Foreldreveiledning (Oslo) - barn med høyt temperament

[AnonymBruker]

Dette er sikkert det siste du vil høre, men det du beskriver høres ut som ett ganske vanlig barn. Har du hørt uttrykket «the terrible two”? Du kan gå inn på Bufdir å lese litt om utvikling, og så få en bekreftelse på at det er ganske vanlig at barn er aggressive og utagerende i den alderen. Der er det også gode råd for hvordan dere skal håndtere ulike utfordringer. Sønnen din er veldig liten og du kan ikke forvente så mye av han enda. Han har ikke hverken forutsetningene eller verktøyene for å forstå alle følelsene han har, eller hvordan han skal håndtere dem. Hvis han søler med vann i vinylplatene dine er det fordi han fikk mulighet til det, på samme måte som han vil se hva som skjer hvis han velter ting, kaster noe i bakken osv. Hvis du tar fra han flasken og han hyler og skriker så er ikke det noe krise! Det er helt vanlig og det eneste du kan gjøre er å holde deg. Det er faktisk begrenset hvor lenge man kan være i «rød sone» så det vil gå over.

Anonymkode: a47cb...11a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vi har brukt boken Utrolige Småbarn (Incredible Toddlers) for tips spesielt til søvn, rutiner og oppdragelse med vårt barn. Men det er ikke noen "one size fits all" selvsagt, barn er forskjellige.

I utgangspunktet er det jo fint at han ikke utagerer overalt, selv om det sikkert har vært frustrerende at ikke andre ser ham på sitt verste for å forstå alvoret. Det er jo faktisk mye verre med et barn som utagerer konsekvent utenfor hjemmet også, hele tiden. Da får han jo negativ respons fra alle rundt ham, og kan risikere å rett og slett bli litt mislikt, som igjen kan gi en dårlig selvfølelse og starte en negativ sirkel (min stesønn har vært slik).

Har han samme oppførsel enten han er sammen med bare deg, bare far, eller begge sammen? Hva med rundt besteforeldre?

For min gutt på snart 2 år ser jeg som regel utagering i sammenheng med fysiske behov. Jeg har konkludert med at han er et barn som trenger mye mat (stor gutt), mye søvn og mye kontakt, også når det ikke "gir mening". F.eks. han var sur i hele morges selv om han sov 12 timer uten avbrudd i natt, og det ble ikke bedre før han fikk lagt seg for luren sin. Det kan f.eks. være et arrangement i barnehagen denne uken som har tappet ham helt. 

Vi ventet med å sende ham i barnehage til han var ca. 19 måneder, og da hadde vi en ganske lang tilvenning - 2 timer dagen i en uke. Etter det har vi fortsatt med ikke for lange dager, som regel 6 timers dager, noen ganger opp mot 7, men aldri mer. Merket tidlig at han var ekstremt utslitt den første tiden. Han liker å bli lest for, og dette gjør jeg veldig mye. 2-3 bøker før han drar i barnehagen om morgenen, og 2-3 stykker når han kommer hjem så overgangen skal bli grei. Han trenger mye kos og oppmerksomhet, men når han har fått "dosen" blir han mye lettere å ha med å gjøre.

Det er mye jobb ja, og jeg føler iblant at jeg knapt har tid til egen jobb utover morsrollen 😅 Men disse tingene fungerer i hvert fall her for en mer harmonisk hverdag. 

Anonymkode: 889fe...391

Takk for svar.

Den boken har jeg ikke lest, skal låne den på biblioteket og se om det står noen ting der vi ikke har prøvd

Vi er absolutt glad for at han ikke har pleid å utagerer sånn overalt, men som du sier så er det ganske frustrerende at ingen ser hvordan vi faktisk har det. Tror det er litt av grunnen til at vi kanskje ikke har fått helt den hjelpen vi har hatt behov for fra helsevesenet. Da han hadde kolikk de først 5-6 månedene var han også alltid rolig når vi var hos lege, mens han hylte som en stukken gris både til og fra legesenteret. Samtidig ser vi at temperamentet hans kommer mer og mer til syne utenfor hjemmet også. Både i barnehagen og når vi er på butikk/buss/lekeplass og lignende, så han er mer komfortabel med å utagere andre steder også. Frykter at det blir normen for da kommer jeg ikke til å orke å dra så mye ut med ham. 

Sønnen vår trenger mye nærhet (sikkert sammenheng med alle magesmertene han har hatt) og mye søvn, men søvnen får han dessverre ikke nok av.

