Mannen min har sagt at han aldri var forelsket i meg

[Cornix]

Men han sier han elsker deg og du føler at han elsker deg? For meg betyr forelsket "før elske" - man definerer forelskelse annerledes fordi man ikke eksakt kan sammenligne noe et annet menneske føler. Selvom det er sårt at han sa det (skjønner ikke helt poenget med å si noe sånt) så elsker han deg og du er den eneste han kan tenke seg - er ikke det mye viktigere? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ikke i mitt tilfelle. Er fortsatt forelsket etter +10 år og får aldri nok av henne. Blir like mye tent på henne seksuelt og den første natta vi hadde sex.  Dyp kjærlighet med familieliv og andre utfordringer ❤️

Mann 40+

Anonymkode: fb849...629

Joa, men så tror jeg ikke at du er en sånn type fyr som ts tenker på. Altså, ikke noe i veien med at du bruker kg og alt sånt, jeg prøver bare å si at meningen til en mann som bruker kg ikke er representativt for hvordan resten av den norske mannlige befolkninger tenker eller er. Hun sikter til og vil ha bekreftelse fra helt andre menn enn de som lusker rundt i forumet her.

Anonymkode: 32ca1...7f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er akkurat det som gjør at jeg blir så frustrert over meg selv! Jeg har ikke klart å ristet av meg den tanken selv om jeg burde! Vi har det jo virkelig flott sammen.

Anonymkode: dae14...7ca

Kanskje det hjelper om du omfavner hva du faktisk føler? Lar deg selv kjenne på hvor skuffet, såret og lei deg du ble av at han sa det han sa? Kanskje gjorde dette utsagnet at du satte hele forholdet i tvil også? Jeg forstår veldig godt at dette var sårende å høre. Det å kneble vonde tanker og følelser får de sjelden til å forsvinne eller å bli mindre. Men å erkjenne dette overfor deg selv, tillate deg å være lei deg, det har jeg virkelig tro på at vil hjelpe deg å komme videre. Trollet ut i lyset etc🙂

Jeg tror at mannen din aldri ville ha giftet seg med deg dersom han ikke elsket deg.  Jeg vet om flere som sliter med å klare å kjenne på forelskelsesfølelsen etter å ha blitt såret. Likevel har de funnet og forpliktet seg med partnere de elsker og vil ha, og bygget seg gode liv sammen. Kanskje mannen din har opplevd noe slikt, kanskje han ikke er i kontakt med følelsene sine. Jeg tror du kan være trygg på at mannen din ville ha deg da, og han vil ha deg nå. Han var bare ikke i kontakt med følelsene. Man orker ikke å bygge et sånt liv med noen, med mindre man virkelig vil ha og elsker vedkommende❤️

Anonymkode: d09d6...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er akkurat det som gjør at jeg blir så frustrert over meg selv! Jeg har ikke klart å ristet av meg den tanken selv om jeg burde! Vi har det jo virkelig flott sammen.

Anonymkode: dae14...7ca

Jeg vet ikke om jeg var forelsket i han jeg er gift med. Har tidligere vært stormende forelsket og opplevde vel i grunnen at det ikke nødvendigvis var det beste grunnlaget (alene) å bygge et samliv på. Forelskelse kan blende og det er lett å velge feil. Selv om jeg ikke var FORelsket så elsker jeg ham nå. Jeg møtte en mann jeg likte, syntes var interessant og hadde et stort potensiale som fremtidig partner. Det er kanskje ikke sælig romantisk, men for meg har det resultert i et ekteskap hvor vi når målene våre, har like mål og verdier, har omsorg for hverandre, ler og har det trygt. Vi har et sterkt ekteskap hvor jeg føler meg trygg på at familien vår er førsteprioritet for ham, slik den er for meg. Jeg ville ikke byttet ut med en stormende forelskelse. Jeg er mer glad i mannen min enn jeg var i disse mannfolka jeg var helt på trynet forelsket i.

Anonymkode: 2d60f...a55

[AnonymBruker]

Men dere som aldri var forelsket, eller i hvert fall ikke stormende forelsket med sommerfugler og alt det der..Var dere seksuelt tiltrukket av partner fra start, til tross for at forelskelsen uteble? Hvordan var/er sexlivet for dere? Føler liksom det er to ting som går hånd i hånd

Anonymkode: 0d7d1...564

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du velger å fokusere på dette. Ting fungerer sier du, fokuser på det. 

Men du kan spørre han om dette. Men da må også være forberedt på svaret. 

