«Jeg er ikke klar for det enda», var svaret hans på mitt jeg elsker deg.

[AnonymBruker]

Vi er 37 og 42, vært sammen i ca 1 år. I det siste har det ved flere anledninger vært slik at jeg uten å tenke over det har sagt: «Elsker deg» til han, sånn i helt tilfeldige situasjoner som når vi ler sammen eller når vi sier hadet etc.

Jeg har klart å bite meg i tunga hver gang, men det skjer bare oftere og oftere. Derfor bestemte jeg meg for at neste gang det skjer og ved rett anledning så sier jeg det.

I går skjedde det. Timingen passet, vi hadde et fint momentum hvor jeg satt rett foran han, intimt, stille og fint.

Jeg sa det, uplanlagt, men forberedt på at når tiden er inne sier jeg det. 

Så jeg sa «Jeg elsker deg jeg..»

Hans respons lød veldig raskt: «Nei det gjør du ikke». 

Jeg sa så instinktivt led en rolig stemme tilbake: «Jo det vet jeg helt sikkert at jeg gjør, jeg har god kontakt med følelsene mine og er helt sikker».

Han fulgte veldig raskt opp med en litt monoton/bestemt tone: «Jeg er ikke klar for det».

Jeg sa bare da: «Jeg forventer meg ikke at du skal si det før du er klar for det og for min del har dette naturlig nesten glippet ut så mange ganger i det siste at jeg føler det er helt rett for min del, jeg står veldig trygt i følelsen». Smilte til han for å vise han at det er okei. Okei at han ikke sa det tilbake.

Han gjentok: «Jeg er bare ikke klar for det».

Da sa jeg: «Det er greit og jeg kommer ikke til å si det til deg i det daglige, men da vet du iallfall hva jeg føler☺️».

Så tok han rundt meg og ga meg en klem og et kyss.

I mai sa han til meg at han var glad i meg. Han sa det først. Han sier det ikke så ofte, men når han sier det så mener han det. Vi har snakket om det et par ganger. Det faktum at ord sitter litt lengre inne hos han. Han sier selv han ikke ønsker å «slenge om seg» med slike utrykk bare for å si dem. Han beskrev det som at han føler det blir mer rutine enn ekte om man sier det støtt og stadig.

Jeg er nok litt annerledes der og føler man aldri kan fortelle de man er glad i, ofte nok. Jeg respekterer allikevel at ikke alle er som meg.

Jeg vet at det med å være først ute finnes en risk for å ikke få det gjengjeldt. Jeg var klar over det, men har aldri opplevd å si det først til noen før, og de gangene noen har sagt det til meg har jeg alltid følt det samme tilbake. Er ikke med så mange, men med de jeg har opplevd det, var det også en del tidligere enn 1 år.

Jeg vet det ikke finnes noen fasit på dette. Jeg vet det er individuelt og jeg må stå i det. Jeg står i det. Jeg føler allikevel at dette er litt vanskelig da jeg samtidig er litt redd han nå er skremt eller at det faktisk kan bety at han ikke er på rett «plass».

Teit at slike usikre følelser skal dukke opp, men de sniker seg opp på meg allikevel. Nå føler kanskje han et slags press på å en dag si det, og kanskje det til og med forsinker hans «jeg elsker deg» tilbake, da «presset» er der.

Noen andre som har opplevd dette hvor det har gått bra? 

Anonymkode: 55863...40f

[Carrot]

det viktige nå er vel å ikke si det hele tiden siden han sa han ikke var klar for det og så ha is i magen og vente og se utviklingen etter dette, du er kanskje sikker og står godt i følelsene dine men det er ikke sikkert han er slik sammenskrudd så for han blir det kanskje noe annet. Da må du vise at du står godt i det og at det ikke er et problem som du har sagt også. 
Det kan gå helt fint, det er umulig å vite. 