Han er verst rundt meg. Eller, det vil si, han vil ofte at jeg skal gjøre alt "mamma trille vogna/mamma vaske/mamma skifte bleie" og han blir kjempesint når faren gjør ting. Samditig er han enklere med mannen min når jeg ikke er der, mens når jeg har ham alene får jeg ikke gjort noe annet. Om morgenen får jeg i beste fall spist frokost med ham på fanget, men som regel utgår det helt da han bare står og drar og sutrer rundt meg. Å få gjort husarbeid eller ordnet meg litt er bare å glemme om jeg ikke orker et hylende barn ved siden av. Han får mye nærhet av oss begge og siden han ikke klarer å leke selv er vi stort sett sammen med ham. Vi jobber med å gjøre ham mer selvstendig, men der sliter vi også med fremgangsmåten.

Nå bor ikke foreldrene våre i samme by så han møter dem ikke hele tiden, men de er relativt ofte på besøk. På korte besøk "oppfører" han seg rundt dem, men når de har vært her 1-2 uker i strekk har han begynt å utagere rundt dem også. 

Vi har gitt ham relativt korte dager i barnehagen hele veien, men det gjør jo også at vi må sitte å jobbe mye kveld som ikke er helt forenelig med livet vi lever nå. LEgging tar tid, mange oppvåkninger på natt, tidlige morgener med utagerende barn. Vi har ikke veldig mye overskudd.

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Takk! 

Språkvansker er det nok ikke for han har et ganske ofte språk for alderen. Han har hatt endel fysiske plager (allergi, umoden tarm og ofte for lite søvn) så noe av frustrasjonen er nok knyttet til dette, men neppe alt. Vi får oppfølging fra fastlege og barnelege på disse punktene og det har blitt bedre med årene, men helt tydelig at han enda er plaget.

Føler denne fasen egentlig bare har vart og vart. Skal sies at han ikke begynte å slå daglig før for 6-7 uker siden, men temperamentet ble han født med og han har uttrykt misnøye fra dag én.

Ja. Vi trenger hjelp for å vite hvordan vi går frem med et barn som er litt over gjennomsnittet i vanskelighetsgrad. 

Anonymkode: cf6b2...4ed

Høres velkjent ut....sånn var sønnen min også fra ca 18 måneder til 5 års alder. Meltdowns av episke proporsjoner, men tenkte aldri at han var spesielt vanskelig for det?

Høres ut som dere har en helt vanlig 2 åring i hus😊 

Anonymkode: e17c6...0e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette er sikkert det siste du vil høre, men det du beskriver høres ut som ett ganske vanlig barn. Har du hørt uttrykket «the terrible two”? Du kan gå inn på Bufdir å lese litt om utvikling, og så få en bekreftelse på at det er ganske vanlig at barn er aggressive og utagerende i den alderen. Der er det også gode råd for hvordan dere skal håndtere ulike utfordringer. Sønnen din er veldig liten og du kan ikke forvente så mye av han enda. Han har ikke hverken forutsetningene eller verktøyene for å forstå alle følelsene han har, eller hvordan han skal håndtere dem. Hvis han søler med vann i vinylplatene dine er det fordi han fikk mulighet til det, på samme måte som han vil se hva som skjer hvis han velter ting, kaster noe i bakken osv. Hvis du tar fra han flasken og han hyler og skriker så er ikke det noe krise! Det er helt vanlig og det eneste du kan gjøre er å holde deg. Det er faktisk begrenset hvor lenge man kan være i «rød sone» så det vil gå over.

Anonymkode: a47cb...11a

Hadde for så vidt blitt glad om dette var helt normalt og noe han kommer til å vokse av seg snart uten av vi må gjøre noe spesielt, men vårt inntrykk er at han utagerer mye mer enn "det gjengse barn". Gjennom å snakke med andre foreldre i barnehagen og venner med barn på samme alder så får vi ofte reaksjoner når vi beskriver hvordan vi har det hjemme. Rådene i diverse bøker fungerer ikke på ham, som også sier meg at han reagerer kraftigere enn mange barn gjør for hvis hans oppførsel var vanlig hadde jo bøkene beskrevet situasjoner som eskalerer enda mer. 

Har hørt om terrible two og skjønner at det også handler om trass (eller selvstendighetsalderen som det vel kalles). Sjekket Bufdir sine sider - fant bare dette: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/smabarn/utvikling-selvstendighet-og-selvfolelse/barnets-utvikling-0-5-ar/?utm_source=google&utm_medium=cpc&utm_campaign=Foreldrehverdag&gad_source=1&gclid=Cj0KCQjwpvK4BhDUARIsADHt9sRc1Xq-MsR07EGlsddv2QMW7dFI3e4BUMFm8JAGjCWhKQpUiF_xf3waAiYVEALw_wcB

Er det noen andre steder det står mer, for her var det ikke så mye veiledning for de situasjonene vi står i?

