Datteren min liker meg ikke, holde meg unna?

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 minutt siden):

Jeg var nokså ufordragelig avogtil selv, men hadde mine gode grunner.

Men:

Det min mor aldri gjorde - var å ta en ordentlig prat.

Nå lå årsaken til min atferd i omsorgssvikt, men - en samtale om «hvordan kan vi få litt bedre kommunikasjon» hadde vært en start. 

Det går an å begynne med en «vi må snakke sammen, for det er kjipt for begge å ha det sånn». 
 

Så sier hun «alt er din feil». 
 

Da svarer du: «OK. Om vi skal prøve å tenke hva som er vanlig i de fleste familier - er det noen konkrete situasjoner du kunne tenke deg at vi prøver endre litt på». 
 

Prøv å få henne til å reflektere litt - og at dere begge skal få betenkningstid på ulike forslag. 

Slik jeg ser det er dette ikke helt uvanlig tenåringsfase. 

 

Jeg blir møtt med himmling med øyne når jeg sier at hun må snakke til meg som et menneske og at jeg ikke finner meg i at alt er feil med meg. Hvordan kan man finne en måte å snakke sammen på da?

Anonymkode: 0bab4...489

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har en datter som går siste året på vgs. Hun misliker alt jeg gjør og alt jeg sier, jeg puster for høyt, jeg har irriterende vitser, jeg spiser for bråkete, jeg sier feil ting, jeg skjønner ingenting osv. Hun sier ikke hei og ikke hadet og veldig sjelden takk, og den siste ordentlige klemmen jeg fikk av henne er nok nærmere seks år siden. 

Hun forteller meg ingenting om hva som skjer i livet hennes, sier at jeg maser om jeg spør. Det eneste hun trenger meg til er at jeg gjør ting for henne eller betaler for noe. Hun tar aldri initiativ til samtale om noe som helst. 

Så spørsmålet mitt er: Bør jeg bare la henne være i fred? Droppe å be om den nattaklemmen? Slutte å spørre om dagen hennes? Kanskje slutte å gjøre så mange ting for henne, også, og bare leve mitt eget liv og la henne være i fred?

Det er helt tydelig at hun ikke liker meg. 

Anonymkode: 62aa0...fae

Ta deg sammen. Du er voksen! Høres ut som du er barnet her. 

Anonymkode: 3fe2f...cc2

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg blir møtt med himmling med øyne når jeg sier at hun må snakke til meg som et menneske og at jeg ikke finner meg i at alt er feil med meg. Hvordan kan man finne en måte å snakke sammen på da?

Anonymkode: 0bab4...489

Vel, du starter en dialog med oppdragelse og forsvarsposisjon.

Altså en irettesettelse.

Og sånn går nu dagan.

Klassisk for parkrangler også som bare går i loop på å snakke egen sak, vi gjør det alle sammen.

Du prøver nå inn til en murvegg her av manglende selv/utinnsikt, hormoner osv. 

Du skal ikke be henne liste opp alt som er galt spurt med offerrolletonen.

Du skal si «hør her, det sklir helt ut - jeg mener vi begge må være med på laget - kan VI øve oss på en situasjon av ganga». 

[AnonymBruker]

Når jeg vr ung var jeg sint på foreldrene mine fordi de ikke var intressert i følelsene mine. Med ts og datteren kan det være noe annet hun er sint for. Feks en følelse av urettferdighet når hun sammenligner seg med andre, på en slags måte. Hvem vet. Sikkert lurt å finne ut av det. 

Anonymkode: 05c19...847

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du ikke tvinger henne til klem, men det blir likevel en slags indirekte tvang når du maser om klem hver dag. Husker selv hvor irriterende det var da min mor alltid skulle klemme. Jeg ville ikke klemme.

Anonymkode: 9ef80...a81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Terapeuten konkluderte med at hun muligens hadde en diagnose og det ble vel egentlig konklusjonen. 

Anonymkode: 62aa0...fae

Måtte du til terapeut fordi du har en helt normal tenåringsdatter?

Anonymkode: 53d0a...bb6

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal trekke deg litt unna. Hun signaliserer kraftig at hun vil ha avstand, og er ufin, og vil ikke snakke med deg. La henne få det. La henne få en pause fra at du prøver. Det tror jeg er godt for alle.

Hun må lære respekt for andre mennesker og deres følelser, og dette er ikke grei oppførsel når hun nå er 17 år gammel. Samtidig kan det være noe som gjør at hun er sint på deg, eventuelt har hun gått seg fast i et spor. 

