Når alle andre tar så lett på bruddet ditt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Folk: Det er viktig å snakke om det som plager deg, sett ord på det! Også folk: hold kjeft, jeg har ikke rom for andre enn meg og mitt.

Anonymkode: 46a0f...f17

Finnes mange nyanser mellom der. 

Anonymkode: 9145c...d9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Virkelig? De rundt henne sliter?

Hun har blitt singel fordi psyken hennes krevde for mye av mannen, det er faktisk ikke utenkelig at hun har tæret på familie og venner også da målskiva hennes valgte å gå ifra henne. Nok er nok iblant.

Anonymkode: bc164...fc3

At TS kan ha tæret på, er ikke gjensidig ekluderande med at andre rundt ikke har kapasitet eller evne til å romme andres følelser. Det som er lurt hvis det er slik at en er sliten av hvordan noen snakker om problemene sine er å faktisk si fra om det, i stedet for å komme med platte og insensitive utsagn som "på tide å gå videre". Da er det faktisk bedre å si "jeg hører at du har det vondt med dette, og dessverre har jeg ikke kapasitet til å lytte mer til det. Min opplevelse er at dette snakkes om hver gang vi møtes, og kanskje du har det bedre med å snakke med en profesjonell om det. Jeg håper vi heller kan ha fokus på det gode i livet litt fremover. Vit at jeg bryr meg mye om deg, og at jeg dessverre ikke har rom til å høre mer om akkurat denne saken". Men siden folk har så lite innsikt i egne følelser, eller sine grenser, sier de ikke det. 

Anonymkode: ad6aa...ebf

[AnonymBruker]

Jeg antar de var der for deg da det skjedde og tiden etter? Kanskje du ikke trengte like mye fra de da, og nå har de gått videre. Alle er gjennom ulike ting i løpet av livet, og man kan derfor ikke ta innover seg alle andres problemer også. Det ligger litt i hva de svarer deg nå. De tenker du burde ha kommet deg videre, og de har nok med sitt. Jeg tenker du bør ta en prat med en psykolog. Det ligger nok mer bak dette enn bare bruddet. Skyld, skam, bekymringer++. 

Det du kan si til de er hvordan dette påvirker deg for tiden. Feks hvis du er mer hjemme og ikke kommer deg ut. Kanskje de kan spørre om du vil bli med på tur, kafe el. hvis det kan hjelpe for å fokus på noe annet å komme seg ut.

Anonymkode: 79ebd...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

At TS kan ha tæret på, er ikke gjensidig ekluderande med at andre rundt ikke har kapasitet eller evne til å romme andres følelser. Det som er lurt hvis det er slik at en er sliten av hvordan noen snakker om problemene sine er å faktisk si fra om det, i stedet for å komme med platte og insensitive utsagn som "på tide å gå videre". Da er det faktisk bedre å si "jeg hører at du har det vondt med dette, og dessverre har jeg ikke kapasitet til å lytte mer til det. Min opplevelse er at dette snakkes om hver gang vi møtes, og kanskje du har det bedre med å snakke med en profesjonell om det. Jeg håper vi heller kan ha fokus på det gode i livet litt fremover. Vit at jeg bryr meg mye om deg, og at jeg dessverre ikke har rom til å høre mer om akkurat denne saken". Men siden folk har så lite innsikt i egne følelser, eller sine grenser, sier de ikke det. 

Anonymkode: ad6aa...ebf

Man kan ønske seg og forvente det man vil av andre, men til syvende og sist så rår vi ikke over hva andre sier, tenker og gjør. Den eneste vi kan kontrollere er oss selv. Å bruke energi på å klandre andre er bortkastet tid.

 

Beste hjelpen er å hjelpe seg selv. Ikke sitte å fortelle seg selv at andre sliter.

Anonymkode: bc164...fc3

[AnonymBruker]

Det er naturlig at du kan få en forsinket sorg reaksjon nå som alt i livet er på plass igjen.

Men om du spinner rundt igjen og igjen til familie og venner om det samme så vil det komme til et punkt der en må sette foten ned og be deg akseptere at livet ikke ble som du ønsket og legge fortiden bak deg. Det er eneste måten å gå fremover på.

Jeg ble ufør etter sykdom i svangerskapet. Barnefar taklet ikke at jeg fikk så mye «fritid»(🙄) og at all oppmerksomhet ble rettet mot ungen HAN ønsket som også har spesielle behov.

Skilte meg da alt av følelser døde.

Så der sto jeg da. I førtiårene, ufør alenemor med krevende omsorgssituasjon. Lite motivert til å involvere meg med en mann på en stund.

