Når alle andre tar så lett på bruddet ditt.

[AnonymBruker]

Jeg ble for to år siden skilt fra mannen min. Vi har vært sammen i 25 år, og har barn på barneskole og videregående sammen. 

Jeg fikk en kronisk sykdom som gjorde at kroppen til tider ble satt helt ut av spill, og det førte meg etterhvert inn i en depresjon de siste årene av ekteskapet vårt. Jeg lot det dessverre gå ut over mannen min når jeg hadde det vanskelig.😢 Og mine forsøk på å be om hjelp, ble nok oppfattet som klaging heller enn et rop om hjelp. Jeg klarte ikke å finne ut av livet de årene der, og det ble brudd mellom oss. 😭

Den kroniske sykdommen har jeg fortsatt, men med god hjelp har jeg blitt kvitt depresjonen og fått verktøy for å takle det vanskelige i livet vedr sykdom. Så jeg er tilbake til "den gamle meg" psykisk og mentalt. Men, jeg kjenner voldsomt på savnet etter mannen min, jeg skjønner ikke hvordan det kunne gå så langt, og at jeg må leve resten av livet uten han😢

Men dersom jeg prøver å snakke med venner eller familie om de vanskelige tankene jeg har vedr bruddet, er alle bare der at jeg "bare må legge det bak meg", "nå ble det slik, så er det det du har å forholde deg til fremover", "shit happens", "mange går gjennom et brudd, det er helt vanlig" osv. Mens jeg går gjennom en skikkelig livskrise akkurat nå, og ingen har sympati med meg.. 

Jeg har et flott liv, fine barn, en jobb jeg trives godt i, mange venner og mye sosialt som skjer. Jeg ler mye i løpet av dagen, men likevel henger det over meg hele tiden at han mangler. Det føles så utrolig feil og unødvendig at det ble slutt, dette burde vi klart å jobbe oss gjennom, men vi klarte det ikke. Tårene kommer lett dersom jeg gjør ting vi normalt sett hadde gjort sammen, eller jeg lager mat osv. Jeg har mistet halve familien min, og halve livet til ungene. Og jeg føler meg så skyldig for at det ble brudd. 

Jeg vet nesten ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget, men kanskje tips om hva jeg kan gjøre for å tilgi meg selv og komme meg videre? Han får jeg dessverre aldri tilbake. 

Jeg gjør alle rådene jeg har funnet på nett for å komme over kjærlighetssorg, men er det noen som har gode tanker eller råd å komme med likevel? Alt føles så halvt uten han😢

Anonymkode: c225c...3ab

[ikkeenrobot]

Jeg har ingen gode råd, men sender deg mange gode klemmer ❤️ 

Har han funnet seg noen ny? Er det ingen mulighet for dere to igjen? 

[AnonymBruker]

Det handler ikke om at folk ikke har sympati for deg, eller situasjonen.

Men så godt som alle går gjennom brudd. Så godt som alle opplever store tap og nederlag.

Om det skulle tatt fokuset vekk fra barn, jobb og livet over mange år, ville vi alle sittet og grått sammen. 

Bare denne mnd har det vært to dødsfall og ett heftig brudd i min omkrets. Selvfølgelig er jeg der for de nysingle, men at jeg skal ha overskudd til det bruddet om to år, når andre nysingle og ørten andre livskriser har oppstått i mellomtiden, ville krevd mer enn jeg kan gi.

Hvor mye tid og fokus bruker du når dine har hatt et brudd? 

Tar du deg fra fra livet i flere år, til de er på beina igjen? Trolig ikke, siden du forventer at deres liv skal stå på vent for deg.

Min familie trenger meg, og jeg trenger overskudd til jobb. Slik er det for alle rundt meg.

Etter to år er det virkelig på tide å ha kommet seg videre, eller oppsøkt hjelp. 

Beklager, men livet skjer på godt og vondt. Og du får ikke mer plass eller tid enn andre..

Anonymkode: 1ac1d...4da

[AnonymBruker]

ikkeenrobot skrev (5 minutter siden):

Jeg har ingen gode råd, men sender deg mange gode klemmer ❤️ 

Har han funnet seg noen ny? Er det ingen mulighet for dere to igjen? 

Eller, så er det noe usunt der og så lar man ekser være i fred..

