«Jeg er ikke klar for det enda», var svaret hans på mitt jeg elsker deg.

[Tantemor]

Jeg støtter deg ts, og tenker denne mannen bare ikke er så god på å uttrykke seg eller han synes sånt blir litt for klissete. Han viser gjennom andre handlinger at han er genuint interessert, så om ordene elsker deg uteblir så er han jo god fordi. 

 

[AnonymBruker]

Tantemor skrev (11 minutter siden):

Jeg støtter deg ts, og tenker denne mannen bare ikke er så god på å uttrykke seg eller han synes sånt blir litt for klissete. Han viser gjennom andre handlinger at han er genuint interessert, så om ordene elsker deg uteblir så er han jo god fordi. 

 

Ts her.

Tusen takk❤️jeg må jo innrømme at det er vanskelig å ikke få høre ordene tilbake, men allikevel tar jo ikke det bort alt det andre. Jeg har aldri hatt det så fint med noen som med han. Derav kan jeg ikke annet enn å ta mannen litt i forsvar.

Heller en mann som er bra og ikke sier elsker deg, enn en dårlig en som sier det.

For all del, aller best er jo om han sier begge, men jeg sa det først og det var forleden. Nå må jeg se han an og se hvordan dette føles.

 

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Vil også legge til, kjenner noen som er av typen sparsommelig med ordene sine, å gjett hva, tror du ikke det allerede har oppstått store problemer i ettertid? Stunder hvor det er normalt å trygge den du er glad i, men vedkommende heller holder seg til sine tulle prinsipper og måneder går hvor en part er usikker og føler seg ubetydelig på tross av all tiden de hat hatt sammen?

Å vite at selv om du ikke føler kjærlighet ryke ut av ørene hver eneste stund, ikke tar bort ifra at du elsker noen, er viktig i et forhold. Det er viktig med disse ordene så våre kjære føler seg sett.

Å hvor tungt er det ikke, om disse senere plutselig raskt kan si det til noen? 

Jeg syns du fortjener bedre. En hverdag fyllt av ord, hvor noen aldri føler det vil gå tomt selv om det sies hver dag. Hvor det er massive mengder med kos, og hvor dere vet dager hvor en er lei kommer, men fortsatt øser på hver gang det er fint, for livet må leves, ikke spares på 

Anonymkode: c922f...cab

Min erfaring er at disse som er "sparsommelige med ord" er også helt ubrukelig når krisen treffer og man trenger noen å snakke med, noen som oppmuntrer deg MED ORD. Det hjelper ikke en dritt når moren din dør, at partneren kommer til deg med en kopp kaffe. Du får ikke håndtert sorgen av å sitte og holde kjeft om følelsene dine.

Anonymkode: 57427...b07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts her.

Tusen takk❤️jeg må jo innrømme at det er vanskelig å ikke få høre ordene tilbake, men allikevel tar jo ikke det bort alt det andre. Jeg har aldri hatt det så fint med noen som med han. Derav kan jeg ikke annet enn å ta mannen litt i forsvar.

Heller en mann som er bra og ikke sier elsker deg, enn en dårlig en som sier det.

For all del, aller best er jo om han sier begge, men jeg sa det først og det var forleden. Nå må jeg se han an og se hvordan dette føles.

 

Anonymkode: 55863...40f

Hvorfor mener du at du ikke fortjener en mann som er begge deler? De finnes.

Anonymkode: 57427...b07

[AnonymBruker]

Tantemor skrev (11 minutter siden):

Jeg støtter deg ts, og tenker denne mannen bare ikke er så god på å uttrykke seg eller han synes sånt blir litt for klissete. Han viser gjennom andre handlinger at han er genuint interessert, så om ordene elsker deg uteblir så er han jo god fordi. 

 

Eh….Vi snakker om en voksen mann her.

