Vil jeg ende opp som en sær einstøing?

[AnonymBruker]

Jeg nå fylt 30 år, og er kvinne. Jeg har hele livet vært sær sånn sosialt sett, men veldig tilpasningsdyktig, så de fleste som kjenner meg overfladisk tror nok jeg er ganske utadvendt og "normal". Jeg skjuler godt hva jeg egentlig føler. 

Sannheten er at jeg misliker nesten alle jeg møter. Ikke sånn at jeg har noe hat mot folk, men jeg bare liker ikke folk, og vil helst være i mitt eget selskap. Jeg elsker samboeren min, og kunne ikke tenkt meg et liv uten han, men det er ingen andre jeg føler det sånn med. Vi er heldigvis ganske like der, og koser og veldig sammen bare oss to. 

Jeg irriterer meg lett over andre adferd, er veldig god på å lese folk generelt og finner raskt ut av "hvem de er". Jeg gjør aldri noe greie ut av det, fremstår hyggelig ovenfor alle jeg må forholde meg til, men jeg vil helst slippe å tilbringe mer tid med dem enn jeg må.

Jeg har en relativt sosial jobb, der jeg er likt av alle, såvidt jeg vet. Er mer likt enn jeg foretrekker selv. 

Flere som er sånn som meg? Jeg har noen få nære venner, de tolerer at jeg i perioder ikke gir lyd fra meg. Jeg har kuttet ut venner som ikke tolerer dette, som feks har behov for daglig kontakt og å møtes ofte. Jeg orker ikke det. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine venner, for jeg bryr meg veldig, jeg blir bare mer sliten enn energisk av å måtte forholde meg til andre mennesker oftere enn jeg ønsker selv... Slik er det med familie også, jeg er mettet for et halvt år når jeg har vært i familieselskap, selv om jeg er glad i hele familien, og det er ikke noen åpenbar grunn til å mislike noen... 

Jeg misunner nesten de som blir kalt "einstøing", for alt jeg tenker at det må være deilig å få være helt i fred 😂 

Flere som har det slik? Endte det opp med at dere skjøv alle vekk? 

Anonymkode: a8f1e...32b

[AnonymBruker]

Kollegaen min er lik deg. Hun innrømmer det selv. Sier rett ut at hun blir ikke med på jobbfest, fordi hun ser oss nok på jobb. Det er helt ok det. Hun er godt likt! Og når hun giftet seg, etter årevis som forlovet, gikk de bare på tinghuset og dro på telttur etterpå. Sa det ikke til noen.

Virker ikke som hun skyver andre fra seg, mer som en som er flink å sette grenser. Syns jeg da

Anonymkode: 63324...d0e

[AnonymBruker]

Jeg er også slik. Jeg har vært slik hele livet. 

Jeg liker ikke folk. Jeg elsker å være alene. Jeg har samboer og barn, og har null interesse av å ha venner. 

Jeg har unngått folk som vil ha masse kontakt som pesten. Jeg har én "venninne", som jeg har hatt hele livet, datteren av min mors venninne. Hun er ganske lik meg, og vi har kontakt kanskje 3-4 ganger i året. Noe som er mer enn nok for meg. 

Jeg tenker litt på hva som skjer hvis mannen min skulle gå fra meg/dø. Da blir jeg veldig alene. 

Da jeg var enslig, kjente jeg ofte på ensomhet. Jeg kunne fint fått folk å henge med, men jeg likte jo ingen.. Ensomhet er ikke det samme som å være alene; ensomheten min bunnet i mangel på folk jeg faktisk trivdes sammen med. 

Anonymkode: 3adbd...42c

[AnonymBruker]

Dere høres dømmesyke ut. Det er umulig å lese folk raskt å finne ut «hvem de er på rekordtid» TS. Så enkle er ikke folk. Dere misliker folk på grunn av høye standarder for andre mennesker ingen, ikke dere selv en gang, kan leve opp til og derfor misliker dere og irriterer dere over andre mennesker. Dere blir ensomme for halvparten av alle forhold tar slutt. Det er et usympatisk karaktertrekk. 

