Er det vanlig at aldrende foreldre blir sære og vanskelige å forholde seg til?

[AnonymBruker]

Har hatt et fint forhold til mine foreldre hele livet.  Nå har de blitt 73 år begge to, og jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til dem. Er det slik det er å få gamle foreldre?  Skal en bite det i seg og være raus fordi de blir gamle?

Spesielt min far, han har blitt så selvopptatt og sneversynt. Er ekspert på det meste og lite interessert i andres meninger. Han har lite selvinnsikt og lever helt inni sin egen lille boble føler jeg. Det er så vanskelig å forholde seg til de. Jeg blir ofte irritert og provosert av det de lirer ut av seg. Men det skjer vel noen endringer i hjernen når vi eldes?.  Hvordan skal jeg klare å beholde et godt forhold til de?

Anonymkode: 90b23...d59

[Brunello]

Kort og godt JA.

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig iallefall.

Min mor blir bare værre og værre. Selvsentrert, egen, sta og sær. Alt handler bare om henne og hennes behov. Hun har alltid vært en krevende person å være rundt men er nå helt ufattelig tung å ha med å gjøre.
 

Svigermor ble aldri slik, vi mistet henne desverre i fjor. Hun ble bare bedre med åra og var nær intill perfekt til å begynne med.
Svigerfar har sine begrensninger og utfordringer som de fleste har men han har aldri blitt værre.

Anonymkode: d98db...4b6

[Adrenalina1]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har hatt et fint forhold til mine foreldre hele livet.  Nå har de blitt 73 år begge to, og jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til dem. Er det slik det er å få gamle foreldre?  Skal en bite det i seg og være raus fordi de blir gamle?

Spesielt min far, han har blitt så selvopptatt og sneversynt. Er ekspert på det meste og lite interessert i andres meninger. Han har lite selvinnsikt og lever helt inni sin egen lille boble føler jeg. Det er så vanskelig å forholde seg til de. Jeg blir ofte irritert og provosert av det de lirer ut av seg. Men det skjer vel noen endringer i hjernen når vi eldes?.  Hvordan skal jeg klare å beholde et godt forhold til de?

Anonymkode: 90b23...d59

At eldre går i sin egen boble kjenner jeg meg ikke igjen i. De unge derimot. De går med nesa i mobilen hele dagen,og virker ikke til å ha kontakt med omverdenen. Det er i hvert fall min observasjon.

[AnonymBruker]

Min mor også. Blitt veldig selvsentrert. Kan prate om meg i fem minutter på telefon og så er resten av samtalen (tjue-tretti minutter) om henne og hennes helseplager, som jeg har hørt på repeat i ti år nå.

Anonymkode: a9b8c...649

[AnonymBruker]

Ja. Det blir en omvendt omsorgsrolle. Det er en sorg, men samtidig er det godt å tenke på at man kan gi tilbake for alt man har fått opp gjennom. 

Det med faren din høres imidlertid litt drøyt ut. Kan være tidlige tegn på sykdom eller demens. Ikke meningen å skremme deg, men verdt å være obs på. 

Anonymkode: 0639a...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har hatt et fint forhold til mine foreldre hele livet.  Nå har de blitt 73 år begge to, og jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til dem. Er det slik det er å få gamle foreldre?  Skal en bite det i seg og være raus fordi de blir gamle?

Spesielt min far, han har blitt så selvopptatt og sneversynt. Er ekspert på det meste og lite interessert i andres meninger. Han har lite selvinnsikt og lever helt inni sin egen lille boble føler jeg. Det er så vanskelig å forholde seg til de. Jeg blir ofte irritert og provosert av det de lirer ut av seg. Men det skjer vel noen endringer i hjernen når vi eldes?.  Hvordan skal jeg klare å beholde et godt forhold til de?

Anonymkode: 90b23...d59

Ja, foreldre blir slik.

Nei, det er absolutt ingen grunn til eller verdi i å «bite det i seg». 

Sett normale grenser for dem. Og hold deg til dem. De er voksne. De får enten ta seg sammen eller så får de finne seg i at omgivelsene faser dem ut. Og ideen om at gamle mennesker blir ensomme dersom barn eller barnebarn velger å la være å omgåes dem er fiktiv. De har venner, som trolig også er gamle. De kan holde hverandre med selskap, de har jo både mer tid og en egeninteresse av å holde ut med hverandres særheter.