Han som skulle bli kjæresten min mistet kona til kreft og satt igjen med 2 barn. Han trodde ikke han ville finne dyp kjærlighet igjen.

Livene vår ble alt annet enn vi så for oss. Men vi fant hverandre og vi har laget en ny familie og går fremover til en ny fremtid sammen. 
 

Så min anbefaling er å oppsøke psykolog om det er det du trenger for å prate mer rundt hva du gjorde feil og så akseptere at konsekvensen nå er at du er singel. Skrik, gråt, sørge, bli forbanna og angre som en hund. Og så legger du det fra deg. 
 

Om fokuset alltid er på hva du mistet vil du gå glipp av alt du kan få. Og det er så mye du kan få. 
 

Kjærligheten jeg og kjæresten deler er helt nytt for oss begge. Som om at det var meningen at vi skulle finne hverandre når vi møttes. 

Anonymkode: a1c6b...425

[AnonymBruker]

Jeg har to "livskriser" bak meg. Og har lært at det som er en stor sorg og stor del av mitt liv, er et parentes i andres liv. Relasjoner og venner ville vært utslitt om jeg skulle tatt det opp hver gang jeg selv ønsket å prate om det. Relasjonen kan være skjev noen måneder, men så kreves en likevekt igjen. Man bruker på en måte nære relasjoner som "søppelbøtte" om dette skal være tema igjen og igjen, over år. 

Vil anbefale deg å bruke penger på psykolog om du har stort behov for å prate. 

Anonymkode: 8d209...36e

[AnonymBruker]

Det kan godt være de har masse sympati med deg, men allikevel svarer slik, i aller beste mening.

Hva skulle de gjort eller sagt slik at det hadde hjulpet deg?

Hva skulle de gjort eller sagt slik at du følte de ga deg sympati? 

De har vel ikke noen bedre råd å komme med enn de de forsøker seg på. 

Det høres jo ut som at nå når du har fått litt mer på plass når det gjelder sykdom, takle den og hverdagen og underliggende depresjon, så har du "frigjort mer plass" til kjærlighetssorg og samlivsbrudd og den livskrisen det jo er. 

Det er ikke noe unormalt i å sørge i lengre tid over noe slikt. Det er heller ikke unormalt at nettopp samlivsbrudd er en veldig ensom sorg det er vanskelig å dele med andre fordi de ikke forstår, det er bare du som har mistet så mye, ikke han, ikke andre slik som ved dødsfall. 

 

Anonymkode: d28b6...ca5

[Million]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Må visst presisere, det er først NÅ, to år etter, jeg har begynt å nevne for noen at jeg sliter med bruddet. Før det har jeg for alle latet som at jeg har tatt det veldig fint, og at jeg har det godt. Så dette er første gang jeg prøver å si til folk at jeg faktisk har det veldig vanskelig. Den reaksjonen jeg får er reaksjonen første gang jeg nevner det for de..

Og i min krets er det faktisk ikke vanlig med skilsmisse, jeg er den eneste i vennegjengen som er skilt, og kun en i familien som er skilt, og han er superglad for utfallet. 

Men jeg skjønner jo ut fra svarene her, at man ikke kan forvente at familie skal være der for deg når du har det vanskelig. Trist at verden er slik. 

Jeg har ei søster som har slitt med selvfølelse og livet generelt i 20 år, jeg setter meg fortsatt med og snakker med henne og prøver å hjelpe der jeg kan, når hun viser at hun har det tøft. 

Anonymkode: c225c...3ab

Det er jo nesten verre.... Du tar opp noe som alle andre er "ferdige" med, water under the bridge, det er gått hele to år. Jeg hadde virkelig stusset om en venninne av meg plutselig kom med det etter to år. Da betyr det jo at du har gått og kvernet på det i to år, og det er et tema de fleste andre ser på som gammelt nytt og noe man er ferdige med.

Er du sikker på at det ikke bare er "vanen" du savner, det å bo sammen med NOEN, og ikke akkurat han og bruddet du strever med? Har du snakket med eksen i det hele tatt disse to siste åra? Hvis ja, hvordan har praten gått? Er dere venner, eller er han steil og avvisende til kontakt?

 

[Daria]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I mitt hode har ikke sorgbearbeidelse en utløpsdato, men det er jo tydelig at det har det hos mange

Din sorgbearbeidelse har ikke en utløpsdato for deg, du kan og skal bruke all den tiden du trenger, men det er ganske begrenset hvor lenge ditt brudd og din sorg kan forvente å ta plass og oppmerksomhet i andres liv. Alle har "noe", hos seg selv og sine nærmeste, og man har ikke ubegrenset med kapasitet uansett hvor mye man gjerne ville.