Bare for å ha det sagt, situasjonen med vannsøl i går var et konkret svar til et par stykker som nevnte at deres barn ikke taklet restriksjoner så bra og at de dermed opplevde det enklere med litt "frislipp". Derfor nevnte jeg denne konkrete situasjonen for å vise at for vår del fungerer ikke det helt nettopp på grunn av sånne situasjoner. Det er ikke sånn at jeg pleier å la ham løpe rundt med en vannflaske. Og som jeg har nevnt flere ganger, vi tar hundrevis av kamper hver eneste dag. Til nå i dag har han sannsynligvis slått meg 40 ganger, det hjelper ikke å stoppe ham og forklare at "jeg skjønner at du er sint fordi du hadde lyst til å leke med den kniven, men kniven skal vi kun bruke for å skjære mat med. Vil du bli med og lage mat?". Han fortsetter å slå og om jeg trekker meg litt bort springer han etter meg og fortsetter. Han har hatt rundt 15 meltdowns i dag. I morges hylte han i godt over en time fordi mannen min tok ham på morgenen og ikke jeg. Han klorte ham til blods. Derfor prøver vi å minimere kampene der vi kan, for hvis vi skal ta alle gjør vi ikke annet enn å si "nei" og ta fra ham ting/tvinge ham til noe. 

Vi blir rett og slett helt utmattet. Vi sover lite og har et barn som krever helt sinnsykt mye av oss. Vi trenger veiledning av noen med kompetanse før vi kjører oss helt ut i grøfta.

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres velkjent ut....sånn var sønnen min også fra ca 18 måneder til 5 års alder. Meltdowns av episke proporsjoner, men tenkte aldri at han var spesielt vanskelig for det?

Høres ut som dere har en helt vanlig 2 åring i hus😊 

Anonymkode: e17c6...0e9

Ok,  så fint for deg at du ikke synes det var slitsomt med lite søvn og et barn som utagerer, slår og ødelegger ting rundt seg. For oss er dette vanskelig og vi trenger hjelp for å takle det. 

Var sønnen din i godt humør også eller var han stort sett hissig og misfornøyd? 

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

Jeg har to viljesterke barn. Vi må også møte dem på litt andre måter. 

1.. Ikke gå på akkord med egne følelser. Du og far må sette dere ned og bli enige I hva som uakseptablelt i deres hjem, og respektere dette. Det er her kampen står; dere må respektere deres grenser, og stå i denne kampen. Å hele tiden gå på akkord med seg selv bryter ned selvverdet, og man blir sint på den som er grenseoverskridende - altså barnet. Da møter man barnet med irritasjon uten å mene det. Da er det bedre ha færre grenser/regler, men faktisk stå I den kampen hver gang. 

2. Klare regler uten unntaksituasjoner. Vår har vært nærmest reklameslogans, korte, konsise og lette huske på. Det er forvirrende for en mini at noen bleier er ok gå rundt med, men ikke alle. 

"Vi skifter bleien når det er tiss/bæsj" - ikke gi unntak.

"Drikkeflasken bor på kjøkkenet" - ingen unntak med mat og drikke rundt i hele huset. 

"Vi pusser alltid tennene før vi legger oss".

For eksempel har mine barn klatret og herjet som ville apekatter hele livet. Vi har ikke hatt regler fra å klatre på møbler etc. Vi har heller tilrettelagt for dette. Vi lærte de tidlig å gå i trapp da trappen var alt de ville leke med. Vi har huske og større motoriske leker i stue. Det har blitt tilrettelagt for gulvet er lava, hinderløype, lage telt, balansere etc. Nå som de er større er det mye lettere sette grenser for denne oppførselen hjemme. Hva de fikk lov til for 6 mnd siden er snevret kraftig inn, med nye regler for hva de får lov til ute utvidet. Andre ville tatt denne kampen, men for vår del har det ikke vært verdt kjempe mot deres aktivitetsnivå og personlighet. 

3. Mindre ordsalat i kampens hete. Amygdala overtar når det er kaos og da når man ikke inn. Hjelper ikke være klassens beste på validering når barnets hjerne er stengt ned av sterke følelser. 

4. Føleseskompasset.no, "Min foreldrestil og samspillet med barnet mitt" har vært veldig nyttig her i heimen.

5. Du er voksen og du trenger ikke at barnet er enig i grensesetting. Det er lov si til barnet at du forstår barnet er sint for blablabla, det går over og det går bra. 

 

Lykke til! Viljesterke barn er utrolig kule når man klarer forstå dem 💜

Anonymkode: c5285...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for svar.

Vi har egentlig prøvd å ikke være så strenge. Vi velger våre kamper. Prøver å inkludere ham i det vi gjør (husarbeid og lignende), men det er så mye vi bare må ta tak i. Greit at han roter ut ting, men jeg synes ikke det er greit at han kaster mat veggimellom når vi spiser, at han ikke vil kle seg ordentlig når vi skal ut, at han vil springe rundt med en kniv, at han vil spise smoothie før middag, at han prøver å rive ned TV-en, at han vil se på TV hele tiden (er ganske restriktive på TV-titting), at han vil ha noe på butikken vi ikke trenger, at han slår og blir sint eller slår og ler. 