Dette minner litt om min eldste. Hun var flink på skole, og hadde kontroll på det meste, men det var ingen god stemning mellom oss, og det var utrolig leit. Hun flyttet vekk for universitetet, og jeg må innrømme at jeg var lettet. Ikke at jeg noen gang har sagt det høyt...men jeg var det. MEN; Nå har vi et utrolig fint forhold, og hun har sagt at hun skjemmes over hvordan hun tidvis behandlet oss. Men jeg tenker jo at det var ikke bare henne, for et forhold består av to...og man finner sammen to- og drifter fra hverandre. 

Men slik du beskriver dette; La henne få litt tid til å puste,reflektere, kjenne at du trekker deg unna. For hun må få lov til å kjenne på hvordan det er. 

 

Anonymkode: 1633f...1b0

[PURE/HONEY]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Oi, så sårt. Nei, du skal ikke slutte å bry deg eller late som om du ikke bryr deg. Dere har kommet inn i et veldig skjevt spor, og helt ærlig høres datteren din litt bortskjemt ut. Jeg har egentlig ingen gode råd, annet enn at du for all del ikke må late som om du bryr deg mindre. Jeg ville trolig søkt hjelp utenfra på en eller annen måte, bare du alene eller dere begge sammen (noe som trolig ikke er aktuelt for henne).

Anonymkode: c405b...8f8

Selvfølgelig skylder du på datteren, som om at det ikke godt kan hende at TS har vært en dårlig mor i mange år.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal mase om klem til et barn du vet ikke vil klemme. Si til henne heller at du er glad i henne, at ting kan være litt vanskelig imellom foreldre og barn i puberteten, men du elsker henne uansett om dere har en god dag eller ikke så god dag. At du tåler at hun har humørsvingninger, og du skjønner at det er krevende for henne også. Og så ville jeg sagt at det er greit at hun blir irritert på deg, men du godtar ikke respektløs og ufin oppførsel. Man må ha et minstemål av oppførsel mot sine nærmeste. 

Anonymkode: c0d39...f9d

[Supermennesket]

Hvis hun synes du er teit så går det sannsynligvis over med alderen

[AnonymBruker]

Les boken "hold on to your kids". Her beskrives dette fenomenet. Datteren din er jevnalderorientert. Dessverre.

Anonymkode: 5e070...f3a

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har en datter som går siste året på vgs. Hun misliker alt jeg gjør og alt jeg sier, jeg puster for høyt, jeg har irriterende vitser, jeg spiser for bråkete, jeg sier feil ting, jeg skjønner ingenting osv. Hun sier ikke hei og ikke hadet og veldig sjelden takk, og den siste ordentlige klemmen jeg fikk av henne er nok nærmere seks år siden. 

Hun forteller meg ingenting om hva som skjer i livet hennes, sier at jeg maser om jeg spør. Det eneste hun trenger meg til er at jeg gjør ting for henne eller betaler for noe. Hun tar aldri initiativ til samtale om noe som helst. 

Så spørsmålet mitt er: Bør jeg bare la henne være i fred? Droppe å be om den nattaklemmen? Slutte å spørre om dagen hennes? Kanskje slutte å gjøre så mange ting for henne, også, og bare leve mitt eget liv og la henne være i fred?

Det er helt tydelig at hun ikke liker meg. 

Anonymkode: 62aa0...fae

Du virker som en engasjert mor, det vil nok i praksis være umulig for deg å la henne 'leve sitt eget liv'. Vet alt om hvor vondt det er å bli avvist gjennom mange år, og redusert til en serviceinstitusjon. Går du gjennom en tøff periode selv, kan det føles utmattende.

Syns du skal fortsette å engasjere deg, men samtidig være veldig konkret på hva du aksepterer og ikke, og evt konsekvenser ved å være respektløs. Hun er snart voksen, og må begynne å oppføre seg deretter. Det kan jo evt være diagnose som gjør henne mer umoden enn normalt. 

Er barnefar inne i bildet? Kan han evt prate med henne?

Etter lang avvisning av min datter som nå er 14, hverken spør eller ber jeg om en klem. Hun kommer til meg en sjelden gang, og klemmer meg skikkelig godt, men det kan telles på en hånd hvor mange ganger per år.

[AnonymBruker]

Jeg var din datter og jeg vil si la henne være i fred.

Relasjonen mellom min mor og meg ble ikke bedre før jeg flyttet hjemmefra og fikk henne på avstand. Vi er ikke nærme og har aldri hatt et tett mor-datterforhold, men vi kommer greit overens som voksne.

Min mor maser - og skjønner ikke selv at hun maser. Hun stjeler energi og jeg blir utmattet av å være sammen med henne. Hun «maser» også på barnebarna og jeg ser at særlig ett av mine barn reagerer på samme måte som meg og er helt utslitt etter et besøk der. 