Men du tenker altså at han EGENTLIG elsker henne, selv om han sier at han ikke gjør det? Ikke så «god» på å uttrykke seg? Vel, han var jo veldig tydelig på at han ikke ønsker kjærlighet fra henne og at han ikke var klar for noe sånt. Det klarte han jo fint å uttrykke.

Til TS: Hva er forklaringen din da?

1. Han elsker deg, men han forstår det ikke selv.

2. Han elsker deg og forstår det, men han tør ikke å si det?

3. Han elsker deg ikke, men det er ikke så farlig, for du elsker ham?

4. Han elsker deg ikke, men du håper at han kanskje skal gjøre det en dag.

Hvis du svarer 1 eller 2 så har du er veldig merkelig syn på menn.  Hvis du svarer 3 eller 4 så tar du til takke med et veldig stusselig forhold.

Anonymkode: 9739e...13c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Min erfaring er at disse som er "sparsommelige med ord" er også helt ubrukelig når krisen treffer og man trenger noen å snakke med, noen som oppmuntrer deg MED ORD. Det hjelper ikke en dritt når moren din dør, at partneren kommer til deg med en kopp kaffe. Du får ikke håndtert sorgen av å sitte og holde kjeft om følelsene dine.

Anonymkode: 57427...b07

Ts her.

Jeg har vært gjennom en personlig krise nettopp av kaliberet du snakker om her, og gjett hvem som var der for meg. Så til de grader, jo han! Både med ord og handling. Så derfor er dette vanskelig. Han er langt fra en dårlig person eller partner.

Som jeg har sagt mange ganger nå, han sa ikke at han elsker meg tilbake, det kan jeg ikke ta bort - men han er alle andre ting jeg trenger i en partner. Derfor er jo nettopp dette så vanskelig for meg, og helt nytt. Dette skjedde på søndag! Jeg kunne jo på ingen måte vite at det skulle bli utfallet. Det er jo en grunn til at jeg føler jeg elsker han, nettopp fordi ting er så bra.

Så ja, så elsker ikke han meg, eller er klar for å si det. Det er stadfestet. Det jeg prøver å få fram er at dette alene ikke tar bort alt det andre, OG at jeg på stående fot ikke greier å bare forlate eller gjøre det slutt. Da må det en samtale på plass først.

I tillegg må jeg ærlig innrømme at jeg også er litt der hvor jeg er usikker på om man kan stole på svarene man da får. Derfor velger jeg heller å ta meg litt tid, tenke og føle på dette.

At han ikke besvarte mitt "jeg elsker deg", er vel jeg mer klar over enn noen her.

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ts her.

Jeg har vært gjennom en personlig krise nettopp av kaliberet du snakker om her, og gjett hvem som var der for meg. Så til de grader, jo han! Både med ord og handling. Så derfor er dette vanskelig. Han er langt fra en dårlig person eller partner.

Som jeg har sagt mange ganger nå, han sa ikke at han elsker meg tilbake, det kan jeg ikke ta bort - men han er alle andre ting jeg trenger i en partner. Derfor er jo nettopp dette så vanskelig for meg, og helt nytt. Dette skjedde på søndag! Jeg kunne jo på ingen måte vite at det skulle bli utfallet. Det er jo en grunn til at jeg føler jeg elsker han, nettopp fordi ting er så bra.

Så ja, så elsker ikke han meg, eller er klar for å si det. Det er stadfestet. Det jeg prøver å få fram er at dette alene ikke tar bort alt det andre, OG at jeg på stående fot ikke greier å bare forlate eller gjøre det slutt. Da må det en samtale på plass først.

I tillegg må jeg ærlig innrømme at jeg også er litt der hvor jeg er usikker på om man kan stole på svarene man da får. Derfor velger jeg heller å ta meg litt tid, tenke og føle på dette.

At han ikke besvarte mitt "jeg elsker deg", er vel jeg mer klar over enn noen her.

