Tilknytningsstiler og merkelig dynamikk

[AnonymBruker]

Jeg forventer ikke noen fasitsvar her på forumet, men har lyst til å lufte litt frustrasjon og usikkerhet, for å få andres perspektiver. Kanskje det har noe med tilknytningsmønster å gjøre. 

Jeg har hatt et veldig bra forhold til en dame i 9 mnd nå. Vi er begge godt voksne med relativt store barn. Det har vært helt supert, med ekstremt bra kjemi. Vi har et tett bånd og kan snakke om det meste. Tross dette, så har det vært en del tilfeller av usikkerhet fra begge sider når det gjelder hvor vi egentlig står i forholdet. Begge har vært tydelige på at vi ønsker noe seriøst og varig. Og begge reagerer når den andre sier eller gjør noe som får den andre til å bli usikker. 

Hun er den som kanskje har reagert mest kraftig hvis det har vært noe, og den som har etterlyst at jeg er tydelig på hva jeg vil. Hun sa for litt siden hvor ille det ville være for henne om hun mistet meg. Samtidig føler jeg at jeg er på grensen til å love bombe henne, så jeg synes det er rart av henne å si. Av og til føler jeg at jeg maser for mye.. På min side så synes jeg hun holder tilbake. Sier ikke så ofte hva hun føler for meg, og trenger gjerne tid for seg selv. Det er greit nok det. Jeg trenger av og til tid for meg selv jeg også.  Men totalen blir litt "tynn" fra hennes side. Jeg savner å føle meg savnet og elsket. 

Samtidig er hun veldig opptatt av å planlegge å flytte sammen og veldig påskrudd når det gjelder sånne ting og snakker ofte om fremtiden vår sammen. Her har hun vært ivrigere enn meg. Jeg vil det samme men har det ikke like travelt. Hun er veldig 100% "på" når vi er sammen. 

Nå har vi noen dager begge to med barnefri og mulighet til å være mye sammen. Men i går valgte hun å være hjemme. Hun kommer i kveld, men sent og skal bli et par dager. Vet ikke hvor lenge. Jeg blir litt skuffet over at hun ikke er ivrigere på å være sammen enn dette. 

For min del merker jeg at forholdet blomstrer når vi er sammen, men jeg merker også at når hun er unnvikende, holder seg borte og er stille på meldinger, så mister jeg mer og mer lysten til å "kjempe" for dette og fortsette å løpe etter henne. Jeg merker jeg blir litt sånn "vil hun ikke, så vil hun ikke"... Og jeg blir stille fra min kant også.. 

Så jeg lurer på hva jeg skal tro. 

Er hun så forelsket og seriøs som hun av og til sier men at dette er sånn hun fungerer og at hun føler seg trygg nok i forholdet til å holde lav intensitet? At hun trenger litt rom? 

Eller har hun egentlig mistet gnisten og bare ikke tør å innrømme det... 

Har dette med tilknytningsmønstre å gjøre og at vi her er litt usunne for hverandre? 

Det er ironisk å være så voksen og samtidig så fjortis. 

Anonymkode: c9a0a...366

[AnonymBruker]

Jeg tror helt klart det har med tilknytningsmønstre å gjøre (insecure anxious/insecure aviodant). Les deg opp på dette. Det høres ut som at dere har en fremtid sammen spør du meg. 

Is i magen og god kommunikasjon er mitt råd. 

Anonymkode: bafb1...0b0

[AnonymBruker]

Jeg tipper at du er litt ekstra følsom i forhold til "avvisning". Dvs, søker etter grunnet til avvisning selv om motparten ikke har ment det sånn. Jeg kjenner til det fordi jeg er sånn selv. 

Du sier at dere begge er tydelige på at dere ønsker noe seriøst og varig. Jeg ville fokusert på det og ikke overtolket andre ting. I tillegg er det ekstra viktig at dere har god kommunikasjon og er litt sårbare. At dere er ærlige med hverandre og ikke overtenker på hver deres tue.

Håper det ordner seg for dere!

Anonymkode: 3c9f5...29b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

har med tilknytningsmønstre å gjøre (insecure anxious/insecure aviodant).

Hvem er hvem, slik du oppfatter det? 😅 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det høres ut som at dere har en fremtid sammen spør du meg. 

Takk. Håper du har rett! 

Anonymkode: c9a0a...366

[IchLiebeDichOder?]