Anonymkode: 2523e...f31

[AnonymBruker]

Beg har aldri være forelsket i min mann, og vi er gift og har 3 barn

Anonymkode: 00cc8...1bb

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke så uvanlig sånn er det når man prater sammen og er ærlige da får man vite ting man kanskje ikke hadde lyst til å vite.

Anonymkode: 5bd35...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er gift med en mann som jeg har 2 barn med. Vi fungerer veldig fint sammen, har et godt sexliv og krangler aldri. Han pleier å kommentere at få kan ha det så flott som oss, så han virker fornøyd. MEN jeg har det ikke alltid like flott.. han har nemlig sagt for lenge siden at han aldri har vær forelsket i meg. Dette tærer på selvtilliten min og det dukker opp i hodet mitt av og til. Da blir jeg veldig lei meg og føler på at jeg var det behagelige valget og ikke den han egentlig ville ha. 

Er jeg helt teit som fortsatt tenker på dette? Hva skal jeg gjøre for å komme over det? 

Anonymkode: dae14...7ca

Jeg forelsker meg ikke, men elsker like inderlig for det.

Ser at mange legger mye i den hormonelle fasen av forholdet, men for min del har det aldri vært et tema. Heldigvis, når jeg ser hva folk får seg til å gjøre da...

Anonymkode: 652e6...767

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Neimen så fryktelig nusselig da.

Anonymkode: 7d755...b2d

Hva var det for en kommentar? 

Anonymkode: adc63...e96

[SPOCA]

Jeg forstår at du tenker på dette, jeg hadde tenkt det samme selv, og jeg må nok innrømme at for meg ville dette ført til brudd. For meg er forelskelse OG kjærlighet veldig viktig. Jeg er fremdeles veldig forelsket i min mann, samtidig som jeg også føler dyp kjærlighet til han. Det er mulig å føle begge deler samtidig. Samtidig, den dype kjærligheten er jo å foretrekke sånn sett, men at man aldri har følt på forelskelse er for meg veldig merkelig. For meg er det helt nødvendig i starten av et forhold, og gjerne også senere i forholdet.

Tidligere sa jeg at forelskelse ikke var så viktig, men så hadde jeg heller aldri truffet noen som min mann heller. Nå skjønner jeg at jeg trenger begge deler.

Du må nesten velge hva som er viktig for deg ts.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke istand til å inngå i fornuftekteskap eller lignende relasjoner som skal være romantiske uten å kjenne på romantikk. 

Jeg kan heller ikke bli sammen med noen kun med bakgrunn i seksuell tiltrekning. 

Jeg trenger forelskelse, for da vet jeg at den kjemien og det vi ikke egentlig har et godt ord for, har skjedd. At min sjel og hans sjel møttes, og noe i oss begge sa at "hei, der var du. Endelig. Selvfølgelig er det deg for meg. Her føler jeg meg hjemme". Det går forbi ytre attributter og hvilken bil man kjører eller hvor mange prosent fett man har på kroppen. 

Når det er fundamentet så tåler også forholdet bedre kroppslige endringer og tidens tann generelt.

Om min samboer fortalte meg at han aldri hadde vært forelsket i meg og ble sammen med meg "fordi det virket som en god idé ", så hadde jeg blitt fryktelig trist og skuffet. Tror hjertet mitt hadde knust litt, og jeg er ikke sikker på om jeg kunne fortsatt i forholdet. 

Jeg hadde nok prøvd, etter beste evne, men noe hadde vært ødelagt tror jeg. 

Anonymkode: a4ea2...6b0

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, rett og slett. For noen er forelskelse en nødvendighet for å inngå et forhold - for dem henger forelskelsen sammen med tiltrekning og tenning i begynnelsen, før det utvikler seg og blir dypere. Noen føler forelskelsen dimmer med tiden, mens andre har med seg forelskelsen inn i den dype kjærligheten. Selv tilhører jeg (og noen få andre her, ser jeg) denne, siste gruppen. 

Andre kjenner kanskje ikke på sommerfugler og spenning på samme måte, men (slik en venninne har beskrevet) en tiltrekning og gradvis voksende følelse av å bli skikkelig glad i noen, og til slutt elske noen. Like dypt som vi som blir forelska elsker. Det er mulig din mann tilhører denne kategorien.

Synes man skal være forsiktig med å mene at den ene er mer riktig enn den andre, for det som er mer riktig for meg, er nødvendigvis ikke riktig for deg - det gjelder jo alle aspekter i livet. 

