Er det lov å bli lei seg, eller må man bare respektere at noen ikke er involverte i livet til barna sine etter de ble voksne?

[AnonymBruker]

Jeg stod min mor nær frem til jeg flyttet ut da jeg var 16, og delvis frem til jeg ble mamma for 6 år siden. Jeg pratet mye med henne gjennom graviditeten, hun var med på fødsel og gledet seg veldig til å bli bestemor.

Nå har hun ikke sett barnebarnet sitt på over 3 år.

Hun har ved flere anledninger skulle kommet på besøk (bor flere timer unna hverandre), men det blir alltid avlyst (og nei, det er ikke like enkelt for oss å besøke henne, da hun bor i et hjem som ikke er barnevennlig, uten at jeg ønsker å gå noe inn på det).

Er det lov å bli skuffet og lei seg? Eller må jeg bare akseptere at ikke alle foreldre er særlig aktiv i livet til barna sine etter de har blitt voksne - og at det er helt greit?

Merker at jeg prøver litt å ha sistenevnte som tankegang, men kan heller ikke noe for å innerst ikke bli lei meg. Det er trist at barnet mitt ikke kjenner sin mormor…

Hva er deres tanker om dette? 

Det mest frustrerende for meg er kanskje at hun sier at hun er glad i oss og ønsker å være i livene våre, men handlingene hennes sier noe annet.

Anonymkode: 1d00a...769

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg stod min mor nær frem til jeg flyttet ut da jeg var 16, og delvis frem til jeg ble mamma for 6 år siden. Jeg pratet mye med henne gjennom graviditeten, hun var med på fødsel og gledet seg veldig til å bli bestemor.

Nå har hun ikke sett barnebarnet sitt på over 3 år.

Hun har ved flere anledninger skulle kommet på besøk (bor flere timer unna hverandre), men det blir alltid avlyst (og nei, det er ikke like enkelt for oss å besøke henne, da hun bor i et hjem som ikke er barnevennlig, uten at jeg ønsker å gå noe inn på det).

Er det lov å bli skuffet og lei seg? Eller må jeg bare akseptere at ikke alle foreldre er særlig aktiv i livet til barna sine etter de har blitt voksne - og at det er helt greit?

Merker at jeg prøver litt å ha sistenevnte som tankegang, men kan heller ikke noe for å innerst ikke bli lei meg. Det er trist at barnet mitt ikke kjenner sin mormor…

Hva er deres tanker om dette? 

Det mest frustrerende for meg er kanskje at hun sier at hun er glad i oss og ønsker å være i livene våre, men handlingene hennes sier noe annet.

Anonymkode: 1d00a...769

Kan det vere ein type angst? Redd for å reise? 

Anonymkode: 464af...57a

[AnonymBruker]

Prøv på en god måte å finne ut årsaken i stedet for å være furten jentunge. Ting kan være veldig annerledes enn de framstår.

Anonymkode: 6c49e...3b0

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å prate med moren din om det og dine tanker/ følelser? 

Anonymkode: f7a62...e2c

[Brunello]

Det er vel både lov å bli keiser og måtte akseptere situasjonen.

Men synes det er svært merkelig å ikke kunne besøke henne. Må ikke sove der.

[Mezzosoprena]

Jeg tenker at det fint er lov til å være lei seg, men du må jo samtidig respektere det.

Har du snakket med henne om hvorfor ting er som de er da?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg stod min mor nær frem til jeg flyttet ut da jeg var 16, og delvis frem til jeg ble mamma for 6 år siden. Jeg pratet mye med henne gjennom graviditeten, hun var med på fødsel og gledet seg veldig til å bli bestemor.

Nå har hun ikke sett barnebarnet sitt på over 3 år.

Hun har ved flere anledninger skulle kommet på besøk (bor flere timer unna hverandre), men det blir alltid avlyst (og nei, det er ikke like enkelt for oss å besøke henne, da hun bor i et hjem som ikke er barnevennlig, uten at jeg ønsker å gå noe inn på det).

Er det lov å bli skuffet og lei seg? Eller må jeg bare akseptere at ikke alle foreldre er særlig aktiv i livet til barna sine etter de har blitt voksne - og at det er helt greit?

Merker at jeg prøver litt å ha sistenevnte som tankegang, men kan heller ikke noe for å innerst ikke bli lei meg. Det er trist at barnet mitt ikke kjenner sin mormor…

Hva er deres tanker om dette? 

Det mest frustrerende for meg er kanskje at hun sier at hun er glad i oss og ønsker å være i livene våre, men handlingene hennes sier noe annet.