Anonymkode: 55863...40f

Det var jo ikke bare at han ikke besvarte det, TS. Hadde det bare vært det… 

Han sa: Nei, det gjør du ikke. 
Og så sa han - bestemt og monotont - at han ikke var klar for noe sånt. Det kan jo nesten ikke bli tydeligere.

Det fine er at nå vet du det ( selv om du burde skjønt det før siden han ikke har sagt det), og så kan du reflektere litt rundt hva slags forhold du kan være fornøyd med.

Anonymkode: 9739e...13c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det var jo ikke bare at han ikke besvarte det, TS. Hadde det bare vært det… 

Han sa: Nei, det gjør du ikke. 
Og så sa han - bestemt og monotont - at han ikke var klar for noe sånt. Det kan jo nesten ikke bli tydeligere.

Det fine er at nå vet du det ( selv om du burde skjønt det før siden han ikke har sagt det), og så kan du reflektere litt rundt hva slags forhold du kan være fornøyd med.

Anonymkode: 9739e...13c

"Burde skjønt det før siden han ikke har sagt det". Det finnes da mange som ikke sier "Jeg elsker deg" før det har gått langt mer enn et år også. Elsker de ikke hverandre de da? 

Jeg elsket ikke kjæresten min etter 3 mnd, men etter 9 mnd. Betyr det at han burde forlatt meg på åttende måneden? Fordi jeg ikke elsket han enda eller følte jeg var der enda?

 

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

"Burde skjønt det før siden han ikke har sagt det". Det finnes da mange som ikke sier "Jeg elsker deg" før det har gått langt mer enn et år også. Elsker de ikke hverandre de da? 

Jeg elsket ikke kjæresten min etter 3 mnd, men etter 9 mnd. Betyr det at han burde forlatt meg på åttende måneden? Fordi jeg ikke elsket han enda eller følte jeg var der enda?

 

Anonymkode: 55863...40f

Nei, som sagt… hvis TS ønsker å vente på at han kanskje kommer til å elske henne en eller annen gang, så gjerne for meg. 

Anonymkode: 9739e...13c

[AnonymBruker]

Uansett hva som skrives her, er faktumet at du føler på en usikkerhet som du lurer på hvordan du skal håndtere videre. 

Ingen i dette forum kan gi deg svaret på det da vi verken kjenner deg eller din partner. Vi svarer vel alle ut ifra våre egne meninger, erfaringer, traumer, gjetninger, og gud vet hva...

Å elske noen og vise kjærlighet kan ta mange former - det er ingen fasit selv om mange kan være enige om dette er den riktige formen for kjærlighet. For din del, må du bare tenke og føle etter hva som gir mening for deg og dere.

Vi som har levd en stund vet at livet ofte ikke er så svart/hvitt, enten eller, som enkelte skal ha det til. Vi er fulle av nyanser og selvmotsigelser i oss selv, og spesielt i relasjon til andre - hvert fall til en som er oss nær. I tillegg endrer vi oss også over tid etter hvert som vi opplever ting og tar lærdom (eller ikke) av det. Dette gjør mennesker og dynamikk mellom oss til en veldig kompleks greie som ikke alltid lar seg forstå eller forklare uansett hvor mye vi søker etter svar. 

Du er en voksen dame og navigerer i ukjent farvann. Ett år er "ingenting" i løpet av et langt liv, og dere er fortsatt i en fase hvor dere blir kjent med hverandre som individer og som par. Mitt ydmyke råd er at så lenge dere ellers har det bra sammen, så nyt det uten stress eller press. Ta ting slik de faller seg naturlig, og stol på at du kan håndtere ting uansett hva som avdekkes og utfallet blir. Lev i nuet, så får du se hva fremtiden bringer. Det viktige, etter min mening, er at du har det godt og er lykkelig etter dine definisjoner og standarder, så får andre kalle det hva de vil. Hvilken rolle spiller merkelapper på ting utenom å prøve å gjøre livet litt mer sikkert og forutsigbart? Om denne usikkerheten fortsatt plager deg over tid, tror jeg at dere er såpass modne at dere kan snakke sammen om det. Det fikser du!