Din oppfatning av deg selv og hvordan din datter oppfatter deg kan -som i mitt tilfelle-være vidt forskjellig.

Hvilken relasjon har/hadde du med din mor?

Min mor er sin mor opp av dage, og innser ikke selv at hun selv gjør alle de tingene hun klager på med sin mor. Jeg prøver så hardt jeg kan å ikke ende opp på samme måte og er veldig bevisst på hvordan jeg utfører morsrollen min.

Anonymkode: 47a35...cd4

[AnonymBruker]

Jeg ville droppet å be om klem. Greit at hun ikke tvinges, men hun må avvise når hun ikke vil, og det føles ikke noe ok sannsynligvis - det kjennes som mas.

Så ville jeg prøvd å anlegge en litt muntrere, lettere tone i samtale med henne. Ikke passiv-aggressiv, men lettere tone. Ikke ta alt hun sier negativt og gå i forsvar eller angrep. Blir det ille, si kort og bestemt at det ikke er greit, og fortsett samtalen i lett og ledig tone. Gjør det "enklere" å være sammen med deg, på en måte. Sannsynligvis går hun og venter på neste mulighet for "stikk", fjern den muligheten fra henne.

Du kan fint snurpe igjen lommebok og servicemengde, men igjen - gjør det blidt og hyggelig, uten rom for diskusjoner. Ikke bli med i negative diskusjonsspiraler, ikke påpek ALT hun sier som du egentlig har lyst til.

Spør innimellom om hun har lyst til å se en film/serie med deg, si du skal bake og spør om hun vil være med, spør om det er noe spesielt hun vil ha fordi du skal i butikken. Men gjør det når DU vil, og ikke forvent at hun sier ja til dine initiativ. Avviser hun, så svarer du bare "helt i orden!" i et hyggelig tonefall uten å si noe mer.

Tar hun hyggelig initiativ, bli med på det, men lat som ingenting. Ikke si "å, så hyggelig at du faktisk vil det" eller noe sånt. Lat som om det er den naturligste ting i verden, selv om det ikke har skjedd på tre år.... På den måten taper hun ikke ansikt ved å faktisk være grei og hyggelig, når du ikke påpeker at det skjer sjelden.

Som sagt, gjør det litt "lettere" rundt deg, vokt deg for å bli "spydig" eller passiv aggressiv, men ikke ta alt personlig. Og de gangene hun tråkker veldig over streken, gjør korreksen og grensene overfor deg selv korte, bestemte og konsise, og gå så videre uten å dvele ved dem.

Anonymkode: dd645...cbe

[Jåspes]

Se også kommentarfeltet på facebook; 

"Tenåringer er som katter, jo mer du maser på de, jo mer stritter de i mot. 
Slapp av, senk skuldrene og ta henne åpent i mot når hun trekker tilbake til deg igjen."

La henne være ifred, så kommer hun til deg etter hvert. Husk hvilken alder hun er i. 

[Ruskesara1973]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville droppet å be om klem. Greit at hun ikke tvinges, men hun må avvise når hun ikke vil, og det føles ikke noe ok sannsynligvis - det kjennes som mas.

Så ville jeg prøvd å anlegge en litt muntrere, lettere tone i samtale med henne. Ikke passiv-aggressiv, men lettere tone. Ikke ta alt hun sier negativt og gå i forsvar eller angrep. Blir det ille, si kort og bestemt at det ikke er greit, og fortsett samtalen i lett og ledig tone. Gjør det "enklere" å være sammen med deg, på en måte. Sannsynligvis går hun og venter på neste mulighet for "stikk", fjern den muligheten fra henne.

Du kan fint snurpe igjen lommebok og servicemengde, men igjen - gjør det blidt og hyggelig, uten rom for diskusjoner. Ikke bli med i negative diskusjonsspiraler, ikke påpek ALT hun sier som du egentlig har lyst til.

Spør innimellom om hun har lyst til å se en film/serie med deg, si du skal bake og spør om hun vil være med, spør om det er noe spesielt hun vil ha fordi du skal i butikken. Men gjør det når DU vil, og ikke forvent at hun sier ja til dine initiativ. Avviser hun, så svarer du bare "helt i orden!" i et hyggelig tonefall uten å si noe mer.

Tar hun hyggelig initiativ, bli med på det, men lat som ingenting. Ikke si "å, så hyggelig at du faktisk vil det" eller noe sånt. Lat som om det er den naturligste ting i verden, selv om det ikke har skjedd på tre år.... På den måten taper hun ikke ansikt ved å faktisk være grei og hyggelig, når du ikke påpeker at det skjer sjelden.

