Samboeren har vært utro. Nå er jeg i villrede.

[AnonymBruker]

Som overskriften sier, samboeren min har vært utro med en annen mann.

Jeg har følt i flere år at vi har hatt et solid forhold,og jeg har alltid gitt henne uforbeholden tillitt. Aldri tenkte jeg at hun kunne være utro mot meg. Vi har to barn sammen pluss en bonus-sønn,og har vel gått i samme fella som mange par over flere år gjør. Det blir kanskje lite med bekreftelser,spenning og mindre sex. For min egen del følte jeg ikke bekreftelse eller flørt med andre damer siden jeg var sikker på mine følelser for samboeren.

I sommer fikk jeg antennene litt ute da jeg så en endring hos henne. Hun ble mere distansert, vesentlig mere opptatt av eget utseende,var på vakt for telefonen sin osv. Jeg undret litt rundt det,men tenkte at hun var til å stole på,så tanken rundt utroskap var veldig fjern.

Under en fest med venner oppdaget jeg at hun flørtet veldig med en annen mann. Det var helt åpenlyst at de flørtet. Flere reagerte på dette, og spurte meg om dette egentlig var greit. Jeg konfronterte dette med henne dagen etter,men hun benektet at det var noe flørt,men kun en vennskapelig tone. Jeg ble også fremstilt som småparanoid. 

Ut over den påfølgende uken sjekket jeg telefonen hennes og oppdaget at de hadde hatt veldig mye kontakt,og flere meldinger var slettet. Jeg tok opp dette med henne, men hun benektet igjen at det var noe mellom de. 

Noen uker senere tok jeg de på fersken. Da hadde magefølelsen min tatt overhånd,og jeg var ekstra på vakt for de. Jeg tok de på fersken under en fest hvor de hadde gjemt seg vekk i en bod på det lokalet vi befant oss i. De stod da å tuklet på hverandre med hendene i buksen/skjørtet på hverandre. Samboeren min var da svært full,men det mener jeg ikke er noen unnskyldning.

Etter dette har vi hatt utallige krangler. Hun bedyrer at hun elsker meg,og vil gjøre alt for forholdet. Hun fikk en solid knekk etter denne episoden,men jeg stoler ikke på henne. Hun hevder også hardnakket at de aldri har hatt sex,men at det var en spenning og behov for oppmerksomhet som tok overhånd. Hun har også hevdet hele tiden at hun har hatt det bra i forholdet vårt, så kanskje jeg har sett på det som en hvilepute.

Den mannlige parten er yngre og singel,og har derfor all mulighet til å kontakte henne uten konsekvenser. Ikke kjenner jeg han veldig godt heller,og er derfor usikker på om han vil kontakte henne på nytt.

Siden vi har barn,hus,felles økonomi osv sammen føles det som et stort steg å gå fra hverandre med alle de konsekvensene det medfører. Men samtidig føler jeg at følelsene mine for henne har blitt svekket den senere tiden, og jeg føler meg kraftig lurt. Jeg har ikke gått til øvrige familiemedlemmer med dette i frykt for reaksjoner.

Så nå står jeg i et vakuum, hvor jeg ikke aner hva som er best for barna,og meg selv. Å gi henne tilbake tillit og stole på alt hun sier, ser ut som en umulig reise akkurat nå.

Har noen vært i tilsvarende situasjon, og hva ble løsningen?

Anonymkode: d12e6...f03

[AnonymBruker]

Gå. Ingenting annet enn å gjøre enn å avslutte. Hun respekterer deg ikke, og du fortjener bedre.

Anonymkode: 1afcd...4c5

[AnonymBruker]

Jeg dro fra min utro mann, det var ikke mulig for meg å fortsette. Jeg kunne aldri gjort noe sånt mot ham, så jeg klarte bare ikke forstå hvordan noen kan gjøre noe så råttent mot en man liksom elsker. Og at han ikke skulle få tro at han kunne slippe unna med å gjøre det uten konsekvenser. Lett å tro man kan slippe unna det igjen dersom første gang blir tilgitt. 

Vi har ett barn sammen. 

Anonymkode: e2677...9ab

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, og valgte den gangen å bli i forholdet.
Dette var på grunn av alt vi hadde sammen, ønsket ikke å bryte opp med små barn, miste huset/familien/tryggheten osv.
Det fungerte en stund, men tilliten greide jeg aldri å bygge opp igjen, dessverre.
Så vi holdt sammen noen år til, mest som "samarbeidspartnere i Familien A/S". Det fungerte greit, men det var jo ikke et lykkelig forhold, bare greit og praktisk.
Noen år senere var han utro på nytt, og da gikk jeg. 
Veit ikke om jeg ville valgt annerledes om jeg kunne gå tilbake. Vi fungerte jo greit som familie en stund, og er glad for det, med tanke på barna. At jeg selv ikke var lykkelig, var et bevist offer, sånn sett.
Var trist da samlivsbruddet kom, med tanke på barna, men var også en stor lettelse, og jeg fikk det mye bedre med meg selv som enslig etterpå. 

