Skammer meg litt over vennene mine

[AnonymBruker]

Må be om råd her, da dette er litt ekkelt å skrive. 

Kort sagt så gjelder det vennegjenen min, som stort sett er en gjeng jeg har kjent siden VGS pluss noen nye bekjentskaper som har kommet inn i gjengen min.

Jeg er glad i de og trives godt med de sånn til vanlig egentlig, og de er veldig spesielle. Da vi gikk på VGS satte jeg pris på at de var spesielle. Litt mindre opptatt av fasade enn de andre vi gikk på skole med, veldig hjertevarme, god humor. 

Men nå, 10 år etterpå så føles det som om jeg har vokst fra dem, og en del ting begynner å irritere meg. 

For det første så er det få av dem som er i jobb. Kanskje ikke så viktig for vennskapet egentlig, men fortsatt litt rart å forholde seg til som en i full jobb. En del av de sover bort dagene og gjør veldig lite. Merker at spesielt hun ene blir litt avhengig av meg fordi hun går dagen rundt alene i leiligheten sin uten noen å snakke med. 

Litt forskjellig grunner til at de er uten jobb. Hun ene klarer liksom ikke å få seg en ekte jobb, selv om hun ofte er i praksis via nav og klager mye over dette og er mye misfornøyd. 

Så er det det med bolig og sånt da. De fleste bor helt ok, men de leier jo og det er trangt og ikke god plass til å møtes hos noen av de. Flere har det rotete hjemme hos seg, hos et par av de er det skikkelig skittent, til og med. Vi henger derfor mye hos meg. 

Når vi er ute og gjør noe så trenger de alltid mye hjelp. Vi skulle på konsert en dag og hun ene trengte hjelp med å bestille billetten sin (sånn klarte det ikke etter steg-for-steg forklaring, til slutt måtte jeg bestille for henne), hun andre klarte ikke å søke opp rett bussrute for å finne frem dit. Føles som jeg er mammaen deres når jeg alltid må ta ansvar. En av de er sånn at jeg må ringe og vekke hvis vi skal møtes før kl. 14 på en lørdag, orker ikke ha på alarm. 

Og nå i dag sa en av de at hun har fått seg verge. Dvs. at hun lever på en liten ukelønn og må få tillatelse for å bruke penger utover det. 

Føler meg fæl og ovenpå som tenker sånn om dem, men jeg blir litt flau og lei av at det skal være sånn. Føles som om jeg har blitt voksen, mens de er forvokste 16-åringer. 

Anonymkode: c3900...12d

[AnonymBruker]

For å være ærlig hadde jeg blitt frustrert av å ha slike venner, og ville nok forsøkt å ha avstand.. Du har godt av å omgås andre som også mestrer livet. Det er tydelig at flere av disse har problemer med å mestre helt enkle ting, og forstå hva som er smart når det gjelder å ta valg. Virker nesten som en gjeng med rusproblemer eller noe sånt? Er dere fra et lite sted?

Anonymkode: c3152...fc1

[AnonymBruker]

Se deg om etter andre venner. Kollegaer eller kanskje noen venner fra barndommen. Du og desse vgs-vennnene er jo på hver deres planet.

Anonymkode: f94cb...98f

[AnonymBruker]

Høres ut som dere er på forskjellige steder i livet og prioriterer forskjellige ting. Det første du bør gjøre, er å slutte å være mammaen deres. De må klare å komme seg opp selv, eller å bestille en billett selv. Hva er grunnen til at de ikke er i jobb? Er de kronikere, eller er det andre grunner? Jeg hadde blitt kjempefrustrert over å ha venner som dette, så jeg skjønner deg. Har du noen venner som ikke er i denne gjengen, som du kan være mer med? 

Anonymkode: 89502...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som dere er på forskjellige steder i livet og prioriterer forskjellige ting. Det første du bør gjøre, er å slutte å være mammaen deres. De må klare å komme seg opp selv, eller å bestille en billett selv. Hva er grunnen til at de ikke er i jobb? Er de kronikere, eller er det andre grunner? Jeg hadde blitt kjempefrustrert over å ha venner som dette, så jeg skjønner deg. Har du noen venner som ikke er i denne gjengen, som du kan være mer med? 

Anonymkode: 89502...4d3

Hundre prosent enig i det denne brukaren skriv. 

