Karriere og familieliv

[Gjest Gjest_Tårnfrid_*]

Før skjønte jeg ikke hva de pratet om disse tobarnsmødrene som klaget over tilværelsen og alt de ikke fikk gjort. For jeg er jo en ”overkvinne” må vite. Nå som jeg har to barn under 6 år og to krevende jobber så skjønner jeg jo litt mer.

Mannen min og jeg har begge ledende stillinger i næringslivet, dvs 100% +++. Vi får det jo til å gå rundt på et vis, og jeg tror ikke det går veldig utover ungene at dagene er hektiske. De får oppmerksomhet, tilstedeværelse av i alle fall en forelder av gangen, de blir lekt med, lyttet til osv. Jeg tror ikke vi er noen dårlige foreldre. Men vi spiser sjelden middag sammen alle sammen i hverdagen, og mannen min reiser litt også. Det er ikke til å komme forbi at hverdagen er en stafett, der vi konstant føler at vi burde arbeidet mer på jobben, burde vært mer sammen, burde hatt mer overskudd, burde hatt mer tid til hverandre. For det er klart at det går utover egentid, trening og kjærestetid. Vi har tilgang på barnevakter, men blir stort sett bare sittende hjemme på kveldene uten å orke noe. Jeg trener overhodet ikke lenger, driver ikke med hobbiene jeg liker, og ender om kveldene ofte opp med enten å jobbe eller tenke at jeg burde det. Klarer i liten grad å legge det fra meg. Her kan jeg selvsagt bli bedre.

Så vi konstaterer begge to at vi synes tilværelsen er slitsom, men vi makter ikke å gjøre noe med det, eller i det hele tatt beslutte at eller om vi skal gjøre noe med det. Tenker vel litt at sånn har nok alle det. Ingen av oss vil ”gi oss”, og så surrer alt bare videre. Legger til at vi har vaskehjelp og tilgang på besteforeldre som stiller opp ganske ofte.

Utfordringen min er at jeg ikke helt vet om jeg orker dette i lengden. I tillegg sliter mannen min med dårlig rygg, så jeg må steppe inn en på en del ting han ikke orker rett og slett. Jeg løper rundt som en strikkball hele tiden. Og hvis mannen min reiser, får jeg heller ikke helt hentet meg inn. Men alt går jo på ett vis. Men hvor lenge? Av og til tenker jeg at det hadde vært deilig å trappe ned, jobbe redusert ta det mer med ro. Men så er det noe i meg som sier ikke søren. Og hvorfor kan ikke like godt mannen min gjøre det da? Han klager masse over at han er sliten, men gjør heller ingenting. Han tør ikke omprioritere fordi han rett og slett ikke våger å gjøre noe annet, i tillegg tjener han mye mer enn meg. Så sånn sett så klarer vi det helt fint økonomisk hvis jeg jobber redusert. Men så er det disse tankene om at da backer jeg ut som så mange andre. Det oppleves på en måte som et nederlag. Jeg jobber i en mannsdominert bedrift der fokus på å beholde kvinner er veldig i loopen. Men ingen makter å gjøre noe med arbedsibelastningen. Den til dels mellom mine ører, men ikke bare. Veldig greit å SI at man skal redusere egen foventninger og innsats, men veldig vanskelig å praktisere når den krevende kunden står der på den andre siden….Det står så mye om likestilling i media, og er et tema i vennekretsen. Det kjennes så forsmedelig å ikke skulle leve opp til det. Men resultatet er en slags intern kamp i vårt ekteskap. Det jeg er litt redd for på sikt er at det er nettopp der det skal ryke. For det havner sist på lista. Jeg kunne helt ærlig tenkt meg å ta det mer med ro jeg. Kanskje til og med få flere barn (men det vil ikke gubben). Er selv fra en stor familie, og merker at jeg synes vi ikke er helt ”komplette”.

Jeg synes dette er vanskelige valg jeg. Og jeg synes alt opplevd press rundt meg gjør det vanskelig å gjøre meg opp min egen mening. Og så blir jeg sliten av råd som bare går i retning av å skape splid mellom meg og mannen min, av typen ”ja men mannen din burde jo ……”. Jeg kommer liksom ikke noe lenger med det.

Noen som har noen råd? Hvordan har dere overlevd?

