Dere med utrygg tilknytning - hvordan ble tilknytning til baby?

[AnonymBruker]

Noen her som har generelt utrygg tilknytning og som har fått barn? Hvordan gikk det med tilknytningen til barnet? 

Jeg heller mot å holde meg barnløs mye på grunn av dette, men er interessert i å høre erfaringer.

Anonymkode: 4282e...cc7

[AnonymBruker]

jeg tror det er noe helt eget når man som kvinne bærer frem et barn og går gjennom en fødsel og får barnet enn om man skal knytte seg til andre mennesker sånn generelt sett. 

Anonymkode: 5a503...4b5

[AnonymBruker]

Jeg er adoptert og bodde i 9 måneder på et barnehjem, fra jeg var 6 til 13 måneder gammel. Opplevde også omsorgssvikt og mistet primære omsorgspersoner som barn. 

Har barn og tilknytningen er god og normal. Men jeg er i min 5. periode med terapi. Så dette er noe jeg har og fremdeles jobber hardt med.

Er gift, har utdannelse og jobb. Før jeg ble gravid snakket jeg med en psykolog som mente at det ville være reparerende å få min egen familie. Hun hadde rett. 

Anonymkode: c616e...700

[AnonymBruker]

Dere som har svart; hadde dere fått trygg tilknytning til andre også før dere fikk barnet eller var barnet det første? Jeg har bare hatt trygg tilknytning til 1 person i mitt liv, og det var mye jobb for den personen å gjøre meg trygg. Det er jo ikke noe et barn kan gjøre, da må jeg jo finne tryggheten selv, noe jeg tenker kan være vanskelig med utrygg tilknytning. 

Anonymkode: 4282e...cc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dere som har svart; hadde dere fått trygg tilknytning til andre også før dere fikk barnet eller var barnet det første? Jeg har bare hatt trygg tilknytning til 1 person i mitt liv, og det var mye jobb for den personen å gjøre meg trygg. Det er jo ikke noe et barn kan gjøre, da må jeg jo finne tryggheten selv, noe jeg tenker kan være vanskelig med utrygg tilknytning. 

Anonymkode: 4282e...cc7

For meg er det stor forskjell på tilknytning til dyr/barn og voksne. Jeg stoler ikke på at voksne er der for meg. Men jeg har hatt katt i over 10 år som jeg elsker veldig høyt. Katten kommer ikke til å forlate meg. Det er på samme måte med barna. De kan ikke svikte meg på den måten. Men jeg har aldri og vil nok aldri få trygg tilknytning til andre voksne, inkludert min mann. 

Anonymkode: c616e...700

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For meg er det stor forskjell på tilknytning til dyr/barn og voksne. Jeg stoler ikke på at voksne er der for meg. Men jeg har hatt katt i over 10 år som jeg elsker veldig høyt. Katten kommer ikke til å forlate meg. Det er på samme måte med barna. De kan ikke svikte meg på den måten. Men jeg har aldri og vil nok aldri få trygg tilknytning til andre voksne, inkludert min mann. 

Anonymkode: c616e...700

Takk for at du deler. Jeg sliter egentlig med tilknytningen til dyr også, har hatt et nært forhold til to hunder gjennom livet, men ellers har jeg bare hatt "kjæledyr". Kanskje jeg er emosjonelt ødelagt, men føler i allefall ikke at jeg skaper bånd som andre. 

Anonymkode: 4282e...cc7

[AnonymBruker]

Det har gått helt fint 🥰 

Men jeg er sosionom og familieterapeut, og jeg har jobbet mye med meg selv for å bli både en god terapeut og forelder.

Anonymkode: aa1cb...5f0

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med omsorgssvikt og har vel en engstelig urolig tilknytnings stil til menn. Jeg synes kjærlighets forhold er veldig vanskelig og valgte feil type menn i mange år. Jeg var jo opplært hjemmefra til å ikke ta hensyn til egne grenser og at jeg må være nærmest usynlig, fordi jeg er så mye. Derfor har jeg funnet menn som også helst vil jeg skal være føyelig, grei og ikke ha følelser eller behov. 