Det er så mange sånne siutasjoner i løpet av en dag at jeg ikke vet hvor vi skal begynne. Eksempel fra i går, vi lot ham gå rundt med en vanlig vannflaske, men da han viste tegn til å stå og å grise med den sa jeg at jeg i så fall måtte ta den fra ham. Plutselig helte han ut vann i vinylsamlingen vår. Jeg tenkte egentlig det var en dårlig idé og gå rundt med den flaske, men tenkte at jeg ikke skulle ta kampen og stole på at han ikke kom til å bevisst søle på den måten. Vi kan ikke fjerne alt vi har i leiligheten for at ikke han skal ødelegge det heller selv om vi selvsagt har prøvd å gjøre leiligheten så barnevennlig som mulig.

For hver gang vi tillater noe, inkluderer ham i noe, forventer han at det skal være sånn HVER gang. 

 

Anonymkode: cf6b2...4ed

Hei. Det var meg du siterte (ser flere andre har sitert deg i etterkant). Da syns jeg ikke det høres ut som om dere gjør noe feil. Vi fikk koblet inn PPT og fikk ekstra ressurser til barnet. Man trenger ikke diagnose for dette, trenger bare å ha behov som barnehagen ikke klarer å dekke med normal bemanning. Mitt barn er veldig mye bedre ved 4 år, sikkert både på grunn av modning og at dagene i barnehagen stort sett er veldig bra pga ekstra oppfølging. Da blir også resten av dagen bra. 

Jeg ser noen mener dette er vanlig oppførsel, men slik du selv også nevner, så er det nok ikke helt det. Å gjøre slike ting er normalt, men ikke i den graden du beskriver. Det behøver ikke å bety at det er noe galt med barnet, det kan bare være veldig umoden/sent utviklet på de tingene som har med impulskontroll og selvregulering å gjøre. Her har vi fått beskjed om at barnet vårt absolutt kan vokse dette av seg, men også at det kan være ADHD. Dvs, hvis barnet ikke vokser det av seg når det nærmer seg skolestart, så blir det ADHD-utredning. 

Uansett hva det er med mitt barn, så kan jeg i hvert fall trøste deg med at han er betraktelig lettere nå enn for ett år siden.

Anonymkode: 67f46...ddd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Poenget er at han er 2 år og du kan ikke forvente at du kan stole på han. Hvorfor fikk han gå rundt med vannflaske i utgangspunktet? Hvorfor stiller du så høye krav til en 2 åring?

Anonymkode: fff86...653

Dette. Min 5 åring får ikke gå rundt med vanlig vannflaske... lær deg å sette grenser og hold på de. 

De fleste 2 åringer lager helvete når de ikke får viljen sin... mange har måttet gå ut fra butikken med skrikende 2 åring under armen som ikke fikk noe...

Anonymkode: 2f65c...67f

[AnonymBruker]

Kanskje du finner noe nyttig her:

https://www.livetogsann.no/barnehage/temamote-for-heimane/
 

Livet og sånn brukes både i skole og barnehage her jeg bor.

 

Anonymkode: 2caa8...f1c

[AnonymBruker]

Skulle foreslå Oslohjelpa men ser du har fått det foreslått og kontaktet dem, håper dere får hjelp der

 

Et lite tips siden jeg kjenner meg igjen i det med å bli sint for at pappa gjør ting (har 2-åring selv men min nærmer seg 3). Det funket bedre her etter en stund når vi innførte veldig rutine på når vi gjør hva. Annenhver dag står vi opp, gjør alt morgenstell og leverer i barnehagen. Den andre personen henter. Vi har og faste dager for hvem som legger (mest meg, da det har vært det som har vært vanskeligst å godt at pappa gjør her). Barnet kan fremdeles si sånn "nei vil at mamma skal stå opp med meg" på morningen men så minner jeg på at jeg sto opp i går, idag er det pappa sin tur, imorgen er det meg igjen. Det godtar barnet da kjapt og husker nå ofte hvem sin tur det er selv.

Har og barnesikret en del mer hjemme enn jeg ser folk med det jeg anser som enklere barn har gjort. Rett og slett for å unngå en del kamper siden vår er veldig opptatt på å få tak i våre ting og ting som er farlig. Har likevel ikke barnesikret 100% da for noe må jo øves litt på at man skal klare å la være. Men helt innafor å gjemme bort en del synes jeg i en periode til barnet er eldre og forstår mer, tilpasset hvordan deres barn er.