Du er ikkje ansvarleg for deira liv, verken når det gjeld billettkjøp eller vekke dei om morgonen. Slike ting bør vere det aller første du sluttar å gjere ❤️ 

Anonymkode: 3b7e6...d23

[AnonymBruker]

Takk for svar, dere. ❤️

Dette føltes oppriktig fælt å skrive. Jeg ønsker dem jo godt, og alt sånt, men det blir veldig slitsomt og intenst. 

Jeg har heldigvis andre venner gjennom jobb og en hobby jeg har, men siden disse vennene er de som er mest intense så blir det til at de fyller store deler av den sosiale kalenderen. 

Grunnene til at de er utenfor jobb helt eller delvis er litt ulike. Hun ene har senskader etter en tøff ulykke, en annen har hatt en tøff barndom og problemer som følge av dette, og mye annet. Jeg har liksom prøvd å støtte hver av de litt «opp av grøfta» oppmuntret til å prøve behandling, søke nye jobber også videre, for jeg ser jo at de ikke har godt av å gå så mye hjemme, men jeg får jo liksom ikke gått den veien for de heller, og det er mye sutring og klaging når vi prater om det. Noe av det er berettiget i forhold til ting de har opplevd i livet, men det er fortsatt tungt å omgås når det blir mye tung energi. Føler helt ærlig at noen av dem er litt barnslige, i den forstand at de ikke gir så stor innsats selv, men forventer all verden fra nav og sånn. 

Så kort sagt så er det ikke bare bare å soft-fade disse vennskapene. Det har jeg prøvd. Kunne jo sikkert tatt en prat med de om at jeg ønsker å komme meg litt vekk fra andre spor, men er redd for å såre de ved at de tar det veldig personlig eller lage drama i gjengen. 

Nå lurer jeg på om det er innafor å ta en hvit løgn og si at jeg for en periode vil jobbe mer med meg selv og være mindre tilgjengelig. Noe som ikke er helt usant heller. Ønsker å trene mer, ikke sitte på mobilen hver dag og chatte med de om deres problemer… 

Anonymkode: c3900...12d

[AnonymBruker]

Æsj, hadde aldri klart å ha slike tapere i livet mitt. Ville droppet alle og funnet meg noen litt mer dannede folk.

Anonymkode: c2226...bd3

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Føles som om jeg har blitt voksen, mens de er forvokste 16-åringer. 

Anonymkode: c3900...12d

Synes du har grunnlag for å føle det du gjør her. Og det er også helt greit at du gjør. Mange skolevenner vokser ifra hverandre etterhvert som voksenhverdagen begynner. Man får mer valg å ta av, og man må ta konsekvensene av valgene. At venner da splittes oppi alle disse valgene er ofte noe som skjer. Man velger ulike retninger på ulike ting, og det skaper forskjeller. 

Spørsmålet er hvordan du skal gå videre i dette. Det blir opp til deg. Men hadde jeg vært deg så ville jeg sett meg etter nye bekjentskap. Du trenger ikke fjerne venninne helt om du ikke vil det, men heller sortere mer hva du orker å bry deg om og delta på. Og så får du se hvordan framtiden blir. Kanskje kan helt nye bekjentskap gjøre deg godt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar, dere. ❤️

Dette føltes oppriktig fælt å skrive. Jeg ønsker dem jo godt, og alt sånt, men det blir veldig slitsomt og intenst. 

Jeg har heldigvis andre venner gjennom jobb og en hobby jeg har, men siden disse vennene er de som er mest intense så blir det til at de fyller store deler av den sosiale kalenderen. 

Grunnene til at de er utenfor jobb helt eller delvis er litt ulike. Hun ene har senskader etter en tøff ulykke, en annen har hatt en tøff barndom og problemer som følge av dette, og mye annet. Jeg har liksom prøvd å støtte hver av de litt «opp av grøfta» oppmuntret til å prøve behandling, søke nye jobber også videre, for jeg ser jo at de ikke har godt av å gå så mye hjemme, men jeg får jo liksom ikke gått den veien for de heller, og det er mye sutring og klaging når vi prater om det. Noe av det er berettiget i forhold til ting de har opplevd i livet, men det er fortsatt tungt å omgås når det blir mye tung energi. Føler helt ærlig at noen av dem er litt barnslige, i den forstand at de ikke gir så stor innsats selv, men forventer all verden fra nav og sånn. 

Så kort sagt så er det ikke bare bare å soft-fade disse vennskapene. Det har jeg prøvd. Kunne jo sikkert tatt en prat med de om at jeg ønsker å komme meg litt vekk fra andre spor, men er redd for å såre de ved at de tar det veldig personlig eller lage drama i gjengen. 