Som sagt, gjør det litt "lettere" rundt deg, vokt deg for å bli "spydig" eller passiv aggressiv, men ikke ta alt personlig. Og de gangene hun tråkker veldig over streken, gjør korreksen og grensene overfor deg selv korte, bestemte og konsise, og gå så videre uten å dvele ved dem.

Anonymkode: dd645...cbe

Dette er det fineste og mest voksne svaret av alle her. Fine og viktige råd.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2024 den 7.20):

Jeg har en datter som går siste året på vgs. Hun misliker alt jeg gjør og alt jeg sier, jeg puster for høyt, jeg har irriterende vitser, jeg spiser for bråkete, jeg sier feil ting, jeg skjønner ingenting osv. Hun sier ikke hei og ikke hadet og veldig sjelden takk, og den siste ordentlige klemmen jeg fikk av henne er nok nærmere seks år siden. 

Hun forteller meg ingenting om hva som skjer i livet hennes, sier at jeg maser om jeg spør. Det eneste hun trenger meg til er at jeg gjør ting for henne eller betaler for noe. Hun tar aldri initiativ til samtale om noe som helst. 

Så spørsmålet mitt er: Bør jeg bare la henne være i fred? Droppe å be om den nattaklemmen? Slutte å spørre om dagen hennes? Kanskje slutte å gjøre så mange ting for henne, også, og bare leve mitt eget liv og la henne være i fred?

Det er helt tydelig at hun ikke liker meg. 

Anonymkode: 62aa0...fae

Det har ingenting med om hun liker deg å gjøre. Men hun markerer tydelig avstand og kommer til å ha godt av å flytte ut og leve sitt eget liv litt. Du skal ikke akseptere alt fra henne, du må få puste og være deg selv, men jeg ville sagt det ganske rett ut om hun var min: jeg ser du ønsker litt avstand nå, men jeg er her om du trenger meg. Sannsynligvis vil venner være det viktigste de neste årene og så kommer hun tilbake uti 20-årene. Men ikke tro at hun ikke liker deg, det er rollen du har som er for tett på henne hun har problemer med.

Anonymkode: 12f8f...da6

[Bil123]

Nei! Du skal aldri slutte å gje din oppmerksomhet. Kva er spesielt i hennar sitt liv siden ho er sånn?

[AnonymBruker]

Har ikke tenåringer selv. Men jeg tenker som så at hvis datteren din skikker seg vel ellers som at gjør det ok-bra på skolen, har kanskje en liten jobb, har venner, er engasjert i ett eller annet osv, så kan du slappe helt av. 
 

Hun er som noen andre nevnte i full løsrivelse. 
 

Det siste jeg ville gjort var å late som jeg ikke brydde meg. Ros der du kan og si nei der du må. Si fra når hun går for langt, men lag ikke kaos ut av det. Du er mamma og ikke bestevenninne. La det være tydelig at du er der for henne om hun trenger deg. Det betyr jo å stille opp med kjøring og henting når det er behov for det (det kommer jo an på hvor du bor. Ikke alle steder det går en buss hvert kvarter i rimelig gåavstand). 
 

Hvis du er en trygg voksenperson som er til å stole på, er det det hun tar med seg. Når det er sagt, så må det være ok å si nei om det ikke passer og sette grenser om hun er ufin. Litt takknemlighet må man kunne forvente. 
 

Tenåringer er vel gjerne litt selvsentrerte. Men de fleste vokser ut av det. 

 

Anonymkode: eb034...53d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2024 den 7.20):

Jeg har en datter som går siste året på vgs. Hun misliker alt jeg gjør og alt jeg sier, jeg puster for høyt, jeg har irriterende vitser, jeg spiser for bråkete, jeg sier feil ting, jeg skjønner ingenting osv. Hun sier ikke hei og ikke hadet og veldig sjelden takk, og den siste ordentlige klemmen jeg fikk av henne er nok nærmere seks år siden. 

Hun forteller meg ingenting om hva som skjer i livet hennes, sier at jeg maser om jeg spør. Det eneste hun trenger meg til er at jeg gjør ting for henne eller betaler for noe. Hun tar aldri initiativ til samtale om noe som helst. 

Så spørsmålet mitt er: Bør jeg bare la henne være i fred? Droppe å be om den nattaklemmen? Slutte å spørre om dagen hennes? Kanskje slutte å gjøre så mange ting for henne, også, og bare leve mitt eget liv og la henne være i fred?

Det er helt tydelig at hun ikke liker meg. 

Anonymkode: 62aa0...fae

Vanlig tenåring oppførsel det der dessverre, husker jeg var sånn mot mamma også...  dessverre 

Bare fortsett med det du gjør 🥰 om noen år så vil hun innse at mamma ikke er så ille allikevel 🥰 

Anonymkode: 157ba...df7