Skjønner at en del av utbruddene hos deres er litt ekstreme og at dette rådet kanskje ikke passer, men det har hjulpet meg litt å minne meg selv på at jeg ikke umiddelbart må fikse det om barnet begynner å bli sint eller lei seg (som er min instinktive følselse at jeg må). Jeg annerkjenner følelser/hva som skjedde og er rask til å tilby trøst da, da eskalerer det ofte ikke til sinne hos min. Og om det gjør forsøker jeg å bare være der og vente ut litt. Og så bruker jeg avledning iblant selv om det ikke er lov Men min er ikke fysisk utagerende mot oss så det blir jo mye lettere da såklart å trøste.

Anonymkode: eeb44...678

[AnonymBruker]

Og med bleieskift og påkledning og slikt så har jeg tullet og lekt langt mer enn det som er naturlig for meg. Fordi jeg ser jo at det funker. Men shit så vanskelig det er når man er dritsliten og har så søvnmangel.

Påkledning går også mye bedre når barnet får til selv.

Anonymkode: eeb44...678

[AnonymBruker]

Oslohjelpa høres ut som helt riktig sted for dere å få hjelp. Ring dem på mandag, ikke noe poeng å bruke masse penger på privat psykolog når det er så gode lavterskeltilbud i kommunen. 

Anonymkode: 6f9fa...915

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 13.33):

Det er her vi ikke kommer noen vei uten mer hjelp. Vi får oppfølging av lege knyttet til fysiske plager, men hvordan vi ellers skal håndtere ham trenger vi litt mer veiledning på da alle standardsvarene i bøker og fra helsestasjonen har null effekt på ham.

Anonymkode: cf6b2...4ed

Hva slags samspill har du og far? Hvilken stemning er gjeldende hjemme hos dere?

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 14.34):

Hadde for så vidt blitt glad om dette var helt normalt og noe han kommer til å vokse av seg snart uten av vi må gjøre noe spesielt, men vårt inntrykk er at han utagerer mye mer enn "det gjengse barn". Gjennom å snakke med andre foreldre i barnehagen og venner med barn på samme alder så får vi ofte reaksjoner når vi beskriver hvordan vi har det hjemme. Rådene i diverse bøker fungerer ikke på ham, som også sier meg at han reagerer kraftigere enn mange barn gjør for hvis hans oppførsel var vanlig hadde jo bøkene beskrevet situasjoner som eskalerer enda mer. 

Har hørt om terrible two og skjønner at det også handler om trass (eller selvstendighetsalderen som det vel kalles). Sjekket Bufdir sine sider - fant bare dette: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/smabarn/utvikling-selvstendighet-og-selvfolelse/barnets-utvikling-0-5-ar/?utm_source=google&utm_medium=cpc&utm_campaign=Foreldrehverdag&gad_source=1&gclid=Cj0KCQjwpvK4BhDUARIsADHt9sRc1Xq-MsR07EGlsddv2QMW7dFI3e4BUMFm8JAGjCWhKQpUiF_xf3waAiYVEALw_wcB

Er det noen andre steder det står mer, for her var det ikke så mye veiledning for de situasjonene vi står i?

Bare for å ha det sagt, situasjonen med vannsøl i går var et konkret svar til et par stykker som nevnte at deres barn ikke taklet restriksjoner så bra og at de dermed opplevde det enklere med litt "frislipp". Derfor nevnte jeg denne konkrete situasjonen for å vise at for vår del fungerer ikke det helt nettopp på grunn av sånne situasjoner. Det er ikke sånn at jeg pleier å la ham løpe rundt med en vannflaske. Og som jeg har nevnt flere ganger, vi tar hundrevis av kamper hver eneste dag. Til nå i dag har han sannsynligvis slått meg 40 ganger, det hjelper ikke å stoppe ham og forklare at "jeg skjønner at du er sint fordi du hadde lyst til å leke med den kniven, men kniven skal vi kun bruke for å skjære mat med. Vil du bli med og lage mat?". Han fortsetter å slå og om jeg trekker meg litt bort springer han etter meg og fortsetter. Han har hatt rundt 15 meltdowns i dag. I morges hylte han i godt over en time fordi mannen min tok ham på morgenen og ikke jeg. Han klorte ham til blods. Derfor prøver vi å minimere kampene der vi kan, for hvis vi skal ta alle gjør vi ikke annet enn å si "nei" og ta fra ham ting/tvinge ham til noe. 

Vi blir rett og slett helt utmattet. Vi sover lite og har et barn som krever helt sinnsykt mye av oss. Vi trenger veiledning av noen med kompetanse før vi kjører oss helt ut i grøfta.

Anonymkode: cf6b2...4ed

Rådene dere får eller leser, vil kun hjelpe om dere er konsekvente og holder på det. Dere har latt det gå for langt.

Han krever å "eie" deg, og det må du sette en stopper for.

