Flau over min mors oppførsel

[AnonymBruker]

Vet det er normalt for tenåringer å være flau over foreldrene sine - men jeg begynner nå å nærme med 40 og har fremdeles angst for at hun skal være til stede i sosiale tilstelninger med andre jeg kjenner. 
 

Moren min har alltid vært glad i å prate - ekstremt mye! Problemet er at hun er veldig selvsentrert og mangler en del sosiale antenner, som gjør at all praten ofte blir pinlig eller slitsom for andre og fører til ubehagelige situasjoner. Hun kan sitte i store selskaper hvor de fleste av gjestene er vage bekjente og legge ut om private ting fra oppveksten til oss barna. Snakker med baby-stemme til barn godt opp i skolealder, oppfører seg som hun tror ingen andre kan noe som helst (en gang spurte hun svigerfar om hun skulle overta å lage kaffe fordi hun visste hvordan kaffetrakteren fungerte, i samme tonefall som man ville brukt om man forsøkte å lære en 3 åring at man ikke slår andre). Hun prater også utelukkende om seg selv, spør aldri hvordan andre har det, og hvis de forteller det uoppfordret er hun svært lite interessert.  Fører stort sett samtalen tilbake i en retning så hun kan snakke om seg selv. 

Når jeg var yngre og bodde hjemme overfalt hun mitt besøk i det de kom inn døren og pratet i vei, gjerne i flere timer, noe som selvfølgelig ødela disse besøkene for oss som var barn/ungdom, og når jeg forsøkte å be henne la vær å kapre mitt besøk ble hun bare sur og fornærmet og virket ikke til å forstå hvorfor det var et problem.. alle må da skjønne at gutter og jenter på 12-14 år ønsker å henge sammen med moren til den de er på besøk hos🙄 

Nå har jeg behov for hjelp av henne i forbindelse med en tur mitt barn skal på, hvor mitt barn sine venner også skal være til stede. Kjenner angsten langt opp i ryggraden for at hun skal oppføre seg på en måte som gjør mitt barn flau og forlegen ovenfor sin vennegjeng😕 setter selvfølgelig pris på at hun ønsker å hjelpe til, men nå som jeg er mor selv kjenner jeg på en enorm trang til å beskytte mitt eget barn fra all den forlegenheten og avmakten jeg selv har følt på i alle år 

 

Denne oppførselen har ført til mye sorg og ensomhet oppigjennom da jeg aldri har hatt en mor som viser kjærlighet eller man kan prate med dersom noe er vanskelig.
 

Er det jeg som overdriver, eller har jeg rett til å føle på at oppførselen hennes er ubehagelig og upassende? 

Anonymkode: 0f6ae...aa5

[AnonymBruker]

Kan du ikke be noen andre om hjelp? Full forståelse for problemet, men da ville jeg jo aldri bedt vedkommende om å hjelpe til. 

Anonymkode: fe80b...051

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vet det er normalt for tenåringer å være flau over foreldrene sine - men jeg begynner nå å nærme med 40 og har fremdeles angst for at hun skal være til stede i sosiale tilstelninger med andre jeg kjenner. 
 

Moren min har alltid vært glad i å prate - ekstremt mye! Problemet er at hun er veldig selvsentrert og mangler en del sosiale antenner, som gjør at all praten ofte blir pinlig eller slitsom for andre og fører til ubehagelige situasjoner. Hun kan sitte i store selskaper hvor de fleste av gjestene er vage bekjente og legge ut om private ting fra oppveksten til oss barna. Snakker med baby-stemme til barn godt opp i skolealder, oppfører seg som hun tror ingen andre kan noe som helst (en gang spurte hun svigerfar om hun skulle overta å lage kaffe fordi hun visste hvordan kaffetrakteren fungerte, i samme tonefall som man ville brukt om man forsøkte å lære en 3 åring at man ikke slår andre). Hun prater også utelukkende om seg selv, spør aldri hvordan andre har det, og hvis de forteller det uoppfordret er hun svært lite interessert.  Fører stort sett samtalen tilbake i en retning så hun kan snakke om seg selv. 

