Hvordan føles følelser? Hvor føler du de?

[AnonymBruker]

Og hva skal til for at følelsene dine enten oppstår eller blir borte?

 

Jeg har ikke et normalt følelsesliv, og det kan ha sammenheng med oppvekst i tillegg til ADHD (er det jeg tror selv i hvert fall)

Og så har jeg aldri hatt noe særlig med kjærlighetsliv, jeg har hatt noen få forhold opp gjennom årene, men det lengste forholdet var på 5 år. Og da jeg oppsummerte før jeg valgte å separere meg, så tenkte jeg tilbake at det jeg trodde gikk over fra sterk forelskelse til noe dypere (kjærlighet), ikke gikk inn i noe dypere, det gikk bare over. 

Jeg vet ikke hvor eller hvordan det føles å være glad i noen. 

Jeg blir forelsket, men alltid har det gått over fort og da har det alltid gått over. Og da gidder jeg ikke være i noe forhold så jeg avslutter. Det er litt "alt eller ingenting", for jeg kan bli veldig opptatt av personen, vil ha han hos meg hele tiden og føler meg bra og glad, men så går det over og da kjeder jeg meg. 

Jeg har alltid vært litt redd for å bli kjent med en ny mann fordi jeg er redd for at han skal bli forelsket i meg og så slutter jeg å være forelsket og så kommer jeg til å såre han, og det vil jeg ikke. Jeg får vondt av å tenke på å såre noen. Og den følelsen kjenner jeg i magen, så NOE følelser har jeg da. 

Jeg tør heller aldri å krangle med noen fordi jeg mister følelser om en person blir sint på meg. Tror det var det som skjedde i ekteskapet mitt som da varte i 5 år, vi kranglet veldig sjelden, men de ytterst få gangene vi gjorde det så kjente jeg at jeg ikke var glad i personen i det hele tatt og at jeg ville ut av forholdet. Da jeg oppdaget at han løy for meg (en ganske liten løgn, egentlig, ikke noe store greier i det hele tatt) så kjente jeg at jeg ikke kom til å stole på han igjen og mistet enda mer følelser.

Så da tenker jeg på andre mennesker.
Hvordan føler andre mennesker følelser? Hvordan føles det å elske noen? Sitter følelsen i kroppen noe sted? 

Et forhold for mange år siden, var en kjæreste jeg hadde som var kjapt ute med å si at han elsket meg og han sa det ofte. Vi var sammen bare i noen få måneder (han sa at han elsket meg bare noen dager etter at vi møttes). Han var nok bare betatt antakeligvis, men han sa det stadig og han viste det også på mange måter. Men så var det en dag han sa hadet med "jeg elsker deg" - og det var det siste jeg hørte fra han. Da var han faktisk ferdig med meg. Vet ikke om elskefølelsene hans faktisk forsvant like fort som de kom eller om han bare var betatt og "elsker deg" ikke betydde noe. Sikkert det siste. 

Leser stadig om og hører om de som er sammen år etter år etter år og så mister de følelsene og tror de er ferdig med forholdet, men så blir de i forholdet og så kommer følelsene tilbake. 

Nå skriver jeg meg bort, men innlegget skulle egentlig bare være et spørsmål om hvor man føler følelser og hvordan? Og hvordan andre ser på dette med følelser når man krangler f.eks. Går følelser over så fort? (Hvor unormalt eller ødelagt er følelseslivet mitt, egentlig)

Så det er det jeg mest lurer på - det jeg har uthevet. 

Anonymkode: e8f57...67b

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme. Synes det er vanskelig å identifisere hva jeg føler, sette ord på det. Og klarer i alle fall ikke si noe om HVOR jeg føler det. Psykologen min spør innimellom om det. Hvor jeg kjente det når eg følte det og det 🤯 Jeg klarer ikke å skille følelser fra tanker. Jeg vet heller ikke hvordan det føles å elske noen. Jeg blir veldig forelsket, men mistenker at det like mye er at jeg blir opphengt i personen. Og at det blir sterkere jo mer turbulent og usikkert det er, og jo mer personen trekker seg unna. Sånn at jeg blander forelskelse med det at jeg vil "vinne" personen. Blir folk for forelsket i meg, får jeg litt panikk. Så ganske ødelagt tilknytning, med andre ord. Jeg blir veldig knyttet til de jeg er i forhold med, og kjemper for det også når det er håpløst. Tror dette handler om usikker tilknytning heller enn kjærlighet..

Kanskje er det tilknytning du sliter med? At du "skrur av" når det begynner å bli seriøst og den første forelskelsen avtar?  En slags beskyttelsesmekanisme kanskje? Jeg vet ikke. Eller at du ikke er i kontakt med følelsene dine? Var det akseptert å vise følelser i oppveksten din?

