktig for deg og forholdet deres.

Lykke til

Dette!

Jeg var likedan, fram til min psykolog forklarte meg at "people pleasing" faktisk er en form for manipulasjon. Det er den delen av oss som ønsker å bli likt/ikke mislikt, og den vil manipulere ethvert scenaio for å oppnå sitt mål. Selv om det ikke er vondt ment, er det ikke gjort gjennom kjærlighet og omsorg, men egoistisk tankegang.

Det hjalp meg å snappe ut av det. Håper det kan hjelpe deg også TS.

Og ellers, vær så snill å jobb deg gjennom usikkerheten din før du blir mor... Det er fryktelig hvor lett usikkerhet går i arv. Du må være trygg i deg selv for å kunne lære ditt barn å være trygg i seg selv. Usikkerhet er den største gledestyven i samfunnet!

Anonymkode: 2fe5b...34f

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette med People pleaser og at det er vanskelig å ta opp ting som er viktig for meg. Det ble rett og slett helt låst i mitt forhold, jeg følte meg til slutt helt verdiløs og at mine meninger og behov ikke var viktige nok til å ta opp. 

Jeg klarte ikke få til en endring på egenhånd. Det gikk jo som det måtte gå, og det ble brudd til slutt 😔 Nå har jeg hatt mye hjelp til å bedre på dette, jeg er flinkere til å ta opp egne behov, og å kommunisere det jeg trenger. Men jeg er jo fortsatt ulykkelig singel, da det var et brudd jeg ikke ønsket. 😢

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med samlivsterapeut eller relasjonscoach for å få hjelp til å endre dynamikken. Lykke til! 

Anonymkode: ef903...00f

[AnonymBruker]

Dette høres ikke noe bra ut og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver mtp at du er redd for hvordan han vil reagere når du forteller hva du ønsker. Jeg er i lignende situasjon selv med min samboer. Vi har gjort det slutt 2 ganger for han ikke kan gi svar på når vi skal starte prøvinga. Nå er jeg på vei ut for tredje gang, da han fortsatt ikke kan gi meg svar. Jeg er noen år eldre enn deg og tiden vår renner ut. Jeg tror ikke din mann vil være mer klar om et år. Denne mannen virker umoden og om dere ikke nå klarer å snakke om viktige ting, vil ikke dette løse seg med barn i bildet. Du fortjener å få dekket dine behov og ha en mann som ønsker det samme. Ønsker deg lykke til .

Anonymkode: bf504...f70