Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det slutt med kjæresten min, selv om vi egentlig ikke passer sammen?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 9 år, men jeg har følt meg mer og mer ulykkelig i forholdet og sliter med tanken på å gjøre det slutt, selv om jeg vet vi ikke er kompatible. Jeg flyttet nylig nærmere ham, noe som tok mye tid og energi fra meg. Da jeg endelig kom frem etter en lang kjøretur, viste han lite forståelse og insisterte på at jeg skulle kjøre enda mer for å komme til ham. For å ha sex, på en måte jeg ikke liker, etter en 9t lang kjøretur og fullt kjør med pakking&vasking. Jeg var veldig lat og lite selvoppofrende som ikke var gira på det etter en lang dag.

Det er mange eksempler på hendelser i forholdet vårt jeg føler ikke er så hyggelig. På bursdagen min ringte han meg ikke fordi han var på en helgetur uten dekning (han sa han ikke visste det på forhånd). Senere fant jeg ut at han prøvde narkotika på turen, noe han ikke fortalte meg om før flere måneder etterpå. Vanligvis er han veldig imot narkotika—han har til og med kritisert medisinene jeg tar.

Når det gjelder å bruke tid sammen, føles det som om det alltid må skje på hans premisser. Jeg kan ikke huske sist han planla noe bare for oss to, samtidig som han har dratt på tre utenlandsturer i år alene og nå har planlagt en to ukers tur til andre siden av verden. Hver gang jeg prøver å snakke om å planlegge ting sammen eller jobbe med forholdet, avviser han det og sier at jeg "krever for mye."

Jeg vet at jeg fortjener et forhold hvor jeg føler meg verdsatt, og jeg ønsker ikke å være med noen som stadig kritiserer meg eller setter meg sist. Men hver gang jeg tenker på å gjøre det slutt, blir jeg urolig og klarer ikke å gå gjennom med det. Det føles som om jeg er i et fengsel, men jeg vet jo at jeg selv holder meg her.

Alt dette har egentlig ikke noe å si, da jeg vet jo hva jeg vil, men jeg skjønner ikke hva som er galt med meg, hvorfor klarer jeg ikke gjøre det jeg skjønner er åpenbart riktig for meg?

Oppsummering: Jeg er ulykkelig i et langvarig forhold fordi kjæresten min ikke prioriterer meg, og vi er stadig på kollisjonskurs. Selv om jeg vet at jeg ønsker noe mer, føler jeg sterk angst når jeg tenker på å gjøre det slutt. Vi er i midten av 20-årene.

Spørsmål: Har noen andre opplevd noe lignende? Hvordan kommer man seg over frykten for å avslutte et forhold når man vet at det er det riktige å gjøre? Noen råd til hvordan jeg kan finne ro med å gå videre?

Anonymkode: 516c4...89b

[AnonymBruker]

Du må rett og slett finne ut om det er viktigere for deg å være i et forhold du mistrives i, bare for å være i et forhold, eller å være singel med alle muligheter foran deg. Jeg hadde ikke nølt med å komme meg ut av et forhold som ikke fungerer og ikke har noe potensiale for å faktisk begynne fungere. Du kaster bort de beste årene dine på en som ikke er grei med deg. Er det virkelig verdt det?

Anonymkode: f2157...54a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 9 år, men jeg har følt meg mer og mer ulykkelig i forholdet og sliter med tanken på å gjøre det slutt, selv om jeg vet vi ikke er kompatible. Jeg flyttet nylig nærmere ham, noe som tok mye tid og energi fra meg. Da jeg endelig kom frem etter en lang kjøretur, viste han lite forståelse og insisterte på at jeg skulle kjøre enda mer for å komme til ham. For å ha sex, på en måte jeg ikke liker, etter en 9t lang kjøretur og fullt kjør med pakking&vasking. Jeg var veldig lat og lite selvoppofrende som ikke var gira på det etter en lang dag.

Det er mange eksempler på hendelser i forholdet vårt jeg føler ikke er så hyggelig. På bursdagen min ringte han meg ikke fordi han var på en helgetur uten dekning (han sa han ikke visste det på forhånd). Senere fant jeg ut at han prøvde narkotika på turen, noe han ikke fortalte meg om før flere måneder etterpå. Vanligvis er han veldig imot narkotika—han har til og med kritisert medisinene jeg tar.