Anonymkode: fe48b...a85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg nå fylt 30 år, og er kvinne. Jeg har hele livet vært sær sånn sosialt sett, men veldig tilpasningsdyktig, så de fleste som kjenner meg overfladisk tror nok jeg er ganske utadvendt og "normal". Jeg skjuler godt hva jeg egentlig føler. 

Sannheten er at jeg misliker nesten alle jeg møter. Ikke sånn at jeg har noe hat mot folk, men jeg bare liker ikke folk, og vil helst være i mitt eget selskap. Jeg elsker samboeren min, og kunne ikke tenkt meg et liv uten han, men det er ingen andre jeg føler det sånn med. Vi er heldigvis ganske like der, og koser og veldig sammen bare oss to. 

Jeg irriterer meg lett over andre adferd, er veldig god på å lese folk generelt og finner raskt ut av "hvem de er". Jeg gjør aldri noe greie ut av det, fremstår hyggelig ovenfor alle jeg må forholde meg til, men jeg vil helst slippe å tilbringe mer tid med dem enn jeg må.

Jeg har en relativt sosial jobb, der jeg er likt av alle, såvidt jeg vet. Er mer likt enn jeg foretrekker selv. 

Flere som er sånn som meg? Jeg har noen få nære venner, de tolerer at jeg i perioder ikke gir lyd fra meg. Jeg har kuttet ut venner som ikke tolerer dette, som feks har behov for daglig kontakt og å møtes ofte. Jeg orker ikke det. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine venner, for jeg bryr meg veldig, jeg blir bare mer sliten enn energisk av å måtte forholde meg til andre mennesker oftere enn jeg ønsker selv... Slik er det med familie også, jeg er mettet for et halvt år når jeg har vært i familieselskap, selv om jeg er glad i hele familien, og det er ikke noen åpenbar grunn til å mislike noen... 

Jeg misunner nesten de som blir kalt "einstøing", for alt jeg tenker at det må være deilig å få være helt i fred 😂 

Flere som har det slik? Endte det opp med at dere skjøv alle vekk? 

Anonymkode: a8f1e...32b

Jeg er og slik! Og du- ikke si negative ting om deg selv- kall deg heller - "miss taking no bullshit from anyone kind of person" heller mhmmm

Anonymkode: 58bae...403

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Bryr meg ikke om hva folk synes om det 

Anonymkode: b250b...f97

[AnonymBruker]

Er som deg, TS. 

Og jeg er dobbelt så gammel som deg og de siste 20 åra har jeg endelig klart å løsrive meg fra sosiale normer og lever nøyaktig det livet jeg ønsker. 

Jobben er stedet jeg er utadvendt, morsom og sosial. Når jeg kommer hjem, lever jeg det livet jeg ønsker. Elsker å være trygg i den personene jeg er. 

Anonymkode: ee381...891

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er også sånn. Bryr meg ikke om hva folk synes om det 

Anonymkode: b250b...f97

Samme her

Anonymkode: 4cbf3...849

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er som deg, TS. 

Og jeg er dobbelt så gammel som deg og de siste 20 åra har jeg endelig klart å løsrive meg fra sosiale normer og lever nøyaktig det livet jeg ønsker. 

Jobben er stedet jeg er utadvendt, morsom og sosial. Når jeg kommer hjem, lever jeg det livet jeg ønsker. Elsker å være trygg i den personene jeg er. 