Første gang han slår deg, bør du være svært bestemt og si at det er totalt uakseptabel oppførsel. Hold han fast om du må, og ikke gi deg før han roet seg ned. Han får ikke forlate stedet før han er rolig, og det må du gjøre tydelig for han. vær der og veiled han i følelsene som dukker opp, men ikke la han gå.

Dere skaper en tyrann om ikke dere viser han at dere er trygge voksne med grenser for hva som faktisk er grei oppførsel.

Endret 27. oktober 2024 av Kaisada

[Mrs Robinson]

Det høres ut som en normal 2 åring som har foreldre som ikke evner å sette grenser.

Dere forventer alt for mye av alderen hans. Han får først løpe fritt rundt med en kniv, og så skal dere begynne å sette grenser for knivbruk på en "dulledallemåte"?

Vannflaske som han får løpe rundt med fordi dere ikke orker ta alle kampene? 

Mor får ikke en morgen alene fordi han klorer og slår far til blods fordi han skal bestemme at mamma er favoritten? 

Dere MÅ begynne å sette grenser. Ikke på en dulle-dalle-måte: minst mulig avansert språk og lange setninger, korte og konkrete beskjeder. Dess MER komplisert dere grensesetting en 2-åring, dess mer vil han teste fordi dere er alt for uklare i deres forventninger. NEI, vi slår ikke. NEI, flaska skal drikkes av på kjøkkenet. NEI, maten skal spises fint.

Kniven skal være i kjøkkenskuffen, eller brukes til måltid til bordet.

Vannflasken skal drikkes av ved kjøkkenbenken, når han er ferdig skal vannflasken tilbake på kjøkkenbenken.

Han kaster mat rundt om under måltid - da blir tallerkenen flyttet. 

Mamma SKAL få sove ut på morgenen, med mindre far er en ubrukelig dust som ikke evner å ta seg av sønnen sin.

Når han slår deg for 2.gang, så overtar far og du holder deg i en annen del av huset. En 2 åring kan ikke følge etter en forelder for å slå?!?!. Dette skjer ikke for 40.(!!!!) gang på samme dag! Da går du ut og pappa sier NEI, sånt gjør vi ikke.

Men nei, dere velger å UNNGÅ flest mulig kamper fordi det blir så negativt? 

Selvfølgelig er ungen deres utagerende, og jeg kan vedde med 99 % sannsynlighet at dette skyldes mamma og pappa som skal forklare enhver følelse og drive emosjonsveiledning i situasjonen som teknisk sett ikke krever emosjonsveiledning, men gode gammeldagse grenser. Dere bedriver grensesetting og emosjonsveiledning på et nivå som forventes av en 4 + åring. Ikke av en 2 åring.

Hvordan tenker dere å oppdra barnet når han ikke bare reagerer på rent instinkt og primærhjernen, men når han får en hjerne som kan brukes på LOGIKK og tenkning? Hvor han faktisk gjør hendelser på bevisst faenskap? Han har jo allerede blitt opplært til at hvis han lager nok baluba og styr, så gir dere etter.

Mvh pedagog som nå er ferdig i bhg grunnet alle dalleforeldre som ikke evner å oppdra barna sine lengre.

Endret 27. oktober 2024 av Mrs Robinson

[AnonymBruker]

Mrs Robinson skrev (36 minutter siden):

Det høres ut som en normal 2 åring som har foreldre som ikke evner å sette grenser.

Dere forventer alt for mye av alderen hans. Han får først løpe fritt rundt med en kniv, og så skal dere begynne å sette grenser for knivbruk på en "dulledallemåte"?

Vannflaske som han får løpe rundt med fordi dere ikke orker ta alle kampene? 

Mor får ikke en morgen alene fordi han klorer og slår far til blods fordi han skal bestemme at mamma er favoritten? 

Dere MÅ begynne å sette grenser. Ikke på en dulle-dalle-måte: minst mulig avansert språk og lange setninger, korte og konkrete beskjeder. Dess MER komplisert dere grensesetting en 2-åring, dess mer vil han teste fordi dere er alt for uklare i deres forventninger. NEI, vi slår ikke. NEI, flaska skal drikkes av på kjøkkenet. NEI, maten skal spises fint.

Kniven skal være i kjøkkenskuffen, eller brukes til måltid til bordet.

Vannflasken skal drikkes av ved kjøkkenbenken, når han er ferdig skal vannflasken tilbake på kjøkkenbenken.

Han kaster mat rundt om under måltid - da blir tallerkenen flyttet. 

Mamma SKAL få sove ut på morgenen, med mindre far er en ubrukelig dust som ikke evner å ta seg av sønnen sin.

Når han slår deg for 2.gang, så overtar far og du holder deg i en annen del av huset. En 2 åring kan ikke følge etter en forelder for å slå?!?!. Dette skjer ikke for 40.(!!!!) gang på samme dag! Da går du ut og pappa sier NEI, sånt gjør vi ikke.