Jeg tok min livsendrende, livsvarige livskrise til psykolog og anbefaler det varmt. Da kan jeg bruke ham til å elte alle vonde og vanskelige følelser så mye jeg trenger og orker, uten at det tærer på vennskap og familierelasjoner som jeg heller kan bruke til andre og hyggeligere ting som også er viktig for mental helse og livskvalitet. Det betyr ikke at jeg aldri snakker med dem om det, men de er ikke min primær-klagemur.

[AlternativX]

Mulig du har for høye forventninger til de rundt deg. Det er en stor greie for deg, men ikke for alle andre, ihvertfall ikke 2 år etter. Men høres rart ut om de ikke bryr seg i det hele tatt hvis du åpner opp og sier du har det vanskelig. Kan jo hende noen føler du snakker mye negativt/sykdom, spesielt hvis du har vært syk tidligere. Eller at du har forsømt vennene dine tidligere. At de rett og slett ikke orker å "være der". Ikke så godt å si. 

Av og til er heller ikke det beste å bli dullet med og synes synd på. Det kan forsterke hele greia. Men å faktisk få beskjed om at livet går videre, det er andre fisker i havet og at mange av oss har stått i det samma. Kanskje er det bedre du snakker med en psykolog enn å bruke vennene som psykolog. Det er normalt å slite etter brudd, også lenge etter. Det må du bare erkjenne og se fremover.

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk selv, med sykdom som har svingende forløp.

Opplever nok litt av det samme som du gjør - sorgen 

Anonymkode: 455c1...f90

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk selv, med sykdom som har svingende forløp.

Hver gang jeg blir bedre igjen, så opplever jeg sterke sorgreaksjoner over alt jeg gikk glipp av, mennesker som ble borte osv mens jeg var svært dårlig.

Dette er umulig for friske folk rundt meg å forstå.

I deres hode burde jeg være glad for å være bedre, og jeg er jo det. Men sorgreaksjonene kommer forsinket, når en er for syk til å prosessere det i dårlige perioder.

Du opplever nok litt av det samme vil jeg tro? At det blir svært vanskelig for folk rundt deg å forstå at du nå, etter to år, plutselig er lei deg og kjenner på livssorg.

Før en har opplevd det selv, er det nesten umulig å forstå at en kan være for syk til å ta inn over seg vonde følelser ❤️ 

Jeg opplever også mye anger og tristhet over at livet mitt ble som det ble,

Men så er jeg nødt til å etterhvert riste det av meg, og heller fokusere på å utnytte de gode periodene til fulle. Fylle de med så mye liv jeg bare orker.

Folk rundt deg har jo helt rett i at det nytter ikke å se for mye bakover, å bli sittende fast i anger og vonde følelser. Da mister du også fremtiden din, selv om den blir annerledes enn du trodde ❤️

Vil på det varmeste anbefale å oppsøke psykolog, om du har mulighet til det. Jeg hadde heldigvis psykologhjelp dem første gangen jeg fikk en slik forsinket sorgreaksjon, og det hjalp meg veldig i å bearbeide og tilgi meg selv. Innse at det stort sett er sykdommens feil, og den rår jeg ikke over.

Alternativt kan en prest være god å snakke med faktisk. De er jo gode på nettopp sorgarbeidet, og en kan få gå hos samtaler hos presten, også om en ikke er spesielt religiøs.

Til sist vil jeg si - jeg tror nok dine nærmeste forsøker å hjelpe deg, på den måten de tror er riktig. De er nok redde for deg, og at du skal bli hengende fast i fortiden siden du begynner å snakke om bruddet to år etter. For vanligvis er de fleste modne til å gå videre da.

Det blir bedre ❤️ 

Anonymkode: 455c1...f90

[AnonymBruker]

Spørs du om deres kriser da? 
Flere år etter, kommer de fleste seg videre fra det meste. Du får heller snakke med en profesjonell

Anonymkode: effb1...fd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Psykisk syke kan være noe av det mest ødeleggende å leve med. Om han har tatt det viktige steget å gå så bør ikke andre oppmuntre til å dra han tilbake i elendigheten.

Tiden leger alle sår sier de. Siden du har googlet og fulgt alle råd du kan finne så blir mitt råd å slutte å vie denne kjærlighetssorgen noe mer oppmerksomhet.

