«Single married mum» -flere?

[AnonymBruker]

Det engelske utrykket beskriver gifte/samboende kvinner med barn, som kjenner seg alene i forholdet. 

Vel, jeg er en av dem. 

Burde jeg sett varseltegnene i forkant? Ja, det var helt klart indikasjoner som pekte på en mann som hadde vært ungkar litt for lenge. 
Men jeg var ikke klar over at han ville velge å skylde på meg for alt som ikke fungerer mellom oss. 

Jeg er hovedsakelig alene med hus, hjem og barn siden han jobber, jobber og jobber. 
Til tider blir jeg sliten og lei, og prøver å få han til å ta mer ansvar. 
Jeg har lagt til rette for at han skal få jobbe slik han gjør, tilpasset min egen kalender og faktisk også sagt opp min siste jobb da arbeidstidene ikke var familievennlige nok. 
Jeg har en ny jobb nå, med bedre arbeidstider og bedre lønn. Jeg har skaffet ekstern hjelp med husvask og midlertidig barnepass, og siden han ikke kan lage mat, har jeg bestilt matkasse for minimum effort og effektivitet i hverdagen. 

Likevel klager han. 

Jeg er ikke hyggelig nok, ikke blid nok. Jeg har ikke alltid et lyttende øre visstnok (han liker å fortelle om dagen sin mens jeg lager middagen og prøver å unngå å brenne noe), jeg er dramatisk om jeg lufter tanker og følelser, og alt er i grunn min feil uansett hvordan vi vrir og vender på det. 
Gjentar jeg akkurat de samme ordene han nettopp brukte, får jeg høre at «det var ikke det han sa, og nå twister jeg ordene hans». 
Etter at jeg begynte på prevensjon igjen, skylder han diskusjoner og dårlig humør på det. Det er visstnok jeg som er kranglete og humørsyk konstant, på grunn av pillene. 
Det er min feil at jeg ikke er fornøyd, fordi jeg går på piller. 
Det er min feil at jeg er så dramatisk og kravstor, fordi jeg går på piller. 

Jeg bruker samme type prevensjon jeg har brukt i alle år, og aldri har jeg hørt noen kommentere at jeg endrer personlighet når jeg går på pillene. 
Tvert om er det godt å slippe eggløsningssmerter, månedlige blødninger og pms. Jeg vil heller ikke ha flere barn med denne mannen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt er i forhold med han. 
Jeg vet det ikke er bra for meg. Ingen av oss er lykkelige. 
Likevel elsker vi hverandre fortsatt. Og vi har barn sammen. 
Og for å være ærlig, så orker jeg ikke å gå gjennom et samlivsbrudd. Jeg er sliten og nedbrutt, og alene. 

Jeg vet det er flere av dere der ute. La oss støtte hverandre? 

Anonymkode: 2a57e...806

[HMK]

Jeg forstår ikke behovet for å syte over tilværelsen og samtidig si at man ikke ønsker å gjøre noe med den. Det er.. Ansvarsfraskrivelse. Rett og slett. 

Det er mulig du er gift med en kronidiot, men du skylder på han for at du har det dritt og sier at du ikke vil ha det noe annerledes. Så. Ja. Hva er poenget? 

[AnonymBruker]

HMK skrev (5 minutter siden):

Jeg forstår ikke behovet for å syte over tilværelsen og samtidig si at man ikke ønsker å gjøre noe med den. Det er.. Ansvarsfraskrivelse. Rett og slett. 

Det er mulig du er gift med en kronidiot, men du skylder på han for at du har det dritt og sier at du ikke vil ha det noe annerledes. Så. Ja. Hva er poenget? 

Er du mann? 
Nei, jeg skylder ikke på han. Prøver ikke å legge skylden på noen eller noe. 
Poenget med innlegget er støtte og forståelse fra andre i lignende situasjon. Og å vise frem gråsonene i forhold. 

De som vet, de vet. 