Nå lurer jeg på om det er innafor å ta en hvit løgn og si at jeg for en periode vil jobbe mer med meg selv og være mindre tilgjengelig. Noe som ikke er helt usant heller. Ønsker å trene mer, ikke sitte på mobilen hver dag og chatte med de om deres problemer… 

Anonymkode: c3900...12d

Jeg skjønner at du selvsagt ønsker å støtte dem, og være der for dem, men husk å pass på deg selv. Det høres innmari energikrevende ut å skulle høre på voksensutring. 

Anonymkode: 89502...4d3

[AnonymBruker]

Uff, livet er for kort! Men kanskje tar de mer ansvar og støtter hverandre hvis du ikke er så tilgjengelig? 🤞

Anonymkode: 6100b...c1d

[KloggeHeidi]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Må be om råd her, da dette er litt ekkelt å skrive. 

Kort sagt så gjelder det vennegjenen min, som stort sett er en gjeng jeg har kjent siden VGS pluss noen nye bekjentskaper som har kommet inn i gjengen min.

Jeg er glad i de og trives godt med de sånn til vanlig egentlig, og de er veldig spesielle. Da vi gikk på VGS satte jeg pris på at de var spesielle. Litt mindre opptatt av fasade enn de andre vi gikk på skole med, veldig hjertevarme, god humor. 

Men nå, 10 år etterpå så føles det som om jeg har vokst fra dem, og en del ting begynner å irritere meg. 

For det første så er det få av dem som er i jobb. Kanskje ikke så viktig for vennskapet egentlig, men fortsatt litt rart å forholde seg til som en i full jobb. En del av de sover bort dagene og gjør veldig lite. Merker at spesielt hun ene blir litt avhengig av meg fordi hun går dagen rundt alene i leiligheten sin uten noen å snakke med. 

Litt forskjellig grunner til at de er uten jobb. Hun ene klarer liksom ikke å få seg en ekte jobb, selv om hun ofte er i praksis via nav og klager mye over dette og er mye misfornøyd. 

Så er det det med bolig og sånt da. De fleste bor helt ok, men de leier jo og det er trangt og ikke god plass til å møtes hos noen av de. Flere har det rotete hjemme hos seg, hos et par av de er det skikkelig skittent, til og med. Vi henger derfor mye hos meg. 

Når vi er ute og gjør noe så trenger de alltid mye hjelp. Vi skulle på konsert en dag og hun ene trengte hjelp med å bestille billetten sin (sånn klarte det ikke etter steg-for-steg forklaring, til slutt måtte jeg bestille for henne), hun andre klarte ikke å søke opp rett bussrute for å finne frem dit. Føles som jeg er mammaen deres når jeg alltid må ta ansvar. En av de er sånn at jeg må ringe og vekke hvis vi skal møtes før kl. 14 på en lørdag, orker ikke ha på alarm. 

Og nå i dag sa en av de at hun har fått seg verge. Dvs. at hun lever på en liten ukelønn og må få tillatelse for å bruke penger utover det. 

Føler meg fæl og ovenpå som tenker sånn om dem, men jeg blir litt flau og lei av at det skal være sånn. Føles som om jeg har blitt voksen, mens de er forvokste 16-åringer. 

Anonymkode: c3900...12d

Finn deg andre som er mer på ditt nivå. Venner vokser fra hverandre . Helt normalt . Du kan beholde de men kanskje begrense kontakten. 

[AnonymBruker]

Du høres ut som en støttekontakt mer enn venn. 

Hadde ikke vekket en venn for å møte meg. Det må de altså klare selv. Minimumskrav. Skitne hus? Æsj.. 

Det første du kan gjøre er å si at du begrenser bruk av mobil. Og være opptatt. 

Anonymkode: 4634d...22c

[Grandidosa83]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2024 den 23.05):

Takk for svar, dere. ❤️

Dette føltes oppriktig fælt å skrive. Jeg ønsker dem jo godt, og alt sånt, men det blir veldig slitsomt og intenst. 

Jeg har heldigvis andre venner gjennom jobb og en hobby jeg har, men siden disse vennene er de som er mest intense så blir det til at de fyller store deler av den sosiale kalenderen. 