Anonymkode: 1d00a...769

Dine følelser er dine, men hva du gjør ut av følelsene din og hvordan dine følelser påvirker andre det er ditt ansvar å finne ut av. 

Anonymkode: 28d9b...57b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kan det vere ein type angst? Redd for å reise? 

Anonymkode: 464af...57a

Nei..

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

[AnonymBruker]

Høres ut som det ligger noe bakenforliggende her. Du vil ikke til henne pga ikke barnevennlig? 

Anonymkode: 73692...58b

[Brukerano]

Jeg tror noen ganger så ser ikke folk handlingene sine. 
jeg har en bestemor, besøkte henne ofte for sånn 10 år side. Men så plutselig skiftet det. Det passet aldri med besøk lengre. Ringer, forteller nå må jeg komme på besøk, jeg prøver å avtale når. Og hun avlyser. Nå har det også sluttet. Og vi snakker nesten ikke sammen lengre. 
hun har to barnebarn til, som får komme på besøk, og forteller masse om dem når de har vært der. Jeg er 30 og den er 10/13. jeg syns det fryktelig trist og sårt. Men jeg får ikke gjort noe med det. 
 

og jeg tror dette handler om at hun ikke ser sine egne handlinger helt. Eller så bare liker hun meg ikke. 

[AnonymBruker]

Du kan besøke henne alene om ikke huset er barnevennlig. 

Anonymkode: b45c1...5ea

[AnonymBruker]

Reis ned og besøk henne? Det finnes airbnb overalt i Norge 

Anonymkode: 86a13...728

[AnonymBruker]

Har nogenlunde lik erfaring. Jeg hadde et veldig nært forhold til moren min tidligere. Hun var også med på fødselen til min førstefødte,  da jeg var alene med henne fra fødselen av siden barnefaren døde. Hun stilte også opp mye de første årene. Snakket med henne i telefonen hver dag , var sammen med henne hver uke osv. Men hun var ulykkelig i forholdet med pappan min, som har psykopat-tendenser. Så hun levde kun for meg og barnet mitt omtrent. Hun var vel også sammen med pappa kun pga barna.

For noen år siden gikk hun fra pappa og har funnet seg en ny mann og lever nå et liv for seg selv, reiser rundt,  er på fester osv. Så de siste 6 årene har jeg vært sammen med henne kanskje 1 gang annen hver måned og snakker sammen et par ganger i måneden. De minste barna mine har hun omtrent ikke vært sammen med. Jeg synes det også er ganske sårt , og har en slags sorg over det.

Samtidig så kan man jo ikke "kreve" at foreldrene dine er mye sammen med deg, eller barna dine - de har jo brukt mye av livet sitt på deg , og har jo sikkert et ønske om å leve selv også. Så jeg har aldri sagt noe, og kommer ikke til å si noe på det heller. Jeg tenker at de må bestemme det selv, og så lenge de har vært der en gang og stilt opp kan man jo ikke forvente det som voksen- selv om man har lov og føle på det, og synes det er trist. 

Anonymkode: a5091...b22

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn mamma, antakeligvis. En som var tett og nær i barndommen men som slapp ungene helt da de forlot redet. 

Jeg giftet meg svært ung og rakk ikke engang å vurdere om jeg i det hele tatt ønsket meg barn før det første var på vei. Jeg syns det var svært krevende å være mamma men gjorde alt for å være en god en. Holdt igjen lenge før jeg fikk nummer to, åtte år senere. Ytterligere åtte år senere ble jeg gravid igjen i forbindelse endring i prevensjon, helt uplanlagt. Jeg endte dermed opp som evig småbarnsmor, fra barn nummer en til den siste flytta ut tok det nesten førti år. Og da var barnebarn nummer to født og nummer tre på vei. Jeg skal være så ærlig å si at jeg syns små barn er dørgende kjedelig, og at jeg er omsorgstrett rett og slett. Jeg er for så vidt gjerne sammen med barna mine, men jeg ringer sjelden og er sjelden på besøk. 

Anonymkode: 6d7ce...d20

[AnonymBruker]

Nå var det akkurat en sak om han som ble funnet død i et dypfrossent hjem i Trøndelag eller hvor det nå var. Er du sikker på at alt er som det skal være med din mor, TS? Kan det hende hun ikke har det bra, at det er noe du ikke vet om? 

Anonymkode: 7e0a7...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg er en sånn mamma, antakeligvis. En som var tett og nær i barndommen men som slapp ungene helt da de forlot redet. 