Når jeg var yngre og bodde hjemme overfalt hun mitt besøk i det de kom inn døren og pratet i vei, gjerne i flere timer, noe som selvfølgelig ødela disse besøkene for oss som var barn/ungdom, og når jeg forsøkte å be henne la vær å kapre mitt besøk ble hun bare sur og fornærmet og virket ikke til å forstå hvorfor det var et problem.. alle må da skjønne at gutter og jenter på 12-14 år ønsker å henge sammen med moren til den de er på besøk hos🙄 

Nå har jeg behov for hjelp av henne i forbindelse med en tur mitt barn skal på, hvor mitt barn sine venner også skal være til stede. Kjenner angsten langt opp i ryggraden for at hun skal oppføre seg på en måte som gjør mitt barn flau og forlegen ovenfor sin vennegjeng😕 setter selvfølgelig pris på at hun ønsker å hjelpe til, men nå som jeg er mor selv kjenner jeg på en enorm trang til å beskytte mitt eget barn fra all den forlegenheten og avmakten jeg selv har følt på i alle år 

 

Denne oppførselen har ført til mye sorg og ensomhet oppigjennom da jeg aldri har hatt en mor som viser kjærlighet eller man kan prate med dersom noe er vanskelig.
 

Er det jeg som overdriver, eller har jeg rett til å føle på at oppførselen hennes er ubehagelig og upassende? 

Anonymkode: 0f6ae...aa5

Høres ut som klassisk narsissist. Hun kommer aldri til å endre seg. Det du må gjøre er å ikke føle skam og ta ansvar for hennes oppførsel. Tvert i mot bør man bryte med sånne. Men, det er vanskelig. 

Anonymkode: 9fa7b...6b0

[Megisen]

Livet mitt ble adskillig lettere da jeg innså at hvert menneske har ansvar for seg selv, og det jeg selv kan gjøre, er å ta ansvar for meg selv og gjøre det jeg kan for å være et godt menneske for meg selv og ikke minst, for de rundt meg. Jeg har ikke ansvar på samme måte for andres ord og handlinger, og jeg blir sjelden flau.  
Jeg har skammet meg veldig mange ganger i oppveksten over ting andre i nær relasjon har sagt eller hvordan de har oppført seg,. Det kan jo noen ganger være skikkelig ubehagelig. Men, etter å ha jobbet med meg selv og lært å distansere meg fra ordene og handlingene som ikke direkte påvirker meg, så  bryr jeg meg ikke om det lenger. Noe som igjen har gjort relasjonen til de det gjelder bedre.
Din mor er er voksent og selvstendig menneske som må ta ansvar for seg selv og sine ord og handlinger. Om noen plages med noe hun sier eller gjør, så får de ta det direkte med henne selv. 
Jeg har full forsteder for at dette er veldig krevende for deg, men husk at om denne oppførselen ikke er din feil, så er det heller ikke ditt ansvar. 
så kort oppsummert. Du overdriver ikke, men med tanke på hvor vanskelig det er å endre et voksent menneske, så må du bare finne løsninger rundt dette og rett og slett prøve å lære deg å akseptere det. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vet det er normalt for tenåringer å være flau over foreldrene sine - men jeg begynner nå å nærme med 40 og har fremdeles angst for at hun skal være til stede i sosiale tilstelninger med andre jeg kjenner. 
 

Moren min har alltid vært glad i å prate - ekstremt mye! Problemet er at hun er veldig selvsentrert og mangler en del sosiale antenner, som gjør at all praten ofte blir pinlig eller slitsom for andre og fører til ubehagelige situasjoner. Hun kan sitte i store selskaper hvor de fleste av gjestene er vage bekjente og legge ut om private ting fra oppveksten til oss barna. Snakker med baby-stemme til barn godt opp i skolealder, oppfører seg som hun tror ingen andre kan noe som helst (en gang spurte hun svigerfar om hun skulle overta å lage kaffe fordi hun visste hvordan kaffetrakteren fungerte, i samme tonefall som man ville brukt om man forsøkte å lære en 3 åring at man ikke slår andre). Hun prater også utelukkende om seg selv, spør aldri hvordan andre har det, og hvis de forteller det uoppfordret er hun svært lite interessert.  Fører stort sett samtalen tilbake i en retning så hun kan snakke om seg selv. 

