Tilknytningsstiler og merkelig dynamikk

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2024 den 9.51):

Jeg forventer ikke noen fasitsvar her på forumet, men har lyst til å lufte litt frustrasjon og usikkerhet, for å få andres perspektiver. Kanskje det har noe med tilknytningsmønster å gjøre. 

Jeg har hatt et veldig bra forhold til en dame i 9 mnd nå. Vi er begge godt voksne med relativt store barn. Det har vært helt supert, med ekstremt bra kjemi. Vi har et tett bånd og kan snakke om det meste. Tross dette, så har det vært en del tilfeller av usikkerhet fra begge sider når det gjelder hvor vi egentlig står i forholdet. Begge har vært tydelige på at vi ønsker noe seriøst og varig. Og begge reagerer når den andre sier eller gjør noe som får den andre til å bli usikker. 

Hun er den som kanskje har reagert mest kraftig hvis det har vært noe, og den som har etterlyst at jeg er tydelig på hva jeg vil. Hun sa for litt siden hvor ille det ville være for henne om hun mistet meg. Samtidig føler jeg at jeg er på grensen til å love bombe henne, så jeg synes det er rart av henne å si. Av og til føler jeg at jeg maser for mye.. På min side så synes jeg hun holder tilbake. Sier ikke så ofte hva hun føler for meg, og trenger gjerne tid for seg selv. Det er greit nok det. Jeg trenger av og til tid for meg selv jeg også.  Men totalen blir litt "tynn" fra hennes side. Jeg savner å føle meg savnet og elsket. 

Samtidig er hun veldig opptatt av å planlegge å flytte sammen og veldig påskrudd når det gjelder sånne ting og snakker ofte om fremtiden vår sammen. Her har hun vært ivrigere enn meg. Jeg vil det samme men har det ikke like travelt. Hun er veldig 100% "på" når vi er sammen. 

Nå har vi noen dager begge to med barnefri og mulighet til å være mye sammen. Men i går valgte hun å være hjemme. Hun kommer i kveld, men sent og skal bli et par dager. Vet ikke hvor lenge. Jeg blir litt skuffet over at hun ikke er ivrigere på å være sammen enn dette. 

For min del merker jeg at forholdet blomstrer når vi er sammen, men jeg merker også at når hun er unnvikende, holder seg borte og er stille på meldinger, så mister jeg mer og mer lysten til å "kjempe" for dette og fortsette å løpe etter henne. Jeg merker jeg blir litt sånn "vil hun ikke, så vil hun ikke"... Og jeg blir stille fra min kant også.. 

Så jeg lurer på hva jeg skal tro. 

Er hun så forelsket og seriøs som hun av og til sier men at dette er sånn hun fungerer og at hun føler seg trygg nok i forholdet til å holde lav intensitet? At hun trenger litt rom? 

Eller har hun egentlig mistet gnisten og bare ikke tør å innrømme det... 

Har dette med tilknytningsmønstre å gjøre og at vi her er litt usunne for hverandre? 

Det er ironisk å være så voksen og samtidig så fjortis. 

Anonymkode: c9a0a...366

Ingen grunn til å kjempe for dette. Når folk er såpass oppe i åra som dere, er personligheten stort sett umulig å modifisere.

Anonymkode: 07c64...c91

[Lars1009]

Slapp av. Du får jo mer enn nok bekreftelse. Noen trenger ikke være sammen eller melde absolutt hele tiden.

[AnonymBruker]

Hei Ts.

Jeg er voksen dame som også strever med disse tilknytningsstilene og kjærlighetsspråkene.

Det at kjæresten din ikke "springer ned døren din" den første dagen hun har barnefri kan være så enkelt at hun vil nyte stillheten i sitt eget hjem. Uten barna. Det er huslige ting som også må gjøres, og av og til er det godt å gjøre det når barna er hos far. Eller at hun rett og slett trenger lade-tid/egentid, før hun er klar for kjærestetid🥰

- Dette handler ikke om at hun ikke vil være sammen med deg. Tenker jeg da.

Det enkleste hadde kanskje vært om hun hadde tekstet deg: "nå trenger jeg litt egentid etter barna har dratt. Tenker på deg og gleder meg til vi sees. Glad i deg". Hadde du blitt betrygget da?

(Men de med unnvikende tilknytning tror jeg ikke vil sende sånne meldinger. Men det kan være at det er det hun VILLE ØNSKET å sende...-som hun ikke gjør da)  *kompliserte saker*

Håper og tror dere finner ut av det.

Det er ikke helt enkelt med nervøs/utrygg tilknytningstil kombinert med unnvikende. 

Jeg tenker at kommunikasjon er nøkkelen til å få det bedre. Du må kanskje tørre å si hvordan du oppfatter hennes væremåte. 

Anonymkode: cd0c3...eef

[AnonymBruker]

Vil bare starte med å si at det høres ut som at det dere har er fint, og jeg tror dere kommer til å vokse sammen og bli et trygt og flott par.

