Hvordan gå fra en bra mann - når det eneste som er galt at de romantiske følelsene har kjølnet.

[Déjà vu]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært gift i 20 år. Han er min beste venn og på alle måter en fantastisk mann. Til å stole på, med gode verdier og attraktiv. Det er på ingen måter noe galt med han. Ikke noe utroskap, latskap eller krangling.
Men over en lengre tid har jeg manglet de romantiske følelsene for han. Han sier «jeg elsker deg» og jeg svarer det samme, men det stikker i meg fordi jeg egentlig ikke mener det lengre 😔

Jeg ønsker virkelig å få følelsene tilbake og har jobbet masse med å få det til, men jeg opplever at det egentlig bare blir kjøligere…

Så tenker jeg da at han er for bra for å bli værende med meg i dette forholdet. Han fortjener bedre. Eller, vi fortjener begge å være i forhold med ordentlig følelser og passion. 
Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre dette? Jeg tåler ikke tanken på å såre ham, og ikke minst risikere at vi ikke lengre skal være bestevenner 💔 

Dette kjennes fryktelig og jeg spises opp innvendig av å gruble på dette. Noen her som har noen gode råd her? 

Anonymkode: 4a263...64e

Dersom du har kjent på dette veldig lenge, så tror jeg det skal godt gjøres at romantiske følelser blusser opp igjen. Eneste er dersom det er en "ytre" årsak til at du har blitt "slått av". Feks. at barna har flytta ut, noe traumatisk har skjedd, etc. Da kan det være bare en overgangsfase, muligens. At det er noe i livet ditt som ikke er helt på plass, men så føler du på det med avstengte romantiske følelser overfor partner.

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Joda, jeg elsker jo den han er, og alt det vi har fått til sammen. 

Så det jeg savner er helt klart passion og forelskelse. Føler det er tidlig å skulle gi opp passion, spenning og sommerfugler for trygghet tidlig i 40-åra. Jeg vil føle NOE om du skjønner…

Anonymkode: 4a263...64e

Til ettertanke høres dette ut som en potensiell 40-årskrise. Du søker etter spenning og adrenalin igjen, der tryggheten og roen ikke er god nok.

Derfor var dette rådet bra: 

HMK skrev (15 minutter siden):

Det er ikke partneren som må fornyes, men deg selv. 

TS, ta det med ro og søk etter spenning andre plasser i livet ditt enn å rive opp kjærlighet, gård og grunn. 40-årskrisa kan mettes på mange måter om du bare er kreativ nok. Og når fasen er over og du lander igjen så kommer du til å takke deg selv for at det ikke var mannen, gård og grunn du ofret for spenningen.

Endret 24. oktober 2024 av Bombasi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kanskje er den nye, store kjærligheten rett rundt hjørnet? Hvis barna er store, hvorfor ikke prøve, sier nå jeg. Men vanskelig. Kan du finne ei ny dame til ham?😅

Anonymkode: 79936...a4c

For et forjævlig råd.

Du mener trådstarter skal ødelegge en familie og ta rulett med egen fremtid fordi hun er kåt.

Ønsker du at trådstarter skal faile?

 

Anonymkode: 28129...dd5

[Eric_B]

Skal du ha den følelsen du søker fast må du bytte mann hvert andre år fremover.
Dette er textbook midlivskrise. Det går over. Ikke ta viktige beslutninger i livet ditt før du har fått hodet tilbake på plass.
 

[AnonymBruker]

Du kjeder deg i all harmonien med ham. En forutsigbar og kjedelig mann, han blir tom med deg i parterapi, der han sitter og hører på at du ikke er ærlig med ham...

Dette begynner med deg selv. Du må skaffe livet ditt den pasjonen og ærligheten du lengter etter. 

Anonymkode: 10e68...ff7

[AnonymBruker]

Du har urealistisk forventning til forhold. Ta deg sammen! Du skal ikke gå fra mannen. Trenger du spenning så ver litt kreativ og gjør det mer spennene mellom dere. 

Anonymkode: edc59...13d

[AnonymBruker]

Tja. Synes mange er veldig negativ mht TS sine tanker og følelser.

Er ikke helt sammenlignbart, men jeg giftet meg ung og for raskt.
 

Med årene vokste vi fra hverandre og innså at vi var alt for ulike. Ting jeg ikke visste med meg selv og tenkte så mye over som ung mht verdier, livssyn, syn på barneoppdragelse etc. Men vi fikk jo et barn i prosessen da det ble neste naturlige steg. 
 