Alt godt, TS! Jeg heier uansett alltid på det gode ❤️

Anonymkode: 03f45...d7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Uansett hva som skrives her, er faktumet at du føler på en usikkerhet som du lurer på hvordan du skal håndtere videre. 

Ingen i dette forum kan gi deg svaret på det da vi verken kjenner deg eller din partner. Vi svarer vel alle ut ifra våre egne meninger, erfaringer, traumer, gjetninger, og gud vet hva...

Å elske noen og vise kjærlighet kan ta mange former - det er ingen fasit selv om mange kan være enige om dette er den riktige formen for kjærlighet. For din del, må du bare tenke og føle etter hva som gir mening for deg og dere.

Vi som har levd en stund vet at livet ofte ikke er så svart/hvitt, enten eller, som enkelte skal ha det til. Vi er fulle av nyanser og selvmotsigelser i oss selv, og spesielt i relasjon til andre - hvert fall til en som er oss nær. I tillegg endrer vi oss også over tid etter hvert som vi opplever ting og tar lærdom (eller ikke) av det. Dette gjør mennesker og dynamikk mellom oss til en veldig kompleks greie som ikke alltid lar seg forstå eller forklare uansett hvor mye vi søker etter svar. 

Du er en voksen dame og navigerer i ukjent farvann. Ett år er "ingenting" i løpet av et langt liv, og dere er fortsatt i en fase hvor dere blir kjent med hverandre som individer og som par. Mitt ydmyke råd er at så lenge dere ellers har det bra sammen, så nyt det uten stress eller press. Ta ting slik de faller seg naturlig, og stol på at du kan håndtere ting uansett hva som avdekkes og utfallet blir. Lev i nuet, så får du se hva fremtiden bringer. Det viktige, etter min mening, er at du har det godt og er lykkelig etter dine definisjoner og standarder, så får andre kalle det hva de vil. Hvilken rolle spiller merkelapper på ting utenom å prøve å gjøre livet litt mer sikkert og forutsigbart? Om denne usikkerheten fortsatt plager deg over tid, tror jeg at dere er såpass modne at dere kan snakke sammen om det. Det fikser du!

Alt godt, TS! Jeg heier uansett alltid på det gode ❤️

Anonymkode: 03f45...d7c

Ts her:

Kort respons: ❤️ 

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her:

Kort respons: ❤️ 

Anonymkode: 55863...40f

Det er litt skummelt hvor glad du blir for de veldig positive svarene, og det kan godt hende de har rett, men ukke fokuser på at han ikke sa det tilbake, han da faktisk "nei det gjør du ikke". Så sa han rett ut at han er ikke klar for noe sånt. Det hadde uansett gjort at jeg hadde trykka bremsen på meg selv hardt ned, og ikke gått videre all inn med følelsene mine, fordi han gjør ikke det.

Nå elsker du ham mens han ikke gjør det, forholdet er ujevnt og du har mest å tape om det ender på en måte, så du kommer ikke til å gjøre noe som risikerer å "skremme ham". 

 

Anonymkode: c0b03...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er litt skummelt hvor glad du blir for de veldig positive svarene, og det kan godt hende de har rett, men ukke fokuser på at han ikke sa det tilbake, han da faktisk "nei det gjør du ikke". Så sa han rett ut at han er ikke klar for noe sånt. Det hadde uansett gjort at jeg hadde trykka bremsen på meg selv hardt ned, og ikke gått videre all inn med følelsene mine, fordi han gjør ikke det.

Nå elsker du ham mens han ikke gjør det, forholdet er ujevnt og du har mest å tape om det ender på en måte, så du kommer ikke til å gjøre noe som risikerer å "skremme ham". 