 

Anonymkode: be2c8...6e5

[AnonymBruker]

Syns også det er vanskelig å definere alt av følelser.

Vet ikke om jeg er glad i mennekser på den rette og offisielle måten, men jeg er det i det at om det skjedde dem noe har livet vært over. At jeg ønsker dem godt, blir glad av å se dem. Bare bryr meg om deres velvære og har interesse for kontakt. Men jeg er litt isolert og vant med å være mye alene, men er fortsatt glad i dem og vi har den gode kontakten når vi først møtes, må møte dem igjen. Igjen, verden er over om jeg ikke skal.

Når det kommer til det å miste følelser, er du kanskje litt for rask til å dra? Dette er et teit eksempel, men jeg er også litt sårbar på den, å i sommer satt jeg i bilen på vei på tur med ei veninne. Jeg er treig, hun er passiv aggressiv. Når hun begynte å generelt snakke om å respektere andres tid til 3 mann i bilen, uten å konfrontere at jeg var treig var det et øyeblikk hvor jeg vile avlyse hele greia å da skal jeg alltid dra. Er dramatisk og skamfull. Men jeg sa ingenting, vi dro på den turen å det gikk over. (Bestemte meg for å prøve å være raskere)

I andre forhold har jeg kuttet noen ut, om jeg kunne, etter å ha eksplodert for første gang.(Holder ting inne til jeg blir i overkant hormonell samtidig som jeg føler meg presset i et hjørne) Men hadde jeg vært med dem, holdt ut alt det emosjonelle, ikke gitt etter for overstimuleringen, skammen, flauheten, aggresjonen, snakket ut, kan det sikkert ha blitt reparert. 

Er det deg? Drar du og gir opp fordi du er såret og sint på dem, å tenker det ikke skal gå fordi du ikke har prøvd å skvære opp igjen?  For det er vanlig å føle avsky? Foreksempel når du er uenig med noen. Forholdene våre har jo mange sider, siden vi har mange sider.

Eller er det anderledes enn det? 

Anonymkode: 66e27...411

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg sliter med det samme. Synes det er vanskelig å identifisere hva jeg føler, sette ord på det. Og klarer i alle fall ikke si noe om HVOR jeg føler det. Psykologen min spør innimellom om det. Hvor jeg kjente det når eg følte det og det 🤯 Jeg klarer ikke å skille følelser fra tanker. Jeg vet heller ikke hvordan det føles å elske noen. Jeg blir veldig forelsket, men mistenker at det like mye er at jeg blir opphengt i personen. Og at det blir sterkere jo mer turbulent og usikkert det er, og jo mer personen trekker seg unna. Sånn at jeg blander forelskelse med det at jeg vil "vinne" personen. Blir folk for forelsket i meg, får jeg litt panikk. Så ganske ødelagt tilknytning, med andre ord. Jeg blir veldig knyttet til de jeg er i forhold med, og kjemper for det også når det er håpløst. Tror dette handler om usikker tilknytning heller enn kjærlighet..

Kanskje er det tilknytning du sliter med? At du "skrur av" når det begynner å bli seriøst og den første forelskelsen avtar?  En slags beskyttelsesmekanisme kanskje? Jeg vet ikke. Eller at du ikke er i kontakt med følelsene dine? Var det akseptert å vise følelser i oppveksten din?

 

Anonymkode: be2c8...6e5

Det var på ingen måte akseptert med følelser da jeg vokste opp. De eneste følelsene i oppveksten min var stefaren min som var sinna bestandig. Var mye redd da jeg vokste opp og det preger meg i voksenlivet også. 

Til dags dato kan jeg ikke huske at moren min (som forøvrig var like mild og god som stefaren min var sinna og fæl) har sagt at hun er glad i meg. Hun gir meg ting og penger (og gjorde det da jeg var tenåring også, sikkert for å døyve dårlig samvittighet og få meg ut av "krigssonen"). 

Jeg kjente igjen litt av det du skriver om måten du blir opphengt og kanskje forelsket. Jeg tror jeg blir forelsket i at personen er forelsket i meg? Kanskje? Det er nok både tilknytning og beskyttelse dette med ødelagt følelsesliv. 

Det er faktisk egentlig ganske utrolig når jeg tenker på det; at psykologen ikke hjalp meg å ta tak i dette, sette ord på det. Gikk til psykolog nesten et år før hun sa at hun tenkte nok at andre trengte hjelp mer enn meg, så det var sikkert greit å avslutte. Og da hadde vi ikke snakket om noe av det vi skriver om her. Det var aldri noe å ta tak i når jeg snakket med henne, det var som om vi bare satt og småpratet. Ikke noe spørsmål om hva vi skal ta opp og så holde oss til poenget, jeg pratet meg ofte bort om alt mulig og hun kom med sine historier - som om vi var venninner som satt og prata. 

