lykkepiller....

[monikabrx]

Blir ofte skremt av holdningene til folk som utaler seg om lykkepiller.

Folk som kaller det smurfedrops, sukkertøy osv..

Det er VELDIG stor forskjell på å våkne en dag å vere lit deppa og depresjon.

En alvorlig depresjon ER faktisk dødelig, har dere tenkt på det??

Jeg har gåt på ssri preparater (lykkepiller) i et par år nå, om jeg ikke hadde gjordt det , hadde jeg mest sansynlig ikke vert her...

Har også gåt til forskjellige typer terapi.

Tror ikke dere vet hva lykkepiller er/gjør!!

Alvorlig depresjon kommer av en ubalanse i hjernen.

lykkepillene øker serotonin innholdet i hjernen, slik at det blir riktig balanse.

Lykke piller har ingen virkning dersom man ikke trenger dem!!!!

Har ingen "grunn" til å vere "ulykkelig" jeg....

Jeg har alt et menneske kan ønske seg,men er likevel syk.

Man blir ikke lykkelig av lykkepiller, bare mindre deperimert.

Ssri produkter har sinnsykt mange bivirkninger, så om man tror jeg tar dem forde jeg har så lyst,er man direkte dum eller veldig uvitende.

Om jeg hadde lid av jærn mangel, hadde sikkert ingen komet med dume bemerkninger eller kritisert med forde jeg tok jærn i form av medesin.

Man kritiserer ikke folk med sukkersyke forde de tar sprøyter for å opprettholde insulin nivået.

Blir dritt lei når folk bagateliserer depresjon, så til dere som kritiserer eller kommer med spydige bemerkninger:ikke bagateliser!

[Gjest Bellatrix]

Jeg vet såpass om lykkepiller at det ikke er lykkepiller. De gjør deg ikke lykkelig, men hjelper deprimerte å fungere i hverdagen.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg vet også at lykkepiller ikke gjør en lykkelig (hva lykke innebærer er jo uansett en subjektiv oppfatning).

Men jeg stiller meg kritisk til enkelte legers ivrighet når det gjelder å skrive ut disse preparatene. Da jeg fikk rekvisisjon til psykolog begynte legen allerede da å diskutere mulighetene for medisinering osv. Men jeg synes nå mange leger (men jeg sier ikke alle!) er altfor ivrige på å medisinere pasienter.

Jeg har klart å holde meg unna antidepprisiva trass i legens press. Mine problemer ligger dypere enn kun en feil i den kjemiske sammensetningen i hjernen min. Og så er jeg skeptisk til mange av bivirkningene. Særlig det at enkelte merker kan føre til likegyldighet.

Til trådstarter: kjempefint at pillene fungerer for deg, ingenting er bedre!! Jeg ser ikke ned på dem som begynner på antidepprisiva, og mener ikke det er en lettvint løsning. Men det er ikke i alle tilfeller det er det beste. Jeg tror det er viktig å være litt skeptisk til medisinering med tanke på enkelte legers ivrighet når det kommer til reseptblokka. Jeg snakker da om en sunn skepsis. Legemiddelindustrien er jo enormt mektig og har jo ved enkelte tilfeller tilbakeholdt informasjon om bivirkninger (bla et legemiddel min mor fikk magesår av..).

Men det er jo abs ikke noe galt i å ta medisinering mot depresjon. Ofte er dette eneste veien ut av sykdommen, men som regel i kombinasjon med samtaleterapi.

[Gjest Donna]

Interessant det du skriver. Jeg er rett og slett sjokkert når jeg hører leger skriver ut "lykkepiller" og sovetabletter til mennesker som er litt slitne eller lei seg. Mulig jeg er litt hysterisk - for jeg tar ikke sterkere tabletter enn paracet - men jeg har sett på nært hold hvor slepphendte leger er med medikamenter. Kjenner folk som stiller sin egen diagnose - deretter går til legen og får både sove- og lykkepiller. Hva tenker de på ? Og da mener jeg både legene og pasientene.

[Jane How]

Dette kommer nok av negativ fokusering i media. Det trekkes fram de negative tilfellene stadig, at selvmordsfaren øker osv. Selvmordsfaren er allerede høyere når man er deprimert og for mange er den risken verdt å ta kontra å være deprimert, asosial etc. De som har slike holdninger (ikke bare å være skeptisk og vurdere risikoen, men direkte negativ og "imot" slike preparater) er nok dem som enten har hatt grusomme bivirkninger, kjent noen med slike bivikninger eller aldri vært ordentlig deprimert. Selv om man kjenner noen som det ikke gikk så bra med, som gikk på slike piller, kan man ikke generalisere dette til alle. De fleste får jo hjelp av dette.