Kjenner igjen det du skriver, bare at jeg er deg og min kjæreste er som din 😅 hos oss er det definitivt en blanding av introvert(han)/ekstrovert(meg) i tillegg til tilknytningsstil. Jeg prater og styrer og deler tanker, redsler, det som foregår på innsiden. Han på sin side er ikke vant til det. Han har et rikt indre liv, men han håndterer følelser annerledes. Han lar ting komme, kjenne på det, men vet det vil gå over og lar mye flyte forbi. Han tar dermed ikke opp alt mulig underveis, han lar det gli forbi uten noe "styr ".

Min største frykt i livet er avvisning. Jeg har derfor holdt meg singel i mange mange år for å jobbe med meg selv, holde på egne standarder når det kommer til menn, og kun inngå i relasjoner jeg ser for meg en fremtid med. Jeg har opplevd stygge svik og utroskap tidligere og jeg har fått en intens indre drive til å unngå slike situasjoner igjen. Det er vel og bra å jobbe med dette som singel, men det er i en ekte kjærlighetsrelasjon som faktisk betyr noe at man blir sårbar og blottlagt, og da blir slikt rippet opp i og må jobbes med der og da.

Jeg har barnet mitt 100%, han sine 50%. Når fredagen kommer og barna hans drar til mor så har ikke han alltid noe hastverk med å treffes. Jeg er utsultet og savner han. Han er også utsultet og savner meg, men han trenger ofte denne fredagen til å være alene og hente seg inn, lade. Jeg har blitt lei meg mange ganger, ikke fordi han trenger alenetid, men fordi han ikke sier noe. Lar bare fredagen komme og gå, uten å si noe om sine behov. Han bruker fredagen til trening, rydding og spise det han vil og se på sine greier på tv. Fair det. Han har barnefri en hel uke, men renner ikke ned dørene mine av den grunn.

Jeg har begynt å selv foreslå at vi ikke treffes fredagen det er byttedag, og sier at vi kan heller møtes lørdag så får du landet litt etter uka med guttene. Tenker det er kjærlighet. Jeg ser hva han trenger, setter egne behov til side litt, og legger til rette for at han kan velge alenetid helt fri for dårlige vibber og skyldfølelse for det. Dette er tross alt midlertidig, vi skal flytte sammen neste år. Han er pådriver for det, har ordnet med div i banken, gjør huset sitt klar for salg, osv. Det står ikke på innsatsen og gode intensjoner. 

Tenker alt dette er en stor del av blikjent tiden de første årene. Og er viktig for å bygge en solid grunnmur i forholdet vårt. Det er den ultimate kjærligheten da, å bli akseptert og elsket for den man er. 

Om man klarer å snu fokuset bort fra alt man ikke får eller gjør, til alt partneren faktisk gir. Da blir ting enklere. Å unne den andre noe.

Men sant skal sies, vi har aldri hatt av/på relasjon eller usikkerhet i forhold til hvor vi skal. Lynet slo ned i oss begge, og det er "oss". Vi snakker sammen hver dag og etterhvert som tiden går kommer han mer og mer på banen og vi bor sammen i ferier. De siste fire ukene har han begynt å ringe meg iløpet av arbeidsdagen også 😅 kjempesøtt ❤️ vi snapper og styrer hele dagen,  så denne telefonsamtalen er ren og skjær "jeg elsker deg og vil høre stemmen din " opplegg. 

Det er mye lærdom i dette for meg også. Jeg gir ikke konstant tilbakemelding på ting jeg savner, men setter pris på det jeg har i han. Men så viser det seg at han utvikler seg i sitt helt eget tempo og gir og gir og gir mer av seg selv etterhvert 🤩 tenk alt jeg hadde gått glipp av om jeg skulle hele tiden fortelle hva jeg vil ha. Tenk om det hadde hatt motsatt effekt, da hadde jeg gått glipp av denne naturlige måten å utvikle relasjonen på og vokse sammen ❤️

Anonymkode: 4a673...7ae

[Kygos]

IchLiebeDichOder? skrev (På 29.10.2024 den 14.07):

Lei for å si det men etter hva jeg leser og min tolkning og egen erfaring så høres det ut for meg at du har funnet deg en aldri så liten narsissist.

Håper selvfølgelig jeg har feil men du bør være litt obs og du sier jo selv at det ikke føles så bra og trygt når dere IKKE er sammen… da bør varsellampene begynne å blinke…

Tips jeg gir deg er at du stoler på hva DU føler og hvordan DU opplever det… prøver du å tilpasse deg henne, snu og vri på dine egne følelser for å tilfredsstille, skal jeg love deg det ikke vil ende bra for deg.

Narsissist? Hva i alle dager baserer du det på? Ut med reels på Snap og Tik Tok fra terapeuter som selger sine egne produkter og teorier og inn med intuisjon og magefølelse.