Anonymkode: 1ac1d...4da

[AnonymBruker]

2 år siden bruddet?

Hva skulle de sagt, som hadde vært til hjelp for deg?

 

Typ, jeg forstår godt at du har det vanskelig. Det er så trist at det endte. Vil du kun ha (falsk) validering av egne følelser?

Anonymkode: 387e0...9ba

[AnonymBruker]

De tar nok ikke lett på bruddet, men de vil bare at du skal se framover.

Livskrisa di (sykdom + depresjon + 1 års seperasjon og 2 år som skilt) har jo vart en del år allerede, og mannen din er nok ikke den eneste som følte det ble litt nok. Nå må du ta rev i seilere så du ikke mister resten av nettverkets ditt ved å "klage" over ting som er umulig å gjøre noe med nå, og som skjedde for en god stund siden. 

Anonymkode: 9145c...d9c

[Million]

Hvis du går rundt og prater om dette enda, to år etter bruddet, så skjønner jeg godt at omgangskretsen din og familie begynner å bli leie av å høre om det. Det er jo på høy tid å legge det bak seg. Og slik du beskriver din behandling av mannen din, at du lot all dritt gå ut over han, så tror jeg nok alle broer er brent der, og ingen vei tilbake. Hans følelser er nok borte for lengst.

Det er på tide du begynner å date, tror jeg. Kanskje det kan få deg til å slutte og dvele ved ting som har vært, og heller tenke fremover? Du skriver at du er blitt frisk fra depresjonen, men jeg synes det høres litt ut som du henger igjen i depressive tanker ennå? 

[AnonymBruker]

Hva vil du de skal si til deg? Hva godt hjelper det med sympati? Det virker som de prøver å motivere deg til å gå videre. Kanskje du heller skal gå til en psykolog enn å bruke venner og familie. 

Anonymkode: 0b40e...d80

[AnonymBruker]

Alle opplever vanskelige og vonde ting.

Det er grenser for hvor lenge din omgangskrets kan øse omsorg og empati i din retning. Tror du ikke de har andre i livet sitt også, som krever deres tid?

Du krever for mye av de rundt deg.

Tips: psykolog

Anonymkode: eee85...e30

[AnonymBruker]

Hadde en venn fortsatt pratet og klagd over et brudd som skjedde for 2 år siden så hadde jeg virkelig bedt henne om å legge det bak seg og gå videre. Du har fått deg en lærepenge og må ta konsekvensene av at han ikke orket mer. Så ikke noe vits å sitte å analysere fortiden. Ting du ikke får gjort noe med er da null vits å prate om. Hvis du ikke vil miste vennene dine også bør du finne et nytt samtale emne. 

Anonymkode: 57252...3e3

[AnonymBruker]

Så finn på en plan da. Nå er nok dette litt uetisk, men hvis han virkelig er Gud sitt siste sendebud og du savner slik ting var før han - prøv å kapre han igjen da!

Gå til gymmen og bli skikkelig digg. Tren deg opp (ca 6 mnd ish)

Gå til frisøren og få håret i perfekt tilstand igjen. Gro det ut og virkelig få det til å skinne. Farg det om du vil. 

Fiks ansiktet/tennene hvis du har mulighet og det er noe som plager deg (jeg vet jo ikke hvordan ansiktstrekkene dine er).

Gå til negletekniker og få neglene gjort / gjør dem selv.

Så tropper du opp på barnas skoleavslutning iført en skikkelig pen, feminin kjole, hæler, håret oppsatt pent, glitrende øredobber/smykker.

Dere sitter jo på samme bord siden dere er familie. Så det blir vel litt small talk mellom dere? Bare kjør på, vær feminin og snill. Ikke ta noe initiativ/flørt, det kan raskt bli ukomfortabelt. Men vær ditt beste 'jeg' og vis han at du virkelig HAR kommet deg videre.

Siden dere har flere barn kan det jo være det blir enda flere avslutninger/tilstelninger (stevner, cuper, påskefrokost, juleavslutning osv.). Da får du enda flere muligheter til å dolle deg opp og virkelig imponere. 

Hvis du virkelig vil ha han tilbake, legg inn en innsats og vis at du virkelig har endret deg.