Lei for å si det men etter hva jeg leser og min tolkning og egen erfaring så høres det ut for meg at du har funnet deg en aldri så liten narsissist.

Håper selvfølgelig jeg har feil men du bør være litt obs og du sier jo selv at det ikke føles så bra og trygt når dere IKKE er sammen… da bør varsellampene begynne å blinke…

Tips jeg gir deg er at du stoler på hva DU føler og hvordan DU opplever det… prøver du å tilpasse deg henne, snu og vri på dine egne følelser for å tilfredsstille, skal jeg love deg det ikke vil ende bra for deg.

[IchLiebeDichOder?]

Og vil nevne grunnen til at jeg skrev narsissist så er det veldig vanlig blant dagens selvhevdende, usikre kvinner å «knipe igjen» kjærligheten for så å «åpne opp» så lenge du danser etter hennes fløyte. En utrolig ekkel manipulasjonsteknikk.

Varsellampene er også at det ikke føles at begge legger ned lik innsats…

[AnonymBruker]

IchLiebeDichOder? skrev (18 minutter siden):

Lei for å si det men etter hva jeg leser og min tolkning og egen erfaring så høres det ut for meg at du har funnet deg en aldri så liten narsissist.

Håper selvfølgelig jeg har feil men du bør være litt obs og du sier jo selv at det ikke føles så bra og trygt når dere IKKE er sammen… da bør varsellampene begynne å blinke…

Tips jeg gir deg er at du stoler på hva DU føler og hvordan DU opplever det… prøver du å tilpasse deg henne, snu og vri på dine egne følelser for å tilfredsstille, skal jeg love deg det ikke vil ende bra for deg.

Hæ? Så teit å slenge ut noe så alvorlig på så tynt grunnlag.

Anonymkode: 2f742...5ba

[IchLiebeDichOder?]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hæ? Så teit å slenge ut noe så alvorlig på så tynt grunnlag.

Anonymkode: 2f742...5ba

Alvorligheten her hadde vært å ikke sagt min mening, men du vil vel se en person gå under istedenfor å si ifra. Dessuten har du nok ikke så mye erfaring på feltet gitt at du er heterofil kvinne

[AnonymBruker]

IchLiebeDichOder? skrev (31 minutter siden):

Lei for å si det men etter hva jeg leser og min tolkning og egen erfaring så høres det ut for meg at du har funnet deg en aldri så liten narsissist.

Håper selvfølgelig jeg har feil men du bør være litt obs og du sier jo selv at det ikke føles så bra og trygt når dere IKKE er sammen… da bør varsellampene begynne å blinke…

Tips jeg gir deg er at du stoler på hva DU føler og hvordan DU opplever det… prøver du å tilpasse deg henne, snu og vri på dine egne følelser for å tilfredsstille, skal jeg love deg det ikke vil ende bra for deg.

Hun er ikke en narcisist. Hun er tvert i mot veldig empatisk vanligvis. Men jeg antar at du ikke mener det bokstavelig men at hun i en relasjon kan være litt bortskjemt og selvsentrert. Jeg kan skjønne hva du mener i så fall.  Det er noe jeg håper hun kan endre litt på. 

Jeg kan også sette det litt i kombinasjon med at jeg muligens er litt vel sensitiv for avvisning. Akkurat her har vi en utfordring på begge sider. 

Jeg må finne ut hvordan vi fikser dette før vi flytter sammen. Hun sier hele tiden at en del av de tingene jeg tar opp vil løse seg mye lettere når vi bor sammen fordi noen av tingene forsterkes av at vi ikke gjør det. Men hvis hun trenger mye tid for seg selv og har "narcisistiske" trekk i relasjonen så tror jeg ikke det å bo sammen automatisk løser det.. 

Anonymkode: c9a0a...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvem er hvem, slik du oppfatter det? 😅 

Takk. Håper du har rett! 

Anonymkode: c9a0a...366

Jeg tenker at du har usikker tilknytningsstil og hun har unnvikende. Drit i det narsissist pisset kompis oppi her snakker om, han aner åpenbart ikke hva han prater om. 

Det gjelder å finne balansen og ikke være for "needy" og overøsende fra din side. Det trigger hennes unnvikende væremåte, som igjen forer din usikkerhet og du blir mer needy. Gå på youtube og studer disse sakene. Dette kommer til å ordne seg tror jeg . Det er bare gamle krigsskader dere sliter med, som de fleste oss andre skadeskutte gæmliser. 