Har selv gått på ssri, noe som har forandret livet mitt totalt. Jeg har nok vært et prakteksemplar, kun hatt bivirkninger i tilvennings-/avvenningsfase, ubehagelig, men ville likevel tålt endel bivirkninger for å slippe livet mitt slik det var før.

Er forøvrig enig i at man skal ha nøye oppfølging, helst psykolog, og utredning før man starter på disse. Selv måtte jeg snakke med legen mange ganger + fylle ut noen tester.

Endret 26. februar 2006 av Jane How

[lillesky]

Og det heter ikke lykkepiller!

Dvs. lykkepiller kan være antidepressiva, hvis de fungerer. For min samboer som har migrene, så er migrene-medisinen "lykkepiller".

Ta gjerne en titt på Lundbeck sitt hefte Til deg som bruker antidepressiva.

Som flere sier her, man blir ikke lykkelig av å ta antidepressiva. Men de kan hjelpe en person til å få et bedre liv!

At legen presser en til å ta antidepressiva tror jeg ikke helt på. Alle kan si ja eller nei. Vi velger selv hva vi skal putte i munnen og svelge.

Jeg vet om en som fikk resept, men aldri tok pillene (selv om hun kanskje kunne hatt nytte av dem), og en annen som prøvde flere typer antidepressiva, før hun ga seg pga. bivirkninger ("flatt" humør).

Leger prøver ut flere ting (bl.a. sjekker B12 nivå, for lavt B12 nivå kan gjøre folk deprimerte).

Leger skriver ikke ut sovetabletter uten at det er nødvendig.

Jeg tror ikke antidepressiva alene kan gjøre folk friske, men sammen med terapi har man en bedre sjanse.

Jeg mener at man ikke skal tro på alt man leser og hører fra andre. Og heller ikke "miste troen" på alle leger fordi en lege er rask med å skrive ut resepter.

Jeg tror heller ikke at folk som ikke har vært deprimerte klarer å skjønne hvor alvorlig denne sykdommen er. Heldig for dem, egentlig!

Depresjon er en sykdom som ofte ikke sees på utsiden. Deprimerte hører gjerne: "Du ser så frisk ut!".

[Amanlis]

Jeg har ingen erfaring ved bruk av antidepressiva personlig, så jeg vil bare si at denne tråden er lærerik. Takk for at dere deler eraringene deres med andre.

Helt enig i at lykkepille er et grusomt ord.

En bekjent av meg spiser antidepressiva pga kronisk hodepine etter en alvorlig ulykke. Det er bevist at den medisinen også virker mot den type hodepine. Vedkommende tør ikke fortelle de som ikke står h*n nær hva slags type medisin h*n spiser av frykt for rykter om at h*n er deprimert pga ulykken, og fordommene for den type medisin.

til dere

[monikabrx]

Jeg ville bare informere litt..

Jeg vet faktisk om folk som har blit overtalt av venner/familie til å slutte på ssri.

Hvis du bare begynner å trene...

Hvis du bare bytter jobb.... osv.

Det er ikke riktig at du skal spise piller/bli avhengig for å vere lykkelig...

Du tar jo sterke nervemedesiner...

Har fåt høre mye rart.

Det må vere grusomt å vere deperimert og i tilleg måtte takle slike holdninger fra sine nermeste.

Mange ser på det som et nederlag å måtte begynne på antidepresiva, det blir ikke enklere med slike holdninger.

[lillesky]

Jeg vet faktisk om folk som har blit overtalt av venner/familie til å slutte på ssri.

←

Veldig vikitg å høre på lege/psykolog i slike tilfeller! Fagpersoner vet best når det gjelder slike saker.

Å slutte brått med antidepressiva er dessuten farlig.

[Jane How]

Og dessuten blir man ikke avhengig av dette på samme måte som folk flest tenker på avhengighet. Man må trappe ned og vil merke at det går ut av kroppen, men man får jo ikke et sug etter mer. Man må heller ikke ha mer og mer av ssri for å oppnå effekt.

Huff, grøsser nesten av å tenke på så lite noen vet, men likevel får seg til å si til andre som er langt nede og har behov for medisin. (og hvertfall ikke behov for å fordømmes!) Kan virke som om noen sidestiller dette med feks Valium el. At alt er så enkelt og det er "bare å gjøre sånn og sånn, trene og tenke positivt, komme seg opp om morgenen og skjerpe seg litt, så blir man ferdig med dette tullet".