 

Anonymkode: c0b03...dc4

Ts her.

Jeg har ikke sagt noe om hvordan jeg har opptrådt mot han etter dette. 

Jeg er definitivt litt tilbaketrukket og stillere enn før. Jeg trenger å tenke å kjenne på dette. Dette var på søndag ettermiddag.

 

Anonymkode: 55863...40f

[HanneH1980]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ts her.

Jeg har ikke sagt noe om hvordan jeg har opptrådt mot han etter dette. 

Jeg er definitivt litt tilbaketrukket og stillere enn før. Jeg trenger å tenke å kjenne på dette. Dette var på søndag ettermiddag.

 

Anonymkode: 55863...40f

Jeg skjønner at dette er vanskelig, TS. Han har skapt en usikkerhet hos deg, og i et ellers godt forhold føles det nok veldig forvirrende. Men hvis forholdet er robust nok, vil han tåle at du tar en prat om dette. Hvis han har gjort deg usikker på hans følelser for deg, er det han som skal fikse det og trygge deg, ikke du som skal sitte der og vente, håpe på det beste og bare la det ligge.

I et ordentlig forhold må det være rom for at man snakker om det ubehagelige og vanskelige også. Hvis han er så god som du sier han er, vil jo en slik prat løse dette problemet raskt slik at han kan betrygge deg og du slipper å gruble på hva han mente med det han sa. Hvis du derimot kvier deg for snakke med ham om det, bør du kanskje gruble litt over hvorfor det er vanskelig å prate om dine følelser og behov med en mann som tilsynelatende er perfekt? Er det på grunn av din egen sårbarhet for eksempel, eller handler det mer om at du er redd for hvordan han skal reagere?

Endret 22. oktober 2024 av HanneH1980

[AnonymBruker]

HanneH1980 skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner at dette er vanskelig, TS. Han har skapt en usikkerhet hos deg, og i et ellers godt forhold føles det nok veldig forvirrende. Men hvis forholdet er robust nok, vil han tåle at du tar en prat om dette. Hvis han har gjort deg usikker på hans følelser for deg, er det han som skal fikse det og trygge deg, ikke du som skal sitte der og vente, håpe på det beste og bare la det ligge.

I et ordentlig forhold må det være rom for at man snakker om det ubehagelige og vanskelige også. Hvis han er så god som du sier han er, vil jo en slik prat løse dette problemet raskt slik at han kan betrygge deg og du slipper å gruble på hva han mente med det han sa. Hvis du derimot kvier deg for snakke med ham om det, bør du kanskjet gruble litt over hvorfor det er vanskelig å prate om dine følelser og behov med en mann som tilsynelatende er perfekt? Er det på grunn av din egen sårbarhet for eksempel, eller handler det mer om at du er redd for hvordan han skal reagere?

Ts her.

Hei hei, jeg er egentlig ikke så nervøs for å prate med han om det.

Han er veldig lydhør når jeg har noe jeg ønsker å snakke om, og samtalene vår er veldig fine.

Det går vel egentlig mer på at jeg gjennom tidene har lært meg å sortere mine egne følelser før jeg går videre. Altså videre som i å ta opp dialogen rundt dette, i dette tilfellet da.

Jeg ønsker å være tydelig, gjøre det på en riktig måte, slik at utfallet blir best mulig både for meg og han. Uansett hva utfallet måtte ende opp med å være altså.

Selvfølgelig handler det også litt om rett tid og rett sted.

Jeg bare ønsker å være godt forberedt, klarer litt med meg selv på forhånd hva jeg kan leve med å ikke, og jeg bør være forberedt på og ikke på forhånd og så videre.

Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at han vil merke på meg at dette har gjort noe med relasjonen. Derfor ønsker jeg selvsagt å snakke med han.