Vi hadde aldri den bestevenn følelsen da. Følelsene mine døde helt for han etter barnet kom, men så var han heller ikke en god og engasjert far tross det var HAN som ønsket barnet mest.

Jeg skilte meg og ble alenemor som 40 åring. Jeg ville heller være singel og lykkelig alene enn ulykkelig i et forhold.

Møtte så en mann som blåste meg av banen! Vi fikk en øyeblikkelig kontakt på alle plan. Aldri opplevd noe lignende. 
 

Da jeg møtte han visste jeg hvem jeg var. Jeg var trygg i meg selv og visste at skulle jeg inngå noe nytt ville jeg ha alt. Bestevenn, kjæreste, elsker, partner, lidenskap, latter og dyp kjærlighet.

Vi ble begge tatt på sengen over hvordan vi begge følte så sterkt for hverandre på veldig kort tid.
 

Vi var voksne og erfarne nok til å ikke la forelskelse og kjemi ta kontrollen fra oss. Vi prater om absolutt alt og det er ingenting vi ikke kan lufte for hverandre både når det kommer til usikkerheter, følelser, tanker og bekymringer. Jeg kan prate med han om akkurat det samme som min mest fortrolige venninne og kun bli møtt med nysgjerrighet og åpenhet.

Lidenskapen i mellom oss er vanvittig. Ikke bare det seksuelle, men måten vi konstant viser kjærlighet til hverandre. Klemmer, holder hender, kliner og koser uavhengig om vi er hjemme eller ute i offentligheten.

Ikke minst kommer barna våre godt overens(begge er alene om omsorgen) og vi har tilbrakt hver ferie og så mange helger som mulig sammen. Barna kjenner på den samme kjærligheten og har blomstret siden vi møttes. 
 

Jeg levde i et dødt ekteskap alt for lenge. Og jeg innser at jeg aldri elsket han.

Jeg har også vært i et par lengre forhold før eksmann. Begge de var som med deg og mannen. Var veldig glad i dem og de var snill, omtenksom og vi hadde det fint sammen, men jeg kjente aldri på det jeg føler nå. Det ekstremt dype båndet og hvordan vi gror inn i hverandre og vokser sammen.
 

Jeg har forlatt alle jeg har vært sammen med fordi jeg kjente på en uro og noe som manglet med en gang. Jeg forsto det bare ikke da. Men magefølelsen har alltid sagt i fra. Nå er forskjellen krystallklar. Ikke kjent på noe uro eller magefølelse som murrer.

 

Anonymkode: f1317...163

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Folk har altfor store forventninger til ekteskap. Selvfølgelig har de romantiske følelsene kjølnet. Det gjør de jo alltid. Men, hvis du vil ødelegge ektemann, familie og framtid for å være tenåring igjen, er det jo opp til deg.

Anonymkode: 8d39d...2fa

Ikke enig i den. Jeg har vært sammen med mannen i 23 år, og kjenner fortsatt på de romantiske følelsene.

Det går i bølger, selvfølgelig. Men ting som en god middag og litt vin ute. En storbytur, eller SPA tur, der vi har fullt fokus på hverandre, gjør at det kribler litt. Men også hverdagsromantikken, som å bruke lang tid på å lage en god middag sammen, eller når han kommer med kaffe på senga. 

Det ville vært tøft å være i forholdet som bare gode venner, selv om jeg ikke vet hva jeg ville gjort i den situasjonen, etter så mange år. 

Anonymkode: 7de59...45f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ønsker virkelig å få følelsene tilbake og har jobbet masse med å få det til, men jeg opplever at det egentlig bare blir kjøligere…

Hvilken metode(r) har du benyttet? 

Anonymkode: 7b09f...499

[AnonymBruker]

Eric_B skrev (8 timer siden):

Skal du ha den følelsen du søker fast må du bytte mann hvert andre år fremover.
Dette er textbook midlivskrise. Det går over. Ikke ta viktige beslutninger i livet ditt før du har fått hodet tilbake på plass.
 

Kvinner produserer tilknytningshormoner det første året. Kåt hele tiden, rosa briller osv.

Så blir de borte, til de treffer en ny.

En mann må være klar over dette og i praksis "finne opp seg selv", vise nye sider av seg selv.  bli ny ved jevne mellomrom slik at en ny dose hormoner utløses.  Hvis ikke dør forholdet.