Men nei, dere velger å UNNGÅ flest mulig kamper fordi det blir så negativt? 

Selvfølgelig er ungen deres utagerende, og jeg kan vedde med 99 % sannsynlighet at dette skyldes mamma og pappa som skal forklare enhver følelse og drive emosjonsveiledning i situasjonen som teknisk sett ikke krever emosjonsveiledning, men gode gammeldagse grenser. Dere bedriver grensesetting og emosjonsveiledning på et nivå som forventes av en 4 + åring. Ikke av en 2 åring.

Hvordan tenker dere å oppdra barnet når han ikke bare reagerer på rent instinkt og primærhjernen, men når han får en hjerne som kan brukes på LOGIKK og tenkning? Hvor han faktisk gjør hendelser på bevisst faenskap? Han har jo allerede blitt opplært til at hvis han lager nok baluba og styr, så gir dere etter.

Mvh pedagog som nå er ferdig i bhg grunnet alle dalleforeldre som ikke evner å oppdra barna sine lengre.

Kanskje du har rett, kanskje du ikke har det. Men hva er poenget med å angripe TS? Hun søker jo hjelp og jeg vil dermed anta at hun også er særdeles mottagelig for tilbakemeldinger og råd. Så hva er da poenget med denne aggressive tonen? Få ut egen eder og galle og bitterhet du har knyttet til ditt eget yrkesvalg som ikke gikk som ønsket? Her tror jeg det er du som trenger å bli bedre på å regulere egne følelser. 

Anonymkode: deb4b...898

[Mrs Robinson]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kanskje du har rett, kanskje du ikke har det. Men hva er poenget med å angripe TS? Hun søker jo hjelp og jeg vil dermed anta at hun også er særdeles mottagelig for tilbakemeldinger og råd. Så hva er da poenget med denne aggressive tonen? Få ut egen eder og galle og bitterhet du har knyttet til ditt eget yrkesvalg som ikke gikk som ønsket? Her tror jeg det er du som trenger å bli bedre på å regulere egne følelser. 

Anonymkode: deb4b...898

Angripe ts? Her forveksler du klar tale med angrep.

Ts tar ikke imot råd hun får fra helsestasjon eller andre instanser eller tråd på kg. Hun kjører på med egen dulleatferd som er i ferd med å skape en tyrran, og lener seg på tanken om at barnet hennes er ekstra vanskelig

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (1 time siden):

Råden dere får eller leser, vil kun hjelpe om dere er konsekvente og holder på det. Dere har latt det gå for langt.

Han krever å "eie" deg, og det må du sette en stopper for.

Første gang han slår deg, bør du være svært bestemt og si at det er totalt uakseptabel oppførsel. Hold han fast om du må, og ikke gi deg før han roet seg ned. Han får ikke forlate stedet før han er rolig, og det må du gjøre tydelig for han. vær der og veiled han i følelsene som dukker opp, men ikke la han gå.

Dere skaper en tyrann om ikke dere viser han at dere er trygge voksne med grenser for hva som faktisk er grei oppførsel.

Dette siste er viktig TS, han virker utrygg og redd for at dere voksne ikke tar det ansvaret dere har med å sette grenser og veilede han. Han er bare 2 år og har ingen forutsetning for å ta dette ansvaret, dere må vise at det er dere som bestemmer og at dere er trygge voksne som skal hjelpe han å regulere følelser og veilede han. Du og far må være mest mulig samstemte og konsekvente. Det er slitsomt, men det gir trygghet for han. Det er dere som foreldre som må forandre hvordan dere møter han, det vil igjen gi en forandring i han når han vet at dere tar ansvaret. 

Bra at du kontakter Oslohjelpa for videre veiledning, viktig at dette ikke får eskalere videre. 

Anonymkode: 73b99...534

[AnonymBruker]

Mrs Robinson skrev (1 time siden):

Det høres ut som en normal 2 åring som har foreldre som ikke evner å sette grenser.

Dere forventer alt for mye av alderen hans. Han får først løpe fritt rundt med en kniv, og så skal dere begynne å sette grenser for knivbruk på en "dulledallemåte"?

Vannflaske som han får løpe rundt med fordi dere ikke orker ta alle kampene? 

Mor får ikke en morgen alene fordi han klorer og slår far til blods fordi han skal bestemme at mamma er favoritten? 

Dere MÅ begynne å sette grenser. Ikke på en dulle-dalle-måte: minst mulig avansert språk og lange setninger, korte og konkrete beskjeder. Dess MER komplisert dere grensesetting en 2-åring, dess mer vil han teste fordi dere er alt for uklare i deres forventninger. NEI, vi slår ikke. NEI, flaska skal drikkes av på kjøkkenet. NEI, maten skal spises fint.