 

Jeg vet alt dette, fordi jeg er også sånn  

Anonymkode: bafb1...0b0

[IchLiebeDichOder?]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at du har usikker tilknytningsstil og hun har unnvikende. Drit i det narsissist pisset kompis oppi her snakker om, han aner åpenbart ikke hva han prater om. 

Det gjelder å finne balansen og ikke være for "needy" og overøsende fra din side. Det trigger hennes unnvikende væremåte, som igjen forer din usikkerhet og du blir mer needy. Gå på youtube og studer disse sakene. Dette kommer til å ordne seg tror jeg . Det er bare gamle krigsskader dere sliter med, som de fleste oss andre skadeskutte gæmliser. 

 

Jeg vet alt dette, fordi jeg er også sånn  

Anonymkode: bafb1...0b0

Tosk.. 

aner ikke hva jeg snakker om var fin hersketeknikk. 
 

du i seg selv er bare et lite troll som mener at bare TS «fikser seg selv» så vil nok alt ordne seg skal du se…

men du hører vel ikke selv for dum du høres ut

[AnonymBruker]

Kan jo være tilknytningsstiler ja, også kanskje blandet med litt kjærlighetsspråk, om du vil ha alle teorier kastet på deg! I tillegg kanskje graden av introvert/ekstrovert?

Jeg er et sosialt og utadvendt menneske, men jeg lader best opp alene. Jeg trenger ikke henge med en kjæreste 24/7 mange dager i strekk, spesielt ikke når det er ferskt, jeg blir utslitt av det. Så om det bare er dette med å ikke ville være med deg hvert ledige øyeblikk du reagerer på, så kan det ha noe med det å gjøre. Uansett hvor forelsket jeg er, så trenger jeg alltid alenetid, og dager uten noen avtaler. 

Jeg er sånn relativt aktiv på meldinger da, men der har jeg nå en kjæreste som ikke er en utpreget "taster". Der stusset jeg litt på at det var tyst fra hans kant når vi ikke var sammen, men det er bare sånn han er. Etter en prat om det så begynte han å sende en snap her og der fra dagen, om man prater sammen om disse tingene så kan man både få ro i sjela av en forståelse av hvordan den andre er, og man kan også møte den andre litt på det de trenger og føler seg elsket av.

Jeg antar dere har snakket sammen om dette?

Anonymkode: efcf6...172

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat oppi en lignende situasjon. Vi fant ikke balansen ift nærhet og avstand. Men jeg ble identifisert som problemet- siden jeg har en viss redsel for å binde meg pga tidligere vonde erfaringer.  Da jeg først åpnet meg fullstendig for han(noe som er veldig vanskelig for meg), så gjorde han det jeg fryktet mest av alt;  han avsluttet forholdet. Han ville ikke ha min feilbarlighet- av mangel på bedre ord- og det hadde vært fint å vite tidligere, før jeg falt pladask! 
 

Mitt råd er derfor; kommunikasjon!! og åpne fullstendig opp! Vær tydelig, ikke vær redd for avvisning. Hvis det så skjer er det ikke verdt å bruke tiden sin på. 

 

 

Anonymkode: 78e78...af5

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du være sammen med en introvært? 

Anonymkode: e04d6...b6b

[lillevill]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg forventer ikke noen fasitsvar her på forumet, men har lyst til å lufte litt frustrasjon og usikkerhet, for å få andres perspektiver. Kanskje det har noe med tilknytningsmønster å gjøre. 

Jeg har hatt et veldig bra forhold til en dame i 9 mnd nå. Vi er begge godt voksne med relativt store barn. Det har vært helt supert, med ekstremt bra kjemi. Vi har et tett bånd og kan snakke om det meste. Tross dette, så har det vært en del tilfeller av usikkerhet fra begge sider når det gjelder hvor vi egentlig står i forholdet. Begge har vært tydelige på at vi ønsker noe seriøst og varig. Og begge reagerer når den andre sier eller gjør noe som får den andre til å bli usikker. 

Hun er den som kanskje har reagert mest kraftig hvis det har vært noe, og den som har etterlyst at jeg er tydelig på hva jeg vil. Hun sa for litt siden hvor ille det ville være for henne om hun mistet meg. Samtidig føler jeg at jeg er på grensen til å love bombe henne, så jeg synes det er rart av henne å si. Av og til føler jeg at jeg maser for mye.. På min side så synes jeg hun holder tilbake. Sier ikke så ofte hva hun føler for meg, og trenger gjerne tid for seg selv. Det er greit nok det. Jeg trenger av og til tid for meg selv jeg også.  Men totalen blir litt "tynn" fra hennes side. Jeg savner å føle meg savnet og elsket. 