Denne tråden har i sin helhet vist mange meninger, men den er også med på å påvirke meg og mine tanker, hjelper meg å reflektere, slik at jeg er best mulig forberedt, men også på forhånd har tenkt godt gjennom saken før jeg tar det opp.

tidligere hadde jeg sikkert spurt for lengst, men med tiden har jeg som sagt bare lært meg at det kan være smart å tenke litt gjennom ting på forhånd, så det er rett og slett det jeg gjør.

Jeg har vel heller ikke lenger så redd for avvisning som jeg var tidligere. Man vet at man klarer seg uansett, i tillegg vet jeg også at det å holde på feil kjærlighet, sørger man for at den ekte kjærlighetenuteblir. Med andre ord ønsker ikke jeg heller å kaste bort tid, dersom det er akkurat det som skjer nå.

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Ts her.

Vi har vært offisielt kjærester lenge nå. Jeg er introdusert til alt av familie og venner. Vi har det superfint sammen, og det er virkelig så bra.

Jeg skjønner at dette muligens på sikt kan vise seg å være det at jeg ikke er hans store kjærlighet, men skal man over natten dumpe partneren sin over det at han ikke svarer «elsker deg» tilbake?

Så automatisk vil det faktum at fyren er helt etter boka mi ellers og gjør absolutt det meste så bra, bare måtte hviskes ut? Spør da jeg genuint lurer på om det er det dere tenker?!

At det er umulig at han faktisk trenger mer tid for å si de ordene. At han kanskje ikke tar like lett på dem. Spør ikke i hans forsvar, lurer altså virkelig oppriktig på om man tenker at da burde jeg bare si:

«Det at du ikke besvarer ordene jeg elsker deg, er ikke trygt nok for meg så jeg må forlate forholdet»?

Det er isåfall veldig vanskelig for meg, spesielt over natten. Det må jeg ærlig innrømme. Føler at jeg i det minste isåfall må ha en ordentlig samtale med han først. Å bare forlate noe så bra - så fort faller meg ikke naturlig. Jeg er bare et menneske jeg også.

Mulig jeg er helt på jordet, men altså - prøver å forestille meg det omvendt. Det hadde jeg faktisk enten bare fått meg til å si ordene uten at jeg følte dem eller at jeg virkelig hadde følt at alt det andre som var så bra betydde ingenting?!
 

Anonymkode: 55863...40f

Nei jeg mener iallefall ikke at du da automatisk bør forlate ham, men hadde jeg vært i din situasjon ville jeg ta en seriøs selvransakelse angående om jeg- på lang sikt- var tilfreds med å leve i et forhold der mannen tydeligvis finner meg godt egnet som livspartner, er glad i meg og behandler meg godt, men ikke føler den store kjærligheten for meg. Mange lever jo i slike forhold, og mange har det også godt i slike forhold. Kunne jeg det, eller ville det bli for sårt og et for stort savn for meg? Ville jeg bli sår og bitter av dette, eller ville jeg stå trygt i at mannen faktisk valgte å ha meg som sin partner, og at gode følelser, godt samarbeid og respekt og omsorg kan være en fin form for kjærlighet det også? Mange ender jo opp slik også, selv om det var store følelser i starten. Ville jeg våge å tro på at han ikke forlot meg dersom de store følelser plutselig oppsto for en annen? 

Helt ærlig har du ved hans ærlighet fått et valg mange kvinner ikke får når mannen kjenner at "elsker deg" ikke er helt riktig å si. De fleste i hans situasjon sier det nok likevel, fordi man liksom bør det. For å ikke gi kvinnen de tankene du nå har. 

Jeg tror på at veldig mange som starter med et slikt utgangspunktet ender opp med å føle oppriktig kjærlighet for hverandre, dersom man klarer å beholde forholdet godt. Man veves jo da inn i hverandre. 

