Tidlig sikker på at kjæresten var The One?

[AnonymBruker]

Når skjønte du at kjæresten din var den du ville være sammen med for resten av livet/gifte deg med? 

 

Anonymkode: d0253...a44

[Majott]

Jeg hadde nettopp gått ut fra et langt forhold med barn, hadde kjøpt leilighet som passet for meg og barna, og jeg var ikke klar for noe nytt forhold i det hele tatt. Jeg ville ikke ha noen ny mann eller kjæreste.

Men så møtte jeg han, og han var for god til å gi slipp på.

Han skulle flytte til byen, og via venner, så skulle jeg vise han litt rundt, severdigheter og sånt. Møtte han på jernbanestasjonen, hadde ikke sett bilde av han eller noe. Han hadde ikke sett bilde av meg. Så kun bilen jeg hadde var kjennetegn, jeg sto parkert utenfor. Han kom til bilen, jeg så at det var jo en kjekk mann, og han var trivelig og høflig. Vi tok en kaffe, og det var det. Så tok jeg han med litt rundt i byen.

Vi hadde litt smalltalk, det klaffet ikke helt bra, tror vi begge var litt sjenerte. Men så tok det seg opp, og vi begynte å prate litt dypere. Der klaffet det når vi gikk litt dypere i praten. 

Vi hadde samme verdier, og vi passet så godt sammen sånn sett. Så jeg ga det en sjans. Det gjorde han også, selv om jeg var nyskilt med to barn, og han singel uten barn i sin beste alder. Det tok vel 2 mnd før jeg så oss som seriøse partnere. Han bidro også til det, ved å vise meg at han ville det. 

Det er 23 år siden, vi er gift siden 21 år, og har fortsatt et veldig godt forhold. Det har vært opp-og-nedturer gjennom vår tid sammen, men det å ha samme verdier i grunnen har betydd mye for oss. Vi har satset på hverandre sammen, har alltid vært likeverdige, har alltid oppmuntret og vært en støtte for hverandre. Det har hjulpet oss når vi har hatt det vanskelig. Det å vite at partner alltid er en støtte, enten det er meg eller han som er det, har vært godt.

 

 

 

[Trolltunge]

Jeg har mer eller mindre opplevd kjærlighet ved første møte to ganger, og trodde at det måtte være the one. Gjensidig var det til og med, men det ble forhold og ikke livsvarig forhold, så det var absolutt feil. 

Angående min mann var jeg ganske lenge absolutt sikker på at han ikke var the one, mens han hadde helt andre tanker. Han fikk rett. Tror det tok rundt 8 måneder før jeg kom på gli angående at jeg kunne ta feil. 

[AnonymBruker]

Første gang jeg traff han slo det meg "oi, der var du jo". Men var jo bare flaks at alt klaffet i fortsettelsen. 

Men den usikkerheten, eller dealbreakeren, kom aldri. Alt er bare rett. Ikke etter at jeg etter to måneder var sikker på at han skal jeg gifte meg med. Men etter to måneder så var jeg sikker på at det ikke var noe så langt som tydet det minste på at det ikke var mannen jeg skulle gifte meg med.

Nå har vi vært sammen i 24 år. Uten noen usikkerhet. 

 

Anonymkode: 26a71...8cf

[AnonymBruker]

Det øyeblikket vi så hverandre inn i øynene og håndhilste. Vi hørte sammen fra det øyeblikket. Null tvil fra noen av oss. Sunn progresjon og utvikling. 

Vi har barn på hver vår kant og har villet være sikker på at alle 5 er på samme sted før vi kjøper felles bolig. Nå er det barna som maser og gleder seg, så da er vi klar 🥰

Anonymkode: 52a9f...bf2

[SPOCA]

Innen det hadde gått en uke, egentlig på første date. Det var full klaff med en gang.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når skjønte du at kjæresten din var den du ville være sammen med for resten av livet/gifte deg med? 