Når det gjelder å bruke tid sammen, føles det som om det alltid må skje på hans premisser. Jeg kan ikke huske sist han planla noe bare for oss to, samtidig som han har dratt på tre utenlandsturer i år alene og nå har planlagt en to ukers tur til andre siden av verden. Hver gang jeg prøver å snakke om å planlegge ting sammen eller jobbe med forholdet, avviser han det og sier at jeg "krever for mye."

Jeg vet at jeg fortjener et forhold hvor jeg føler meg verdsatt, og jeg ønsker ikke å være med noen som stadig kritiserer meg eller setter meg sist. Men hver gang jeg tenker på å gjøre det slutt, blir jeg urolig og klarer ikke å gå gjennom med det. Det føles som om jeg er i et fengsel, men jeg vet jo at jeg selv holder meg her.

Alt dette har egentlig ikke noe å si, da jeg vet jo hva jeg vil, men jeg skjønner ikke hva som er galt med meg, hvorfor klarer jeg ikke gjøre det jeg skjønner er åpenbart riktig for meg?

Oppsummering: Jeg er ulykkelig i et langvarig forhold fordi kjæresten min ikke prioriterer meg, og vi er stadig på kollisjonskurs. Selv om jeg vet at jeg ønsker noe mer, føler jeg sterk angst når jeg tenker på å gjøre det slutt. Vi er i midten av 20-årene.

Spørsmål: Har noen andre opplevd noe lignende? Hvordan kommer man seg over frykten for å avslutte et forhold når man vet at det er det riktige å gjøre? Noen råd til hvordan jeg kan finne ro med å gå videre?

Anonymkode: 516c4...89b

Du må trodde angsten og gjøre det. Gjorde det samme i midten av tyveårene, og har ikke angret et sekund.

Et menneske som vil ha ting på sin måte, ikke er lydhør, og krevende er et menneske som bør jobbe med seg selv. Ikke være i et forhold..

Håper du finner styrken. Livet er så utrolig herlig når man frigjør seg fra slike.

Anonymkode: 230d0...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 9 år, men jeg har følt meg mer og mer ulykkelig i forholdet og sliter med tanken på å gjøre det slutt, selv om jeg vet vi ikke er kompatible. Jeg flyttet nylig nærmere ham, noe som tok mye tid og energi fra meg. Da jeg endelig kom frem etter en lang kjøretur, viste han lite forståelse og insisterte på at jeg skulle kjøre enda mer for å komme til ham. For å ha sex, på en måte jeg ikke liker, etter en 9t lang kjøretur og fullt kjør med pakking&vasking. Jeg var veldig lat og lite selvoppofrende som ikke var gira på det etter en lang dag.

Det er mange eksempler på hendelser i forholdet vårt jeg føler ikke er så hyggelig. På bursdagen min ringte han meg ikke fordi han var på en helgetur uten dekning (han sa han ikke visste det på forhånd). Senere fant jeg ut at han prøvde narkotika på turen, noe han ikke fortalte meg om før flere måneder etterpå. Vanligvis er han veldig imot narkotika—han har til og med kritisert medisinene jeg tar.

Når det gjelder å bruke tid sammen, føles det som om det alltid må skje på hans premisser. Jeg kan ikke huske sist han planla noe bare for oss to, samtidig som han har dratt på tre utenlandsturer i år alene og nå har planlagt en to ukers tur til andre siden av verden. Hver gang jeg prøver å snakke om å planlegge ting sammen eller jobbe med forholdet, avviser han det og sier at jeg "krever for mye."

Jeg vet at jeg fortjener et forhold hvor jeg føler meg verdsatt, og jeg ønsker ikke å være med noen som stadig kritiserer meg eller setter meg sist. Men hver gang jeg tenker på å gjøre det slutt, blir jeg urolig og klarer ikke å gå gjennom med det. Det føles som om jeg er i et fengsel, men jeg vet jo at jeg selv holder meg her.

Alt dette har egentlig ikke noe å si, da jeg vet jo hva jeg vil, men jeg skjønner ikke hva som er galt med meg, hvorfor klarer jeg ikke gjøre det jeg skjønner er åpenbart riktig for meg?

Oppsummering: Jeg er ulykkelig i et langvarig forhold fordi kjæresten min ikke prioriterer meg, og vi er stadig på kollisjonskurs. Selv om jeg vet at jeg ønsker noe mer, føler jeg sterk angst når jeg tenker på å gjøre det slutt. Vi er i midten av 20-årene.