Samtidig, word of caution; nå står du på "den andre siden" av bruddet. Man sier jo at gresset alltid ser grønnere ut på den andre siden, og det er mye du kan ha oversett da du var i dyp depresjon og opptatt av deg selv/dine problemer. Litt kjipt å gå gjennom akt nevnt ovenfor for at the kulminerer i et forhold du egentlig ikke trives i. 

Derfor kan du jo sette deg selv litt ut på markedet istedenfor å jage etter han. Gå på dates, ha litt sex, oppleve kos og nærhet. Kjenne på at du er ønsket. Da kan det være lettere å vurdere x-mannens verdighet som partner, istedenfor når man er utsultet etter kjærlighet.

Anonymkode: f61b9...408

[AnonymBruker]

Skjønner godt de blir lei hvis du enda etter 2 år snakker om det...

Anonymkode: 79d3c...ffa

[AnonymBruker]

Det er over 17 år siden jeg ble skilt og ennå har eksen behov for å "snakke" om dette bruddet - noen mennesker klarer ikke akseptere og gå videre.. 

Anonymkode: c5cf8...819

[AnonymBruker]

Må visst presisere, det er først NÅ, to år etter, jeg har begynt å nevne for noen at jeg sliter med bruddet. Før det har jeg for alle latet som at jeg har tatt det veldig fint, og at jeg har det godt. Så dette er første gang jeg prøver å si til folk at jeg faktisk har det veldig vanskelig. Den reaksjonen jeg får er reaksjonen første gang jeg nevner det for de..

Og i min krets er det faktisk ikke vanlig med skilsmisse, jeg er den eneste i vennegjengen som er skilt, og kun en i familien som er skilt, og han er superglad for utfallet. 

Men jeg skjønner jo ut fra svarene her, at man ikke kan forvente at familie skal være der for deg når du har det vanskelig. Trist at verden er slik. 

Jeg har ei søster som har slitt med selvfølelse og livet generelt i 20 år, jeg setter meg fortsatt med og snakker med henne og prøver å hjelpe der jeg kan, når hun viser at hun har det tøft. 

Anonymkode: c225c...3ab

[AnonymBruker]

Da må du oppsøke profesjonell hjelp. Det er 2 år siden bruddet, du kan ikke forvente at folk skal involvere seg i dette nå. De har vel hatt sin sympati når det ble brudd, men du bør ikke bruke venner og familie til dette så lenge etterpå. Uansett livskrise eller ikke for din del.

Det må nesten være en grense hva du skal kunne forvente av de rundt deg. Du må faktisk gå videre

Anonymkode: cbfad...8e2

[AnonymBruker]

Det virker som at du har brukt opp venner og familie på dette bruddet. Ting skjer også i andres liv og de kan ikke bruke all sin tid og energi på deg og bruddet som skjedde for 2 år siden.

Hva gjør du for vennene dine, stiller du opp for de - som du forventer at de stiller opp for deg? 

Anonymkode: 2a61b...21f

[Irak]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg ble for to år siden skilt fra mannen min. Vi har vært sammen i 25 år, og har barn på barneskole og videregående sammen. 

Jeg fikk en kronisk sykdom som gjorde at kroppen til tider ble satt helt ut av spill, og det førte meg etterhvert inn i en depresjon de siste årene av ekteskapet vårt. Jeg lot det dessverre gå ut over mannen min når jeg hadde det vanskelig.😢 Og mine forsøk på å be om hjelp, ble nok oppfattet som klaging heller enn et rop om hjelp. Jeg klarte ikke å finne ut av livet de årene der, og det ble brudd mellom oss. 😭

Den kroniske sykdommen har jeg fortsatt, men med god hjelp har jeg blitt kvitt depresjonen og fått verktøy for å takle det vanskelige i livet vedr sykdom. Så jeg er tilbake til "den gamle meg" psykisk og mentalt. Men, jeg kjenner voldsomt på savnet etter mannen min, jeg skjønner ikke hvordan det kunne gå så langt, og at jeg må leve resten av livet uten han😢

Men dersom jeg prøver å snakke med venner eller familie om de vanskelige tankene jeg har vedr bruddet, er alle bare der at jeg "bare må legge det bak meg", "nå ble det slik, så er det det du har å forholde deg til fremover", "shit happens", "mange går gjennom et brudd, det er helt vanlig" osv. Mens jeg går gjennom en skikkelig livskrise akkurat nå, og ingen har sympati med meg.. 