[Gjest Gjesta]

Jeg synes at når man har valgt å få barn så kommer de først. Det er ikke så mange år barna er små, og de trenger deg mer enn det jobben gjør. Du har tatt ansvar for livet til barna dine, de er totalt avhengige av deg og det de opplever nå er ting de tar med seg resten av livet.

Jeg jobber full stilling selv, men når jeg er ferdig på jobb så er jeg også ferdig. Da er jeg sammen med min datter, og hun er prioritert foran andre ting. Sånn er det bare.

[Far til 2]

Ja det går an med både karriere og familieliv om partene er innstilt på det, avhengig av hva du mener med "familieliv".

Selv jobbet jeg mye i perioder, men når jeg tok meg fri var jeg 110% fokusert på barna. Og i de periodene jeg begrenset arbeidet var det jeg som leverte ungene i barnehagen og det var jeg som hentet. Det var jeg som laget middag og gjorde store deler av husarbeidet.

Men i perioder måtte jeg jobbe mye. Da tok ex'en sin del av arbeidoppgavene.

Arbeidet gikk aldri utover barna. De har etter bruddet med ex'en hele tiden signalisert at de vil ha mer tid med meg, så de har helt sikkert savnet den tiden vi hadde sammen før bruddet. Derimot gikk det nok litt ut over forholdet mellom oss voksne ettersom vi aldri fikk noen tid for oss selv sammen.

Mye er med andre ord avhengig av hvilke mål dere voksne har. Om en blir mer hjemme og den andre arbeider enda mer vil situasjonen dere voksne imellom ikke bli bedre, - såfremt der ikke er innstilt på en slik arbeidsfordeling.

[Susan Sto Helit]

Har dere tenkt på at dere kanskje kunne trappe end litt begge to? Det høres ut som dere trenger det, og det kunne kanskje vært greit for maktbalansen i forholdet at ikke en måtte gi seg, men at dere finner et kompromis som begge føler de vinner med.

Dere trenger mer tid sammen høres det ut som. Og med fare for å høres ut som Dr. Phil.... Det barn trenger mer enn tilstedeværende foreldre, er trygge foreldre. Dvs. foreldre som er trygge på hverandre og sitt forhold. Tror ingen ØNSKER å la sine barn gå gjennom en skilsmisse, for der er gjerne barna taperene, uansett hvordan man ser det!

Anbefaler dere å finne en løsning der dere prioriterer forholdet høyere. Både for egen og barnas del.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Ta alvorlig det du føler. Selv har jeg jobbet som daglig leder og min mann har lederstilling. Vi hadde stort hus, to barn og alt var "perfekt". Men vi hadde mye de samme tankene som deg. Jeg er helt for likestilling, men jeg må gjøre det som er viktig for meg og min familie. Dette jaget gir meg ikke noe, rett og slett. I en periode reduserte mannen min stillingen sin. Dette kan han ikke nå, men han har fått ordnet det slik at det blir mye mindre reising (2-3 ganger i året) og tilnærmet null overtid. Det var nok knallhardt for ham å skulle fighte med ledelsen sin, men alternativet hadde vært en annen, mer familievennlig arbeidsgiver, og det ga han klart uttrykk for. Jeg jobber nå ca. 50-60% i en grei og koselig jobb. Ikke noe status, men jeg får brukt hodet mitt og kommer meg ut blandt andre voksne. Vi er i gang med bygging av et nøkternt husbankhus. Det store vi har skal selges. Det blir ingen sydentur i år, kansje en uke i Danmark. Men vet du hva. Vi er så lykkelige!!! Vi storkoser oss, selv om barna må arve ski og bilen er 8 år gammel. Vi har tid, ro og en helt unik følelse innad i familien. Vi er familie, mannen min og jeg er kjærester og vi har TID. Deilig!!

[Gjest Gjest]

Hei Tårnfid!

Jeg innbiller meg at jeg kjenner deg fra et annet forum?

For noen år siden hadde jeg en mann som var opptatt av karriere. Han reiste mye i jobben og det ble lite tid til både ekteskap og barn. Over lang tid, det er her snakk om flere år, gled vi lenger og lenger fra hverandre. Selv trodde vi at vi hadde det bra og at ting var som det skulle være. Selv om jeg lenge var sykmeldt med en diagnose som utbrent, var det ingen varselklokker som ringte i forhold til hans reising og overtidsarbeid.