Jeg giftet meg svært ung og rakk ikke engang å vurdere om jeg i det hele tatt ønsket meg barn før det første var på vei. Jeg syns det var svært krevende å være mamma men gjorde alt for å være en god en. Holdt igjen lenge før jeg fikk nummer to, åtte år senere. Ytterligere åtte år senere ble jeg gravid igjen i forbindelse endring i prevensjon, helt uplanlagt. Jeg endte dermed opp som evig småbarnsmor, fra barn nummer en til den siste flytta ut tok det nesten førti år. Og da var barnebarn nummer to født og nummer tre på vei. Jeg skal være så ærlig å si at jeg syns små barn er dørgende kjedelig, og at jeg er omsorgstrett rett og slett. Jeg er for så vidt gjerne sammen med barna mine, men jeg ringer sjelden og er sjelden på besøk. 

Anonymkode: 6d7ce...d20

Huff, dette var trist lesing.. Men det er nå blitt sånn i dagens samfunn at familie har ikke kontakt med hverandre og det synes ihvertfall jeg er utrolig trist.. Jeg har liten familie, men vi har ingen særlig kontakt, har forsøkt, men ingen ser ut til å ha noen interesse og da har vel de samme tankegang som deg.. Jeg personlig skjønner ikke hvorfor du faktisk frivillig velger å bryte kontakten med 3 barn og barnebarn og heller ikke ønsker å ha kontakt så du har helt rett i at du ble altfor tidlig gravid, skulle ihvertfall vært VELDIG mye mer forsiktig med prevensjon så det ble med det ene barnet og latt det være med det. 

Men til TS: Selvfølgelig har du lov til å bli lei deg.. Jeg er lei meg jeg også hvordan familien min er blitt, vi er som sagt få og jeg har gjort mange forsøk, men folk vil ikke annet enn å møtes 1-2 ganger i året og man kan jo ikke tvinge folk heller. Men det er en sorg man drar med seg, folk er borte uten å være døde så de vil rett og slett ikke være sammen med oss som mennesker. Ufattelig trist og jeg har ikke ord for hva jeg synes om menneskers egoisme, selvrealisering, latskap osv i dagens samfunn.. Det har ihvertfall blitt utrolig "kaldt" og upersonlig. Så TS, i feel you 💛

Anonymkode: e186d...6f8

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er en sånn mamma, antakeligvis. En som var tett og nær i barndommen men som slapp ungene helt da de forlot redet. 

Jeg giftet meg svært ung og rakk ikke engang å vurdere om jeg i det hele tatt ønsket meg barn før det første var på vei. Jeg syns det var svært krevende å være mamma men gjorde alt for å være en god en. Holdt igjen lenge før jeg fikk nummer to, åtte år senere. Ytterligere åtte år senere ble jeg gravid igjen i forbindelse endring i prevensjon, helt uplanlagt. Jeg endte dermed opp som evig småbarnsmor, fra barn nummer en til den siste flytta ut tok det nesten førti år. Og da var barnebarn nummer to født og nummer tre på vei. Jeg skal være så ærlig å si at jeg syns små barn er dørgende kjedelig, og at jeg er omsorgstrett rett og slett. Jeg er for så vidt gjerne sammen med barna mine, men jeg ringer sjelden og er sjelden på besøk. 

Anonymkode: 6d7ce...d20

Jeg skjønner det godt. Ordet omsorgstrett er et veldig forklarende ord. 
 

jeg er også det. Kommer ikke til å være deltaker i livet til mitt barn. Jeg orker kun meg selv heretter. 

Anonymkode: a0554...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Jeg skjønner det godt. Ordet omsorgstrett er et veldig forklarende ord. 
 

jeg er også det. Kommer ikke til å være deltaker i livet til mitt barn. Jeg orker kun meg selv heretter. 

Anonymkode: a0554...2a9

Så man setter barn til verden for så å melde seg helt ut.. det er faktisk ikke greit. 

Anonymkode: d5855...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så man setter barn til verden for så å melde seg helt ut.. det er faktisk ikke greit. 

Anonymkode: d5855...12f

Voksne folk bør klare seg også uten mor.

Anonymkode: 30e34...63d

[AnonymBruker]

Hun kan vel i praksis skrive det samme om deg? 

At dere ikke har besøkt på 3 år. 

Vi har familie vi ikke kan bo oss. Da bor vi bare på hotell, og er sammen på dagtid. 

Anonymkode: 0b0fb...5af