Men så må man selvsagt finne noen som matcher en selv, og om man har ulik tilnærming, må man finne en måte å leve med det på. Som du må nå. Jeg skjønner at det er sårt, men er det, i det store og hele, så farlig? Han elsker deg jo ❤️

Jeg kaster inn en brannfakkel her og sier: heller en som aldri blir forelsket, enn en som blir altfor lett betatt og forelsket. I hvertfall synes jeg det. Jeg kjenner nemlig en som var forelska 4 ganger bare i fjor. Skikkelig forelska. Denne personen har vært forelska i meg, og to kollegaer (som han jobber med den dag i dag og derfor ser daglig). Det blir kult for den dama han velger å slå seg til ro med eller, om hun får vite at typen med stor garanti har hatt følelser for alle venninnene han introduserer henne for?

Bare en liten tankevekker 😊

 

 

 

Anonymkode: 7ccb4...b89

[AnonymBruker]

Målet for de fleste som blir sammen er vel å finne kjærligheten, å elske hverandre. Er det vitenskapelig bevist at kjærlighet ikke kan oppstå uten forelskelse først? Isåfall er det jo nesten ingen ingen ektefeller i Asia og Midtøsten som virkelig elsker hverandre.

Har en del familie i Sørøst-Asia og de ser jo på slike "love matcher" (der man starter med forelskelse) som meget risikable prosjekter på et viktig område i livet. De mener jo at det er mye større mulighet for å oppnå kjærlighet UTEN å være blindet av forelskelse.

Anonymkode: 14bfd...dfd

[AnonymBruker]

Det er jo resultatet når man senker på kravene og tar det man får tak i. Har aldri skjønt hvorfor det er så populært råd i singelforumet. Det man ender opp med at man enten tar til takke med noen eller man er den noen tar til takke med. Et sånt forhold hadde jeg aldri giddet.

Anonymkode: 2b82a...d84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2024 den 17.34):

Uttrykket "practice girlfriend" ble ofte brukt når jeg tok master på NHH

Si hva du vil, men når kvinnen skal etablere seg, så ser hun gjerne etter noen med "forholdserfaring". Øvingskjærester, er noe begge kjønn burde ha minst et par stykker av. 

Ett av problemene for oss som ikke hadde det, er at vi ikke har erfaring med å avslutte noe. 

Anonymkode: 5e6ae...66a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2024 den 15.55):

Jeg er gift med en mann som jeg har 2 barn med. Vi fungerer veldig fint sammen, har et godt sexliv og krangler aldri. Han pleier å kommentere at få kan ha det så flott som oss, så han virker fornøyd. MEN jeg har det ikke alltid like flott.. han har nemlig sagt for lenge siden at han aldri har vær forelsket i meg. Dette tærer på selvtilliten min og det dukker opp i hodet mitt av og til. Da blir jeg veldig lei meg og føler på at jeg var det behagelige valget og ikke den han egentlig ville ha. 

Er jeg helt teit som fortsatt tenker på dette? Hva skal jeg gjøre for å komme over det? 

Anonymkode: dae14...7ca

«Forelsket» betyr jo egentlig bare «kåt». Det er stadiet vi befinner oss i før vi blir kjent med vår partner, og dermed før vi finner ut av om de har en personlighet forenelig med å være glad i det mennesket de er (for kjærlighet er og skal være noe en gjør seg fortjent til)

Så hvorfor er det viktig for deg om han var - eller ikke var - kåt helt i oppstarten? Det finnes mange grunner til å velge en partner, og «kåt» er vel neppe den edleste? 

Eller er det kanskje slik at når du sier at dere «har det fint» så har dere det fint så lenge dere ikke snakker om noe viktig eller personlig? Og at dere muligens rett og slett aldri har snakket om hvorvidt dere liker eller elsker hverandre som mennesker (eller altså ikke liker hverandre)?

For å være kåt/forelska, synes partneren er pen/kjekk etc er jo fint på ungdomsskolen. Men det er ekstremt lite vellykka kriterier for et varig forhold. Å velge å tilbringe år av livet med noen som estetisk sett er pen eller som man har lyst å ha sex med, men som ikke ellers tilfører livet noe er ikke rasjonelt.

Anonymkode: 77f3c...177

[AnonymBruker]

On 10/29/2024 at 5:34 PM, AnonymBruker said:

Mitt inntrykk er at de færreste menn er genuint forelsket i dama si, men at de enten;

a. Vil ha forutsigbar tilgang til sex, litt som en levende fleshlight (jeg vet, æsj)

b. Vil ha barn (mest vanlig grunn etter fylt 30 tror jeg)

c). Sosiale forventninger fra familie, venner, etc. om at man skal finne seg en partner

 

Punkt a). er heeeelt klart utbrett blant de i 20-årene. Det er jeg faktisk ikke i tvil om engang. Uttrykket "practice girlfriend" ble ofte brukt når jeg tok master på NHH.