Grunnene til at de er utenfor jobb helt eller delvis er litt ulike. Hun ene har senskader etter en tøff ulykke, en annen har hatt en tøff barndom og problemer som følge av dette, og mye annet. Jeg har liksom prøvd å støtte hver av de litt «opp av grøfta» oppmuntret til å prøve behandling, søke nye jobber også videre, for jeg ser jo at de ikke har godt av å gå så mye hjemme, men jeg får jo liksom ikke gått den veien for de heller, og det er mye sutring og klaging når vi prater om det. Noe av det er berettiget i forhold til ting de har opplevd i livet, men det er fortsatt tungt å omgås når det blir mye tung energi. Føler helt ærlig at noen av dem er litt barnslige, i den forstand at de ikke gir så stor innsats selv, men forventer all verden fra nav og sånn. 

Så kort sagt så er det ikke bare bare å soft-fade disse vennskapene. Det har jeg prøvd. Kunne jo sikkert tatt en prat med de om at jeg ønsker å komme meg litt vekk fra andre spor, men er redd for å såre de ved at de tar det veldig personlig eller lage drama i gjengen. 

Nå lurer jeg på om det er innafor å ta en hvit løgn og si at jeg for en periode vil jobbe mer med meg selv og være mindre tilgjengelig. Noe som ikke er helt usant heller. Ønsker å trene mer, ikke sitte på mobilen hver dag og chatte med de om deres problemer… 

Anonymkode: c3900...12d

Folk er i ulike faser av livet og det påvirker også vennskap. Jeg har 4-5 ulike "vennegrupper" som jeg i varierende grad er med gjennom årene. Poenget for meg er jo at kvaliteten på et vennskap nødvendigvis ikke måles i frekvens, men heller gjensidig nytte og glede.

Jeg tenker du fint kan "soft-fade" på en naturlig måte her, uten at du skal ha dårlig samvittighet for det. Typisk må man ikke svare på meldinger med en eneste gang. Svar når det passer deg og med en hyppighet som du mener er ok i forhold til egen forventning om svar. Du må styre deres forventning også; Jeg svarer gjerne på meldinger før / etter arbeidsdag og sent på kvelden. Over tid er det dette mønsteret vennene mine vet er vanlig for meg.

Slik du skisserer dette vil det jo bare bli verre, så om du ikke tar grep nå er det mer sannsynlig at det blir et endelig brudd i framtiden.

Endret 22. oktober 2024 av Grandidosa83

[AnonymBruker]

Jeg får litt vondt av henne som har vært i en tøff ulykke. Vil du egentlig kutte henne ut? Det er trist når man blir syk og mister nettverket sitt fordi folk skammer seg for å omgåes deg. Du sier selv de er hjertevarme og har god humor. At du reagerer på en del ting kan jeg skjønne, men kan du ikke heller vente til du har tid og energi til å svare meldinger, og omgåes de litt skjeldnere framfor å kutte de ut? 
 

Bruk heller litt tid blant de nye vennene dine fra hobbyen framfor å kutte ut de gamle. Du har sikkert selv bedt noen om hjelp en gang, så du er ikke mammaen deres bare fordi du gir instruksjoner om kjøp av billett. Kutt ut og ringe og vekke folk og gi enkelt beskjed om at de må bruke alarmen. 

Anonymkode: 795ad...598

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2024 den 23.05):

Nå lurer jeg på om det er innafor å ta en hvit løgn og si at jeg for en periode vil jobbe mer med meg selv og være mindre tilgjengelig. Noe som ikke er helt usant heller. Ønsker å trene mer, ikke sitte på mobilen hver dag og chatte med de om deres problemer… 

Anonymkode: c3900...12d

Tenker at det ikke er en hvit løgn.  For sannheten er at du trenger tid for deg selv. Og det gjør de også. De lærer ingenting av at du fikser ting for dem. De lener seg for mye på deg. De må ta ansvar for seg selv.  Så det beste for alle er at du tar en tydelig pause fra dem, og så kan dere heller ta opp igjen kontakten senere når de er klare for et voksent vennskap. 

Anonymkode: 55f01...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2024 den 22.48):

Føler meg fæl og ovenpå som tenker sånn om dem, men jeg blir litt flau og lei av at det skal være sånn. Føles som om jeg har blitt voksen, mens de er forvokste 16-åringer. 

Anonymkode: c3900...12d

Kjenner meg ganske igjen i dette. Hadde mange venner på ungdomsskolen og vgs som jeg i senere tid har vokst i fra. Det var gøy å prøve å finne fester med dem og drikke sammen i helgene som tenåringer, men jeg ser i ettertid at noen av dem trolig har lett PU/på grensen. De er fortsatt hyggelige folk, men det er så tydelig at de har modenhetsnivå til en 14-åring, og det er egentlig litt trist å merke når vi catcher opp. Vi vibet godt sammen som tenåringer da vi var på "samme nivå", men det var også tydelig da at vi ikke gjorde det like bra på skolen. (Nå har jeg aldri valgt meg venner etter hvilke karakterer de får da.)

