Omtrent alle vennene mine har blitt psykisk syke

[AnonymBruker]

Alle rundt meg sliter… det går i angst, depresjon, spiseproblematikk, rus, emosjonell ustabilitet. Jeg tuller ikke når jeg sier at dette gjelder nesten alle. Venninnene mine var så friske og livsglade før. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Preger meg veldig at alle rundt meg sliter og føler jeg bare blir dratt inn i et sort høl av lidelse.. Har jeg valgt feil omgangskrets? Kan ikke skjønne det heller da alt var fint før. Er det samfunnet vi lever i eller er det sånn her folk blir i voksenlivet? Er i slutten av 20-årene forresten. 

Anonymkode: 61ba6...799

[AnonymBruker]

Kombo av samfunnet vi lever i og at alle på et eller annet tidspunkt sliter. Og at vi i dag identifiserer problemer som tidligere gikk under radaren.

Alle jeg kjenner har slitt psykisk periodevis, kanskje bortsett fra en - hun er råstabil 😅 Ei annen fikk en akutt psykisk krise. Men alle er i jobb og alle er likevel normale. Det er ikke en sykdomsklubb. For noen har noe blitt utløst over tid, andre måtte fikse noen dype barndomstraumer, og andre igjen er arvelig belasta.

På svaret om du er i feil miljø. Ja, det kan også hende. Hvis det er deprimerende så anbefaler jeg deg å søke utover. Er selvfølgelig ikke noe hyggelig å bare ha lidelse rundt seg, særlig ikke hvis det i tillegg er det som er fokuset.

Anonymkode: fce32...145

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kombo av samfunnet vi lever i og at alle på et eller annet tidspunkt sliter. Og at vi i dag identifiserer problemer som tidligere gikk under radaren.

Alle jeg kjenner har slitt psykisk periodevis, kanskje bortsett fra en - hun er råstabil 😅 Ei annen fikk en akutt psykisk krise. Men alle er i jobb og alle er likevel normale. Det er ikke en sykdomsklubb. For noen har noe blitt utløst over tid, andre måtte fikse noen dype barndomstraumer, og andre igjen er arvelig belasta.

På svaret om du er i feil miljø. Ja, det kan også hende. Hvis det er deprimerende så anbefaler jeg deg å søke utover. Er selvfølgelig ikke noe hyggelig å bare ha lidelse rundt seg, særlig ikke hvis det i tillegg er det som er fokuset.

Anonymkode: fce32...145

Forstår at man kan slite psykisk periodevis, men det føles oppriktig som en pandemi. Alle rundt min egen alder. Bekjente som er en 15 år eldre ser jeg ikke samme trenden... Flere av de er utenfor arbeidslivet nå også, noen snart uføre.. så unge! Det er bare trist. Håper det løser seg 🥲

Anonymkode: 61ba6...799

[AnonymBruker]

Btw. Så tror jeg en del mennesker som sier unge er mindre robuste ikke helt skjønner greia. Har flere i familien som har sagt dette: Livet kan være tøft, sier de. Ja, og da tenker jeg at de har slitt psykisk selv selv om det ikke er begreper de bruker og at de i dag kunne fått hjelp for det tøffe som var den gang. Jeg vet nemlig både at mor og far og har hatt det vi i dag kaller angstproblematikk. I tillegg kunne kanskje far fått en adhd-diagnose slik at han kunne fått hjelp med tankekjør, daglige rutiner og hele tiden være irritert på seg selv . Men jeg tror det er selve begrepene/diagnosene de har noe imot. De anser det som psykt og derfor ikke normalt. Unge mennesker derimot, tror at psyk betyr ikke egnet for utdanning og jobb. Det er også giftig, etter min mening.

Anonymkode: fce32...145

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Forstår at man kan slite psykisk periodevis, men det føles oppriktig som en pandemi. Alle rundt min egen alder. Bekjente som er en 15 år eldre ser jeg ikke samme trenden... Flere av de er utenfor arbeidslivet nå også, noen snart uføre.. så unge! Det er bare trist. Håper det løser seg 🥲

Anonymkode: 61ba6...799

Ja, det er trist. Etter min mening kan de aller fleste unge jobbe, om ikke fullt så i det minste delt. Til og med mange mennesker med tyngre psykiske diagnoser kan jobbe, selv om det krever tid og tiltak.