Var en inder som en gang sa på tv at i deres kultur starter kjærlighet med en liten gnist som blir til et stort bål, men i vestlig kultur starter kjærlighet med et stort bål som brenner ned til aske. Jeg tror det ligger en klokskap i dette, og at å velge partner med like mye fornuft som følelser kan gi et vel så bra liv sammen, og like sterk kjærlighet etterhvert som å ha det fra starten av. Det er mye innstilling, vilje, godhet for hverandre og holdninger som kan gjøre det minst like bra som å begynne med full brann, for velger man i hovedsak ut fra sterke følelser er det ikke bestandig det er like klokt heller. 

Så jeg ville vurdere veldig godt hvordan jeg klarte å takle dette klokt og godt, så en gnist kunne bli et bål ved å stå ved hverandre gjennom alt livet er, eller om jeg ville bli for sår og på "minus" til at dette kunne bli bra å leve i.

Ut fra det hadde jeg tatt min beslutning. 

Anonymkode: b6342...861

[HanneH1980]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ts her.

Hei hei, jeg er egentlig ikke så nervøs for å prate med han om det.

Han er veldig lydhør når jeg har noe jeg ønsker å snakke om, og samtalene vår er veldig fine.

Det går vel egentlig mer på at jeg gjennom tidene har lært meg å sortere mine egne følelser før jeg går videre. Altså videre som i å ta opp dialogen rundt dette, i dette tilfellet da.

Jeg ønsker å være tydelig, gjøre det på en riktig måte, slik at utfallet blir best mulig både for meg og han. Uansett hva utfallet måtte ende opp med å være altså.

Selvfølgelig handler det også litt om rett tid og rett sted.

Jeg bare ønsker å være godt forberedt, klarer litt med meg selv på forhånd hva jeg kan leve med å ikke, og jeg bør være forberedt på og ikke på forhånd og så videre.

Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at han vil merke på meg at dette har gjort noe med relasjonen. Derfor ønsker jeg selvsagt å snakke med han.

Denne tråden har i sin helhet vist mange meninger, men den er også med på å påvirke meg og mine tanker, hjelper meg å reflektere, slik at jeg er best mulig forberedt, men også på forhånd har tenkt godt gjennom saken før jeg tar det opp.

tidligere hadde jeg sikkert spurt for lengst, men med tiden har jeg som sagt bare lært meg at det kan være smart å tenke litt gjennom ting på forhånd, så det er rett og slett det jeg gjør.

Jeg har vel heller ikke lenger så redd for avvisning som jeg var tidligere. Man vet at man klarer seg uansett, i tillegg vet jeg også at det å holde på feil kjærlighet, sørger man for at den ekte kjærlighetenuteblir. Med andre ord ønsker ikke jeg heller å kaste bort tid, dersom det er akkurat det som skjer nå.

Anonymkode: 55863...40f

 Så bra, da har du iallefall fått brukt tråden til god reflektering slik at du er så godt forberedt som mulig når den vanskelige praten skal tas, og er forberedt på forskjellige scenarioer.

Lykke til, forhåpentligvis går det veldig fint ❤️😊

[AnonymBruker]

Tror du bare må ta med deg det du føler er relevant fra denne tråden. Det er bare du som kjenner han, alle detaljene i forholdet ditt. Så ikke ta inn alt ukritisk (ser forresten at du ikke gjør det heller).

Det har kommet et "skår i gleden", for å si det sånn, det vet du jo selv også, hvis ikke hadde du ikke skrevet. Det betyr noe at han sa "nei, det gjør du ikke". Du får prøve å finne ut hva det betyr. Hvordan og hvor lang tid du skal bruke på det, er helt opp til deg. Ønsker deg det beste!

Anonymkode: e9695...638

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

TS her.

Nå føler jeg faktisk at jeg skal og vil ta ham litt i forsvar. Han har definitivt stått ved min side gjennom en personlig krise. Vi har også gjennomgått abort sammen, hvor han var helt upåklagelig fantastisk. Ikke noe utover det man bør forvente, men så til de grader allikevel på plass.