Selv har jeg bare fortalt et par venner og en i familien at jeg gikk på dette, orket ikke forsvare meg ovenfor eventuelle fordommer. Da jeg fortalte det til den ene venninnen etter å ha gått på det i over et år, var svaret noe ala: "å det er ikke bra ass, lykkepiller liksom, noe dritt".

[Gjest Gjest]

En viktig diskusjon og gode innlegg, trådstarter!! Jeg bruker også SSRI, som et _tillegg_, ikke et alternativ, til å gjøre en hel masse selv for å bedre min situasjon. F.eks. drive med fysisk trening, være nøye med kostholdet, ha et regelmessig liv, bearbeide vanskelige ting, gå til akupunktør, osv osv. Jeg er en sånn person som man knapt får dyttet en Paracet i, og ja, jeg måtte overbevises littegrann, om at jeg burde begynne på SSRI. Og det viste seg at de hadde rett, i mitt tilfelle altså. For meg er det sannsynligvis ikke "bare" vanskelig bakgrunn (som jeg seff ikke mener er bare-bare, så det er sagt), men også en kjemisk ubalanse i hjernen. Slik at jeg trenger SSRI lenge, muligens hele livet. Det betyr altså ikke at jeg ikke aktivt gjør en innsats for å passe på min egen helse! (Hvis jeg sluttet med SSRI, ville det bety at jeg gjorde det vanskeligere for meg selv å passe på min egen helse - det blir jeg ikke så godt i stand til når jeg er for dårlig. Presiserer at dette gjelder meg og at det ikke ligger noen beskyldninger mott ikke-pillebrukere i dette..)

[Gjest Gjest]

Jeg måtte selv forklare legen at jeg ikke ønsket å medisinere fordi jeg tror mine problemer er små nok til å kunne løse på andre måter...

Har nå vært i terapi noen ganger, men det har ikke hjulpet. Så jeg vet ikke om jeg kanskje bus´rde likevel, men er livredd for å bli likgyldig..

Har bare sagt det til mine foreldre, og fikk da den reaksjonen at jeg måtte begynne å trene og leve et sunt liv. Trene???? Jeg tror ikke de skjønner hvor problemene mine stammer fra egentlig..... hint hint...

Og ingen tar hensyn om man prøver å hinte om at man ikke har det så bra for tiden. For det har jeg hintet om , men vil ikke fortelle alt. Da alt startet med en trakaserende arb.giver var det ingen som trodde meg når jeg fortalte hvordan jeg hadde det på jobb, så ble jeg sykmeldt i to mnd, og lå på sofaen de tre første ukene ute av stand til å gjøre noe, ja da var jeg vel lat da, for det var jo ikke ryggen som hadde sviktet eller noe annet fysisk. Torde nesten ikke vise meg ute fordi folk mente jeg var frisk...

Argh! Lurer på om noen kan finne opp piller som gjør folk forståelsesfulle jeg???

[monikabrx]

Mange tror man blir likegyldig på ssri.

I noen tillfeller stemmer det, i andre ikke.

Den største forskjellen for meg er att jeg nå har evnen til å glede meg.

Jeg blir sint, sur og lei meg akkurat som før, det gjør alle andre jeg kjenner på ssri også.

Men jeg havner ikke så langt nes att jeg ikke kommer opp igjenn.

Ssri fjerner de største toppene, slik at man klarer å tenke mere objektivt/rasjonelt....

Jeg nekta i flere år å prøve ssri...

Å begynne på "lykkepiller" er det smarteste jeg har gjordt.I mit tillfelle var det riktig..

Jeg burde ha fåt en oscar for det skuespillet jeg spilte i mange år..... Og det er en ting de fleste på ssri har tilfelles.

Man holder maska så lenge man klarer..

Håper i kunne slutte snart/en dag...

Endret 27. februar 2006 av monikabrx

[Polluela]

Jeg gikk på SSRI i et halvt år... Jeg TROR det hjalp meg ut av en svært vanskelig periode, men det kan også ha vært helt andre ting som gjorde det.

Var ikke veldig mange som visste det, men var åpen til dem jeg stolte på som visste jeg var deprimert i utgangspunktet.

Møtte noen fordommer ja... Men selv hadde jeg jo også måttet overbevises en stund, men til slutt ville jeg bare prøve hva som helst - følte meg dum hvis jeg lot være å gjøre ting som faktisk kunne fått meg ut av det der.