Anonymkode: fce32...145

[AnonymBruker]

Hvor mange ganger har de hatt covid?

Covid kan gi forandringer i hjernen, og ulike former for psykiske problemer er en vanlig form for long covid.

Generelt sett vil det bli flere kronisk syke framover, fordi skadene covid gjør akselererer mange ulike sykdommer - kreft, diabetes, hjertesykdom, demens og depresjon blant annet.

 

Anonymkode: 2769f...757

[AnonymBruker]

Har mistet endel venner til psyken, ja de har kuttet meg ut "fordi jeg ikke forstår"

En ender fort opp som psykolog, og det orker jeg faktisk ikke lenger, jeg vil gjerne vere venn også i dårlige tider, men det kan gå litt over stokk og stein av og til. Feks, prøver en å legge inn ett positivt ord, finne på positive aktiviteter ol så ryker en ut, da er en blitt umulig og vanskelig og en dårlig venn. Ei slo opp med meg fordi jeg gikk på en lenge planlagt konsert som ho ikke ville vere med på fordi ho "ikke var i form" jaja tenkte jeg og tok med ei anna. 

Det er går jo fint å dele erfaringer, tanker og selvfølgelig dårlige stunder i ett vennskap. Men når det går over måneder og år,og det er bare negativitet og nedstemthet, så må folk prøve å få seg profesjonell hjelp. Det er så himla vanskelig for venner rundt og gå på nåler og vere redd for å si noe feil, eller bli bombardert av dårlig psyke. 

Alle har psykisk (u) helse, alle kan ha elendige dager, og alle må få lufte seg, men når det går for langt og over tid må folk søke hjelp, ikke fordi de blir en belastning, men fordi de fortjener å bli bedre og få det fint med seg selv. Og det kan en ikke alltid forlange att venner kan fikse for de. 

 

Anonymkode: 13680...851

[AnonymBruker]

De fleste jeg omgås har slitt og har blitt bedre. Et par stykker sliter, men jobber med saken. Ingen av de har gravd seg helt ned i smerter og ikke kommet ut av det igjen. 

Har derimot ei søster som var sosial, sprudlende, full av liv og veldig aktiv frem til hun ble rundt 25. Det har snudd helt, jeg vet ikke om det er fortiden som hentet henne inn eller om hun har maskert i mange år. 

Anonymkode: ca788...4f5

[AnonymBruker]

Nå er jeg mye eldre, men de aller fleste av mine venninner har også opplevd å slite psykisk. Inkludert meg. 

Det rare er at selv om vi gjennom årene og også nå må forholde oss til at noen har gått på en smell/sliter litt jevnlig, så har jeg faktisk ikke tenkt over hvor utbredt psykiske plager er i min venninnekrets før du stilte spørsmålet nå. For hver og en av de utfordringene ulike har fått er jo også forståelige. Vi var greie og snille jenter som ble ansvarsfulle og omsorgsfulle kvinner, som kanskje har stått litt for hardt på angående plikter og ovenfor andre. Pluss på at flere av oss har hatt noen elementer i oppveksten som har vært og delvis fremdeles er vanskelig, samt at menn vi har hatt forhold til ikke bestandig har gjort oss godt og at flere av oss, som kvinner sørgelig ofte opplever, har vært utsatte for ulike typer overgrep, og ja, det er ikke mange som har blitt 50 år uten å ha fått en erfaring med at psyken har sin begrensning på hva den kan tåle. 

Jeg tror vi har det med å kjøre oss for hardt. Det er ingen i min omgangskrets som har vært "trendy psykisk syk" iallefall. Det har vært reelt, og det har vært absolutt forståelig at hver og en fikk en knekk. 

