Hjelp til å komme ut av offerrollen

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har innsett at jeg sliter med å ta offerrollen, og ha offermentalitet i livet mitt. Ting jeg gjør er å skylde på andre, for ting som kanskje jeg selv egentlig har ansvaret for. Jeg føler meg veldig dårlig behandlet, og tar ting personlig. Og jeg tenker ofte at fordi ting har vært så vanskelig for meg, og jeg ikke har fått til å få en jobb i en alder av 30, og vært skadet og syk i hele voksenlivet ja da er liksom alt ødelagt for meg. 

Jeg tenker "foreldrene mine burde lært meg å sette grenser!", "kjæresten min burde ikke være deprimert fordi det går utover". Jeg føler rett og slett at verden er ute etter å ta meg spesifikt, og at når andre sliter, eller har gjort feil, så gjorde de det mot meg, og siden det er gjort mot meg så er det en slags unnskyldning for at jeg ikke får ting til i mitt liv. 

Og når jeg setter ord på dette, høres det jo fullstendig idiotisk ut. Summasummarum, jeg vil slutte med dette, og lurer på hvordan jeg kan jobbe meg ut av det? Faktum er at jeg faktisk har vært offer for mange ting tidligere i livet, og at folk innimellom er kjipe. Hvordan forholde seg til det på en sunn måte og komme seg videre i stedet for å være fastlåst fordi jeg tror jeg ikke har noe valg og kapasitet til å få til noe? 

Tusen takk for alle innspill! 

Anonymkode: 0c239...6b9

[AnonymBruker]

det viktigste og største skrittet har du allerede tatt! Du har oppnådd selvinnsikt og realisert at du vil endre mønsteret. 

Resten vil komme. 

Anonymkode: 03a6e...f1c

[AnonymBruker]

Enig! Du er på god vei. Nå som du ser det kan du snu det og tankene dine . 
 

Anonymkode: 1a5f3...3a4

[Helene]

Jeg er i samme situasjon. Har vært  utenfor det normale gjennom år. Nå har jeg innsikt, som du. Hvordan komme seg ut av det?

[AnonymBruker]

Det første man må gjøre, er å innse det selv. Og det gjør du jo. Godt jobbet. Har du tenkt på terapi? Hvis du har opplevd vonde ting i livet, så kan det hjelpe å snakke med noen om det, og samtidig få gode teknikker til å bryte ut av offermentaliteten. Lykke til, jeg har trua 😃

Anonymkode: 896cf...4d6

[AnonymBruker]

Et lite, men nyttig tips, kan være å forsøke å "svitsje over" til aktørrollen.
Når det skjer noe negativt i livet ditt, eller du tenker på noe som har vært/er vanskelig, så prøv å tenke i nåtid og som aktør.

"Hvordan skal jeg håndtere dette? 
"Ja, det var kjipt at dette skjedde, eller at hen behandlet meg dårlig. Hvordan kan jeg stå i / løse dette på en god måte videre?"

Er du et offer, har du lite påvirkningskraft for hva som skjer med deg. Påtar du deg et ansvar (berettiget eller ei), og innser at du har noen valg, er mulighetene så mange flere, og det kan jo være litt godt å tenke på? ❤️

Anonymkode: 07270...ef9

[AnonymBruker]

begynn å snakk med psyokologer kanskje? du har heldigvis selvinnsikt og det er veldig bra

Anonymkode: 54f09...748

[AnonymBruker]

https://www.norli.no/boker/fagboker/pedagogikk-og-psykologi/psykologi/det-er-ikke-mer-synd-pa-deg-enn-andre-1

Les, eller hør denne på lydbok. Tror den vil treffe deg

Anonymkode: 5a749...86e

[NoUsername]

Jeg har vært i samme situasjon selv, i årevis var jeg i offerrollen og hadde en offermentalitet, mistet 20 årene på grunn av det. Det som funker for meg, er å være i aktivitet hver dag gjennom skansen, ved å være der beviser jeg for meg selv og for andre at jeg tar tar initiativ og grep rundt mitt eget liv, jeg har også fått nye relasjoner på grunn av skansen. Ja, man skulle gjerne ønsket at oppveksten og fortiden var annerledes men det får man ikke gjort noe med, det eneste man kan gjøre noe med er her og nå som vil bidra til at framtiden blir forhåpentligvis litt lettere. Jeg kjenner på en overveldende forlatthetsfølelse og sorg hver eneste dag på grunn av blant annet det jeg ble fratatt og det jeg har mistet så det er lett å ville grave seg ned men det burde man ikke gjøre for det kommer en dag for dem fleste der dem skulle ønske at dem gjorde / tenkte annerledes. Ved å være i komfortsonen sin vokser man ikke som person. Jeg har fremdeles dager der jeg tenker "Det var foreldrene mine som burde ha gjort mye annerledes" osv men når man er voksen, da er man voksen, uansett. Jeg har sett hvordan min mor lever, å det er ikke sånn jeg vil leve når jeg er 60 år. Heldigvis er jeg snart bare 34 år. Aktivitet, sunne vaner, repetisjon og rutiner, det er veldig viktig om man vil komme seg ut av offerrollen. Min daværende fastlege henviste meg til psykolog fordi han kunne se at jeg tar grep selv, man må kunne vise at man kan hjelpe seg selv for å få hjelp. Nå gjør jeg det beste ut av hver dag så får man se hva som skjer med tiden, alt i livet tar tid.

 

Endret 26. oktober 2024 av NoUsername

[Bombasi]

Du har gjort den viktigste jobben med å innse problemet. Det er godt gjort. 

Uten at jeg vet, men bare for å tenke høyt... 

Hva med at du lærer deg å zoome ut fra deg selv når du føler du inntar offerrollen? Se deg selv mer fra utsiden.
F.eks. tenk Kvinneguiden. Hvis du leste om samme problemet fra noen andre på Kvinneguiden, hvordan ville du svart på problemstillingen? Eller hvis du hadde skrevet innlegget på KG, hva slags svar tror du at du ville fått fra oss andre? 

Poenget er at etter du har lokalisert offerrollen så utfordrer du offerrollen med en selvransakelse. Eventuelt realitetssjekk. Og så gjør du dette hver gang for å snu tankene og komme deg ut av det. I starten er det nok litt jobb, men etterhvert vil denne øvelsen gå på autopilot, og du har avkledd offerrollen nær før du har konkludert med en selvransakelse.