Spørsmål: Har noen andre opplevd noe lignende? Hvordan kommer man seg over frykten for å avslutte et forhold når man vet at det er det riktige å gjøre? Noen råd til hvordan jeg kan finne ro med å gå videre?

Anonymkode: 516c4...89b

Jeg har erfart lignende med tanke på at det er vanskelig å avslutte forhold. Min eks var ikke slem mot meg, men vi passet ikke sammen. Vi var unge når vi var sammen. Det ble til slutt  slutt. Han gjorde det slutt på en særdeles ufin måte. Det bekreftet for meg hvor lite vi passet sammen. Angret aldri siden. Senere var jeg i ett nytt forhold. Brukte lang tid på å hoppe i det og gjøre det slutt. Har ikke angret. 
 

Du må egentlig bare hoppe i det. Dere har ikke barn sammen og bor ikke sammen. Det betyr at dere har ingen praktiske forpliktelser til hverandre. Kun emosjonelle, normal moral etc…

 

Hva er det verste som kan skje? At du angrer? Ja det kan hende du angrer i starten når ting er trist og leit. Men da leser du denne posten på nytt og reflekterer over hvorfor du ikke ville fortsette forholdet. 
 

Kan det hende han trygler om at dere skal fortsette og vil finne på ting som venner. Kanskje. SI NEI. Det er viktig at dere har avstand etter det er slutt. IKKE møt han. IKKE gå inn i lange trøste samtaler. Hvis det skjer så be han snakke med venner og familie. Dere må ha avstand. Så kan dere snakkes mer når ting har roet seg. 
 

Kan det hende han blir sint og kaller deg alt mulig? Kanskje. Vit at du er et normalt og godt menneske. Han er såret og trenger å rase litt. Det er overhodet ikke greit, men hev deg over det.  Ikke svar på ufine sms og avslutt samtalen om den blir ufin. 
 

Brudd er ofte vanskelig i starten også for den som gjør det slutt. Men du skal ikke være sammen med noen fordi du får dårlig samvittighet. Det er iallfall ikke rett. 
 

Så mitt råd er å hoppe i det. Slutt å dvel. Slik du beskriver hans dårlige egenskaper så er de av slik kvalitet at det ikke er kompatibelt med et sunt og trygt forhold. Evt at dere er for ulike. Han har preferanser som ikke passer for deg. Begge grunner er gode nok for å avslutte.  

Anonymkode: 93e7c...11f

[AnonymBruker]

Jeg gjorde slutt med min eks som ikke dekket mine behov tilstrekkelig. Jeg har angret hver dag siden og vær forberedt på at du også kommer til å angre. Selv om jeg var ulykkelig i forholdet, så savner jeg alle de gode tingene. Det positive er at humøret mitt er bedre etter bruddet. Jeg er mer stabil, sover bedre og er ikke like irritabel som da jeg var i forholdet. Men jeg savner å ha noen som ringer meg hver dag og som bryr seg om hvordan jeg har det. Du må veie for og i mot og tenke grundig gjennom hva du skal gjøre. Om jeg kunne velge om igjen hadde jeg ikke gjort det slutt men jobbet med meg selv og mine forventninger. Men det er meg. Du må gjøre deg.

Anonymkode: 05c41...dad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg gjorde slutt med min eks som ikke dekket mine behov tilstrekkelig. Jeg har angret hver dag siden og vær forberedt på at du også kommer til å angre. Selv om jeg var ulykkelig i forholdet, så savner jeg alle de gode tingene. Det positive er at humøret mitt er bedre etter bruddet. Jeg er mer stabil, sover bedre og er ikke like irritabel som da jeg var i forholdet. Men jeg savner å ha noen som ringer meg hver dag og som bryr seg om hvordan jeg har det. Du må veie for og i mot og tenke grundig gjennom hva du skal gjøre. Om jeg kunne velge om igjen hadde jeg ikke gjort det slutt men jobbet med meg selv og mine forventninger. Men det er meg. Du må gjøre deg.

Anonymkode: 05c41...dad

Men var han ufin og hadde forventninger til deg som ikke var i tråd med hva du syns var ok? 
 

Det er forskjell på usunt og kjedelig. 
 

