Perspektiver fra ny kjæreste

[AnonymBruker]

Han sier etter fire mnd forhold at han vil rømme vekk fra alt. Jobben setter han i ei skrustikke. Selv tar jeg ting litt som at han anser meg som en klump rundt foten . ( brannfakkel delux) Hvem møter veggen når man har møtt kjærligheten liksom ? Først markedsførte han seg som en stayer / en kjempe /en som ikke gir opp. Jeg har lokket m omsorg , sex, middag - samtaler , men han sier han bare er sliten . I november tar han sine  voksne barn med til India i 4 uker. Jeg sier at han må ta en time out og at jeg vil han d beste. Hva skjer ? Håper på svar fra intelligente og reflekterte folk- ikke bare fordømmelse og besserwissere med for mye tid på hånden alene . 

Anonymkode: ca7f9...8e9

[AnonymBruker]

Folk som er noe,  pleier ikke å markedsføre seg selv med det...hadde han virkelig vært en stayer hadde det ikke vært noe han trengte å snakke om.

La ham dra til India og så får han ta sjansen på at du fortsatt er tilgjengelig når han kommer tilbake.

Anonymkode: b27b3...741

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt sammenhengen mellom at han vil rømme vekk fra alt (jobben?) og at du er en klump i foten?

Anonymkode: a5d88...f83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner ikke helt sammenhengen mellom at han vil rømme vekk fra alt (jobben?) og at du er en klump i foten?

Anonymkode: a5d88...f83

Det faktum

at han sier han er på randen av livet all den tid han har møtt en ny kjæreste ( da meg) forteller meg at jeg er et hinder eller noe han ikke bryr seg om mer enn kognitivt . 

Anonymkode: ca7f9...8e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det faktum

at han sier han er på randen av livet all den tid han har møtt en ny kjæreste ( da meg) forteller meg at jeg er et hinder eller noe han ikke bryr seg om mer enn kognitivt . 

Anonymkode: ca7f9...8e9

Stikk. Høres ikke ut som han vil være rundt deg. Du fortjener bedre.

Anonymkode: 12266...5ef

[AnonymBruker]

Du tror det å møte en kjæreste gjør en immun mot å møte veggen?? Vet du hva det vil si å møte veggen egentlig?

Tror du at all psykisk uhelse kun rammer enslige?

Anonymkode: 7c88b...f39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvem møter veggen når man har møtt kjærligheten liksom ? 

Anonymkode: ca7f9...8e9

Folk? 

Anonymkode: 61c8d...4c1

[AnonymBruker]

Dette gir ingen mening, dette handler da ikke om deg. Mannen er utslitt, frustrert og sliten. Det eneste du klarer å konkludere med er at det er deg det er noe galt med? 

Mannen må sykemeldes og få hjelp av helsepersonell før han håndterer alt presset og de vonde følelsene sine med selvmedisinering og det som verre er. 

Du bør få hjelp til å håndtere den dårlige selvfølelsen din som gjør at du tror hele verden kretser rundt deg. 

Anonymkode: efa6b...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Han sier etter fire mnd forhold at han vil rømme vekk fra alt. Jobben setter han i ei skrustikke. Selv tar jeg ting litt som at han anser meg som en klump rundt foten . ( brannfakkel delux) Hvem møter veggen når man har møtt kjærligheten liksom ? Først markedsførte han seg som en stayer / en kjempe /en som ikke gir opp. Jeg har lokket m omsorg , sex, middag - samtaler , men han sier han bare er sliten . I november tar han sine  voksne barn med til India i 4 uker. Jeg sier at han må ta en time out og at jeg vil han d beste. Hva skjer ? Håper på svar fra intelligente og reflekterte folk- ikke bare fordømmelse og besserwissere med for mye tid på hånden alene . 

Anonymkode: ca7f9...8e9

Jeg har selv vært på nippet til å rømme fra alt. Alt lå til rette for det. Jeg befant meg på jobb i et land langt borte, og var helt nede i kjelleren. Jeg følte meg dratt i alle retninger, alle skulle ha en bit av meg og jeg prøvde å gi alle sin bit. Dette hadde foregått i mange år, og jeg hadde mistet helt kontrollen og ikke minst styrken. Jeg hadde prøvd i lang tid å ta noen biter tilbake, i alle fall tydelig ytret for menneskene rundt meg hva jeg trengte, men dette fikk jeg ikke. Alt akkumulerte i at jeg ikke lenger visste hva jeg trengte, helt utmattet av å blidgjøre alle, og med en konstant klump i magen. Jeg var veldig deprimert, og visste mye mer om andres behov enn mine egne. En dag i dette landet fikk jeg en overveldende følelse i kroppen. Noe hele kroppen skrek etter. Jeg bestemte meg for å «stå opp» for meg selv, gjøre som kroppen ønsket. Så jeg dro ut og kjøpte sex. Hele tiden mot møtet var jeg i en slags låst tilstand. Alt sa at jeg ikke skulle, men jeg var fast bestemt. Like etterpå følte jeg meg avslappet og rolig i kroppen. Men gradvis begynte det å gå opp for meg hva som hadde skjedd. Dette gikk så voldsomt imot alt jeg stod for, den jeg trodde jeg var, den jeg var oppdratt til å være, og den jeg ønsket å være. Jeg hadde ikke bare kjøpt sex, men sveket hun som satt hjemme, og meg selv. Der og da traff jeg bunnen, og jeg begynte å legge planen om å bare forsvinne. Jeg hadde alt jeg trengte til å gjøre det. Men så sendte jeg en melding hjem og fortalte alt. 
 

