Dere som opplevde omsorgssvikt e.l i barndommen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Kan det være mulig at dere som skriver her kunne tilgitt og fått mere fred i sjela da? Uten å måtte ha kontakt med de som svikta dere. Bare spør fordi jeg lurer

Anonymkode: 6ab7d...acf

Hvordan vet du at vi ikke har tilgitt, inni oss? Vi som er utsatt for omsorgssvikt trenger ofte traumebehandling for å få fred i sjela, ikke å tilgi.

Anonymkode: 40bff...2cd

[AnonymBruker]

Svært begrenset kontakt, og jeg blir fysisk uvel hvis jeg må møte dem. Ringer de og jeg ser på skjermen at det er dem, begynner jeg å nervøs-svette. 

Anonymkode: dac48...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan vet du at vi ikke har tilgitt, inni oss? Vi som er utsatt for omsorgssvikt trenger ofte traumebehandling for å få fred i sjela, ikke å tilgi.

Anonymkode: 40bff...2cd

Nettopp. Traumeresponsene i kroppen, tar ikke hensyn til om man har tilgitt eller ikke. Må sterkere saker til, som terapi. Selv gikk jeg rundt 11 år i terapi, og jeg er fortsatt ikke kvitt mange av traumeresponsene.

Anonymkode: dac48...b7e

[AnonymBruker]

Er glad de begge er døde.

Anonymkode: c385b...c27

[AnonymBruker]

Har ingen kontakt med den foreldren som utsatte meg for psykisk vold og omsorgssvikt. Vedkommende har ingen selvinnsikt, og nekter for alt det som har skjedd og er fortsatt et forferdelig menneske, så har ingenting til overs for vedkommende. 

Anonymkode: a1b57...0f7

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer veldig an på hva man har opplevd. Jeg vokste opp med grov omsorgssvikt, men ikke vold eller lignende hos mine foreldre som var rusavhengige. De har vært utrolig snille foreldre, bare dårlige foreldre med null omsorgsevne pga. psykisk sykdom og rus. Jeg har kontakt med dem i dag.

Jeg kom i fosterhjem. Der ble jeg utsatt for fysisk og psykisk vold gjennom mange år. Jeg har ikke tilgitt. Jeg har ikke kontakt med dem i dag, selv om jeg bodde der største delen av tiden jeg var barn/ungdom.

Ser ingen grunn til å tilgi utover at jeg savner fostersøsken. Har havnet i en skvis der det ble vanskelig å ha kontakt med dem og ikke fosterforeldrene. Tror ikke folk som mener man skal tilgi forstår hvordan det er.

Bare jeg tenker på å være i området der de bor, så får jeg frysninger og skjelvinger og føler meg uvel. Selv om jeg nå er i 40-årene. Jeg har ingen angst ellers og er i arbeid og har familie og lever et vanlig liv. Men å tenke på å skulle møte dem gjør meg fortsatt helt utenfor. Jeg unngår også de nærmeste byene rundt der de bor da jeg er redd for å møte dem på et kjøpesenter eller noe. For broren min har det vært så ille at han endte med å flytte til en annen landsdel.

Anonymkode: 9f095...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan det være mulig at dere som skriver her kunne tilgitt og fått mere fred i sjela da? Uten å måtte ha kontakt med de som svikta dere. Bare spør fordi jeg lurer

Anonymkode: 6ab7d...acf

Hvorfor i alle dager skal jeg tilgi?

Jeg får fred i sjelen ved å slippe å se og høre fra de. 

Anonymkode: 011a8...62c

[AnonymBruker]

Da jeg var 13 år nekta jeg å fortsette å la meg presse til samvær (bodde i fosterhjem og måtte ha samvær med foreldrene mine 6 ganger i året). Slapp samvær etter det og har ikke hatt kontakt med dem siden. 
 

Anonymkode: f3f8f...a96

[AnonymBruker]

Null kontakt med noen i familien.

Bearbeidet fortiden og bærer null nag og har tilgitt alt(i hjertet, ikke til dem). 
 