Etter at det ble slutt på reisingen, skulle vi prøve å få forholdet til å fungere igjen. For meg føltes det som å bli innvadert i min lille sfære som jeg hadde konstruert for å få hverdagen til å gå rundt. Jeg var vant til å organisere alt som hadde med hjem og barn å gjøre. Jeg gikk rundt som en furie, utilfreds og humørsyk, fordi min mann ikke kunne følge opp ting på hjemmefronten. Han ble frustrert fordi jeg ikke sa tingene i forkant, men angrep ham i etterkant.

Forholdet fungerte ikke. Jeg undret meg over om jeg i det hele tatt elsket denne mannen og om det ikke fungerte bedre da jeg var alene det meste av tiden. Han ble deprimert og hadde en periode et forhold til en annen kvinne. Da jeg oppdaget dette forholdet, klarte vi endelig å ta stilling til hva vi ønsket.

Vi valgte å prøve å finne tilbake til det fundamentet vi en gang hadde stått på. Vi hadde skuslet vekk så ufattelig mye av det vi hadde sammen. Likevel fant vi ut at vi elsket hverandre og jobbet for å få ekteskapet til å fungere. Det har vært mye jobbing. Virkelig mye. Jeg hadde ikke gjort det om jeg hadde visst hvor mye jobbing det innebar, selv om vi har det mye bedre nå, enn i de siste fire, fem årene før den store smellen.

Hva ønsker jeg egentlig å si med dette?

Jo. Vær obs på hva dere gjør når dere velger karrierene i tillegg til å ha såpass små barn. Tiden flyr og man kan helt umerkelig gli fra hverandre. Vi trodde i flere år at det fungerte bra og at vi hadde det perfekte forhold. Så blinde vi var!

Pass på å ha tid til hverandre. Da mener jeg virkelig tid, ikke den tiden dere møtes for å planlegge uken/måneden/morgendagen, men tid til å dyrke hverandre som personer. Utrolig mange lar denne delen gå ad dundas og en dag finner man ikke hverandre igjen.

Jeg sier ikke at det er slik mellom dere, eller at det er slik det kommer til å gå. Jeg gjør deg bare oppmerksom på denne siden av det å ha karriere og barn.

Med vennlige bluppblupp fra en fisk fra et annet forum.

[Gjest Gjest_Tårnfrid_*]

Hei Tårnfid!

Jeg innbiller meg at jeg kjenner deg fra et annet forum?

For noen år siden hadde jeg en mann som var opptatt av karriere. Han reiste mye i jobben og det ble lite tid til både ekteskap og barn. Over lang tid, det er her snakk om flere år, gled vi lenger og lenger fra hverandre. Selv trodde vi at vi hadde det bra og at ting var som det skulle være. Selv om jeg lenge var sykmeldt med en diagnose som utbrent, var det ingen varselklokker som ringte i forhold til hans reising og overtidsarbeid.

Etter at det ble slutt på reisingen, skulle vi prøve å få forholdet til å fungere igjen. For meg føltes det som å bli innvadert i min lille sfære som jeg hadde konstruert for å få hverdagen til å gå rundt. Jeg var vant til å organisere alt som hadde med hjem og barn å gjøre. Jeg gikk rundt som en furie, utilfreds og humørsyk, fordi min mann ikke kunne følge opp ting på hjemmefronten. Han ble frustrert fordi jeg ikke sa tingene i forkant, men angrep ham i etterkant.

Forholdet fungerte ikke. Jeg undret meg over om jeg i det hele tatt elsket denne mannen og om det ikke fungerte bedre da jeg var alene det meste av tiden. Han ble deprimert og hadde en periode et forhold til en annen kvinne. Da jeg oppdaget dette forholdet, klarte vi endelig å ta stilling til hva vi ønsket.

Vi valgte å prøve å finne tilbake til det fundamentet vi en gang hadde stått på. Vi hadde skuslet vekk så ufattelig mye av det vi hadde sammen. Likevel fant vi ut at vi elsket hverandre og jobbet for å få ekteskapet til å fungere. Det har vært mye jobbing. Virkelig mye. Jeg hadde ikke gjort det om jeg hadde visst hvor mye jobbing det innebar, selv om vi har det mye bedre nå, enn i de siste fire, fem årene før den store smellen.