Anonymkode: bc164...fc3

Helt enig. Slutt å gi de tankene næring så kommer du deg videre! 

Anonymkode: 57252...3e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er kronisk syk selv, med sykdom som har svingende forløp.

Hver gang jeg blir bedre igjen, så opplever jeg sterke sorgreaksjoner over alt jeg gikk glipp av, mennesker som ble borte osv mens jeg var svært dårlig.

Dette er umulig for friske folk rundt meg å forstå.

I deres hode burde jeg være glad for å være bedre, og jeg er jo det. Men sorgreaksjonene kommer forsinket, når en er for syk til å prosessere det i dårlige perioder.

Du opplever nok litt av det samme vil jeg tro? At det blir svært vanskelig for folk rundt deg å forstå at du nå, etter to år, plutselig er lei deg og kjenner på livssorg.

Før en har opplevd det selv, er det nesten umulig å forstå at en kan være for syk til å ta inn over seg vonde følelser ❤️ 

Jeg opplever også mye anger og tristhet over at livet mitt ble som det ble,

Men så er jeg nødt til å etterhvert riste det av meg, og heller fokusere på å utnytte de gode periodene til fulle. Fylle de med så mye liv jeg bare orker.

Folk rundt deg har jo helt rett i at det nytter ikke å se for mye bakover, å bli sittende fast i anger og vonde følelser. Da mister du også fremtiden din, selv om den blir annerledes enn du trodde ❤️

Vil på det varmeste anbefale å oppsøke psykolog, om du har mulighet til det. Jeg hadde heldigvis psykologhjelp dem første gangen jeg fikk en slik forsinket sorgreaksjon, og det hjalp meg veldig i å bearbeide og tilgi meg selv. Innse at det stort sett er sykdommens feil, og den rår jeg ikke over.

Alternativt kan en prest være god å snakke med faktisk. De er jo gode på nettopp sorgarbeidet, og en kan få gå hos samtaler hos presten, også om en ikke er spesielt religiøs.

Til sist vil jeg si - jeg tror nok dine nærmeste forsøker å hjelpe deg, på den måten de tror er riktig. De er nok redde for deg, og at du skal bli hengende fast i fortiden siden du begynner å snakke om bruddet to år etter. For vanligvis er de fleste modne til å gå videre da.

Det blir bedre ❤️ 

Anonymkode: 455c1...f90

Dette var helt spot on ang sorg og mulighet til å ta inn over seg både sorg og følelser når man er dårlig. 

Og ja, det går fremover, tårene kommer ikke like ofte som før, men sorg hver dag, det har jeg. 

Til den som spurte om vi har kontakt, ja det har vi. Vi har en god tone, og kan snakke om det meste. Og å ikke ha kontakt er ikke et alternativ da vi har barn, og også barn med spesielle behov. Men jeg snakker ikke om personlige ting med han lenger, i håp om å komme over han. 

Anonymkode: c225c...3ab

[AnonymBruker]

Daria skrev (46 minutter siden):

Din sorgbearbeidelse har ikke en utløpsdato for deg, du kan og skal bruke all den tiden du trenger, men det er ganske begrenset hvor lenge ditt brudd og din sorg kan forvente å ta plass og oppmerksomhet i andres liv. Alle har "noe", hos seg selv og sine nærmeste, og man har ikke ubegrenset med kapasitet uansett hvor mye man gjerne ville.

Jeg tok min livsendrende, livsvarige livskrise til psykolog og anbefaler det varmt. Da kan jeg bruke ham til å elte alle vonde og vanskelige følelser så mye jeg trenger og orker, uten at det tærer på vennskap og familierelasjoner som jeg heller kan bruke til andre og hyggeligere ting som også er viktig for mental helse og livskvalitet. Det betyr ikke at jeg aldri snakker med dem om det, men de er ikke min primær-klagemur.

Du skriver så mye bedre enn meg om dette. 

Selvfølgelig snakker jeg med venninner nå og da. Og litt mer med mannen, han er tålmodig når jeg trenger det. Men selv der begrenser jeg meg. Ellers blir det så ekstremt ensidig, over lang tid. Det går bare ikke. Og de har jo også sitt. 

Anonymkode: 8d209...36e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Man kan ønske seg og forvente det man vil av andre, men til syvende og sist så rår vi ikke over hva andre sier, tenker og gjør. Den eneste vi kan kontrollere er oss selv. Å bruke energi på å klandre andre er bortkastet tid.

 

Beste hjelpen er å hjelpe seg selv. Ikke sitte å fortelle seg selv at andre sliter.