Anonymkode: a5f68...0e0

[AnonymBruker]

Dessverre er dette en situasjon som hadde satt en stopper for forholdet for min del. Du sier du har hatt denne følelsen en stund, men nå som det er bevist at dine mistanker har vært rett så er det umulig for deg å tro på noe hun sier. Jeg hadde tenkt at hun hadde løyet for meg, og kalt meg paranoid i hele den perioden. Og hvor lenge før du merket endringen dette har vart, kan du aldri vite. Om de har hatt sex en eller ti, 50 eller 0 ganger kan du aldri vite. Og det ville for meg ikke betydd noe, fordi jeg ville aldri klart å stole på noe av det hun sier. Hun har vist at hun med enkelthet er i stand til å lyge. Jeg hadde gått, men for barna og din egen del så vil det være lurt å få til et godt samarbeid så raskt som mulig

Anonymkode: 1941b...534

[AnonymBruker]

Når hun jobber så hardt for å juge deg opp i ansiktet så viser det at hun har null respekt for deg. 
Dette ekteskapet er ikke noe å satse på lenger . 
Bruk kreftene dine på seg sjøl og barna. 
Du vil få det bedre uten henne. 
Hun vil suge alle kreftene ut av deg. 

Anonymkode: eadb1...b24

[AnonymBruker]

Om du blir, hva skal dere gjøre for at hun ikke skal falle for fristelsen igjen? Noe må i så fall endres. Klarer du gi henne bekreftelsene og kjærligheten hun trenger i det lange løp, etter det sviket hun har gjort mot deg? 

Jeg tror det kan bli vanskelig. 

Og hva trenger du fra henne? Hun har løyet og sveket deg over tid fått deg til å føle at det er deg det er noe galt med.. 

Tenker det er dødfødt å prøve å fortsette etter noe slikt.. 

Anonymkode: 12ebb...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Som overskriften sier, samboeren min har vært utro med en annen mann.

Jeg har følt i flere år at vi har hatt et solid forhold,og jeg har alltid gitt henne uforbeholden tillitt. Aldri tenkte jeg at hun kunne være utro mot meg. Vi har to barn sammen pluss en bonus-sønn,og har vel gått i samme fella som mange par over flere år gjør. Det blir kanskje lite med bekreftelser,spenning og mindre sex. For min egen del følte jeg ikke bekreftelse eller flørt med andre damer siden jeg var sikker på mine følelser for samboeren.

I sommer fikk jeg antennene litt ute da jeg så en endring hos henne. Hun ble mere distansert, vesentlig mere opptatt av eget utseende,var på vakt for telefonen sin osv. Jeg undret litt rundt det,men tenkte at hun var til å stole på,så tanken rundt utroskap var veldig fjern.

Under en fest med venner oppdaget jeg at hun flørtet veldig med en annen mann. Det var helt åpenlyst at de flørtet. Flere reagerte på dette, og spurte meg om dette egentlig var greit. Jeg konfronterte dette med henne dagen etter,men hun benektet at det var noe flørt,men kun en vennskapelig tone. Jeg ble også fremstilt som småparanoid. 

Ut over den påfølgende uken sjekket jeg telefonen hennes og oppdaget at de hadde hatt veldig mye kontakt,og flere meldinger var slettet. Jeg tok opp dette med henne, men hun benektet igjen at det var noe mellom de. 

Noen uker senere tok jeg de på fersken. Da hadde magefølelsen min tatt overhånd,og jeg var ekstra på vakt for de. Jeg tok de på fersken under en fest hvor de hadde gjemt seg vekk i en bod på det lokalet vi befant oss i. De stod da å tuklet på hverandre med hendene i buksen/skjørtet på hverandre. Samboeren min var da svært full,men det mener jeg ikke er noen unnskyldning.

Etter dette har vi hatt utallige krangler. Hun bedyrer at hun elsker meg,og vil gjøre alt for forholdet. Hun fikk en solid knekk etter denne episoden,men jeg stoler ikke på henne. Hun hevder også hardnakket at de aldri har hatt sex,men at det var en spenning og behov for oppmerksomhet som tok overhånd. Hun har også hevdet hele tiden at hun har hatt det bra i forholdet vårt, så kanskje jeg har sett på det som en hvilepute.

Den mannlige parten er yngre og singel,og har derfor all mulighet til å kontakte henne uten konsekvenser. Ikke kjenner jeg han veldig godt heller,og er derfor usikker på om han vil kontakte henne på nytt.

Siden vi har barn,hus,felles økonomi osv sammen føles det som et stort steg å gå fra hverandre med alle de konsekvensene det medfører. Men samtidig føler jeg at følelsene mine for henne har blitt svekket den senere tiden, og jeg føler meg kraftig lurt. Jeg har ikke gått til øvrige familiemedlemmer med dette i frykt for reaksjoner.

Så nå står jeg i et vakuum, hvor jeg ikke aner hva som er best for barna,og meg selv. Å gi henne tilbake tillit og stole på alt hun sier, ser ut som en umulig reise akkurat nå.

Har noen vært i tilsvarende situasjon, og hva ble løsningen?

Anonymkode: d12e6...f03

Jeg hadde sparket henne på hue og ræva ut uten å vurdere noe annet. Hadde også fortalt barna hvorfor. 