Hva ønsker jeg egentlig å si med dette?

Jo. Vær obs på hva dere gjør når dere velger karrierene i tillegg til å ha såpass små barn. Tiden flyr og man kan helt umerkelig gli fra hverandre. Vi trodde i flere år at det fungerte bra og at vi hadde det perfekte forhold. Så blinde vi var!

Pass på å ha tid til hverandre. Da mener jeg virkelig tid, ikke den tiden dere møtes for å planlegge uken/måneden/morgendagen, men tid til å dyrke hverandre som personer. Utrolig mange lar denne delen gå ad dundas og en dag finner man ikke hverandre igjen.

Jeg sier ikke at det er slik mellom dere, eller at det er slik det kommer til å gå. Jeg gjør deg bare oppmerksom på denne siden av det å ha karriere og barn.

Med vennlige bluppblupp fra en fisk fra et annet forum.

←

Kan nok være du kjenner meg igjen:-)

Ja, det er jo dette frykter, og jeg ser faresignalene blinke. Men han gjør ikke det han. Det er heldigvis ikke så fryktelig mye reising. Det kunne vært mye, mye verre. Og stort sett så deler vi 50/50 på henting og bringing i barnehage. Ikke helt men nesten. Det er bare det at den reisingen som er kommer på toppen av alt. Jeg er nok i større grad et overskuddsmenneske, men han har jo ikke noe energi igjen. Når jeg sier at jeg savner at vi finner på mer vi to sammen alene, så er hans svar gjerne at sånn har alle småbarnsforeldre det. Og det stemmer sikkert, men 50% blir også skilt. Prøver å forhindre det jeg da, men det er akkurat som om han ikke ser at han også må bidra til en endring i så måte. Før det er for seint. Men jeg må nok ta det ordentlig opp med han en dag. Nå er det mer kommentarer innimellom etc.

[Gjest Gjest]

Kan nok være du kjenner meg igjen:-)

Ja, det er jo dette frykter, og jeg ser faresignalene blinke. Men han gjør ikke det han. Det er heldigvis ikke så fryktelig mye reising. Det kunne vært mye, mye verre. Og stort sett så deler vi 50/50 på henting og bringing i barnehage. Ikke helt men nesten. Det er bare det at den reisingen som er kommer på toppen av alt. Jeg er nok i større grad et overskuddsmenneske, men han har jo ikke noe energi igjen. Når jeg sier at jeg savner at vi finner på mer vi to sammen alene, så er hans svar gjerne at sånn har alle småbarnsforeldre det. Og det stemmer sikkert, men 50% blir også skilt. Prøver å forhindre det jeg da, men det er akkurat som om han ikke ser at han også må bidra til en endring i så måte. Før det er for seint. Men jeg må nok ta det ordentlig opp med han en dag. Nå er det mer kommentarer innimellom etc.

←

Når du ser faresignalene, har du jo ennå tid til å gjøre noe med det. Hos oss var jeg også overskuddsmennesket. Vi hadde perioder innimellom med mindre reising, men det skjedde likevel mye i disse periodene.

Vi brukte også unnskyldningen "når barna blir større blir det tid til oss". Det holdt på å bli tid til oss fortere enn vi ante. Tid til oss, men ikke til oss sammen.

Vi delte også på henting/bringing når han var hjemme. Ellers var vi ikke særlig flinke til deling av oppgavene.

Jeg angrer i dag på at jeg ikke krevde mer den gangen. Da gjelder det krav i form av hans oppmerksomhet til meg.

Da smellen kom og vi måtte ta ekteskapsrevisjonen, formidlet jeg at jeg ikke kom til å jobbe for ekteskapet på samme måte som tidligere; i stor grad alene. Her har det vært en markant endring hos ham. Heldigvis. Vi har endret oss begge på flere områder. Vi jobber litt innimellom ennå, men det er den gode jobbingen, der vi igjen er på det stedet der vi snakker oss ferdige om tingene og lytter til det den andre har å si.

Det blir vel kanskje ikke riktig av meg å si at du må sette kravene nå, før det er for sent. Dette må du kjenne på selv. Jeg var vel i en posisjon der jeg følte at jeg kunne og måtte sette noen krav. I din situasjon ville jeg kanskje mer formidlet min ønsker og fortalt noe om det jeg ser av konsekvenser av det livet som nå føres.