Håper du finner en ny kjærlighet og får det godt ❤️

Anonymkode: 93e7c...11f

[AnonymBruker]

Jeg kom hit fordi jeg er usikker på mitt eget forhold, for å få perspektiv, og se om noe var overførbart. 
 

Det var det ikke, og jeg er like usikker. Dog om jeg hadde vært i din situasjon ville jeg ikke vært usikker. 
 

i det aller minste må du ikke ta til deg at han kaller deg krevende når han ikke ønsker å ta hensyn til dine behov. Det er selvutslettende for deg, og helt uakseptabelt fra han. Du er ung, og han vil forme deg til å få alt på sine premisser. Det er ikke en god lærdom/erfaring for deg. 

Anonymkode: edd7a...bc5

[AnonymBruker]

Du må jobbe med å bli glad i deg selv, jo mindre glad man er i seg selv jo mer drit finner man seg i.

Anonymkode: c704c...b49

[Trolltunge]

At han vil ha sex på måter du ikke liker hadde holdt for meg. Så ung og dum har jeg også vært, men en mann kunne jo bare prøvd seg på det etter at jeg ble skikkelig voksen og forsto at en mann som vil ha sex kvinnen ikke nyter har verken kjærlighet, empati eller omsorg nok i seg til at han er noe som helst å satse på. Da ender man bare opp i statistikken over dem som har et sexliv som gikk til helvete, og antagelig (Helst! Fordi ingen kvinner burde være sammen med en slik mann.) vil det da bli brudd med tiden uansett. 

Det var ikke mye annet som talte til hans fordel heller. 

Hvorfor vanskelig? Fordi vi mennesker synes slike endringer er vanskelig som regel. Kan hjelpe å tenke at han ikke er den rette, og så lenge du beholder ham i livet står han også i veien for at du kan treffe den rette. 

Og du, ikke gå med på sex du ikke ønsker. Det er umodent, feigt og dumt. Sorry, men det er det. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (18 timer siden):

Og du, ikke gå med på sex du ikke ønsker. Det er umodent, feigt og dumt. Sorry, men det er det. 

Jeg vet!! Også blir han bare sint og skuffet på meg fordi jeg uttrykker at jeg ikke liker det og ikke er passionate nok. Selv om jeg sa jeg ikke hadde lyst. Men er jo min skyld at jeg likevel gjør det. Så må tørre å stå i det ubehagelige ved å skuffe han, og om det ikke er greit for han så... Ja, er det jo ikke liv laga

Anonymkode: 516c4...89b

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet!! Også blir han bare sint og skuffet på meg fordi jeg uttrykker at jeg ikke liker det og ikke er passionate nok. Selv om jeg sa jeg ikke hadde lyst. Men er jo min skyld at jeg likevel gjør det. Så må tørre å stå i det ubehagelige ved å skuffe han, og om det ikke er greit for han så... Ja, er det jo ikke liv laga

Anonymkode: 516c4...89b

Du må opparbeide såpass respekt for deg selv at ingen får lov til å oppføre seg slik mot deg, din kropp og din seksualitet. 

Det er ikke han som burde bli sinna og skuffet når han presser deg til sex du ikke ønsker. Du burde bli fullstendig rasende. 

Vært der selv at jeg ikke ble det. Lærte, og ja først da kan man ha et forhold som er liv laga. (Annet må selvsagt også klaffe godt.) Man skal aldri la noen tråkke så respektløst på deg, og så til og med gå tilbake for mer. Altså da kan man ikke engang peke på vedkommende. Da er man selv urimelig dum. Jeg har vært der, mange kvinner har det, men det er noe man må reise seg opp mot. 

[AnonymBruker]

Du er ung. Du har hele livet foran deg.

Du er ikke lykkelig med han. Et forhold skal handle om å være sammen med en som løfter deg. En som gjør deg glad, trygg og lykkelig. En som får deg til å føle deg sett, hørt, verdsatt og elsket.

Ikke godta mindre. Det er DITT liv! Du avgjør hvem som går være i det.

Anonymkode: c2f6e...39d

[AnonymBruker]

Du er offer for sunk cost fallacy. Dvs du har investert såpass mye i forholdet, at du ikke vil kvitte deg med det/han, selv om det er et dårlig forhold. Det er veldig menneskelig, men ikke veldig fornuftig. 

Anonymkode: 46b62...695