Anonymkode: c2ac8...099

[Phoenix Heart]

Ja, veldig vanlig blant eldre mennesker 

 

[AnonymBruker]

Adrenalina1 skrev (1 time siden):

At eldre går i sin egen boble kjenner jeg meg ikke igjen i. De unge derimot. De går med nesa i mobilen hele dagen,og virker ikke til å ha kontakt med omverdenen. Det er i hvert fall min observasjon.

Ungdommer trenger heller ikke å være omsorgspersoner slik man forventer ens foreldre skal være. Å hive «de unge» inn i dette er totalt irrelevant. Klart eldre som er i egen boble blir en helt annen ting, og man bor heller ikke med dem, og kan dermed ikke gjøre så mye.
 

Ungdommer har fremdeles god tid på seg til å finne utav disse tingene, og ikke minst har vi alle vært ungdommer selv - du husker vel selv at du føltes som det viktigste i alle andres liv? Som om verden går under pga litt kjærlighetssorg/venneproblemer osv? Det er ikke sammenlignbart, så hold det utenfor 

Anonymkode: 54ed5...5ba

[AnonymBruker]

Overrasket over hvor fort det har skjedd her. Min far er bare 60, og er blitt akkurat som din. Den utviklinga har pågått en stund, men sementerer seg bare stadig sterkere jo eldre han blir. Mamma nærmer seg 70 og er blitt litt sånn lufthode, ukritisk, bekymret for alt.

Her har vi vurdert et tredje barn, men sånn som de nå er blitt kjenner jeg at det ved 35 års alder trolig ikke blir noe av, for må ta meg mer og mer av de gamle og deres innfall. 

Nå skal det sies at svigermor nærmer seg 80, og er skikkelig i slaget. Blir nesten bare mer og mer grepa og laid back med årene. Upåklagelig helse. 

Anonymkode: e1428...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har hatt et fint forhold til mine foreldre hele livet.  Nå har de blitt 73 år begge to, og jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til dem. Er det slik det er å få gamle foreldre?  Skal en bite det i seg og være raus fordi de blir gamle?

Spesielt min far, han har blitt så selvopptatt og sneversynt. Er ekspert på det meste og lite interessert i andres meninger. Han har lite selvinnsikt og lever helt inni sin egen lille boble føler jeg. Det er så vanskelig å forholde seg til de. Jeg blir ofte irritert og provosert av det de lirer ut av seg. Men det skjer vel noen endringer i hjernen når vi eldes?.  Hvordan skal jeg klare å beholde et godt forhold til de?

Anonymkode: 90b23...d59

Sånn ble min mor da hun gikk av med pensjon. Det kom ganske fort. 
 

Fra å være raus og opptatt med jobb, ble hun selvopptatt, offermentalitet, overtenker og hater alle gernarsjoner etter henne. Alt var bedre før osv. Det er en kjent sak, visstnok. Eldre blir rett og slett mer selvopptatte

Anonymkode: dd29a...f5b

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at eldre blir mer selvopptatte?

Anonymkode: a9b8c...649

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på det samme. Faren min er i midten av 60-årene, og tenkte da han rundet 60 at jeg merket at han var blitt «gammel» - litt tregere i kroppen. Men ikke så mye mer. Men nå når han har blitt pensjonist har det skjedd noe. Mer krass, påståelig og vanskelig. Hos han virker det som om noen litt mindre sjarmerende personlighetstrekk får mer plass.

Det er ganske slitsomt å ha han på besøk…

Anonymkode: c85b1...c0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva er det som gjør at eldre blir mer selvopptatte?

Anonymkode: a9b8c...649

Jeg tror det å stå i arbeidslivet betyr mye. Man har rutiner, et ansvar, man møter andre mennesker, man må sette seg selv litt til side, man får kalibrert seg mot andre. For mange blir det mye tosomhet, eller man er bare sammen med de samme venninnene, og man forsterker bare ekstreme meninger. Eller rekker plutselig å bli veldig opptatt av overskriftene i VG, i stedet for å høre andre perspektiv på ting fra kollegaer. 

Har i alle fall bestemt meg får å trappe ned gradvis, om det går, eller finne noe annet fast, en organisasjon eller noe, der jeg møter mennesker, har et formål, og får utfordret intellektet litt. 

Anonymkode: 0639a...20f