Når jeg var yngre og bodde hjemme overfalt hun mitt besøk i det de kom inn døren og pratet i vei, gjerne i flere timer, noe som selvfølgelig ødela disse besøkene for oss som var barn/ungdom, og når jeg forsøkte å be henne la vær å kapre mitt besøk ble hun bare sur og fornærmet og virket ikke til å forstå hvorfor det var et problem.. alle må da skjønne at gutter og jenter på 12-14 år ønsker å henge sammen med moren til den de er på besøk hos🙄 

Nå har jeg behov for hjelp av henne i forbindelse med en tur mitt barn skal på, hvor mitt barn sine venner også skal være til stede. Kjenner angsten langt opp i ryggraden for at hun skal oppføre seg på en måte som gjør mitt barn flau og forlegen ovenfor sin vennegjeng😕 setter selvfølgelig pris på at hun ønsker å hjelpe til, men nå som jeg er mor selv kjenner jeg på en enorm trang til å beskytte mitt eget barn fra all den forlegenheten og avmakten jeg selv har følt på i alle år 

 

Denne oppførselen har ført til mye sorg og ensomhet oppigjennom da jeg aldri har hatt en mor som viser kjærlighet eller man kan prate med dersom noe er vanskelig.
 

Er det jeg som overdriver, eller har jeg rett til å føle på at oppførselen hennes er ubehagelig og upassende? 

Anonymkode: 0f6ae...aa5

Dette høres fryktelig slitsomt ut...🙄

Må du ha hennes hjelp? Det er jo lov å takke nei om du syns det blir for vanskelig...

Hva du føler og hva du tillater er jo ulikt. Oppfordrer deg til å sette grenser for deg selv, for det som du merker ikke er bra for deg 🤗. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2024 den 22.08):

Nå har jeg behov for hjelp av henne i forbindelse med en tur mitt barn skal på, hvor mitt barn sine venner også skal være til stede.

Hadde lett klart meg uten hennes hjelp. Uansett. 

Anonymkode: dd53c...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2024 den 22.08):

Vet det er normalt for tenåringer å være flau over foreldrene sine - men jeg begynner nå å nærme med 40 og har fremdeles angst for at hun skal være til stede i sosiale tilstelninger med andre jeg kjenner. 
 

Moren min har alltid vært glad i å prate - ekstremt mye! Problemet er at hun er veldig selvsentrert og mangler en del sosiale antenner, som gjør at all praten ofte blir pinlig eller slitsom for andre og fører til ubehagelige situasjoner. Hun kan sitte i store selskaper hvor de fleste av gjestene er vage bekjente og legge ut om private ting fra oppveksten til oss barna. Snakker med baby-stemme til barn godt opp i skolealder, oppfører seg som hun tror ingen andre kan noe som helst (en gang spurte hun svigerfar om hun skulle overta å lage kaffe fordi hun visste hvordan kaffetrakteren fungerte, i samme tonefall som man ville brukt om man forsøkte å lære en 3 åring at man ikke slår andre). Hun prater også utelukkende om seg selv, spør aldri hvordan andre har det, og hvis de forteller det uoppfordret er hun svært lite interessert.  Fører stort sett samtalen tilbake i en retning så hun kan snakke om seg selv. 

Når jeg var yngre og bodde hjemme overfalt hun mitt besøk i det de kom inn døren og pratet i vei, gjerne i flere timer, noe som selvfølgelig ødela disse besøkene for oss som var barn/ungdom, og når jeg forsøkte å be henne la vær å kapre mitt besøk ble hun bare sur og fornærmet og virket ikke til å forstå hvorfor det var et problem.. alle må da skjønne at gutter og jenter på 12-14 år ønsker å henge sammen med moren til den de er på besøk hos🙄 

Nå har jeg behov for hjelp av henne i forbindelse med en tur mitt barn skal på, hvor mitt barn sine venner også skal være til stede. Kjenner angsten langt opp i ryggraden for at hun skal oppføre seg på en måte som gjør mitt barn flau og forlegen ovenfor sin vennegjeng😕 setter selvfølgelig pris på at hun ønsker å hjelpe til, men nå som jeg er mor selv kjenner jeg på en enorm trang til å beskytte mitt eget barn fra all den forlegenheten og avmakten jeg selv har følt på i alle år 

 

Denne oppførselen har ført til mye sorg og ensomhet oppigjennom da jeg aldri har hatt en mor som viser kjærlighet eller man kan prate med dersom noe er vanskelig.
 