Kniven skal være i kjøkkenskuffen, eller brukes til måltid til bordet.

Vannflasken skal drikkes av ved kjøkkenbenken, når han er ferdig skal vannflasken tilbake på kjøkkenbenken.

Han kaster mat rundt om under måltid - da blir tallerkenen flyttet. 

Mamma SKAL få sove ut på morgenen, med mindre far er en ubrukelig dust som ikke evner å ta seg av sønnen sin.

Når han slår deg for 2.gang, så overtar far og du holder deg i en annen del av huset. En 2 åring kan ikke følge etter en forelder for å slå?!?!. Dette skjer ikke for 40.(!!!!) gang på samme dag! Da går du ut og pappa sier NEI, sånt gjør vi ikke.

Men nei, dere velger å UNNGÅ flest mulig kamper fordi det blir så negativt? 

Selvfølgelig er ungen deres utagerende, og jeg kan vedde med 99 % sannsynlighet at dette skyldes mamma og pappa som skal forklare enhver følelse og drive emosjonsveiledning i situasjonen som teknisk sett ikke krever emosjonsveiledning, men gode gammeldagse grenser. Dere bedriver grensesetting og emosjonsveiledning på et nivå som forventes av en 4 + åring. Ikke av en 2 åring.

Hvordan tenker dere å oppdra barnet når han ikke bare reagerer på rent instinkt og primærhjernen, men når han får en hjerne som kan brukes på LOGIKK og tenkning? Hvor han faktisk gjør hendelser på bevisst faenskap? Han har jo allerede blitt opplært til at hvis han lager nok baluba og styr, så gir dere etter.

Mvh pedagog som nå er ferdig i bhg grunnet alle dalleforeldre som ikke evner å oppdra barna sine lengre.

Bra du har sluttet som pedagog i barnehage, for makan til nedlatende holdning til andre mennesker, aggressiv måte å skrive på og utrolig mye enkle konklusjoner trukket rett ut av egen fantasi om hvordan andre folk er.

Anonymkode: eeb44...678

[Kaisada]

Mrs Robinson skrev (2 timer siden):

Det høres ut som en normal 2 åring som har foreldre som ikke evner å sette grenser.

Dere forventer alt for mye av alderen hans. Han får først løpe fritt rundt med en kniv, og så skal dere begynne å sette grenser for knivbruk på en "dulledallemåte"?

Vannflaske som han får løpe rundt med fordi dere ikke orker ta alle kampene? 

Mor får ikke en morgen alene fordi han klorer og slår far til blods fordi han skal bestemme at mamma er favoritten? 

Dere MÅ begynne å sette grenser. Ikke på en dulle-dalle-måte: minst mulig avansert språk og lange setninger, korte og konkrete beskjeder. Dess MER komplisert dere grensesetting en 2-åring, dess mer vil han teste fordi dere er alt for uklare i deres forventninger. NEI, vi slår ikke. NEI, flaska skal drikkes av på kjøkkenet. NEI, maten skal spises fint.

Kniven skal være i kjøkkenskuffen, eller brukes til måltid til bordet.

Vannflasken skal drikkes av ved kjøkkenbenken, når han er ferdig skal vannflasken tilbake på kjøkkenbenken.

Han kaster mat rundt om under måltid - da blir tallerkenen flyttet. 

Mamma SKAL få sove ut på morgenen, med mindre far er en ubrukelig dust som ikke evner å ta seg av sønnen sin.

Når han slår deg for 2.gang, så overtar far og du holder deg i en annen del av huset. En 2 åring kan ikke følge etter en forelder for å slå?!?!. Dette skjer ikke for 40.(!!!!) gang på samme dag! Da går du ut og pappa sier NEI, sånt gjør vi ikke.

Men nei, dere velger å UNNGÅ flest mulig kamper fordi det blir så negativt? 

Selvfølgelig er ungen deres utagerende, og jeg kan vedde med 99 % sannsynlighet at dette skyldes mamma og pappa som skal forklare enhver følelse og drive emosjonsveiledning i situasjonen som teknisk sett ikke krever emosjonsveiledning, men gode gammeldagse grenser. Dere bedriver grensesetting og emosjonsveiledning på et nivå som forventes av en 4 + åring. Ikke av en 2 åring.

Hvordan tenker dere å oppdra barnet når han ikke bare reagerer på rent instinkt og primærhjernen, men når han får en hjerne som kan brukes på LOGIKK og tenkning? Hvor han faktisk gjør hendelser på bevisst faenskap? Han har jo allerede blitt opplært til at hvis han lager nok baluba og styr, så gir dere etter.

Mvh pedagog som nå er ferdig i bhg grunnet alle dalleforeldre som ikke evner å oppdra barna sine lengre.

👏spikeren på hodet, enkelt og greit!