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke forsvant. Dro rett til psykolog da jeg kom hjem, og fikk fantastisk hjelp. For første gang i hele mitt liv opplevde jeg at jeg ble hørt, kunne snakke fritt, og viktigst å grave dypere og dypere i meg selv, bli kjent med meg selv. Det var ikke sex jeg trengte denne dagen, men nærhet. Nærhet jeg ikke fikk fra dem rundt meg, nærhet som jeg ikke engang klarte å gi meg selv. 
 

Jeg vet ikke hvor langt kjæresten din har kommet, men jeg kan bare anbefale han å gå til psykolog for å rydde opp i flokene han har. For det er en ufattelig forlokkende tanke å bare forsvinne. Helt alene med blanke ark. 
Beklager for at det ble skrevet så mye, men jeg fikk mye på hjertet når jeg leste innlegget ditt. Lykke til

Anonymkode: 4eeff...745

[AnonymBruker]

Det å møte veggen/bli utbrent er kroppens(kanskje også psykens) måte å sette på nødbremsen på, og har ingenting med partner å gjøre.

 

Fra nhi.no:

"Utbrenthet defineres ofte som en langvarig arbeidsrelatert stressreaksjon, som vanligvis gir både psykiske og fysiske plager. I mange tilfeller er dette resultatet av en prosess som har pågått i flere år, og som vanligvis begynner med tretthet, spenningstilstander og muskelsmerter."

Legg godt merke til det jeg har uthevet i teksten.

 

Så det at han har møtt veggen nå, har ikke mer med deg å gjøre, enn det ville hatt hvis han f.eks. ble alvorlig kreftsyk eller lignende. Ville du følt deg som en klump om foten hans hvis han var sengeliggende i tiden han ikke var på sykehus for operasjoner og behandlinger, og var for fysisk dårlig til å være nyforelsket og sprudlende kjæreste?

 

Jeg får inntrykk av at du kanskje egentlig føler deg litt snytt for nyforelsket-fasen, hvor man ikke har øyne for noe annet enn hverandre? At alt du vil er å være med ham, og så føles det sårt at iveren ikke blir gjengjeldt? Det kan jeg forstå, jeg kan tenke meg at det er vondt.

Anonymkode: 151a6...1ea

[AnonymBruker]

Er du veldig ung?

Anonymkode: e3465...edf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det faktum

at han sier han er på randen av livet all den tid han har møtt en ny kjæreste ( da meg) forteller meg at jeg er et hinder eller noe han ikke bryr seg om mer enn kognitivt . 

Anonymkode: ca7f9...8e9

Han hr sagt dette nøyaktig slik? Eller er dette dine antakelser utifra DINE følelser?

Du fremstår ekstremt selvopptatt i scenarioet slik du beskriver det... Dette handler jo overhodet ikke om deg, hvis han faktisk har møtt veggen.

Anonymkode: 1d1b4...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det faktum

at han sier han er på randen av livet all den tid han har møtt en ny kjæreste ( da meg) forteller meg at jeg er et hinder eller noe han ikke bryr seg om mer enn kognitivt . 

Anonymkode: ca7f9...8e9

Meg som gav nhi.no sin definisjon over her igjen her.

 

Jeg har en samboer og en onkel som har møtt veggen. Onkelen min ble kraftigst rammet. På det verste klarte han knapt å stå opp for noe annet enn å spise og gå på do, så angstfylt var han. Tante(hans kone) tok permisjon for å passe på at han fikk i seg mat og å være emosjonell støtte. Etter noen uker(eller var det måneder?) klarte han, etter maange betryggelser og godord fra tante, å gå ut på verandaen rett utenfor stua ... Hvor god kapasitet hadde han til å være en god ektemann for kona si, tror du, når det var en (hovedsakelig mental/psykisk) kraftanstrengelse å ta tre skritt ut av huset? Han brukte lang tid på å komme tilbake til arbeidslivet, og mener selv at han aldri kom seg helt tilbake til formen der han var før han traff veggen for over 10 år siden. Da samboer møtte veggen, var det vel et par-tre uker at han satt pal i sofaen hele dagen mens jeg var på jobb. Og dette er en mann som til vanlig har masse energi og liker seg utendørs. Når han ikke klarer noe annet enn å sitte apatisk i sofaen, da er det ille med ham. Vi bor riktig nok sammen og har et barn sammen, så vi så jo hverandre enten han ville eller ei, liksom. Samtidig; hadde vi ikke bodd hver for oss da han møtte veggen, kan det nok hende at han hadde møtt meg med det samme som din med deg, om at han er sliten og ikke orker besøk. Jobbsituasjonen hans var håpløs; formann i en fabrikk, skiftet hans var halvert pga sykmeldinger og overføringer til andre skift, og de hadde nesten dobbelt så mange oppdrag som skulle produseres i tide. Sjefene lo ham rett opp i fjeset når han sa fra til dem om at han trenger flere folk for at de skulle få gjort alt. Han fikk hjertebank, ble blek i fjeset og var på gråten(han gråter vanligvis "aldri", blir heller sint). Hadde du klart å stå i en sånn situasjon over lang tid og samtidig være den gode utgaven av seg selv man gjerne ønsker å være når kjæresten kommer på besøk? Hatten av for deg hvis du hadde klart det. Jeg hadde ikke klart det. Jeg vet ikke om jeg hadde sagt ja til å få foreldrene mine på besøk engang, selv om jeg er aldri så glad i dem ...

Anonymkode: 151a6...1ea