Kanskje han kan barbere hodet, anlegge skjegg og kjøpe sportsbil. Endre klesstil så kan man lure kvinnerhjernen til å tro at dette er en ny mann. Da resettes prosessen. Repeat. 

Anonymkode: ce71a...821

[AnonymBruker]

Jeg kjenner at svaret mitt er helt avhengig av å vite om dere har barn eller ikke. 

Hvis barn - grow up, du bryter ikke opp en familie pga dette. 

Hvis ikke barn - gå. 

Anonymkode: a0f1b...117

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ikke enda 😅 

Anonymkode: 4a263...64e

Er du passert 40 så er i perimenopause.

Anonymkode: 7b09f...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

En mann må være klar over dette og i praksis "finne opp seg selv", vise nye sider av seg selv.  bli ny ved jevne mellomrom slik at en ny dose hormoner utløses.  Hvis ikke dør forholdet.

Eller kvinnen kan være klar over dette selv, slik flere og flere kvinner nå er, og jobbe for å motvirke det. Det er derfor jeg spør ts hvilken metode hun benytter. 

Anonymkode: 7b09f...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Tja. Synes mange er veldig negativ mht TS sine tanker og følelser.

Er ikke helt sammenlignbart, men jeg giftet meg ung og for raskt.
 

Med årene vokste vi fra hverandre og innså at vi var alt for ulike. Ting jeg ikke visste med meg selv og tenkte så mye over som ung mht verdier, livssyn, syn på barneoppdragelse etc. Men vi fikk jo et barn i prosessen da det ble neste naturlige steg. 
 

Vi hadde aldri den bestevenn følelsen da. Følelsene mine døde helt for han etter barnet kom, men så var han heller ikke en god og engasjert far tross det var HAN som ønsket barnet mest.

Jeg skilte meg og ble alenemor som 40 åring. Jeg ville heller være singel og lykkelig alene enn ulykkelig i et forhold.

Møtte så en mann som blåste meg av banen! Vi fikk en øyeblikkelig kontakt på alle plan. Aldri opplevd noe lignende. 
 

Da jeg møtte han visste jeg hvem jeg var. Jeg var trygg i meg selv og visste at skulle jeg inngå noe nytt ville jeg ha alt. Bestevenn, kjæreste, elsker, partner, lidenskap, latter og dyp kjærlighet.

Vi ble begge tatt på sengen over hvordan vi begge følte så sterkt for hverandre på veldig kort tid.
 

Vi var voksne og erfarne nok til å ikke la forelskelse og kjemi ta kontrollen fra oss. Vi prater om absolutt alt og det er ingenting vi ikke kan lufte for hverandre både når det kommer til usikkerheter, følelser, tanker og bekymringer. Jeg kan prate med han om akkurat det samme som min mest fortrolige venninne og kun bli møtt med nysgjerrighet og åpenhet.

Lidenskapen i mellom oss er vanvittig. Ikke bare det seksuelle, men måten vi konstant viser kjærlighet til hverandre. Klemmer, holder hender, kliner og koser uavhengig om vi er hjemme eller ute i offentligheten.

Ikke minst kommer barna våre godt overens(begge er alene om omsorgen) og vi har tilbrakt hver ferie og så mange helger som mulig sammen. Barna kjenner på den samme kjærligheten og har blomstret siden vi møttes. 
 

Jeg levde i et dødt ekteskap alt for lenge. Og jeg innser at jeg aldri elsket han.

Jeg har også vært i et par lengre forhold før eksmann. Begge de var som med deg og mannen. Var veldig glad i dem og de var snill, omtenksom og vi hadde det fint sammen, men jeg kjente aldri på det jeg føler nå. Det ekstremt dype båndet og hvordan vi gror inn i hverandre og vokser sammen.
 

Jeg har forlatt alle jeg har vært sammen med fordi jeg kjente på en uro og noe som manglet med en gang. Jeg forsto det bare ikke da. Men magefølelsen har alltid sagt i fra. Nå er forskjellen krystallklar. Ikke kjent på noe uro eller magefølelse som murrer.

 

Anonymkode: f1317...163

Dette er overhode ikke sammenliknbart, og det er derfor TS blir rådet av nærmest alle til å tenke seg om. Hun har alt! Bare ikke spenning og sommerfugler i magen. Hun har en bestevenn, flott mann og et nydelig liv. Det gir man ikke på båten for et potensielt ligg med en annen. 
 