Trådstarter 

Anonymkode: 2a57e...806

[HMK]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er du mann? 
Nei, jeg skylder ikke på han. Prøver ikke å legge skylden på noen eller noe. 
Poenget med innlegget er støtte og forståelse fra andre i lignende situasjon. Og å vise frem gråsonene i forhold. 

De som vet, de vet. 

Trådstarter 

Anonymkode: 2a57e...806

Nei, jeg er kvinne. I et langvarig ekteskap. Og jeg forstår ikke hvorfor man ønsker støtte for å leve et utilfredsstillende liv med en man ikke er fornøyd med eller liker spesielt godt, sånn egentlig. 

På meg høres det jo ut som du ønsker en medalje for å stå i dette kjipe samlivet. 

[AnonymBruker]

Det høres kjent ut!! Men så er det de gode sidene og de gode dagene som gjør at jeg blir ❤️

Anonymkode: 767d6...e1b

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og er enig med @HMK.

Du tilrettelegger for mannen istedenfor å stille krav. Du gir ikke mannen noen form for motstand og du vil ha medlidenhet? Det eneste takken du noengang vil få er den dagen du er utbrent er den dagen du blir byttet ut med en yngre kvinne. 
 

 

Anonymkode: a3719...1a7

[Hansehan]

Har du tenkt å gjøre noe med det?

(Mannen din er en dust, for øvrig)

[makkapakka]

Er du sikker på at han ikke lever et annet "familieliv" på jobben siden han jobber og jobber? 

Jeg gadd ikke å være ensom med mann og barn så jeg tok med meg barn og  flyttet og fikk det mye bedre, slapp en masse jamring fra en som ikke ville være i familie.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er kvinne og er enig med @HMK.

Du tilrettelegger for mannen istedenfor å stille krav. Du gir ikke mannen noen form for motstand og du vil ha medlidenhet? Det eneste takken du noengang vil få er den dagen du er utbrent er den dagen du blir byttet ut med en yngre kvinne. 
 

 

Anonymkode: a3719...1a7

Om jeg ikke hadde stilt krav, hadde jeg sluppet å høre alt som er galt med meg. 
Men etter et par år med tilbakemeldinger om at jeg er dramatisk, gal, hormonell eller kravstor, så gir man litt opp for å beskytte seg selv. 
Jeg må ha kapasitet til ungene og jobben min, og da er det lettere å la ting skure og gå, ta alt ansvaret selv og unngå å stille krav til han som likevel gjør som han vil. 

Jeg er fullstendig klar over at dette ikke er en sunn relasjon og av vi har en giftig dynamikk oss i mellom. Men det er faktisk ikke så lett å bare gå…

Og jeg skammer meg. Skammer meg over at det har blitt sånn. At jeg ikke gikk allerede når vi var i datingfasen og hadde vår første krangel. 
At vi fikk barn for raskt. 
At jeg valgte å bøye av, for å opprettholde en form for fred i hjemmet. En fasade. 
Ett hjem for barna, istedenfor to. 

Og kanskje har han rett også. Jeg vet ikke, fordi jeg ikke kan lufte tankene mine med noen. 
Men kanskje her..?

Trådstarter

Anonymkode: 2a57e...806

[AnonymBruker]

makkapakka skrev (2 minutter siden):

Er du sikker på at han ikke lever et annet "familieliv" på jobben siden han jobber og jobber? 

Jeg gadd ikke å være ensom med mann og barn så jeg tok med meg barn og  flyttet og fikk det mye bedre, slapp en masse jamring fra en som ikke ville være i familie.

Ja. Uten å gå inn på detaljer. 

Du er modig. Var det tøft å bryte opp?

Ts

Anonymkode: 2a57e...806

[AnonymBruker]

Du har ingenting å skamme deg for!! Det er aldri lett å gjøre endringer med barn involvert! Jeg tenker heller at du er en overlever som finner overlevelsesmekanismer for å få ting til å gå rundt. Han, derimot, burd skamme seg. Men legg ikke ansvaret på deg selv! 