Men, så kan det jo hende hun har rett, kanskje det ikke er noen mulighet til å reparere dette heller for alt jeg vet.

Anonymkode: e8f57...67b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Syns også det er vanskelig å definere alt av følelser.

Vet ikke om jeg er glad i mennekser på den rette og offisielle måten, men jeg er det i det at om det skjedde dem noe har livet vært over. At jeg ønsker dem godt, blir glad av å se dem. Bare bryr meg om deres velvære og har interesse for kontakt. Men jeg er litt isolert og vant med å være mye alene, men er fortsatt glad i dem og vi har den gode kontakten når vi først møtes, må møte dem igjen. Igjen, verden er over om jeg ikke skal.

Når det kommer til det å miste følelser, er du kanskje litt for rask til å dra? Dette er et teit eksempel, men jeg er også litt sårbar på den, å i sommer satt jeg i bilen på vei på tur med ei veninne. Jeg er treig, hun er passiv aggressiv. Når hun begynte å generelt snakke om å respektere andres tid til 3 mann i bilen, uten å konfrontere at jeg var treig var det et øyeblikk hvor jeg vile avlyse hele greia å da skal jeg alltid dra. Er dramatisk og skamfull. Men jeg sa ingenting, vi dro på den turen å det gikk over. (Bestemte meg for å prøve å være raskere)

I andre forhold har jeg kuttet noen ut, om jeg kunne, etter å ha eksplodert for første gang.(Holder ting inne til jeg blir i overkant hormonell samtidig som jeg føler meg presset i et hjørne) Men hadde jeg vært med dem, holdt ut alt det emosjonelle, ikke gitt etter for overstimuleringen, skammen, flauheten, aggresjonen, snakket ut, kan det sikkert ha blitt reparert. 

Er det deg? Drar du og gir opp fordi du er såret og sint på dem, å tenker det ikke skal gå fordi du ikke har prøvd å skvære opp igjen?  For det er vanlig å føle avsky? Foreksempel når du er uenig med noen. Forholdene våre har jo mange sider, siden vi har mange sider.

Eller er det anderledes enn det? 

Anonymkode: 66e27...411

Njai, jeg syns ikke det der er riktig meg. Jeg blir sjelden såret eller sint for jeg blir mer likegyldig tror jeg. Eller redd. Og da trekker jeg meg i hvert fall unna. Jeg føler ikke avsky. Ikke hat. 

Så jeg kjenner jo på følelser, jeg har glad, lettet, forvirret, redd f.eks. 

Jeg syns ikke jeg var rask til å dra da jeg endelig bestemte meg for å si at jeg vil skilles. Jeg syns ikke selv jeg er for kjapp til å dra, jeg går nok mer på akkord med egne følelser. Av kjedsomhet eller følelsen av å bli stengt inne/kvelt av å ikke få være nok for meg selv. 

Når jeg sier "jeg er glad i deg" til noen så føler jeg det ikke. Det er bare ord. 

Og dette med redd; jeg er redd for å såre andre så det er også en grunn til at jeg lar være å involvere meg fordi jeg vet at det er stor sjanse for å gjøre det. 

Anonymkode: e8f57...67b

[AnonymBruker]

Alexithymia?

Anonymkode: 2b17e...6b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Alexithymia?

Anonymkode: 2b17e...6b7

Dette sier ChatGPT:

"Alexitymi, eller "følelsesblindhet", er en psykologisk tilstand hvor en person har vansker med å forstå, uttrykke eller være bevisst på egne følelser. Det er ikke en diagnose, men heller et trekk som kan være til stede hos ulike mennesker i varierende grad. Alexitymi kan ofte føre til utfordringer i sosiale og nære relasjoner, da det kan være vanskelig å kommunisere om følelsesmessige behov og reaksjoner.

Personer med alexitymi kan:

• Ha vanskeligheter med å identifisere og sette navn på egne følelser.
• Ha utfordringer med å forstå følelsene til andre mennesker.
• Oppleve følelser mer som fysiske fornemmelser, som stress eller uro, uten å kunne knytte disse til en spesifikk følelse (for eksempel tristhet eller sinne).
• Foretrekke konkrete fakta og praktiske løsninger fremfor abstrakte og emosjonelle diskusjoner.

Alexitymi er ganske vanlig blant personer med autisme, PTSD, og enkelte andre nevropsykiatriske og psykologiske tilstander."