TS, kanskje fallskjerm er noe for deg! Da blir det sommerfugler og adrenalin i bøtter og spann. Og lykke over å være i live☺️

Anonymkode: 16675...87c

[Irak]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vi har vært gift i 20 år. Han er min beste venn og på alle måter en fantastisk mann. Til å stole på, med gode verdier og attraktiv. Det er på ingen måter noe galt med han. Ikke noe utroskap, latskap eller krangling.
Men over en lengre tid har jeg manglet de romantiske følelsene for han. Han sier «jeg elsker deg» og jeg svarer det samme, men det stikker i meg fordi jeg egentlig ikke mener det lengre 😔

Jeg ønsker virkelig å få følelsene tilbake og har jobbet masse med å få det til, men jeg opplever at det egentlig bare blir kjøligere…

Så tenker jeg da at han er for bra for å bli værende med meg i dette forholdet. Han fortjener bedre. Eller, vi fortjener begge å være i forhold med ordentlig følelser og passion. 
Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre dette? Jeg tåler ikke tanken på å såre ham, og ikke minst risikere at vi ikke lengre skal være bestevenner 💔 

Dette kjennes fryktelig og jeg spises opp innvendig av å gruble på dette. Noen her som har noen gode råd her? 

Anonymkode: 4a263...64e

Å si at du elsker han uten å mene det er virkelig ikke bra...

Oppfordrer deg til å slutte med det med en gang. Da gjør du deg selv og han en bjørnetjeneste...

Du kan jo spørre han om han vil bli med i parterapi? Det er jo lurt å gjøre det man kan for å redde forholdet, for da vet man at man har gjort det man kan. Da er det ikke mer å gjøre.

[aksase]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vi har vært gift i 20 år. Han er min beste venn og på alle måter en fantastisk mann. Til å stole på, med gode verdier og attraktiv. Det er på ingen måter noe galt med han. Ikke noe utroskap, latskap eller krangling.
Men over en lengre tid har jeg manglet de romantiske følelsene for han. Han sier «jeg elsker deg» og jeg svarer det samme, men det stikker i meg fordi jeg egentlig ikke mener det lengre 😔

Jeg ønsker virkelig å få følelsene tilbake og har jobbet masse med å få det til, men jeg opplever at det egentlig bare blir kjøligere…

Så tenker jeg da at han er for bra for å bli værende med meg i dette forholdet. Han fortjener bedre. Eller, vi fortjener begge å være i forhold med ordentlig følelser og passion. 
Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre dette? Jeg tåler ikke tanken på å såre ham, og ikke minst risikere at vi ikke lengre skal være bestevenner 💔 

Dette kjennes fryktelig og jeg spises opp innvendig av å gruble på dette. Noen her som har noen gode råd her? 

Anonymkode: 4a263...64e

Dere har det jo veldig bra sammen, så jeg forstår ikke hvorfor du vil gå i fra ham? Du tenker at du gjør ham en tjeneste ved å gå fra ham, men det er slett ikke sikkert. Du kan også risikere at han er så avhengig av deg at han kommer til å gå helt til grunne om du drar fra ham. Romantiske følelser varer sjelden evig, så om man tenker at man vi ha en parner for resten av livet, må man være forberedt på perioder med mer vennskap enn romantikk, men det bør ikke være et problem? Det å være i et forhold handler jo minst like mye om vennskapet, tilliten og det å ha noen å dele alt med, både opplevelser, hus, økonomi og ansvar for eventuelle barn og annet.

Mitt råd er at dere bør holde sammen fortsatt. Når dere fungerer så godt sammen som du beskriver, tror jeg det vil være det beste for dere begge, og også for alle rundt dere, som venner, familie og eventuelle barn og barnebarn. Stabiitet i familien betyr ofte så uendelig mye for mange flere enn dere to som par.

[Deduser]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vi har vært gift i 20 år. Han er min beste venn og på alle måter en fantastisk mann. Til å stole på, med gode verdier og attraktiv. Det er på ingen måter noe galt med han. Ikke noe utroskap, latskap eller krangling.
Men over en lengre tid har jeg manglet de romantiske følelsene for han. Han sier «jeg elsker deg» og jeg svarer det samme, men det stikker i meg fordi jeg egentlig ikke mener det lengre 😔

Jeg ønsker virkelig å få følelsene tilbake og har jobbet masse med å få det til, men jeg opplever at det egentlig bare blir kjøligere…

Så tenker jeg da at han er for bra for å bli værende med meg i dette forholdet. Han fortjener bedre. Eller, vi fortjener begge å være i forhold med ordentlig følelser og passion. 
Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre dette? Jeg tåler ikke tanken på å såre ham, og ikke minst risikere at vi ikke lengre skal være bestevenner 💔 

Dette kjennes fryktelig og jeg spises opp innvendig av å gruble på dette. Noen her som har noen gode råd her? 