Samtidig er hun veldig opptatt av å planlegge å flytte sammen og veldig påskrudd når det gjelder sånne ting og snakker ofte om fremtiden vår sammen. Her har hun vært ivrigere enn meg. Jeg vil det samme men har det ikke like travelt. Hun er veldig 100% "på" når vi er sammen. 

Nå har vi noen dager begge to med barnefri og mulighet til å være mye sammen. Men i går valgte hun å være hjemme. Hun kommer i kveld, men sent og skal bli et par dager. Vet ikke hvor lenge. Jeg blir litt skuffet over at hun ikke er ivrigere på å være sammen enn dette. 

For min del merker jeg at forholdet blomstrer når vi er sammen, men jeg merker også at når hun er unnvikende, holder seg borte og er stille på meldinger, så mister jeg mer og mer lysten til å "kjempe" for dette og fortsette å løpe etter henne. Jeg merker jeg blir litt sånn "vil hun ikke, så vil hun ikke"... Og jeg blir stille fra min kant også.. 

Så jeg lurer på hva jeg skal tro. 

Er hun så forelsket og seriøs som hun av og til sier men at dette er sånn hun fungerer og at hun føler seg trygg nok i forholdet til å holde lav intensitet? At hun trenger litt rom? 

Eller har hun egentlig mistet gnisten og bare ikke tør å innrømme det... 

Har dette med tilknytningsmønstre å gjøre og at vi her er litt usunne for hverandre? 

Det er ironisk å være så voksen og samtidig så fjortis. 

Anonymkode: c9a0a...366

At du får lyst å gi henne space når hun vil ha det, tyder på sunn tilknytningstil. Det er når man maser og jager når den andre ikke svarer at det er usunt. 

Synes ikke dere høres usunne ut ihvertfall, men du burde bli litt mer trygg i deg selv og tenke at du kan ha et forhold og være trygg i det selv om hun vil ha alenetid i blant. 

[AnonymBruker]

Jeg ville lyttet til magefølelsen.

Jeg kommer fra røff barndom og har alltid slitt med «fight and flight» og aldri sluppet noen helt innpå meg. Jeg visste ikke hva jeg ville ha eller hva ekte kjærlighet var. Men i forhold kjente jeg alltid på denne uroen inni meg. Tross at de jeg var sammen med var menn som var dedikert til meg og oss.

Jeg tenkte det måtte være noe galt med meg siden jeg aldri klarte å gi hele meg og kjenne på å virkelig elske noen. På det grunnlaget giftet jeg meg ung og lot forelskelsen styre over fornuft og rasjonalitet.

15 år senere og med et barn skilte jeg meg(han viste seg å være en udugelig far og partner som kom mest frem etter ungen ble født). Følelsesmessig følte jeg kun på glede og frihet da han flyttet ut.

Så begynte jeg å date igjen. Og som kvinne i 40 årene som var trygg på meg selv, hvem jeg var og visste hva jeg IKKE ville ha i en ny partner så forsto jeg at uroen og magefølelsen skrek for en grunn.

Da jeg møtte han som jeg nå er sammen med så kom aldri den uroen. Vi kunne prate om absolutt alt og han trygget meg mht at jeg hadde en frykt for å bli forlatt etter barndommen og hadde derfor aldri sluppet en mann inn og hadde lett for å avslutte og gå visere. Jeg investerte aldri hjertet mitt og jeg innså også at de jeg hadde vært sammen i utgangspunktet aldri var rett for meg.

Han hadde også sine bekymringer og usikkerheter, men mer for sin egen del han også. Da vi fant hverandre falt alt bare på plass. Og vi prater alltid hele tiden om hva vi kjenner på og går igjennom og dermed har vi bare grodd mer og mer inn i hverandre. Nå vet jeg hva han tenker og kjenner på før han selv innser det.

Vi er forskjellige på mye, men ikke på verdier, livssyn og hvor viktig det er å kommunisere og dele. Og med han forsvant muren og hjertet mitt er totalt blottlagt. Jeg elsker den mannen så sinnsykt og jeg kjenner bare på ro og lykke med han.

Vi skal på sikt flytte sammen. Hadde ikke gjort det om jeg fremdeles hadde kjent på at vi ikke var 100% trygg på hverandre.