Jeg vet ikke. Kanskje. Jeg har som regel ingen problemer med å sette meg inn i hva andre føler. Jeg føler egentlig mer andres følelser enn mine, tror jeg. Jeg kjenner det om en person er lei seg eller trist eller forvirret eller glad - og nå svarte jeg kanskje på mitt eget spørsmål fra HI - jeg vet hvordan følelser føles når jeg tenker på hva jeg føler av andres følelser. 

Jeg tror kanskje jeg kjenner meg igjen faktisk. Og selv om jeg ikke har autisme selv så ligger det i familien, og jeg har ADHD, så det kan kanskje stemme. 

Takk. Jeg hadde aldri hørt om dette før. 

Anonymkode: e8f57...67b

[AnonymBruker]

STERKE! Og svinger hyppig, har ikke normalt følelsesliv jeg heller, har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse bla

Anonymkode: 3ec39...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

STERKE! Og svinger hyppig, har ikke normalt følelsesliv jeg heller, har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse bla

Anonymkode: 3ec39...20f

Hvor føler du følelsene dine? Hvordan føler du de? Er det i hodet, jevnt over i kroppen, som maur i beina eller i magen? Og hvordan føles de? Som kiling eller kribling, vondt i magen eller andre ting? 

 

Anonymkode: e8f57...67b

[AnonymBruker]

Forskning har svaret på hvor følelser føles:

https://www.pnas.org/doi/pdf/10.1073/pnas.1321664111

Anonymkode: 852c5...0c0

[AnonymBruker]

Føler mest gjennom kroppslige reaksjoner og symptomer, mer enn som beviste følelser. Tror f.eks jeg bare savner kjæresten min som har litt lite tid til meg for øyeblikket nå. Har irriterende stress og angstsymptomer. Føler meg engstelig og sint egentlig og har vondt i magen.

Anonymkode: ede37...05e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvor føler du følelsene dine? Hvordan føler du de? Er det i hodet, jevnt over i kroppen, som maur i beina eller i magen? Og hvordan føles de? Som kiling eller kribling, vondt i magen eller andre ting? 

 

Anonymkode: e8f57...67b

Gjennom kroppen. Særlig magen, brystet og som ubehagelig stress-prikking i beina som gjør det vanskelig å få hvilt og sovet. Får lett panikkanfall og blir lett sint og lei meg når det blir mye følelser eller stress. Blir overveldet og gråter lett.

Anonymkode: ede37...05e

[exictence]

Jeg føler at jeg er glad i en person ved at han får meg til å smile, le, en trygghet ved å være sammen med ham. Jeg føler en ro og glede over at ha er omtenksom og snill og støttende.

[AnonymBruker]

exictence skrev (15 timer siden):

Jeg føler at jeg er glad i en person ved at han får meg til å smile, le, en trygghet ved å være sammen med ham. Jeg føler en ro og glede over at ha er omtenksom og snill og støttende.

En sånn mann ønsker jeg meg.  
(og hadde jeg fått en sånn mann så hadde jeg sikkert bare såret han fordi han hadde vært for snill for meg så jeg gikk lei)

Takk for svar alle sammen. 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Forskning har svaret på hvor følelser føles:

https://www.pnas.org/doi/pdf/10.1073/pnas.1321664111

Anonymkode: 852c5...0c0

Interessant. Takk  

Anonymkode: e8f57...67b

[AnonymBruker]

Jeg synes de verste sitter i magen. Frykt, sorg, sjokk og sinne som kjennes i magen er det som gjør mest vondt.

Glede, spenning og tenning kjenner jeg i hodet.

Stress i hele kroppen men kanskje mest i brystet. 

Anonymkode: 18614...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg synes de verste sitter i magen. Frykt, sorg, sjokk og sinne som kjennes i magen er det som gjør mest vondt.

Glede, spenning og tenning kjenner jeg i hodet.

Stress i hele kroppen men kanskje mest i brystet. 

Anonymkode: 18614...e14

Jeg var litt usikker på om jeg skulle starte denne tråden da jeg gjorde det, men nå kjenner jeg at jeg er glad for at jeg gjorde det. Gleden kjennes litt i hjerteregionen, som varme.

Jeg har blitt oppmerksom på at jeg føler følelser allikevel, takk til alle som har svart. Jeg har nok tenkt mye på at følelser skal føles på en annen måte. Jeg har analysert framfor å bare føle på følelsen.

Jeg kjenner også følelser sånn i magen. Det kan komme som en plutselig "dump" smerte og så kan den bli sittende som en verk; samme følelse som når jeg gruer meg til noe eller venter på noe fælt skal skje. 

Jeg er veldig sjelden stresset, men de gangene jeg har følt på det så sitter det i hodet hos meg. 

Anonymkode: e8f57...67b