Er lykkelig og har en nydelig familie i kjæreste, barn og venner❤️

Anonymkode: 292e7...b31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan det være mulig at dere som skriver her kunne tilgitt og fått mere fred i sjela da? Uten å måtte ha kontakt med de som svikta dere. Bare spør fordi jeg lurer

Anonymkode: 6ab7d...acf

Ingenting å tilgi for min del. Jeg skjønner hvorfor min mor var som hun var, hun var et produkt av sin oppvekst uten egen evne til å leve eller oppføre seg normalt. Om hun ble sånn eller var sånn vet jeg ikke og det spiller egentlig ingen rolle for meg. Men som mitt barn sa til meg når vi hadde en prat om min oppvekst så er ikke det en god nok unnskyldning eller forklaring for jeg ble jo ikke ubrukelig selv om min mor var det.  

Og det er sant, men vi har alle forskjellige forutsetninger for å håndtere livet og det som skjer en, noen er og skjørere enn andre. Jeg er sterk og har alltid vært fornuftig, gode gener fra den ene siden som mest sannsynlig har gjort at jeg har klart meg bra, attpåtil en strålende personlighet så tåler man det meste. 😏

Når det er sagt så er ingenting tilgitt men det er heller ingenting jeg tenker på, det er som det er og jeg lever godt uten noe kontakt og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke kutta kontakt tidligere. Som en over sa, lever godt uten å ha hun i livet mitt, hun er ingenting for meg og det har aldri vært et savn heller hvis jeg skal være helt ærlig. Hun var en byrde og ingenting annet.

Fred i sjela har jeg alltid hatt, hvorfor skulle jeg ikke ha det? De aller fleste jeg kjenner som har kuttet ut familiemedlemmer lever godt med det og har ro i seg selv når de har blitt kvitt de som ikke bidrar med noe positivt.

Anonymkode: 57243...8ee

[AnonymBruker]

Tilgir aldri moren min. Har ikke ord for hvor intenst jeg har hatet henne. Faren min er lettere å tilgi. Han var bare et ødelagt menneske. Men hun.....gŕrrrrrrrr....hun dreit 100% i meg. Prioriterte seg selv og egen lykke fremfor å være en mor.  Fuck henne herfra til helvete.

Anonymkode: 11753...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan det være mulig at dere som skriver her kunne tilgitt og fått mere fred i sjela da? Uten å måtte ha kontakt med de som svikta dere. Bare spør fordi jeg lurer

Anonymkode: 6ab7d...acf

Skjønner at du ikke mener noe vondt med det, men hva mener du egentlig tilgivelse innebærer?
 

Følelsene og reaksjonene man sitter igjen med etter grov omsorgssvikt betyr som regel at man trenger avstand. Tilgivelse er et religiøst begrep. Hva mener du det skal føre til? Det er bare et ord.

Anonymkode: dbb7f...fa6

[AnonymBruker]

Jeg har fremdeles kontakt med mine foreldre. Vokste opp med vold mellom mine foreldre, pluss at jeg var vitne til flere selvmordsforsøk, og det var noen få tilfeller hvor det forekom vold mot meg eller mine søsken.

Jeg kuttet kontakten med en gang jeg flyttet ut som myndig, og vi hadde ikke kontakt på 3-4 år, før jeg til slutt endte opp med å tilgi, og ønsket å ha kontakt igjen. Jeg hadde vært gjennom terapi hele tiden i mellom. Vi har snakket tidvis om oppveksten, og spesielt min far, som stod for volden, har unnskyldt seg og sagt at han lever med dårlig samvittighet hver eneste dag. Han var syk, og selv om det ikke er en god nok unnskyldning sånn egentlig, så valgte jeg å tilgi, så jeg kunne gå videre i livet.

Jeg har synes det har vært vanskeligere å tilgi min mor, som valgte å holde sammen med denne mannen. Det var økonomisk begrunnet, og det gjør meg fremdeles forbanna å tenke på at det var viktigere med god økonomi enn trygghet for barna sine.

