Hvordan oppleves Millenials i arbeidslivet?

[AnonymBruker]

Mye snakk om at Gen z er så sløve. Men hva med Millenials. Hvordan er generasjonen fra 1981-1996 oppfattet i arbeidslivet? 
 

Føler selv vi er de perfekte kollegaene 😅

Anonymkode: 5a9f2...500

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Mye snakk om at Gen z er så sløve. Men hva med Millenials. Hvordan er generasjonen fra 1981-1996 oppfattet i arbeidslivet? 
 

Føler selv vi er de perfekte kollegaene 😅

Anonymkode: 5a9f2...500

Takker være flink pike syndromet.. snek også mangen av oss pga dette som begynner å bli tært 😅

Anonymkode: a74ec...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takker være flink pike syndromet.. snek også mangen av oss pga dette som begynner å bli tært 😅

Anonymkode: a74ec...3cf

Hæ?

Anonymkode: 9cc3b...78d

[AnonymBruker]

Jeg er millenial og har definitivt flink pike-syndrom og er den verste people pleaseren jeg vet om. Jeg vet jeg vil gjøre jobben iallfall, men jeg ser ikke ut i måneskinn da, så skremmer vekk de fleste arbeidsgivere uansett. 

Anonymkode: 37183...132

[AnonymBruker]

Er millennial og har sykt høy arbeidsmoral. Er aldri borte fra jobb og har en fryktelig perfeksjonistisk tankegang når jeg er på jobb (og egentlig ellers også). Flink pike syndromet til de grader. Fryktelig slitsomt...

Anonymkode: 8273e...10c

[AnonymBruker]

Jeg er Millenial og definitivt en people pleaser, men jeg øver meg veldig på å ta hensyn til meg selv. Det var jeg ikke de første åra i arbeidslivet, da slet jeg meg ut og hadde så til slutt knekken at jeg bestemte meg for å si opp uten ny jobb å gå til fordi jeg hadde det så dårlig. 

Kom tilbake til samme arbeidsplass en stund senere og nå har jeg det på sett og vis mye bedre, selv om det fortsatt er ting som er irriterende.

Vi har mye drama og konflikter på jobb, og jeg føler jeg står litt mellom to sider og prøver å unngå å bli dratt inn, irriterer meg selv over mye men prøver å løse det med å være hyggelig til alle kollegaer selv om noen definitivt oppfører seg dårlig. Tenker at da blir iallfall ikke dratt inn. Blir oppfattende som støttende og veldig positiv for arbeidsmiljøet, men jeg er også flink til å ta side når jeg snakker med enkeltpersoner, selv om disse står i konflikt til hverandre, av og til så tenker jeg at jeg sier for mye, for det snakkes nok mye mellom kollegaer, så jeg blir sikkert oppfattet som veldig vekslende, men egentlig er det konfliktskyheten som slår inn.

Jeg er veldig flink til å dekke inn for andre men prøver på å bli flinkere til å kjenne mine begrensinger. Jeg er effektiv og flink, men har egentlig funnet ut at dagene går fortere om jeg faktisk har et greit tempo og får jobbe uten forstyrrelser, så prøver jeg å ikke bry meg om at andre gjør mindre. Så prøver å endre tankegang til at dagene går fortere på jobb. Dagsformen er veldig variabel, så prøver å jobbe litt ekstra de dagene jeg kjenner at jeg har energi, og gå tidlig de dagene jeg ikke har det. Før fikk jeg dårlig samvittighet å gå tidlig og komme senere, men nå bryr jeg meg ikke lenger, og jeg er jo der i kjernetiden uansett.

Jeg får ofte dårlig samvittighet om jeg tar lange kaffipauser med kollegaer på kontoret, og er ofte den som bryter opp, men så kan jeg ende opp med dårlig samvittighet for at jeg virket uhøfflig og gikk i stedet for å bli sittende å prate, so the struggle is real 😂 Flink pike syndrom.

Jeg har aldri tatt ut en egenmeldingsdag. Men er kronisk syk og har det siste året vært en del gradert sykemeldt frem til sommeren. Hadde mye dårlig samvittighet når jeg var delvis sykemeldt, og synest det er godt å jobbe fullt igjen for samvittigheten sin del i 3 mnd, men merker hvor dårlig jeg er i slutten av uken og har dager med både feber, kvalme, ekstrem trøtthet osv., min gamle fastlege nevnte at jeg burde tenke på å bli delvis ufør, og jeg skjønner jo egentlig at jeg ikke kan holde på sånn i lengda som jeg gjør nå. Burde nok vært i den prosessen allerede, men har lyst å holde ut lengst mulig for å se hvor langt jeg kan strekke det. Akkurat nå opplever jeg forverring av kronisk sykdom, sliter å finne riktig medisin og mulig det er noe annet på gang i kroppen nå siden jeg hadde en del avvikende på noen prøver. Føler dessverre bare at helsa blir verre og verre. Sitter jo og lurer litt på hvor mye av dette som skyldes flink pike syndromet, en vet jo at stress kan være en trigger, så spørs om jeg sliter meg ut på det hele. 