Anonymkode: bc164...fc3

Å hjelpe seg selv er vel often å anerkjenne at "nå ble jeg ikke møtt" og å innse at det handler ikke om en selv, men om at ja, andre kan streve med det. Det har i alle fall vært viktig for meg, å innse at måten folk møter meg på handler om hvordan de er blitt møtt og hvordan de møter seg selv. Det gir den styrken til å nettopp heller velge å møte meg selv enn å se etter det i andre. 

Anonymkode: ad6aa...ebf

[AnonymBruker]

Full forståelse for at det kan komme en forsinket sorgreaksjon. Skilsmisse er kjempetøft, du har min medfølelse.

Men om jeg kan komme med et lite innspill til deg. Det er noe i måten du skriver som gjør at du virker litt passivt aggressiv/anklagende på omgivelsene. Og det er nok ikke den beste måten å få omtanke og medfølelse på.

I overskriften din skriver du «når folk tar lett på bruddet ditt». Det er jo rett og slett litt misvisende. Det er slettes ikke noe som tyder på at de rundt deg tok lett på bruddet ditt. Men det som har skjedd er at omgivelsene ikke så at din sorg skulle komme nå to år etterpå. Det er klart at når du selv har sagt at det går bra med deg i 2 år, så er det ikke så lett for alle å forstå at sorgen kommer nå.

Men jeg forstår at dette er sårt og vanskelig, og at det kan være godt å prate om det. Kanskje det kunne være fint for deg å prate med en terapeut? 

 

 

Anonymkode: fca62...32e

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du går gjennom, ts. Jeg har vært der selv. Et samlivsbrudd i en tid hvor livet allerede var tøft. Jeg opplevde mangel på energi, hadde depresjon, angst og panikkanfall. Og så kom bruddet. Riktignok så snakket jeg en del med vennene mine i tiden etter bruddet. Og dessverre hadde jeg og eks en god del felles venner, hvor de forsøkte å være nøytrale - men at jeg ikke opplevde det sånn. Det er gått noen år siden bruddet for min del nå, men det sitter ennå i. Jeg har trappet ned kontakten med de vennene som jeg og eks hadde felles. Det ble for mye minner som dukket opp da jeg var med dem, og at jeg til tider følte meg satt i andre rekke. Så det orket jeg ikke.

Ditt liv er ditt liv. Det samme med følelsene dine. Jeg syns det er leit at folk ikke virker som de vil lytte og hjelpe deg å bearbeide nå, selv om det er gått to år. Jeg opplevde en ekstrem sorgreaksjon etter bruddet, men jobbet også med psyken - og det har blitt mye bedre. Føler jeg som et nytt menneske etter å ha gått på veggen.

Jeg vil anbefale å ha en psykolog å snakke med. Det hjelper meg i allefall. I tillegg så har man kanskje noen venner som man kan snakke med, og noen man ikke kan snakke med. I min vennekrets var det heller ingen som hadde hatt noen store brudd, selv om noen mente at de hadde gått gjennom et brudd selv. Men da snakker vi ungdomskjærester. Det å være gjennom et samlivsbrudd er noe helt annet.

Vi er alle forskjellige. Noen takler brudd fint, andre ikke. Når den mentale helsa allerede er ute på kjøret, så tror jeg iallefall det ikke går så bra for mange. Inkludert meg selv.

Av andre tips, så er det bare de kjedelige tingene - man må la tiden komme til hjelp.

Klem til deg, ts ❤️

Anonymkode: a06e1...4f3

[AnonymBruker]

Synes du får mange kalde svar her TS. Det er ikke unormalt at man kan få en reaksjon på samlivsbrudd lenge etter, når du har vært syk mens det skjedde. Du har jo ikke snakket om det før i senere tid, så da har du jo ikke slitt ut vennene dine før. Selv om mange her inne påstår det. Synes folk generelt tar for lett på samlivsbrudd. Det er er underkommunisert hvor tøft og vondt det egentlig er for de fleste. Det skal heller ikke alltid så mye til, bare vær støttende, høre på det du har å si noen ganger, og la deg få ventilere det. Ofte er det nok. Hvis det ikke er nok kan neste skritt være å oppsøke psykolog, som mange nevner her. Men før du gjør det burde disse vennene være i stand til å høre på deg og støtte deg i en times tid av og til. Ikke som hver gang dere møtes i timevis, men av og til en periode burde være helt ok etter min mening. Hva skal man egentlig med venner hvis man ikke kan få noen form for støtte i en vanskelig periode av livet? Håper du snart får det bedre TS.

Anonymkode: a6a46...47f