Men etterhvert ble jeg lei av å måtte slite og ta 3-4 telefoner i gjennomsnitt for å få kloa i EN resept, og begynte å føle at jeg ikke heeelt var meg selv eller noe i den dur (iallfall at jeg kunne ikke være sikker om jeg var det). Så jeg gjorde noe så teit som å bare kutte dem ut på egenhånd (eller, legen hadde kanskje indirekte en finger med i spillet ettersom jeg ikke hadde fått ny resept av henne).

Psykologen min sier at for at en lege skal kunne henvise til DPS må ¤ typer antidepressiva ha blitt prøvd ut først... Stemmer det??? Det er jo i så fall riv ruskende gærent! Man bør jo få terapi når man går på det, IALLFALL i startfasen da det er økt fare for at man gjør dumme ting med seg selv.

[monikabrx]

Jeg har heldighvis en lege som ikke mener at piller er svaret på alt.

Jeg har aldrig hørt at man må prøve antidepresiva for i stadfeste deperesjon

Tror ikke det er den "vanlige" holdningen.

Man pleier jo liksom å stadfeste sykdomen først, så medisinere.....

Endret 1. mars 2006 av monikabrx

[Gjest Gjest]

Selv har jeg bare fortalt et par venner og en i familien at jeg gikk på dette, orket ikke forsvare meg ovenfor eventuelle fordommer. Da jeg fortalte det til den ene venninnen etter å ha gått på det i over et år, var svaret noe ala: "å det er ikke bra ass, lykkepiller liksom, noe dritt".

←

Synd man må forsvare medesinene sine

[Gjest Elfrida]

.

Endret 13. oktober 2008 av Elfrida

[Furstina]

En man jag känner fick "lyckopiller" utskrivet av läkare när han var nere/deprimerad. Han sa att han slutade känna känslor, att han inte var ledsen eller deprimerad längre men att han inte heller blev så glad.

Ingenting kunde såra honom när han gick på piller eftersom han var känslokall. Så sa han. Det var ett sätt att gradvis komma ur depressionen genom pillren och en gradvis nedtrappning.

Det var lite otäckt att se honom så känslokall men samtidigt skönt att se att han inte längre grät och såg så ledsen och nere ut.

Lyckopiller vet jag inte om han tyckte det var. Antidepressiva var nog ett bättre ord. Kryckor och känslodämpare.

[Jane How]

En man jag känner fick "lyckopiller" utskrivet av läkare när han var nere/deprimerad. Han sa att han slutade känna känslor, att han inte var ledsen eller deprimerad längre men att han inte heller blev så glad.

←

Det var den bivirkningen jeg var mest redd for å få.. Håper han fikk flere gode følelser da han sluttet på pillene.

For meg ble det en helt ny verden, som jeg knapt hadde kjent på mange år. Fra å ikke kunne glede meg over ting det var naturlig å bli glad for, gikk jeg til å virkelig føle glede over små ting + generell glede uten grunn.

Jeg har sluttet på dem nå, det var et par slitsomme uker, men klarer meg fortsatt bra. Er redd for å gradvis falle tilbake til slik jeg var før, men vet hvertfall hva som har hjulpet meg før og håper det kan hjelpe meg om jeg trenger det igjen.

Noen som vet om det "garantert" vil funke like bra som første gang, om man starter på samme merke en annen gang?

[fomlepung]

Jeg har hatt perioder tidligere hvor jeg virkelig sleit med alvorlig tunge depresjoner. Har gått på 3 forskjellige merker som jeg fikk utskrevet av legen. Zoloft, Zeroxat og Remeron var hva jeg fikk.

Zoloft gikk jeg ikke så alt for lenge på, siden det fungerte dårligere enn noen av de andre. Erfaringen min med Zeroxat var at jeg ble veldig "flat" i humøret, men det tok så å si knekken på seksualdriften min mens jeg gikk på det. Skal jo være sagt at når man sliter med tunge depresjoner, så er jo seksualdriften i utgangspunktet omtrent "skrudd av"... i hvertfall det som skjer med meg når jeg har sliti.

Remeron virket bra for min del, men den trakk masse vann... så jeg gikk ganske så mye opp i vekt av den hvor mesteparten bare var vann. Forsvant heldigvis like fort som det kom da jeg sluttet.

Er vel halvannet år siden jeg sist sluttet på slike medisiner.

Har aldri likt å ta denne type medisiner siden det har så mange kjedelige bivirkninger, men de gangene jeg har gått på det så har jeg virkelig trengt dem også.

Den dag i dag, så fungerer jeg helt utmerket uten noen slike medisiner... og takk gud for det. Men jeg ser overhode ikke ned eller rart på mennesker som bruker denne type medisiner. Dere får heller min sympati.