Anonymkode: 4a263...64e

Tråden er så langt overveldende i favør av et slags råd om å sette pris på det du har, jobbe med deg selv og bli værende. Om man leser ditt første innlegg ordrett er det ikke unaturlig. Men la meg bidra til å nyansere litt her med et par-tre perspektiver:

- Som partner (i dette tilfelle mann) i en slik situasjon vil jeg først og fremst sette pris på ærlighet fra din side, også når det gjør vondt. Det er det beste utgangspunktet for å finne veien videre - enten den er sammen eller ved at våre veier skilles. Slike store endringer er stort sett alltid smertefulle, men livet er når alt kommer til alt svært kort. Vær ærlig med ham, vær ærlig med deg selv, tål at livsendringer krever mot til å gå gjennom noe svært vondt for å komme til noe mye bedre. Tål også at det er en risiko der for at det ikke er noe bedre; man må våge.

- På grunn av egen nylig erfaring er det fristende å lese mellom linjene at situasjonen din er mer komplisert enn du først antyder. Alle de positive tingene du sier om ham er flotte, men kan samtidig tyde på at du rosemaler i innlegget ditt av samvittighetsgrunner. Lett samvittigheten med å være ærlig med både deg selv og ham om hva du kjenner på.

- Noen andre her påpekte at å bryte opp i en familiesituasjon påvirker flere enn bare enn selv. Helt korrekt. Det som også påvirker flere enn en selv, er å gå et halvt liv uten å være den best mulige utgaven av seg selv fordi man tilsynelatende skal ta hensyn til alle andre. Jeg stiller spørsmål ved dybden i en slik tankegang; den hensyntar ikke et alternativt livsløp som kan være bedre (eller verre; igjen - man må våge å ta valg) for langt flere enn bare en selv over tid. Spesielt gjelder det hvis det er barn som gjennom nær sagt hele oppveksten har voksne rundt seg som egentlig viser et dårlig eksempel på hva et samliv er. Den relasjonen er det de har som eksempel å ta med seg inn i sine egne fremtidige samliv. Kjemp deg gjerne gjennom en vanskelig tid for å holde på kjærligheten hvis du genuint ønsker å komme ut på den andre siden som par, men vær også klar for å følge hjertet i en annen retning og være den beste utgaven av deg selv hvis du egentlig ikke er helt ærlig på at du "ønsker virkelig å få følelsene tilbake".

[AnonymBruker]

Du har en fantastisk mann som på alle måter er til å stole på, og lurer på hvordan du skal klare å svikte ham og kaste ham ut i en livskrise? For skilsmisse er en livskrise, og det er slett ikke alle som kommer seg opp igjen etter en sånn opplevelse.

Vær i det minste ærlig med deg selv. Å gå fra ham er tvers gjennom egoistisk, og noe du evt gjør kun for din egen del. Det eneste som gjør et sånt svik verre er å late som om du gjør det av hensyn til ham!

Men for all del. Det er ditt liv.

Anonymkode: 7c00d...5d1

[AnonymBruker]

Du må gjerne dra fra ham, det er en sørgelig mangel på gode, single menn, så gjerne slipp ham fri 😝 

Men seriøst, som singel 40-åring er markedet triste greier. Det er ikke sikkert du får oppleve noe passion igjen uansett om du drar.

Anonymkode: 7bc95...fbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Skjerp deg er mitt råd! Tror du virkelig på at gresset er grønnere på den andre siden? Glem det. 

Anonymkode: 3ed6b...124

Haha enig!

 

Ts ta deg en tur innom singelforumet og les alle de gærne datene og folkene. Du kaller denne mannen din beste venn og at dere har det bra sammen, javel så er du ikke FORelsker lenger, men du har jo kjærlighet for ham? Hvis det er samliv og forhold du vil ha så hold på denne bestevenn mannen, hvis du vil være singel så vær det, for jeg er rimelig sikker på at etter 20 år i forhold så vil du få SJOKK over datingmarkedet. Det er ikke som 20 år siden. 😅

Anonymkode: 3b303...ae2