Den dag idag er jeg ufør pga traumene, og med både fysiske og psykiske påkjenninger, og jeg kjenner fremdeles at når vi treffes, så blir jeg dårligere. Men det er litt vanskelig å forklare.. de har virkelig gjort sitt for å prøve å redde forholdet vårt, og jeg opplever å bli akseptert som den jeg er, noe jeg ikke opplevde tidligere. Men vår kontakt er ganske overfladisk. Og sjelden, i forhold til hvor ofte jeg hører andre treffer sine foreldre. Det blir nok rett og slett aldri .. vanlig.

Anonymkode: 4a92d...065

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan det være mulig at dere som skriver her kunne tilgitt og fått mere fred i sjela da? Uten å måtte ha kontakt med de som svikta dere. Bare spør fordi jeg lurer

Anonymkode: 6ab7d...acf

For å tilgi, må man bli bedt om tilgivelse. Sa en kristen til meg. Høres ikke ut som de fleste i denne tråden har blitt bedt om tilgivelse av sine foreldre?

Anonymkode: 0a4e9...6ab

[AnonymBruker]

fy flate... mange skjebner .. hvorfor fanges det ikke opp av omverdenen? Hvorfor griper man ikke inn?

Anonymkode: 2d77b...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

fy flate... mange skjebner .. hvorfor fanges det ikke opp av omverdenen? Hvorfor griper man ikke inn?

Anonymkode: 2d77b...7b8

Fordi folk får beskjed om å passe sine egne saker… 

Anonymkode: 011a8...62c

[AnonymBruker]

Trist. 

La meg spørre slik; hvis jeg hadde truffet på deg da du var barn og stod midt oppi det; hva hadde jeg sett? Hvordan var du som barn? Hvilke tegn ga du fra deg? Hvordan kunne man ha fanget opp at du ikke hadde det greit? 

Anonymkode: 2d77b...7b8

[AnonymBruker]

Ekstremt lite kontakt med far, noe kontakt med mor men nesten hver gang vi prates må jeg svelge en og annen bitter pille. 

Anonymkode: 445e4...5dd

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Skjønner at du ikke mener noe vondt med det, men hva mener du egentlig tilgivelse innebærer?
 

Følelsene og reaksjonene man sitter igjen med etter grov omsorgssvikt betyr som regel at man trenger avstand. Tilgivelse er et religiøst begrep. Hva mener du det skal føre til? Det er bare et ord.

Anonymkode: dbb7f...fa6

Tilgivelse handler om å gi slipp. Jeg hatet moren min i mange år. Sånne følelser fester seg i en som en infeksjon. Og det var mange andre grusomme ting jeg vitnet og ble utsatt for som lenge ga meg mareritt. 
 

Ved å jobbe og bearbeide fortiden klarte jeg å innse at jeg aldri virkelig ville bli fri fra fortiden før jeg klarte å tilgi og gi slipp på alle som hadde sviktet meg.

Først da kunne jeg hele og med tiden kjenne på ro. Jeg klarte å snu hver jævlige opplevelse til en erfaring jeg kunne bruke for å vokse og hjelpe andre mennesker.

 

Anonymkode: 292e7...b31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Tilgivelse handler om å gi slipp. Jeg hatet moren min i mange år. Sånne følelser fester seg i en som en infeksjon. Og det var mange andre grusomme ting jeg vitnet og ble utsatt for som lenge ga meg mareritt. 
 

Ved å jobbe og bearbeide fortiden klarte jeg å innse at jeg aldri virkelig ville bli fri fra fortiden før jeg klarte å tilgi og gi slipp på alle som hadde sviktet meg.

Først da kunne jeg hele og med tiden kjenne på ro. Jeg klarte å snu hver jævlige opplevelse til en erfaring jeg kunne bruke for å vokse og hjelpe andre mennesker.

 

Anonymkode: 292e7...b31

Vi mennesker er ulike. For min del har jeg prossessert det jeg har gått igjennom, uten å tilgi forelderen min for det. For meg er det en nødvendighet at et menneske har endret seg og angrer for at jeg skal tilgi. Jeg er "fri fra fortiden" selv om jeg ikke tilgir vedkommende. Men det jeg har opplevd i en hel barndom vil for alltid påvirke hvem jeg er, selv om jeg har lagt det bak meg og gått videre. 

Anonymkode: a1b57...0f7