Oppi dette har vi også alltid være flinke til å gi hverandre støtte og glede oss over livet sammen. Vi er ingen trist gjeng av nedbrutte kvinner, men vi har kanskje vel nye livserfaring en del av oss, og har vel egentlig presset oss for langt i perioder hver og en av oss. De to første, og antagelig de to mest skoleflinke og pliktoppfyllende, fikk en knekk allerede under studier. To fikk en knekk etter nedbrytende forhold til menn, med mange års mellomrom. Krevende familieforhold +++ tok noen. Fysisk sykdom førte til depresjon hos to. 

Nesten for mye å huske på dette, men utbrenthet, å utvikle angst og depresjoner har de fleste av oss opplevd, om ikke alt av det.

To kvinner (av omgangskrets på 14 kvinner) har ikke hatt noe psykisk knekk, og her kommer kanskje det interessante; De to som ikke har opplevd en psykisk knekk er de to som er mest selvopptatte og minst empatiske. Altså på ingen måte slik at de er slemme, men de får ikke så lett dårlig samvittighet, tar ikke så lett verden på sine skuldre, og nøler ikke med å "plage andre" med å be om praktisk hjelp.

Så det er kanskje qluet for å slippe unna slikt, og hvorfor så mange sliter er at vi påtar oss for mye, ber for lite om hjelp og gir for lite faen. 😉

Anonymkode: a0aa4...03b

[AnonymBruker]

Jeg merket i alle fall at folk behandlet meg helt annerledes etter jeg fylte 25 år. Det var som om folk rundt meg ikke kunne en dritt om menneskepsyken, enten det, eller så var de helt ekstremt undernært til de grader at de bare dret i alt og alle, bare for å føle seg bra et lite sekund eller to. 
 

forsljellen fra 25 årsalderen, og utover, er at jeg prøvde å stå på egne bein, og av en eller annen merkelig grunn, så hadde folk en sykelig og rar trang til å blande seg, og ikke nok med det, det virket ikke heller som at de hadde noen oversikt over at de ofte dro med seg problemene sine, og da forkledd som mine problemer. 
 

så det betyr egentlig at folk har problener, og prøver å gi andre problemene sine. Og man går rundt med problemer som man ikke skjønner hvorfor eller hvordan man skal deale med, for de problemene er tilpasset en annen person, så det blir litt som å prøve å kjøre Windows programmer tilpasset windows pp en Mac. Jeg tror mange er så desperate at det eneste de føler konkret rundt det er at det er godt å få det ut, hvordan man får det ut, spiller ingen rolle… det kom ut og det er det eneste som betyr noe. 😅😅😅😅at de blir de største dobbeltmoralistene ever er ikke noe de bekymrer seg for for det er en aktivitet tiltenkt andres handlinger🤪🙈🙈 de har ikke noe oppsett klart til å behandle en slik form for informasjon. Kunne like gjerne vært på finsk. og så tenker de litt videre på hvor urettferdig alt er og blablabla

Anonymkode: ab2a9...3b1

[AnonymBruker]

Jeg vil tro omgivelsene har mye å si. 

Om man har en vennekrets der det er mye press om perfekt kropp, perfekt liv, status å trene/jobbe/shoppe mye, og et voldsomt jag, mye bruk av some og andre sammenligne-seg-med-andre-apper, så vil jeg tro det øker faren for psykiske plager drastisk, kontra om man har en vennegruppe der det er chill og laidback, og ikke noe press og jag og status. 

Anonymkode: 26c40...463

[AnonymBruker]

Livet skjer!

Høres ut som det traff noe tidlig for alle vennene dine, selv er jeg 40, og alle i min omgangskrets har vært gjennom ett eller annet. Kreft, angst, utbrenthet, hodeskade, psykisk knekk. kronisk sykdom, you name it. 
De aller færreste går gjennom livet uten noen form for motstand eller sykdom. 

Trikset er å klare å holde på seg selv og livsgleden sin gjennom slike ting. Om ingen av vennene dine mestrer dette, skjønner jeg at vennskapene føles tunge etter hvert. 