Anonymkode: ee381...891

Altså "personen" skulle det stå, selv om jeg føler jeg er to forskjellige personer på jobb og hjemme  

 

Anonymkode: ee381...891

[AnonymBruker]

Jeg er også slik😊

Anonymkode: 85ba8...814

[AnonymBruker]

Einstøing her også! Jeg er i tillegg singel 🙈 Har en veldig sosial jobb med folk og lyder rundt meg hver dag, så jeg tilbringer helst fritiden alene. Har venner som bor alt fra 45 til 4 timer unna, og ser de iblant - men sånn i hverdagen (og de fleste helger) storkoser jeg meg i mitt eget selskap.

Jeg misliker ikke andre mennesker, jeg er bare fullstendig uinteressert.. Har utrolig lite sosialt batteri og blir utslitt av for mye snakking og sosialt samvær. Bryr meg selvsagt om venner og familie, men har ingen interesse av å skaffe flere venner. Kunne gjerne bodd der ingen skulle tru at nokon kunne bu med noen sauer og ti høns 😄

Anonymkode: 161a7...d83

[AnonymBruker]

Jeg blir skikkelig irritert av sånne tråder. Du er jo ikke en asosial einstøing når du har en samboer du liker å tilbringe tid med?

En som er singel, kan møte venner og familie flere ganger i uka og allikevel være mange flere timer alene enn det du er. Skjønner dere ikke at samboere (og for noen også evt barn) dekker masse sosialt behov??

Anonymkode: 6f04a...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Einstøing her også! Jeg er i tillegg singel 🙈 Har en veldig sosial jobb med folk og lyder rundt meg hver dag, så jeg tilbringer helst fritiden alene. Har venner som bor alt fra 45 til 4 timer unna, og ser de iblant - men sånn i hverdagen (og de fleste helger) storkoser jeg meg i mitt eget selskap.

Jeg misliker ikke andre mennesker, jeg er bare fullstendig uinteressert.. Har utrolig lite sosialt batteri og blir utslitt av for mye snakking og sosialt samvær. Bryr meg selvsagt om venner og familie, men har ingen interesse av å skaffe flere venner. Kunne gjerne bodd der ingen skulle tru at nokon kunne bu med noen sauer og ti høns 😄

Anonymkode: 161a7...d83

Men du er da kanskje helt annerledes enn ts, og hadde ikke orket å ha en samboer å forholde deg til 90 % av tida du er hjemme? Skjønner ikke at du ikke ser at du og ts er i ekstremt ulik situasjon sosialt sett?

Anonymkode: 6f04a...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er også slik. Jeg har vært slik hele livet. 

Jeg liker ikke folk. Jeg elsker å være alene. Jeg har samboer og barn, og har null interesse av å ha venner. 

Jeg har unngått folk som vil ha masse kontakt som pesten. Jeg har én "venninne", som jeg har hatt hele livet, datteren av min mors venninne. Hun er ganske lik meg, og vi har kontakt kanskje 3-4 ganger i året. Noe som er mer enn nok for meg. 

Jeg tenker litt på hva som skjer hvis mannen min skulle gå fra meg/dø. Da blir jeg veldig alene. 

Da jeg var enslig, kjente jeg ofte på ensomhet. Jeg kunne fint fått folk å henge med, men jeg likte jo ingen.. Ensomhet er ikke det samme som å være alene; ensomheten min bunnet i mangel på folk jeg faktisk trivdes sammen med. 

Anonymkode: 3adbd...42c

Men du har jo samboer og barn! Herregud 😂😂😂😂

Anonymkode: 6f04a...f07

[AnonymBruker]

Kjenner meg delvis igjen, bortsett frå at eg ikkje trur at eg kan lese andre folk, syns egentlig det er litt rart at enkelte folk trur dei kan lese folk. Jada enkelte folk som pratar for mykje og seier rare ting oppfattar eg raskt som kanskje litt irriterande, men er jo ikkje sikkert at dei alltid er slik, og eg kan jo ikkje lese tankane eller bakgrunnen deira. Eg har berre ikkje behov for å henge med folk heile tida. Men eg blir nok også oppfatta sosial av folk som ikkje kjenner meg særlig.

Anonymkode: f39f2...8f1