Nåja.. 

Så er ikke min historie med menn så bra.. 

Jeg har to barn og med de så er det noe helt annet. De har jeg ubetinget kjærlighet til og det er ingen tilknytnings problemer i min relasjon med de. 

Da de var små var jeg så veldig bekymret for at jeg ikke var en god nok mor. Hele deres oppvekst har jeg vert opptatt av at de skulle ikke få samme oppveksten som jeg hadde. 

Jo eldre de blir jo mer trygg er jeg på at jeg har gjort en bra jobb som mamma. Vi er nære og glade i hverandre. Jeg er den moren jeg selv hadde trengt da jeg var liten. Jeg må si det har helet mye av det som var sårt i hjertet mitt. 

Kan nevne at jeg også har ytret ting som «jeg liker ikke barn utenom mine egne», «jeg liker dyr bedre enn mennesker», «jeg liker ikke folk» og «jeg tror det er noe galt med meg». 

Anonymkode: dd3b5...8b5

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det likt, og opplevd å ikke få trygg tilknytning til barnet mitt. Jeg er glad i det, men kjenner ikke noe savn eller behov for å være sammen. Det er ganske trist, og jeg tenker jeg ikke burde ha fått barn. Barnet er heldigvis voksent nå, og har fått et fint liv.

Anonymkode: c6673...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vokste opp med omsorgssvikt og har vel en engstelig urolig tilknytnings stil til menn. Jeg synes kjærlighets forhold er veldig vanskelig og valgte feil type menn i mange år. Jeg var jo opplært hjemmefra til å ikke ta hensyn til egne grenser og at jeg må være nærmest usynlig, fordi jeg er så mye. Derfor har jeg funnet menn som også helst vil jeg skal være føyelig, grei og ikke ha følelser eller behov. 

Nåja.. 

Så er ikke min historie med menn så bra.. 

Jeg har to barn og med de så er det noe helt annet. De har jeg ubetinget kjærlighet til og det er ingen tilknytnings problemer i min relasjon med de. 

Da de var små var jeg så veldig bekymret for at jeg ikke var en god nok mor. Hele deres oppvekst har jeg vert opptatt av at de skulle ikke få samme oppveksten som jeg hadde. 

Jo eldre de blir jo mer trygg er jeg på at jeg har gjort en bra jobb som mamma. Vi er nære og glade i hverandre. Jeg er den moren jeg selv hadde trengt da jeg var liten. Jeg må si det har helet mye av det som var sårt i hjertet mitt. 

Kan nevne at jeg også har ytret ting som «jeg liker ikke barn utenom mine egne», «jeg liker dyr bedre enn mennesker», «jeg liker ikke folk» og «jeg tror det er noe galt med meg». 

Anonymkode: dd3b5...8b5

Enig i denne. Det er både fint å trist å bli forelder selv. Å se seg selv i det lille, hjelpeløse barnet som er så avhengig av gode personer rundt seg. Det å kunne gi den tryggheten og omsorgen heler en del sår jeg har bært med meg siden jeg var barn. Det er noe helt annet når du som voksen kan bestemme hva slags hjem og hva slags regler dere skal ha. 

Men jeg tror det er viktig å ha jobbet med seg selv og egen regulering. Dersom man har utrygg tilknytning blir man gjerne enten altfor tett på mennesker rundt seg eller unngår relasjoner så godt det lar seg gjøre. Man må finne en god middelvei som forelder. Så det må man jobbe med før man får barn. 

Anonymkode: c616e...700

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Noen her som har generelt utrygg tilknytning og som har fått barn? Hvordan gikk det med tilknytningen til barnet? 

Jeg heller mot å holde meg barnløs mye på grunn av dette, men er interessert i å høre erfaringer.

Anonymkode: 4282e...cc7

Har 3 barn som jeg har god tilknytning til, ingen problemer med de. 

Anonymkode: bdd82...a5b