Anonymkode: 05e79...afa

[AnonymBruker]

Jeg tenker at ja, psykiske plager rammer alle. Men, i noen miljøer nærmest jaktes det på psykiske diagnoser og man påvirker hverandre. Drar hverandre ned inder påskudd av å støtte hverandre. Så nylig en norsk dokumentar på NRK (Ikke slipp meg) der det bl.a. var to psykisk syke jenter som påvirket hverandres psyke negativt. 

Anonymkode: 42b5d...031

[AnonymBruker]

Ikke kutt dem ut, men det er lov å ta litt avstand og fokusere på ting og folk som er bra for en selv. Ellers kan du fort ende opp med å bli hobbypsykolog og dratt ned når hele gjengen sliter. Tror ikke det er sunt å kun omgås mennesker som sliter psykisk. Noen av de vil garantert komme seg på beina igjen, og da er det enklere å ha et nært vennskap. Og dette blir sagt fra en som har hatt problemer selv i perioder. Hvem gir deg en gjensidig relasjon rundt deg? Familie? Hobby? Trening? Skolearbeid? Kan du få venner via jobben? Ha mest fokus der en periode ❤️

Anonymkode: a0a9a...235

[AnonymBruker]

Vi blir fysisk syke som med omgangssyke, influensa og kreft og vi blir psykisk syke som depresjon, angst og PTSD. Alle rundt meg har hatt influensa også i sitt liv. Vi har en psykisk helse og en fysisk helse. Noen får kreft andre får depresjon eller psykose, det et ikke noe unormalt å bli syk, det er sånn livet er for alle mennesker. Så er det slik at noen blir mer alvorlig syk enn andre og noen blir mer fysisk syk enn andre og noen blir mer psykisk syk enn andre. Det handler om så mye, alt ifra sårbarheter, genetikk, resiliens mm. Men vi har alle noe, enten det heter kreft eller det heter depresjon. Vi bør slutte å skille slik på sykdommer og den fysiske og psykiske helsen vår. Det er ganske normalt å få en forkjølelse innimellom, det er ikke noe mer rart at folk blir deprimerte innimellom. Ingen av oss er roboter med en perfekt kropp og liv som aldri blir syke eller opplever kriser av noe slag, det heter å leve og vi gjør det alle sammen. Det er ikke noe nytt men vi har fått ner åpenhet og mer kunnskap om den psykiske helsen vår, som er en bra ting.

Anonymkode: 4639c...067

[AnonymBruker]

De er bare pingler.

Anonymkode: 92ac1...9df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

De er bare pingler.

Anonymkode: 92ac1...9df

Sier du det samme til mennesker som får kreft? 

Anonymkode: 4639c...067

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

De er bare pingler.

Anonymkode: 92ac1...9df

Min mening om de som lider av psykisk uhelse er at de er hverdagshelter!

De klistrer ofte på seg et falskt smil og forteller alle hvor godt det går enda de har lyst til å henge opp hengeløkken i taket. De klatrer seg ut av sengen hver dag enda det føles som å gå på toppen av Mount Everest. De prøver hver dag å tilpasse seg de "normalen hverdag" enda det bare betyr å være falsk. Men de gjør det. De overlever i dag for å kanskje leve i morgen. De har overlevd slagmarker ingen av oss vet noe om og bekjempet monstre vanlige mennesker ville blitt slaktet av. Og sannheten er at psykisk lidelse som det monsteret det er, tok 693 menneskeliv i 2023 pga selvmord. Sannheten er at så mange lider med selvskading, rus, psykiatri at hos mange sjebner vinner monsteret. Falskheten bak "det går bra" vinner ikke i kampen.

Pingler? Nei de er de menneskene vi har å lære mest av hvis vi er villig til å lytte og lære.

Jeg et nært pårørende til mennesker med psykiske lidelser og jeg ville aldri vært de foruten. De har lært meg mye mer om livet enn hva noen skolegang noensinne kunne. 

Endret 25. oktober 2024 av skreppamedleppa