 

Anonymkode: d0253...a44

Ganske fort…..hver gang 😂🤷🏼‍♂️

Anonymkode: f6de5...3d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ganske fort…..hver gang 😂🤷🏼‍♂️

Anonymkode: f6de5...3d2

Denne er god😉 Det er faktisk bare de som har vært i forhold i godt over 20 år minimum som burde svare her. Jeg trodde også min eksmann var "the one". Han var ikke det 18 år senere viste det seg. Kjærligheten er ikke lett, og vi forandrer oss mye med tiden. Om det var The One (eller hvem som var det) vet vi først når vi ligger i grava. Vi har ikke annet valg enn at på et tidspunkt må vi bare våge å satse uansett. Jeg angrer ikke på forholdet med eksen selv om det tok slutt, jeg fikk tross alt 3 fantastiske barn ut av det. Men jeg har konkludert for lenge siden at han definitivt aldri har vært "The one" for meg, når jeg ser tilbake på det. Jeg trodde definitivt jeg møtte "the one" 2 år etter samlivsbruddet. Men det varte bare 2 år. Så finnes egentlig "The one"?🤔

Anonymkode: 557a5...38b

[Sophie-Ann]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Når skjønte du at kjæresten din var den du ville være sammen med for resten av livet/gifte deg med? 

 

Anonymkode: d0253...a44

I løpet av vår første date som varte i en uke. Møttes i fjor, gift i februar i år ♥️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Denne er god😉 Det er faktisk bare de som har vært i forhold i godt over 20 år minimum som burde svare her. Jeg trodde også min eksmann var "the one". Han var ikke det 18 år senere viste det seg. Kjærligheten er ikke lett, og vi forandrer oss mye med tiden. Om det var The One (eller hvem som var det) vet vi først når vi ligger i grava. Vi har ikke annet valg enn at på et tidspunkt må vi bare våge å satse uansett. Jeg angrer ikke på forholdet med eksen selv om det tok slutt, jeg fikk tross alt 3 fantastiske barn ut av det. Men jeg har konkludert for lenge siden at han definitivt aldri har vært "The one" for meg, når jeg ser tilbake på det. Jeg trodde definitivt jeg møtte "the one" 2 år etter samlivsbruddet. Men det varte bare 2 år. Så finnes egentlig "The one"?🤔

Anonymkode: 557a5...38b

Dersom målet på et godt forhold er at det er varig så er det faktisk ikke på langt nær nok med 20 år. Treffer du kjæresten i 18-årsalderen så er dere 38 år etter 20 år. Midt i småbarnslivet, og noen år unna de store omveltningene som typisk leder til samlivsbrudd i 40-årene. 

Så gitt at kriteriet oppriktig er «varig» bør kun enker, enkemenn eller tilsvarende for samboere svare…

Anonymkode: f0b15...3a7

[AnonymBruker]

Tja, jeg har bare vært sammen med mannen min i 17 år enda, så jeg ble visst diskvalifisert fra å svare.

Men min mor, som møtte faren min da hun var 14, sier at hun visste det fra første date, men at de hadde snakket sammen et par ganger før han turte å be henne ut. Og med 50-årsjubileum neste år så regner jeg med at hun er kvalifisert, så da svarer jeg på hennes vegne. 

Anonymkode: ac83e...c1b

[AnonymBruker]

Veldig fort. Som en annen her skrev så var det litt sånn "Der var du, jo!" En følelse av at alt falt på plass, som om det var dette jeg hadde ventet på, uten å være klar over det - jeg var jo lykkelig singel og ville ikke ha en partner, jeg ville bare ha det gøy. Men så skjønte jeg jo med én gang at han her er ikke en man "bare har det gøy" med. Det ble ikke raskt seriøst, vil jeg si, det var bare naturlig at det var oss, med en gang. Vi tok det likevel litt forsiktig, men et år etter vår første date flyttet vi sammen og forlovet oss. Var ikke vits å drøye det i det uendelige, da var alle barrierer brutt. 

4 år senere er vi gift og livet et fantastisk 🥰

 

Anonymkode: 000b0...627

[AnonymBruker]

Jeg er skeptisk av natur, og slet med tillit. Har aldri trodd på "the one". Han har alltid vært en fin fyr, men jeg fokuserte nok mye på bagateller og nesten lette etter en grunn til å tenke at "dette kan umulig vare". Men det var aldri noe ille, så jeg tenkte aldri på å gjøre det slutt, ting bare skura og gikk.