 

Anonymkode: 32ca1...7f4

Herregud, du høres ut som en kvinnelig versjon av en incel🤣

Anonymkode: 2c030...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Folk er forskjellige, rett og slett. For noen er forelskelse en nødvendighet for å inngå et forhold - for dem henger forelskelsen sammen med tiltrekning og tenning i begynnelsen, før det utvikler seg og blir dypere. Noen føler forelskelsen dimmer med tiden, mens andre har med seg forelskelsen inn i den dype kjærligheten. Selv tilhører jeg (og noen få andre her, ser jeg) denne, siste gruppen. 

Andre kjenner kanskje ikke på sommerfugler og spenning på samme måte, men (slik en venninne har beskrevet) en tiltrekning og gradvis voksende følelse av å bli skikkelig glad i noen, og til slutt elske noen. Like dypt som vi som blir forelska elsker. Det er mulig din mann tilhører denne kategorien.

Synes man skal være forsiktig med å mene at den ene er mer riktig enn den andre, for det som er mer riktig for meg, er nødvendigvis ikke riktig for deg - det gjelder jo alle aspekter i livet. 

Men så må man selvsagt finne noen som matcher en selv, og om man har ulik tilnærming, må man finne en måte å leve med det på. Som du må nå. Jeg skjønner at det er sårt, men er det, i det store og hele, så farlig? Han elsker deg jo ❤️

Jeg kaster inn en brannfakkel her og sier: heller en som aldri blir forelsket, enn en som blir altfor lett betatt og forelsket. I hvertfall synes jeg det. Jeg kjenner nemlig en som var forelska 4 ganger bare i fjor. Skikkelig forelska. Denne personen har vært forelska i meg, og to kollegaer (som han jobber med den dag i dag og derfor ser daglig). Det blir kult for den dama han velger å slå seg til ro med eller, om hun får vite at typen med stor garanti har hatt følelser for alle venninnene han introduserer henne for?

Bare en liten tankevekker 😊

 

 

 

Anonymkode: 7ccb4...b89

Jeg tilhører samme gruppe som din venninne. Tidligere var det litt sårt å få høre at man da ikke kunne elske på samme måte som andre.

Nå i dag er mange nok åpne om det, og jeg selv har funnet noen som trives med meg og den kjærligheten jeg viser i hverdagen 😊

Anonymkode: 652e6...767

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2024 den 15.55):

Jeg er gift med en mann som jeg har 2 barn med. Vi fungerer veldig fint sammen, har et godt sexliv og krangler aldri. Han pleier å kommentere at få kan ha det så flott som oss, så han virker fornøyd. MEN jeg har det ikke alltid like flott.. han har nemlig sagt for lenge siden at han aldri har vær forelsket i meg. Dette tærer på selvtilliten min og det dukker opp i hodet mitt av og til. Da blir jeg veldig lei meg og føler på at jeg var det behagelige valget og ikke den han egentlig ville ha. 

Er jeg helt teit som fortsatt tenker på dette? Hva skal jeg gjøre for å komme over det? 

Anonymkode: dae14...7ca

Jeg forstår absolutt at dette kan være plagsomt.

Likevel, det høres ut som dere har DRØMMEFORHOLDET og da er det viktig at du ikke lar en slik ting ødelegge.

Mitt forslag er at du finner en måte å tenke omkring dette på, som gjør at du klarer å la det passere. Her er noen forslag…

- Han er klønete med begreper og mente egentlig å si noe helt annet.

- En kvinne med høy selvfølelse ville tenkt pytt pytt, det viktigste er at han gir meg det JEG behøver.

- Han mente det han sa, men det betyr ikke at han ville vært mer forelsket i noen andre, men heller at det er sånn han er, traust og stabil.

- Kvinner kan ofte bli opphengt i at ting skal sies slik og sånn, men det er bare sunt å bli kvitt slike nevroser.

- Du tenker på det som en flaw, en feil, noe som er vanskelig, men tenker at det er naturlig at ikke alt er helt perfekt. Mye bedre med en slik ting, enn med krangel og vold og utroskap. De fleste har sitt. Din ting er velsignet bagatellmessig sammenlignet med mange andre kvinner sine ting.

- Ville jeg virkelig ønske å miste det livet jeg har nå, over en slik ting? Våg å tenke tanken om å splitte familien og risikere å aldri finne en like bra mann, på grunn av dette. Er det virkelig verdt det?

Anonymkode: 3c3ab...7c1