Han sier ikke bare en gang innimellom at han er glad i meg, det får jeg høre flere ganger i uken, bare ikke ved hver samtale eller når vi legger på telefonen hver gang.

Som jeg forklarte tidligere, har han bare ikke lyst til at det skal bli noe man sier uten å tenke seg om. Der er jeg og han annerledes, og det har jeg gitt han beskjed om.

nei, han svarte ikke at han elsker meg tilbake. Ja han sa også: nei det gjør du ikke.

Det kan godt være at dette ikke er mannen for meg, at han faktisk aldri kan komme dit. Det får jeg ta på min kappe om jeg velger å stå i. 

Allikevel synes jeg det faktisk er fælt å lese mye av det som blir skrevet her. Fordi han er virkelig en bra person som er utrolig fin mot meg. Så får man kanskje mene at han umulig kan elske meg noensinne. Allikevel synes jeg ikke han fortjener denne dritten som å skrives.

Om noen er idiot her, er det jo åpenbart meg, som er så dum å være sammen med noen som ikke klarte å si det tilbake. Til mitt forsvar: hvordan skulle jeg vite, før jeg sa det til han. Som jeg har nevnt, dette skjedde forleden, og jeg er bare et menneske jeg også.

Det kan godt hende at jeg blir nødt til å ta samtalen med han ja, men jeg dumper ikke noen sporenstreks der og da, fordi de ikke klarer å si det tilbake. I tillegg er det faktisk forskjellige meninger om dette tema. Opptil flere personer har jo svart at de har trengt tid, eller at man kan bli så forfjamset at man sier noe der og da man ikke egentlig mener.

Om det er en ting jeg har lært meg livet, er det å ikke ta forhastede beslutninger basert på plutselige følelser. Jeg tenker på dette, jeg har laget dette innlegget av en grunn, og jeg lurer og er usikker. Det er helt klart.

Jeg synes til at man ikke kan si at han gjør det minimale. Han er der for meg absolutt hver dag, og vi tilbringer faktisk hverdagen sammen og har det veldig fint. Så kanskje han ikke er, eller kanskje jeg ikke er hans store kjærlighet. Det har jeg i alle fall nå, kommet et steg videre på veien til å finne ut av akkurat det.

Men han neglisjere alt det bra med han, synes jeg er feil uansett hva. Jeg ser ikke for meg at han går rundt og gnir seg i hendene og tenker: ha ha for en dum kjerring hun er som er med meg. Jeg bare utnytter henne jeg.

For alt vi vet kan det faktum at jeg stilte spørsmålet, også stille spørsmål i han. Som igjen kan føre til at han plutselig gjør det slutt med meg?! Poenget er at dette kom spontant, så vi begge må forholde oss til det.

Jeg gjør i alle fall definitivt det. Prøver å navigere dette altså.

Jeg orker allikevel ikke å snakke stygt om han. Det har han simpelthen ikke fortjent.

Slakt meg om dere vil, men livet og relasjoner er ikke så sort hvite.

Anonymkode: 55863...40f

Dere er 37 og 42 år og så velger dere å ta abort? Det viser jo at dere ikke klarer å forplikte dere. Da skjønner jeg jo at han ikke sier «jeg elsker deg». Han ser ikke for seg et liv sammen med deg. Han vil bare ha moro uten forpliktelser.

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (5 minutter siden):

Dere er 37 og 42 år og så velger dere å ta abort? Det viser jo at dere ikke klarer å forplikte dere. Da skjønner jeg jo at han ikke sier «jeg elsker deg». Han ser ikke for seg et liv sammen med deg. Han vil bare ha moro uten forpliktelser.

Ts her.

Uten å fortelle videre her, kan jeg garantere deg at det ikke er hva du tror. Vi hadde 100% årsak til abort. Var grusomt for oss. Nok om det.

Anonymkode: 55863...40f