Jeg måtte gjennom ganske heftig terapi i fjor (egentlig for noe annet) og kom ut på andre siden og innså hvor sykt heldig jeg var som hadde han. Han er helt fantastisk på alle måter. Nå ser jeg bare så mye fint med han hver eneste dag, kan nesten ikke tro at dette mennesket eksisterer, og er min 😍

Men jeg tror faktisk at den han er nå passer meg mye bedre enn den han var da vi møttes for 9 år siden. Så kanskje det var like greit at jeg "oppdaget han" først i fjor 😅

Anonymkode: 7cc48...403

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dersom målet på et godt forhold er at det er varig så er det faktisk ikke på langt nær nok med 20 år. Treffer du kjæresten i 18-årsalderen så er dere 38 år etter 20 år. Midt i småbarnslivet, og noen år unna de store omveltningene som typisk leder til samlivsbrudd i 40-årene. 

Så gitt at kriteriet oppriktig er «varig» bør kun enker, enkemenn eller tilsvarende for samboere svare…

Anonymkode: f0b15...3a7

Dette er sant. Vi er godt oppe i 40-årene nå. Og ser det ført er nå det skurrer litt hos enkelte vennepar/venninner. De har mistet hvem de er som kjærester etter mange år som "FamilienAS", og så behøver plutselig ikke barna dem lenger, og de innser at ting har vært dødt i for mange år. 

Uansett, kanskje det går til helvete en gang. Men nå, på 25. året, har vi det fortsatt veldig fint. 

Men om det skjer så trur jeg alltid han vil være "the one" på en måte. Han jeg ble voksen sammen med i 20-årene, gikk inn i det seriøse livet med jobb, forpliktelser og hus sammen med. Utforsket verden med. Opplevde våre første store tap sammen med. Og i mange år har føltes som nærmere familie enn mine egne foreldre (tross et veldig nært forhold der og). Akkurat det vil jeg jo aldri få med noen andre nå i livets siste halvdel. 

Anonymkode: 26a71...8cf

[Irak]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Denne er god😉 Det er faktisk bare de som har vært i forhold i godt over 20 år minimum som burde svare her. Jeg trodde også min eksmann var "the one". Han var ikke det 18 år senere viste det seg. Kjærligheten er ikke lett, og vi forandrer oss mye med tiden. Om det var The One (eller hvem som var det) vet vi først når vi ligger i grava. Vi har ikke annet valg enn at på et tidspunkt må vi bare våge å satse uansett. Jeg angrer ikke på forholdet med eksen selv om det tok slutt, jeg fikk tross alt 3 fantastiske barn ut av det. Men jeg har konkludert for lenge siden at han definitivt aldri har vært "The one" for meg, når jeg ser tilbake på det. Jeg trodde definitivt jeg møtte "the one" 2 år etter samlivsbruddet. Men det varte bare 2 år. Så finnes egentlig "The one"?🤔

Anonymkode: 557a5...38b

Har litt samme erfaring som deg. Her var det 15 år før brudd, og to barn. Jeg tror fremdeles på "The One" 💕. 

Hilsen håpløs romantiker 😂

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg skulle dele livet med min eks, vi var sammen i 15 år. Vi hadde mange fantastiske år før alt gikk i dunken. 
 

Han jeg er gift med nå, trodde jeg også var «the one». 10 år senere & mye styr med dine/mine/ekser så er jeg ikke sikker lenger. Men jeg går ikke gjennom et brudd til av hensyn til barna. Så jeg jobber med forholdet og meg selv for å få det til å fungere. 

Anonymkode: ef969...ab2

[AnonymBruker]

Jeg tror det er litt mer kompleks en én The One. 
 

Jeg har vært i et par seriøse forhold. Giftet meg med en. Jeg kjente aldri på den sterke dype elsker deg følelsen med noen av dem. Men var forelsket og hadde kjemi og vi hadde det fint nok. Og jeg var ung og visste ikke om noe annet mht hva å virkelig elske noen innebar. Neste naturlige steg var da å gifte seg. Og få barn. For å så innse at han jeg giftet meg med var uengasjert far og sto på stedet hvil mht å vokse og ta ansvar. 
 

Jeg valgte å gå og bli alenemor. Så har jeg tenkt på dette med The One. Er det noen der ute som jeg virkelig vil elske og ikke kan tenke meg et liv uten? Hittil hadde kun ungen vekket den type kjærlighet i meg.