Anonymkode: 767d6...e1b

[makkapakka]

Ikke å bryte opp, da hadde jeg tenkt igjennom det leenge og var klar til å gå ut. Det verste er alltid å frarøve barna en far, men faren var ikke noe snill mot barn, han var kun opptatt av seg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt er i forhold med han. 
Jeg vet det ikke er bra for meg. Ingen av oss er lykkelige. 
Likevel elsker vi hverandre fortsatt. Og vi har barn sammen. 
Og for å være ærlig, så orker jeg ikke å gå gjennom et samlivsbrudd. Jeg er sliten og nedbrutt, og alene. 

Du må innse at du har to valg her, enten godta dette, eller gå fra det. Skal du syte over dette resten av livet, men ikke gå fra ham pga ditt og datt? 

Du er sammen med en emosjonellt utilgjengelig mann som er så umoden at han ikke innehar evnen til å ta ansvar eller si unnskyld, og gjemmer seg fra livet på jobb.

Enten kan du godta dette og gjøre det beste ut av det, eller så må du avslutte det

Du kan ikke gjøre offer og martyr av deg selv resten av livet fordi det kommer til å ødelegge deg.

 

Anonymkode: 257ff...25a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Er du mann? 
Nei, jeg skylder ikke på han. Prøver ikke å legge skylden på noen eller noe. 
Poenget med innlegget er støtte og forståelse fra andre i lignende situasjon. Og å vise frem gråsonene i forhold. 

De som vet, de vet. 

Trådstarter 

Anonymkode: 2a57e...806

Jeg var forresten i et forhold som ditt, det ødela meg mye som person og jeg fikk ikke noe anerkjennelse eller skryt for å holde ut og orke det, det tok slutt til slutt uansett, han traff noen yngre og bedre. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gikk da jeg innså det var dritt, men ventet i mange år til.

Anonymkode: 257ff...25a

[AnonymBruker]

Hansehan skrev (11 minutter siden):

Har du tenkt å gjøre noe med det?

(Mannen din er en dust, for øvrig)

Det eneste rette å gjøre er å forlate han. 
Jeg begynner gradvis å innse at å initiere til samtale, peke på ønskede endringer, gå i parterapi og være forståelsesfull ikke gir det forholdet vi begge ønsker. 

Det er likevel en lang vei dit. Og som oftest tenker jeg at det ikke er SÅ ille. Andre har sitt. Det er enda mer ensomt å være faktisk singel mamma, tøffere økonomisk og praktisk. 
Er redd for å miste deler av nettverket, å bli sett på med andre øyne. 
Og ungene…jeg orker ikke å se de flytte frem og tilbake. Selv om de hovedsakelig vil bo hos meg. 
 

Ts

Anonymkode: 2a57e...806

[AnonymBruker]

Jeg hadde dratt. Skjønner ikke at en klarer å leve ulykkelig for å opprettholde en fasade som bare biter en selv i baken. Skulle ønske foreldrene mine gjorde det samme i stede for å leve ulykkelig gift sammen i 30 år. Når jeg ser på barndommen min så føles den frarøvet fordi jeg hadde to foreldre som ikke levde i takt. Nå har de vært separert i 2,5 år og skilt i noen måneder og de er mye lykkeligere hver for seg.

Anonymkode: 0e35d...457

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har ingenting å skamme deg for!! Det er aldri lett å gjøre endringer med barn involvert! Jeg tenker heller at du er en overlever som finner overlevelsesmekanismer for å få ting til å gå rundt. Han, derimot, burd skamme seg. Men legg ikke ansvaret på deg selv! 