Anonymkode: 5ec04...1b6

[AnonymBruker]

Det du bør begynne med er å grensesette dem.

La oss si du inviterer på fjelltur 1200 på lørdag. Dersom noen av dem ber deg vekke dem(!) då svarer du bare «nei, det vet jeg at du klarer helt selv, om du vil». Dersom de ikke ber deg vekke dem så venter du til 12, ringer og sjekker  dersom de ikke er der, og så går du 12.05

Dersom dette typisk er folk som sender 1000 meldinger om dagen? Si «jeg har valgt å ta en digital detox. Så nå er jeg tilgjengelig på some bare i 15 min klokken 19, og da vil jeg ikke svare på masse meldinger.» Si hva du tenker gjøre. Om de argumenterer? Minn dem på at dette er informasjon, ikke diskusjon. Du informerer - du spør ikke om råd.

Og om samtaler typisk er negative? Gi dem 5-10 min og så endrer du emne. Si «det er viktig å snakke mest om livets mange positive sider. Nå har vi snakket mer enn nok om det negative». Klager de på at du ikke lytter til deres problemer? Svar «jeg hører gjerne på det du mener og tenker. Men negativ kverning er mat for en psykolog, ikke for et vennskap.»

Sett konkrete grenser, gi tydelig beskjed om hva grensene er, og hold på dem. Og ikke gi råd ubedt. Det er ikke egentlig høflig. Bare lytt.

Anonymkode: 3de2e...564

[AnonymBruker]

Jeg har lignende utfordringer, det vil si en dag var begeret fullt. Jeg var lei av å være en søppelbøtte for alle sine problemer. Mine venner er intelligente, men av en eller annen grunn er jeg en magnet for folk med problemer. Jeg tror årsaken er så enkel at jeg er oppriktig interessert i andre mennesker. På et tror jeg at jeg fikk det som heter compassion fatigue, eller omsorgstretthet på godt norsk. I hvert fall så er jeg langt mindre forståelsesfull enn før. Jeg prioriterer venner som tilfører meg noe, og som ikke bare suger energi. Jeg har ikke hatt noen dramatiske oppgjør med noen, men er mindre tilgjengelig, tar mindre kontakt og setter grenser med de vennene som krever urimelig mye.

Anonymkode: 61700...b2e

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle. ❤️ 

Ser mange tenker likt som meg, så fint å få bekreftelse på at det er en viss legitimitet i det jeg tenker, og at jeg ikke bare er tidenes asshole som vil ut/bort fra disse vennskapene. 

Har brukt en del tid på å tenke meg tilbake i tid, og jeg ser jo at det som alle disse i den gjengen har til felles er at de har fått svært få nye vennskap eller forhold generelt i sitt liv etter fylte 20 år, sikkert fordi de i hovedsak har falt vekk fra jobb og studier og ikke oppsøker nye impulser. 

Jeg har vært heldigere der, mye fordi jeg har studert, jobber og generelt kanskje har vært litt mere «på» når det gjelder å oppsøke disse tingene. Men det har jo ført til en viss ubalanse i forholdene der jeg har endret meg og ønsker endling, mens de vil leve livet som da de var 19. Jeg ser jo nå at det er helt uaktuelt for meg og at jeg ikke gjør dem en tjeneste heller ved å fortsette å være så tilgjengelig. 

Skal sies at flere av dem har en historikk med dårlige familierelasjoner og/eller mobbing, så jeg er jo fortsatt ganske usikker på hvordan jeg skal gå frem her for å ikke sparke noen som allerede ligger nede, men jeg har i alle fall tatt et konkret valg om å være mer bevisst på hvor jeg legger tiden og energien min. Neste helg skal jeg på hyttetur med en gjeng jeg ikke har kjent så lenge. Blir fint å få litt ny innputt. 

Anonymkode: c3900...12d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2024 den 23.05):

Æsj, hadde aldri klart å ha slike tapere i livet mitt. Ville droppet alle og funnet meg noen litt mer dannede folk.

Anonymkode: c2226...bd3

Så utrolig lite voksen kommentar fra deg, flaut.

Anonymkode: 36032...d0d