Jeg har et flott liv, fine barn, en jobb jeg trives godt i, mange venner og mye sosialt som skjer. Jeg ler mye i løpet av dagen, men likevel henger det over meg hele tiden at han mangler. Det føles så utrolig feil og unødvendig at det ble slutt, dette burde vi klart å jobbe oss gjennom, men vi klarte det ikke. Tårene kommer lett dersom jeg gjør ting vi normalt sett hadde gjort sammen, eller jeg lager mat osv. Jeg har mistet halve familien min, og halve livet til ungene. Og jeg føler meg så skyldig for at det ble brudd. 

Jeg vet nesten ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget, men kanskje tips om hva jeg kan gjøre for å tilgi meg selv og komme meg videre? Han får jeg dessverre aldri tilbake. 

Jeg gjør alle rådene jeg har funnet på nett for å komme over kjærlighetssorg, men er det noen som har gode tanker eller råd å komme med likevel? Alt føles så halvt uten han😢

Anonymkode: c225c...3ab

Jeg kan forstå at du har det vanskelig...Det er ikke lett for andre å sette seg inn i hvordan du har det.

Jeg kan forstå at du ønsker deg sympati, men det er du ikke tjent med.

Empati derimot...Det er flott det. Kjenne at noen bryr seg om deg. 

Vil råde deg til å være ekstra snill med deg selv. Alle gjør feil. Vi er bare mennesker 💕. Å slite med skyldfølelse er veldig vondt så det forstår jeg godt.

Ta en dag av gangen bare. Det er alt vi får uansett 💕. 

Mange varme tanker til deg 💕. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Må visst presisere, det er først NÅ, to år etter, jeg har begynt å nevne for noen at jeg sliter med bruddet. Før det har jeg for alle latet som at jeg har tatt det veldig fint, og at jeg har det godt. Så dette er første gang jeg prøver å si til folk at jeg faktisk har det veldig vanskelig. Den reaksjonen jeg får er reaksjonen første gang jeg nevner det for de..

Anonymkode: c225c...3ab

Tabben var å ikke ta det da det var ferskt (og bruddet var vel ferskt for 3-4 år sia, ikke 2 år sia, om du har vært skilt 2 år). Du ber folk bry seg om dine følelser rundt sneen som falt i fjor. 

Det er utrolig at du har vært deprimert men knapt involvert noen i din krets utover din eks; hvis det er sant. Da høres det ut som du ikke er nær folk rundt deg.

Anonymkode: 9145c...d9c

[AnonymBruker]

Det er nok ikke noe de rundt deg kan si, som blir helt riktig. 

Jeg gikk også gjennom en livskrise, for mange år siden, som førte til at jeg ble skilt. Jeg trodde selv jeg ville skilles. Jeg møtte etter hvert en ny mann jeg ble veldig forelsket i og lever et veldig godt og lykkelig liv i dag, men det er et lite sidespor inne i meg fremdeles, av sorg og anger. Min første mann døde noen år etter skilsmissen, så det er en blandet sorg og av og til sjokkfølelse over hvor livet mitt er i dag. «Hva skjedde»?, kroppen og hjernen har fremdeles ikke helt forstått de store endringene i livet.

Jeg kan relatere delvis til hvordan du har det, og vil anbefale deg å snakke med noen om det, noen timer hos psykolog eller andre som er gode å snakke med, hvis du ikke klarer å gå videre. 

Anonymkode: 6e1e2...669

[AnonymBruker]

Folk: Det er viktig å snakke om det som plager deg, sett ord på det! Også folk: hold kjeft, jeg har ikke rom for andre enn meg og mitt.

Jeg mistet en nær meg for omlag et halvt år siden. Har vært langt nede siden da, men fordi jeg ikke orker det du har opplevd, og det majoriteten av de som svarer i tråden uttrykker, går jeg til psykolog, og jeg holder ellers ting for meg selv. Har en venninne jeg kan snakke litt med, hun snakker også med meg om vanskelige ting på sin kant.

Jeg forstår at reaksjoner kan komme sent eller at man ikke klarer å snakke om ting når det skjer. Sender deg masse medfølelse, og jeg håper du finner noen du kan bearbeide dette med, om så en profesjonell ❤️ 

Anonymkode: 46a0f...f17