Nussånussånuss

[Nieida]

Kjenner meg godt igjen. Drev egen bedrift fra barna var små til vi flyttet, begge hadde vi 100% stillinger. I tillegg jobbet jeg hver lørdag og var aktiv politiker. Det gikk kjempebra. Grunnen til dette var nok at vi før vi fikk barn planla hvordan vi ville ha det. Barna skulle ikke være hele vårt liv, vi skulle ha rom for å være kjærester også. Da den yngste var 6 flyttet vi, jeg måtte selge bedriften min. Vi innstilte oss på at jeg skulle være hjemme sammen med barna et halvt års tid etter flyttingen. Dette var med handa på hjerte den verste tiden i mitt liv. Jeg som alltid hadde jobbet skulle plutselig være hjemmeværende. Ære være de som er det all ros til dem!, men jeg er ikke typen som går hjemme og duller med mann og barn. Heldigvis for ungene mine og mannen min varte dette bare et halvt års tid så var jeg ute i jobb igjen. Riktignok fikk jeg bare en 60% stilling, men etter noe til åpnet det seg med 100% stilling og alle ble vi fornøyde..... Vi er forskjellige noen må være hjemme med barn mens andre ikke er fornøyd med det. Du må finne ut hva du ønsker. Vi har 3 barn, den yngste 16, de er under utdanning, trygge, bevisste og har det godt. Sikkert fordi mamma og pappa har det godt.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i den "loopen" du beskriver, og det er veldig lett å bli fanget. De har det så travelt at du ikke klarer å se alternativer.

Jeg oppdaget at jeg stadig oftere tenkte "er dette livet, liksom?" når jeg sto i bilkø tidlig på morgenen.

Vi revurderte hele livet, gjorde om på jobb og prioriteringer, har ikke angret et sekund. Nå er det noen år siden, ungene er blitt større, og min karriere er vel så interessant nå, og vel så prestisjefylt - men i mellomtiden har vi hatt tid til å leve et godt liv, med mye tid til ungene våre. Jeg har tid til å trene, jeg har tatt videreutdanning, mannen min har tid til å prioritere helse og hyggelige ting med kamerater, vi har tid til venner og ikke minst: vi har tid til hverandre.

Hvor mye penger skal du tjene, for å ha råd til alt du må unne deg fordi du er så sliten fordi du jobber så mye.........?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i den "loopen" du beskriver, og det er veldig lett å bli fanget. De har det så travelt at du ikke klarer å se alternativer.

Jeg oppdaget at jeg stadig oftere tenkte "er dette livet, liksom?" når jeg sto i bilkø tidlig på morgenen.

Vi revurderte hele livet, gjorde om på jobb og prioriteringer, har ikke angret et sekund. Nå er det noen år siden, ungene er blitt større, og min karriere er vel så interessant nå, og vel så prestisjefylt - men i mellomtiden har vi hatt tid til å leve et godt liv, med mye tid til ungene våre. Jeg har tid til å trene, jeg har tatt videreutdanning, mannen min har tid til å prioritere helse og hyggelige ting med kamerater, vi har tid til venner og ikke minst: vi har tid til hverandre.

Hvor mye penger skal du tjene, for å ha råd til alt du må unne deg fordi du er så sliten fordi du jobber så mye.........?

←

Ja det er akkurat det Du beskrev det ganske treffende. Jeg er jo heller ikke avhengig av alt dette materielle jeg da. Vi har som du sier ikke tid til å bruke disse pengene heller. Ender jo egentlig bare i dyre ferier hvor alle er slitne!?!. Was ist witsen? Poenget er at jeg må få med meg mannen min på dette også. Han er mye mer fanget enn meg. Men det er godt å høre at noen har fått det til og er fornøyde med det. Lurer bare på hvordan jeg skal fremlegge dette, sannsynligvis ikke bare en gang, uten at det fremstår som kritikk, og at han forstår hva jeg mener.

[Susan Sto Helit]

Menn er utrolig problemløsningsorienterte.... Kanskje du skal forsøke å sette opp dette som et konkret problem, der det også er opp til han å finne løsningen?

Pass på å få med poenget med at dette må taes med en gang, og ikke når barna blir større, for da er kanskje problemet for stort.

Bare et forslag fra min side, jeg har ingen erfaringer å trekke på her.