Er det jeg som overdriver, eller har jeg rett til å føle på at oppførselen hennes er ubehagelig og upassende? 

Anonymkode: 0f6ae...aa5

Skjønner det er flaut. 
Det med å snakke om seg og sitt og vise lite interesse for andres liv, opplever jeg kjennetegner mange fra besteforeldregenerasjonen. 
 

Anonymkode: a2ca4...1ed

[ashley jackson]

Nå har vi hørt historien fra ditt ståsted, hvor mor er den sprø gale dama som gjør deg flau, mens du selvsagt er perfekt. Svarene du har fått her, viser at alle tror på din historie og mangler totalt evne til kritisk tenkning. 

Jeg tenker enten at mor ikke er så sprø, eller at du også er ganske ille.

[AnonymBruker]

ashley jackson skrev (5 minutter siden):

Nå har vi hørt historien fra ditt ståsted, hvor mor er den sprø gale dama som gjør deg flau, mens du selvsagt er perfekt. Svarene du har fått her, viser at alle tror på din historie og mangler totalt evne til kritisk tenkning. 

Jeg tenker enten at mor ikke er så sprø, eller at du også er ganske ille.

Man må selvfølgelig gå ut fra at det TS skriver er sant, om man skal komme med svar. Ellers er det liksom ingen vits i å ha et diskusjonsforum i det heletatt, din fjått.

Anonymkode: 01f26...11d

[AnonymBruker]

Du har rett til å føle akkurat det du vil. Men jeg synes ikke det er greit å motta hjelp for så å drive karaktermord slik du gjør.

Anonymkode: 776bb...c0e

[AnonymBruker]

Selvfølgelig behøver du ikke hjelp fra henne. Det er bare praktisk for deg. Bli voksen og ta ansvar for din egen familie selv, uten å utnytte en mor du overhode ikke liker og bare prater dritt om.

Anonymkode: b271c...37a

[AnonymBruker]

Hun høres ut som min eks svigerfar. Han prater utelukkende om seg selv, kan bruke en hel middag på å forklare i detalj hva han gjorde på jobben (som er kjedelig og ikke noe interessant å høre om). Spør sjelden barnebarna hva de gjør eller hvordan de har det, og viser liten interesse for de. Overfalt venninnen min den gangen jeg uheldigvis tok henne med, tok henne med på house tour (huset er ikke så mye å vise frem), og jeg brukte en time på å redde oss fra å høre om oppveksten og livet hans.

Han har helt klart noe, vil tro han er litt på autismespekteret og han må være narsissist (er verre ting å skrive også, men vil ikke bli gjenkjent). 

Føler med deg❤️

Anonymkode: f3599...4be

[AnonymBruker]

Uff jeg kjenner meg igjen, er blitt over 50 år og har alltid, så lenge jeg kan huske, vært flau over mamma... 

Hun også tar fullstendig over, men ikke bare for å prate om seg selv. Hun nærmest avhører de hun møter, og er både aggressiv og altfor nysgjerrig i måten hun stiller spørsmål. Og slutter ikke å stille spørsmål uansett hvor personlig eller hvor mye folk svarer og forklarer. Hun blir plagsom og irriterende bl.a.

Og moren din som du beskriver henne, høres også voldsom og i overkant ut. Jeg ville nok sett om jeg fant en annen løsning, så unngår du å sette barnet ditt i en kjip situasjon. 

Har ikke så mye råd ellers, men selv har jeg valgt å ta avstand etter barna mine ble store nok til å stå på egne ben. De styrer selv hvilket forhold de vil ha til bestemoren sin, så styrer jeg mitt eget forhold til henne. 

Anonymkode: 6a27f...6ec

[AnonymBruker]

Hva er greia med all kritikken fra voksne døtre mot mødre for tida? Mødrene er visstnok “narsissister”, og må kuttes ut osv. Merkelig fenomen, virker som en epidemi. Virker som det er en hel del voksne, selvopptatte døtre der ute.

Anonymkode: 68d31...e9e