Jeg sliter egentlig litt med å se hvordan helsa skal holde i mange år til, og blir vel fort en av de som blir ufør i noen grader. Men samtidig klarer jeg ikke helt 

Anonymkode: f2e9d...f23

[AnonymBruker]

Jeg gjør jobben min godt og vel så det, men har også kommet dit hvor jeg nekter å ha dårlig samvittighet for å ta fri ved behov (avspasering, feriedag, sykt barn og egenmelding ved sykdom).

Jeg oser også flink pike og blir kronisk undervurdert da jeg er «søt og sprudlende» noe som gjør at jeg ofte må skifte jobb for å kunne utvikle meg. Har mastergrad og scorer høyt på IQ-tester, men etter å ha mast om utvikling og flere arbeidsoppgaver nok en gang så tar jeg inspirasjon fra gen Z og legger meg bakpå fra nå av.

Anonymkode: 371c5...5a3

[AnonymBruker]

Jeg synes det er liten forskjell mellom generasjonene før man kommer til de som er født 2000 og senere. Der er det et veldig tydelig skille.

Eneste negative jeg har å si om dere 80-/90-talls barn er at dere ofte kan være litt for selvhøytidelige. Det skader ikke å le litt av seg selv innimellom. 

Anonymkode: 612c0...a6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er Millenial og definitivt en people pleaser, men jeg øver meg veldig på å ta hensyn til meg selv. Det var jeg ikke de første åra i arbeidslivet, da slet jeg meg ut og hadde så til slutt knekken at jeg bestemte meg for å si opp uten ny jobb å gå til fordi jeg hadde det så dårlig. 

Kom tilbake til samme arbeidsplass en stund senere og nå har jeg det på sett og vis mye bedre, selv om det fortsatt er ting som er irriterende.

Vi har mye drama og konflikter på jobb, og jeg føler jeg står litt mellom to sider og prøver å unngå å bli dratt inn, irriterer meg selv over mye men prøver å løse det med å være hyggelig til alle kollegaer selv om noen definitivt oppfører seg dårlig. Tenker at da blir iallfall ikke dratt inn. Blir oppfattende som støttende og veldig positiv for arbeidsmiljøet, men jeg er også flink til å ta side når jeg snakker med enkeltpersoner, selv om disse står i konflikt til hverandre, av og til så tenker jeg at jeg sier for mye, for det snakkes nok mye mellom kollegaer, så jeg blir sikkert oppfattet som veldig vekslende, men egentlig er det konfliktskyheten som slår inn.

Jeg er veldig flink til å dekke inn for andre men prøver på å bli flinkere til å kjenne mine begrensinger. Jeg er effektiv og flink, men har egentlig funnet ut at dagene går fortere om jeg faktisk har et greit tempo og får jobbe uten forstyrrelser, så prøver jeg å ikke bry meg om at andre gjør mindre. Så prøver å endre tankegang til at dagene går fortere på jobb. Dagsformen er veldig variabel, så prøver å jobbe litt ekstra de dagene jeg kjenner at jeg har energi, og gå tidlig de dagene jeg ikke har det. Før fikk jeg dårlig samvittighet å gå tidlig og komme senere, men nå bryr jeg meg ikke lenger, og jeg er jo der i kjernetiden uansett.

Jeg får ofte dårlig samvittighet om jeg tar lange kaffipauser med kollegaer på kontoret, og er ofte den som bryter opp, men så kan jeg ende opp med dårlig samvittighet for at jeg virket uhøfflig og gikk i stedet for å bli sittende å prate, so the struggle is real 😂 Flink pike syndrom.

Jeg har aldri tatt ut en egenmeldingsdag. Men er kronisk syk og har det siste året vært en del gradert sykemeldt frem til sommeren. Hadde mye dårlig samvittighet når jeg var delvis sykemeldt, og synest det er godt å jobbe fullt igjen for samvittigheten sin del i 3 mnd, men merker hvor dårlig jeg er i slutten av uken og har dager med både feber, kvalme, ekstrem trøtthet osv., min gamle fastlege nevnte at jeg burde tenke på å bli delvis ufør, og jeg skjønner jo egentlig at jeg ikke kan holde på sånn i lengda som jeg gjør nå. Burde nok vært i den prosessen allerede, men har lyst å holde ut lengst mulig for å se hvor langt jeg kan strekke det. Akkurat nå opplever jeg forverring av kronisk sykdom, sliter å finne riktig medisin og mulig det er noe annet på gang i kroppen nå siden jeg hadde en del avvikende på noen prøver. Føler dessverre bare at helsa blir verre og verre. Sitter jo og lurer litt på hvor mye av dette som skyldes flink pike syndromet, en vet jo at stress kan være en trigger, så spørs om jeg sliter meg ut på det hele. 