Anonymkode: 8196a...f24

[AnonymBruker]

AI

Anonymkode: 0012a...6b4

[AnonymBruker]

For min del er det en deal breaker. 

Anonymkode: 8ceea...9c6

[AnonymBruker]

Jeg hadde mest sannsynlig ikke gått dersom barna er små. Det økonomiske vil også (dessverre) være en faktor. 

For min del kunne jeg fort sagt at jeg ikke forlater mannen, men at kjærlighetsdelen av forholdet vårt er over og at vi kun er foreldre og huseiere sammen. Hadde også flyttet inn på gjesterommet så kunne han ligge der med alle minnene om oss og det han ødela.

Anonymkode: 1cb27...cdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg hadde sparket henne på hue og ræva ut uten å vurdere noe annet. Hadde også fortalt barna hvorfor. 

Anonymkode: 8196a...f24

Hvorfor hadde du informert barna om årsaken?
Hva godt kommer ut av det for dem?

Anonymkode: a5f68...0e0

[AnonymBruker]

Ser du har en vanskelig situasjon. Å ha blitt løyet for, og muligens fremdeles blir løyet for, vil gjøre det umulig å ha tillit til henne. Du må få full ærlighet, og forklaring på hva som fikk henne til å gjøre dette, dersom dere skal ha en sjanse. Tror dere trenger hjelp fra en tredje part, da parterapi, for at forholdet skal kunne reddes. Men det vil nok aldri bli helt som før.

Anonymkode: 72008...ced

[AnonymBruker]

Ville tatt en prat med mannen hun flørtet med, kanskje har gidder å fortelle deg hele sannheten… 

..en annen ting; å flørte åpentlyst på fest og stikke å gjemme seg bort når dere er ute sammen, helt hårreisende oppførsel. Utrolig stygt gjort. Legg til lyvingen og fornektelsen. 

Hun griner og bærer seg fordi hun ble tatt.

Anonymkode: ef6ed...ac6

[Tanuki]

Gå, hun der er ikke til å stole på.

[AnonymBruker]

Hun vil vi skal gå i parterapi for å jobbe oss gjennom dette. Og jeg føler at vi har bygd opp livet rundt at det skulle være oss to. Kanskje naivt å tenke i dagens samfunn. Hun er jo oppriktig lei seg og sier hun gjorde en enormt stor feil i et svakt øyeblikk,hvor ting ikke var så bra mellom oss med tanke på oppmerksomhet og bekreftelser. Selv om jeg gikk i den villfarelse om at alt var bra..

Hun fortalte selv hvor lenge det hadde pågått, og at det begynte svært så uskyldig. Så hun lot seg rive med av å få oppmerksomhet fra en annen. Hun er jo en ekstremt pen dame som lett kunne fått oppmerksomhet fra enhver mann, men det handlet for henne om å få en bekreftelse, ikke å ha en affære.

Selv sier hun at når jeg tok de på fersken så var det første gang det gikk så langt. Om det er sannheten eller ikke aner jeg ikke.

Likevel så er jeg glad i henne og de barna vi har fått sammen. Jeg ønsker jo at de skal vokse opp i et trygt hjem med begge foreldrene sine. Men om jeg kan tro henne og stole på henne igjen er det store spørsmålet.

Anonymkode: d12e6...f03

[AnonymBruker]

Du kan jo eventuelt vurdere å gi det litt tid, forsøke med parterapi, og se hvordan det går fremover?
Hvis dere klarer å bygge opp tilliten igjen, er jo det fint, med tanke på barna og familielivet, som du skriver.
Og hvis det ikke fungerer, så kan du i alle fall si til deg selv og barna, at dere forsøkte, hvis det er viktig for deg.
Jeg trodde selv at jeg ville gått på dagen ved utroskap, men når man plutselig står i situasjonen og ser konsekvensene, er det ikke så lett alltid. 
Føler med deg i det du står i. ❤️
 

Anonymkode: a5f68...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg hadde sparket henne på hue og ræva ut uten å vurdere noe annet. Hadde også fortalt barna hvorfor. 

Anonymkode: 8196a...f24

I alle dager, skal du ødelegge barna fordi du er bitter?? Og man kan ikke bare kaste ut den andre, hun har jo rettigheter hun også. 

Ts, jeg forstår at du er forvirret og lei deg, og jeg hadde hatt store problemer med å stole på henne igjen. Du må tenke deg godt om, om hva du skal gjøre videre. Stor klem til deg!❤️

Anonymkode: fbd0b...1c6

[AnonymBruker]

Det hadde jeg aldri tilgitt. 

Anonymkode: 24849...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg hadde sparket henne på hue og ræva ut uten å vurdere noe annet. Hadde også fortalt barna hvorfor. 

Anonymkode: 8196a...f24

Barna skal ikke dras inn i voksnes problemer, og måtte ta parti med en av dem. Du må skille mellom person og handling. Mor kan være en god mor, men en skikkelig dårlig samboer på grunn av utroskapen. Å skulle fortelle barna skaper bare dårlig samarbeid og relasjoner.

Anonymkode: 9d578...7aa