Anonymkode: 767d6...e1b

Takk❤️

Vet ikke hva jeg skal tenke lengre. Har fått høre så ofte hva som er galt med meg at jeg ikke har tenkt i den retningen du beskriver. 
Det var godt å lese☺️

Ts

Anonymkode: 2a57e...806

[AnonymBruker]

makkapakka skrev (10 minutter siden):

Ikke å bryte opp, da hadde jeg tenkt igjennom det leenge og var klar til å gå ut. Det verste er alltid å frarøve barna en far, men faren var ikke noe snill mot barn, han var kun opptatt av seg selv. 

Da er det kanskje lettere å gå. 
Mannen min er snill med ungene. Lite tilstedeværende såklart, men leker og tøyser med de når han er hjemme. De er glade i han. Savner han og spør meg ofte om når han kommer hjem igjen. 
Merker at de blir mer emosjonelle og utagerende når de ikke har sett faren på ei stund. 
Jeg prøver å dekke opp for fraværet hans ved å ha så mye kvalitetstid med de som mulig, men døgnet har bare så mange timer. 

Jeg har ofte påpekt hvordan ungene savner han for å få han til å innse at han jobber for mye. Har tenkt at om han ikke tar hensyn til forholdet vårt, vil han kanskje tenke på ungene. 
Synes ikke det når inn. Han MÅ jobbe. 

Ts

Anonymkode: 2a57e...806

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det eneste rette å gjøre er å forlate han. 
Jeg begynner gradvis å innse at å initiere til samtale, peke på ønskede endringer, gå i parterapi og være forståelsesfull ikke gir det forholdet vi begge ønsker. 

Det er likevel en lang vei dit. Og som oftest tenker jeg at det ikke er SÅ ille. Andre har sitt. Det er enda mer ensomt å være faktisk singel mamma, tøffere økonomisk og praktisk. 
Er redd for å miste deler av nettverket, å bli sett på med andre øyne. 
Og ungene…jeg orker ikke å se de flytte frem og tilbake. Selv om de hovedsakelig vil bo hos meg. 
 

Ts

Anonymkode: 2a57e...806

Er det å miste nettverk, bli sett på med andre øyne verre enn å leve resten av ditt liv ulykkelig?

Du kan finne nye bekjentskaper og komme over dømming. Så kan du kanskje finne kjærligheten også, men mest av alt slippe å være fanget i en dårlig situsjon.

Anonymkode: ac725...9bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det engelske utrykket beskriver gifte/samboende kvinner med barn, som kjenner seg alene i forholdet. 

Vel, jeg er en av dem. 

Burde jeg sett varseltegnene i forkant? Ja, det var helt klart indikasjoner som pekte på en mann som hadde vært ungkar litt for lenge. 
Men jeg var ikke klar over at han ville velge å skylde på meg for alt som ikke fungerer mellom oss. 

Jeg er hovedsakelig alene med hus, hjem og barn siden han jobber, jobber og jobber. 
Til tider blir jeg sliten og lei, og prøver å få han til å ta mer ansvar. 
Jeg har lagt til rette for at han skal få jobbe slik han gjør, tilpasset min egen kalender og faktisk også sagt opp min siste jobb da arbeidstidene ikke var familievennlige nok. 
Jeg har en ny jobb nå, med bedre arbeidstider og bedre lønn. Jeg har skaffet ekstern hjelp med husvask og midlertidig barnepass, og siden han ikke kan lage mat, har jeg bestilt matkasse for minimum effort og effektivitet i hverdagen. 

Likevel klager han. 

Jeg er ikke hyggelig nok, ikke blid nok. Jeg har ikke alltid et lyttende øre visstnok (han liker å fortelle om dagen sin mens jeg lager middagen og prøver å unngå å brenne noe), jeg er dramatisk om jeg lufter tanker og følelser, og alt er i grunn min feil uansett hvordan vi vrir og vender på det. 
Gjentar jeg akkurat de samme ordene han nettopp brukte, får jeg høre at «det var ikke det han sa, og nå twister jeg ordene hans». 
Etter at jeg begynte på prevensjon igjen, skylder han diskusjoner og dårlig humør på det. Det er visstnok jeg som er kranglete og humørsyk konstant, på grunn av pillene. 
Det er min feil at jeg ikke er fornøyd, fordi jeg går på piller. 
Det er min feil at jeg er så dramatisk og kravstor, fordi jeg går på piller. 