Jeg sliter egentlig litt med å se hvordan helsa skal holde i mange år til, og blir vel fort en av de som blir ufør i noen grader. Men samtidig klarer jeg ikke helt 

Anonymkode: f2e9d...f23

Avsluttet visst med en skikkelig cliff hanger 😂 Skulle stå at samtidig klarer jeg ikke helt å gjøre de nødvendige tiltakene for å hindre at dette skjer. Tror dessuten det er for sent og at jeg måtte ha tatt det valgene tidligere skulle jeg klart å stagget de tingene som skjer i kroppen nå, ganske sikker på jeg har en eller flere nye autoimmune sykdommer som ulmer. Begynner jo som sagt endelig på å slå ut på blodprøver, selv om jeg har hatt mistanke lenge. 

Akkurat nå tenker jeg at jeg må holde ut i minst 3 måneder til for å opparbeide meg ny periode med sykepenger før jeg evt. kan lytte til råd av legen om å ikke jobbe fullt. Har kun 9 uker igjen i denne perioden, og skal virkelig prøve å unngå å bli sykemeldt nå. Ja det høres veldig kynisk ut, men det har rett og slett med økonomien å gjøre. Jeg har ikke råd til å gå på AAP med det inntektsberegningen som ville ligget til grunn nå, siden jeg var arbeidsledig året før jeg ble sykemeldt, da ville jeg ha fått minstesats. Har faktisk en relativt ok årslønn nå, over 500 000 kr. Så nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å holde ut, fordi om veien blir ufør før eller senere, så må jeg iallfall sikre meg bedre inntekt. Det er blytungt nå, spesielt med forverring av sykdom, men jeg skal ta alle virkemidler i bruk, fleksitid, feriedager osv. for å henge meg inn. 

Anonymkode: f2e9d...f23

[AnonymBruker]

Som millennial kjenner jeg meg igjen i det de andre sier i tråden. Jeg har en høy arbeidsmoral, flink pike-syndrom, og har aldri tatt en sykedag i løpet av arbeidslivet mitt.

Anonymkode: deebe...5e0

[AnonymBruker]

Er så hysterisk at millennials setter seg på krenkekrakken tvert de rettes kritikk mot dem selv men de kritiserer både boomers og Gen Z så fyken står. Er vel det de kalte å være «butthurt» i sin tid.

Anonymkode: a8847...5a9

[AnonymBruker]

Jeg har startet med quiet quitting. Lei av å være flink og kuet,

Anonymkode: b2b4a...066

[AnonymBruker]

Undertrykkelse i barndom slet vi nok alle med på 80-90 tallet. Det var sunt å skrike litt, og vi fikk bare finne oss i at «sånn var det». Feminismen var ikke kommet så langt, så mye flink pike syndrom, definitivt. Vi vokste opp med miljøgift og drittmat i all mass. I arbeidslivet er jeg til tider mer samvittighetsfull enn smart. Hater den rigide 37,5 timers uka, men regelrytter til de tusen.

Livet handlet ikke så mye om oss som barn eller ungdom, så vant med å bare stå i det, ikke overtenke, ha en inntekt og en trygg jobb. Var nøkkelbarn og kunne se på alt jeg ville på tv etter skolen. Skulle ikke stille meg kritisk til noe, bare akseptere, respektetr autoriteter, tie, smile og velge mine ord med omhu. Janteloven må ha vært sterk på 80-tallet og 90-tallet. 

Anonymkode: 0a6b6...4c6

[AnonymBruker]

På min jobb: De våger ikke si ifra om noe plager dem, jobber bra, men mange av dem ser stressa ut. Flinke folk som bør ta mer plass, og ikke bare klage til kollegaer om de vil ha endring. 

Hilsen en som drakk av hageslangen. 

Anonymkode: 51e03...078

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Som millennial kjenner jeg meg igjen i det de andre sier i tråden. Jeg har en høy arbeidsmoral, flink pike-syndrom, og har aldri tatt en sykedag i løpet av arbeidslivet mitt.

Anonymkode: deebe...5e0

Samme her

Anonymkode: 55e1c...065

[Reign]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2024 den 19.39):

Det skader ikke å le litt av seg selv innimellom. 

Anonymkode: 612c0...a6f

Vi kan le av oss selv, vi aksepterer bare ikke latterliggjøring fordi vi er «unge».