Tilknytning og følelser etter fødselsdepresjon - ble det helt bra hos dere?

[AnonymBruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon med første babyen, det var tungt og det tok lang tid før jeg fikk positive følelser for babyen. Det gikk seg nå til, på en måte, jeg ble jo glad i ungen etter hvert.

Men så fikk vi nr.2, jeg er på et annet sted psykisk og nå forstår jeg hvor fantastisk det kan være. Føler så annerledes for denne babyen, det er en helt annen intensitet.

Nå er eldste 3-4 år og det er mye styr med store følelsesutbrudd og uenigheter med meg. Synes det kan være vanskelig å kjenne på de gode følelsene for hen når det er sånn. (Vet at nr.2 kommer i den krevende alderen også selvfølgelig, kan jo hende det blir likens da).

Jeg er redd for at jeg har sterkere følelser for yngste og det gjør meg så trist. Tenk om det faktisk er sånn og jeg ikke klarer å behandle dem likt. Stakkars barn  

Anonymkode: 73c73...3a9

[AnonymBruker]

Så trist 😞

Jeg opplever det litt motsatt. Har riktignok bare ett barn, men etter at fødselsdepresjonen gikk over ble følelsene helt overveldende. Herregud så høyt jeg elsker den ungen! Føler på en måte at jeg må ta igjen for et eller annet jeg har tapt ved å verdsette hen enda mer nå. Synes det er vondt å tenke på at jeg strevde sånn da hen var baby. Hen fikk omsorg og kjærlighet, men jeg var jo aldri til stede mentalt. Hadde ikke glede av samsoving eller at barnet sov på brystet mitt. Hatet tilværelsen.

Får helt vondt av å tenke på det og nyter hver kos og all lek nå! 

Blir kanskje annerledes når man har 2?

Anonymkode: ce2b1...bdc

[AnonymBruker]

Ja, men ikke før jeg gikk gjennom ECT da sønnen min var 5 år 😕 Jeg var også alene med ham, så jeg er litt bekymret for hvordan det påvirker ham i det lange løp. 

Anonymkode: 98339...0bc

[AnonymBruker]

Hadde også fødselsdepresjon med første men ikke de to neste. Jeg blir like oppgitt og frustrert uansett hvilken ungen som er «vanskelig», og jeg har med tiden skjønt at følelser man får i konflikten med barnet handler mer om selve konflikten enn barnet. Når din minste kommer i samme alder og eventuelt er like kranglete vil du nok kjenne på akkurat det samme . 
 

ps. Du skal ikke behandle de likt, siden de er to forskjellige personer i to forskjellige aldre. Fokuser på å være rettferdig og kjærlig så er mye gjort😊

Anonymkode: 64002...6fe

[AnonymBruker]

Ja, det ble helt bra etterhvert ♥️ Nå som hun er 17, har vi et nært forhold. Gi det tid!

Anonymkode: 4b16f...d3e

[AnonymBruker]

Nei. Han er 4 år nå, og det er ikke bra. 

Anonymkode: 340d3...0e2

[AnonymBruker]

Her har mannen fødselsdepresjon og jeg er redd det aldri vil bli helt bra. 

Anonymkode: 03759...9cf

[AnonymBruker]

Hjernen din har vel bare ikke overskudd til to stykker, klart man blir irritert og oppgitt når et barn er vanskelig og i trassalder, du må ikke blande det med at du ikke er glad i eldstemann ! du har en bitteliten unge, og da blir hjernen mer naturlig påkoblet der akkurat nå , vil jeg tro,og ja fødselsdepresjon ble jeg helt bra fra.

Anonymkode: 2e7fd...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Så trist 😞

Jeg opplever det litt motsatt. Har riktignok bare ett barn, men etter at fødselsdepresjonen gikk over ble følelsene helt overveldende. Herregud så høyt jeg elsker den ungen! Føler på en måte at jeg må ta igjen for et eller annet jeg har tapt ved å verdsette hen enda mer nå. Synes det er vondt å tenke på at jeg strevde sånn da hen var baby. Hen fikk omsorg og kjærlighet, men jeg var jo aldri til stede mentalt. Hadde ikke glede av samsoving eller at barnet sov på brystet mitt. Hatet tilværelsen.

Får helt vondt av å tenke på det og nyter hver kos og all lek nå! 

Blir kanskje annerledes når man har 2?

Anonymkode: ce2b1...bdc

Helt enig, følelsene blir overveldende sterke for et barn om man har opplevd en fødselsdepresjon med dem, nesten skremmende sterke følelser , og man blir jo så utrolig redd for dem også....

Anonymkode: 2e7fd...840