Jeg bruker samme type prevensjon jeg har brukt i alle år, og aldri har jeg hørt noen kommentere at jeg endrer personlighet når jeg går på pillene. 
Tvert om er det godt å slippe eggløsningssmerter, månedlige blødninger og pms. Jeg vil heller ikke ha flere barn med denne mannen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt er i forhold med han. 
Jeg vet det ikke er bra for meg. Ingen av oss er lykkelige. 
Likevel elsker vi hverandre fortsatt. Og vi har barn sammen. 
Og for å være ærlig, så orker jeg ikke å gå gjennom et samlivsbrudd. Jeg er sliten og nedbrutt, og alene. 

Jeg vet det er flere av dere der ute. La oss støtte hverandre? 

Anonymkode: 2a57e...806

Vi er mange ts. Følelsen av å være alene i et forhold med barn 💔

Det er smertefult. 

Vondt å innse at jeg har det bedre når han ikke er hjemme, 90% av tiden. Vondt å stå alene, føle seg alene, ikke sett og ikke forstått. Ikke minst, føle seg mislykket som mor. 

Vondt å gi og gi, bli tatt for gitt og ikke få noe tilbake. Kanskje en sjeldent gang får jeg noe tilbake, men med en baktanke bak eller egen vinning av noe slag. 

Alle tegnene var der! Men av ulike årsaker, ignorert jeg dem. 

Jeg satte grenser for han, men de ble ikke respektert. Det jeg har gjort feil var å ikke sette grenser for meg selv. Gi meg selv den selvrespekten og behandlingen jeg fortjener. Da hadde jeg gått allerede en måned inn i forholdet. Det er ikke alltid så lett når man hverken har gitt seg selv det før, eller mottatt det. Mannen min har vært nærmest hittil. Han slår jo ikke, er ikke voldelige, ikke slem eller ond på en slik måte jeg er vant til..... 

Men jeg vet jo at han ikke elsker meg. Han verdsetter ikke det jeg gjør. En mann som elsker sin kone, setter man aldri spørsmålstegn ved. Det er åpentlyst. 

Så jeg klandrer meg selv. Jeg er ikke bra nok, ser ikke bra nok ut, gjør ikke nok........ Kanskje han elsker meg hvis jeg bare..........men jeg har prøvd alt! Tanken om at jeg kanskje bare ikke er mulig å elske dukker opp i ny og ne. 

Det er ikke min skyld at mannen jeg elsker som jeg har gitt alt av meg selv til, ikke elsker meg, utnytter og bruker det. 

Men kun jeg har ansvar for meg selv og fremtiden min. 

Det å gå og starte på nytt er ikke den vanskelige biten. Men å komme dit mentalt. ❤️

Jeg elsker han høyere enn meg selv. Og jo lengre jeg blir, jo mindre er det å elske med meg selv. 

Men jo lengre jeg blir, jo mindre har jeg å gi til både barna mine og meg selv. 

Vi har bare ett liv ts. Vi har bare barna på lån en liten stund. Helsen vår og barna våres er det mest verdifulle vi har. Vi kan ikke la andre ta fra oss det 💔

Et brudd er kortvarig, vondt og vanskelig i en kort periode forså å få det bedre. Å bli er langvarig, vondt og ødeleggende. Mest sannsynlig havner det uansett med et brudd, men veien tilbake til et godt liv blir tøffere jo lengre vi blir i forholdet.

Det opp til oss hvor lenge vi ønsker å pines, hvor mye vi ønsker å ødelegge oss selv og for oss selv. Han endrer seg ikke! 😔

 

 

Anonymkode: 89166...a18