Så fikk jeg kjæreste.

Han har hatt to store kjærligheter der han elsket de. Første var i 20 årene og etter 10 år ble det slutt fordi de vokste fra hverandre og innså de ikke ønsket de samme tingene.

Så hun han giftet seg med og fikk barn med. Hun døde.

Så meg. Da vi møttes så bare klikket alt. Det var bare øyeblikkelig en følelse av å komme hjem. Og vi kjenner på at Tvillingsjel teorien passer oss veldig godt. 
 

Han spurte meg en gang om hva som ville skjedd om vi hadde møttes for 20 år siden. Jeg svarte at jeg tror ikke vi ville vart. Jeg var ung og visste ikke hvem jeg var og hva jeg ville i livet. Jeg var også tydeligvis ikke emosjonelt tilgjengelig da jeg aldri slapp noen inn i hjertet. Selv venner holdt jeg på en viss avstand. Kom fra røff barndom og hadde mange demoner å jobbe med.

Og han har samme type bakgrunn og møtte sin fremtidige kone og det var mye turbulent i starten og ting som formet han på nye måter både mht henne og barna de fikk. 

For de vi var da er ikke de vi er i dag med våre erfaringer og alt vi har opplevd, fått og mistet. De vi er i dag har blitt formet til to voksne som har helt andre mål og forutsetninger for hva vi vil ha i dag i et forhold.

Vi møtte hverandre nå og det var perfekt timing. Vi er hverandres The One nå. Jeg kjenner for første gang på hva ekte kjærlighet er og hva det innebærer å elske noen der en ikke vil se for seg livet uten partner.

Han kjenner på ukomplisert og dramafri kjærlighet og han har aldri tidligere sagt «Jeg elsker deg» så raskt før.  
 

Så ja; Jeg tror på The One. Men at The One endrer seg for hvor man er i livet og opplevelsene og erfaringene man vokser på.

Anonymkode: 460b9...e84

[Snublefot62]

Har en tenkt over hvor skadelig tanken om «the one» er?

Dersom vi tenker at dette stemmer. At det finnes kun en og får man det ikke til så er man alene resten av livet eller må ta til takke med noen andre. Da vil veldig mange godta ekstremt mye for å beholde The One.

Mangel på omsorg, nærhet, kjærlighet, respekt, grenser og fellesskap er et par ting jeg ser går igjen. Enkelte godtar ekstremt mye fra The One fordi man er redd for å miste den personen.

I stede vil jeg argumentere for at The One er bullshit. Åpenbart en romantisert Hollywood ting som skaper gode følelser og noe å drømme om. Men helt urealistisk ut fra antall mulige partnere der ute.

Følelsen du ser etter er trygghet og ubetinget kjærlighet. Det kan man få med ganske mange - men man må jobbe for det. Begge må jobbe for det.

Hvordan vite man har funnet noen man kan leve livet med? For det første ser jeg etter noen som har tilsvarende (men ikke nødvendigvis like) verdier som meg. Jeg og samboer har ulike trosretninger men vi har allikevel tilsvarende verdier. Da er det uproblematisk. Jeg ser etter noen som vil være med meg. Ikke noen som er med meg fordi de er redd for å være alene. De må like MEG. I tillegg må det være respekt og tillit. Da er jeg trygg.

Klarer jeg å finne disse fire tingene hos noen så er de The One. Men forsvinner en eller flere av tingene så er jeg i stand til å ta avstand til Hollywood fantasien, avslutte relasjonen og se etter neste «the One».

[AnonymBruker]

Jeg var lykkelig som singel og hadde bestemt meg for å være alene en stund da jeg møtte mannen min. Han var sikker på at det kom til å bli oss fra første øyeblikk, mens jeg trengte et par mnd.

Vi støtter hverandre i alt, velger hverandre hver dag, og begge gjør sitt for at den andre skal ha det bra.

Vi har begge barn fra tidligere og ingen felles. Nå venter vi bare på at yngste skal bli myndig, men i mellomtiden koser vi oss sammen som en stor familie med 5 barn, svigerbarn og barnebarn. 

Anonymkode: 12239...d82