 

Anonymkode: 27e97...0b1

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på om dere har felles interesser utenom hverandre. Har du egne interesser utenom? 
jeg ser ikke noe feil i å ville ha første kvelden uten barn for seg selv.

hvis hun hele tiden må bevise hvor mye hun elsker deg kan det bli slitsomt. 

 

Anonymkode: 2f43c...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2024 den 16.09):

Jeg tenker at du har usikker tilknytningsstil og hun har unnvikende. Drit i det narsissist pisset kompis oppi her snakker om, han aner åpenbart ikke hva han prater om. 

Det gjelder å finne balansen og ikke være for "needy" og overøsende fra din side. Det trigger hennes unnvikende væremåte, som igjen forer din usikkerhet og du blir mer needy. Gå på youtube og studer disse sakene. Dette kommer til å ordne seg tror jeg . Det er bare gamle krigsskader dere sliter med, som de fleste oss andre skadeskutte gæmliser. 

 

Jeg vet alt dette, fordi jeg er også sånn  

Anonymkode: bafb1...0b0

Stiller meg bak dette. Kommunikasjon er tingen, selv om det kan være skummelt og ukomfortabelt. Hilsen også skadeskutt gæmlis.

Anonymkode: 8f310...43e

[AnonymBruker]

IchLiebeDichOder? skrev (På 29.10.2024 den 17.30):

Tosk.. 

aner ikke hva jeg snakker om var fin hersketeknikk. 
 

du i seg selv er bare et lite troll som mener at bare TS «fikser seg selv» så vil nok alt ordne seg skal du se…

men du hører vel ikke selv for dum du høres ut

Det er nok du som er tosken her, det blir mer og mer tydelig for hvert innlegg du skriver.

Anonymkode: 8f310...43e

[Mann 53]

Til TS: dette innlegget kunne jeg skrevet. Akkurat sånn. Hva som er årsaken vet jeg ikke, men utfordringen som jeg kjenner på er usikkerheten og ikke minst at det blir veldig mye av/på i relasjonen. Når vi er sammen = 100% deilig, nært og flott. Når vi ikke er samme så er det akkurat som hun kobler seg av. Joda - det ringes og meldes, men stort sett bare overfladisk prat og veldig raske meldinger (ofte mer opptatt av hvordan omverden oppfatter oss enn å pleie vårt forhold). Ikke noe som jeg tenker at "det her betydde noe" - mer "check" - da har jeg oppdatert meg på kjæresten. Jeg er (dessverre) for romantisk, følelsesstyrt og "intens". Jeg tenker at kjærligheten skal vises nå vi er sammen og selvsagt også når vi ikke er det. 

Jeg har overhode ingen planer om å prøve å endre henne - hun er slik, men jeg merker selv at jeg endrer meg når hun kobler seg av. Det føles feil å legge energi og følelser i en melding, en oppmerksomhet eller lignende dersom det litt faller til steingrunn. Det igjen er jo på en måte en "feil" tanke - når jeg gir så gjør jeg ikke det fordi jeg forventer å få noe tilbake, men jeg har konkludert med at jeg ikke helt fikser disse av og på-koblingene. Derfor trekker jeg meg litt tilbake og så får det heller være litt stille når vi ikke er sammen. Er en klar svakhet i forholdet vårt, og noe som har blitt tydelig når det er travelt. Og ja - vi har snakket om det flere ganger. Slik jeg oppfatter det så er litt av grunnen flere forhold bak seg hvor hun ikke har turt å gå all in - de har da selvsagt skjært seg. Litt handler nok om hennes kjærlighetsspråk og litt handler nok om at hun for lenge ikke har måttet jobbe med et forhold (mitt inntrykk er at hennes relasjoner tidligere har vært preget av løs tilknytning og lite tanker om "dette vil jeg resten av livet". 

Kanskje det viktigste er å tenke hva som er viktig for deg? Og hvordan du vil ha det? Da blir det selvsagt skummelt fordi du kan ende opp med å konkludere at det ikke er dere. Jeg tenker mye på det om dagen, og ser jo at vi ikke kan ha det slik i lengden fordi det ikke funker for meg. Holder en litt lavere profil om dagen og så får vi se hvordan det går. Egentlig ikke sånn jeg er  - for jeg er all-in, men det funker jo ikke å være intens når den andre fader ut når vi ikke er sammen. 

Har ingen gode svar til deg, men vit at det er flere som "strever"