[Fulltank]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi er 37 og 42, vært sammen i ca 1 år. I det siste har det ved flere anledninger vært slik at jeg uten å tenke over det har sagt: «Elsker deg» til han, sånn i helt tilfeldige situasjoner som når vi ler sammen eller når vi sier hadet etc.

Jeg har klart å bite meg i tunga hver gang, men det skjer bare oftere og oftere. Derfor bestemte jeg meg for at neste gang det skjer og ved rett anledning så sier jeg det.

I går skjedde det. Timingen passet, vi hadde et fint momentum hvor jeg satt rett foran han, intimt, stille og fint.

Jeg sa det, uplanlagt, men forberedt på at når tiden er inne sier jeg det. 

Så jeg sa «Jeg elsker deg jeg..»

Hans respons lød veldig raskt: «Nei det gjør du ikke». 

Jeg sa så instinktivt led en rolig stemme tilbake: «Jo det vet jeg helt sikkert at jeg gjør, jeg har god kontakt med følelsene mine og er helt sikker».

Han fulgte veldig raskt opp med en litt monoton/bestemt tone: «Jeg er ikke klar for det».

Jeg sa bare da: «Jeg forventer meg ikke at du skal si det før du er klar for det og for min del har dette naturlig nesten glippet ut så mange ganger i det siste at jeg føler det er helt rett for min del, jeg står veldig trygt i følelsen». Smilte til han for å vise han at det er okei. Okei at han ikke sa det tilbake.

Han gjentok: «Jeg er bare ikke klar for det».

Da sa jeg: «Det er greit og jeg kommer ikke til å si det til deg i det daglige, men da vet du iallfall hva jeg føler☺️».

Så tok han rundt meg og ga meg en klem og et kyss.

I mai sa han til meg at han var glad i meg. Han sa det først. Han sier det ikke så ofte, men når han sier det så mener han det. Vi har snakket om det et par ganger. Det faktum at ord sitter litt lengre inne hos han. Han sier selv han ikke ønsker å «slenge om seg» med slike utrykk bare for å si dem. Han beskrev det som at han føler det blir mer rutine enn ekte om man sier det støtt og stadig.

Jeg er nok litt annerledes der og føler man aldri kan fortelle de man er glad i, ofte nok. Jeg respekterer allikevel at ikke alle er som meg.

Jeg vet at det med å være først ute finnes en risk for å ikke få det gjengjeldt. Jeg var klar over det, men har aldri opplevd å si det først til noen før, og de gangene noen har sagt det til meg har jeg alltid følt det samme tilbake. Er ikke med så mange, men med de jeg har opplevd det, var det også en del tidligere enn 1 år.

Jeg vet det ikke finnes noen fasit på dette. Jeg vet det er individuelt og jeg må stå i det. Jeg står i det. Jeg føler allikevel at dette er litt vanskelig da jeg samtidig er litt redd han nå er skremt eller at det faktisk kan bety at han ikke er på rett «plass».

Teit at slike usikre følelser skal dukke opp, men de sniker seg opp på meg allikevel. Nå føler kanskje han et slags press på å en dag si det, og kanskje det til og med forsinker hans «jeg elsker deg» tilbake, da «presset» er der.

Noen andre som har opplevd dette hvor det har gått bra? 

Anonymkode: 55863...40f

Når man har vært sammen i ett år så burde man vite hva slags følelser som er der. Jeg synes hvertfall det er litt rart at han sier at han ikke er klar for det etter ett år. Enten elsker man eller elsker ikke. Hvis ikke, så er det ikke noe å bygge videre på tenker jeg da. Been there, done that.

[AnonymBruker]

Jeg synes han tok det veldig bra og viste en trygghet i at han ikke ble skremt, så jeg tror dette går helt bra. 

Og enig med din at det ikke er noe man trenger å strø om seg hele tiden. (Men om begge liker det, er det selvsagt helt topp) Min eks var slik at han sa det hver dag, og forventet å få det tilbake også, så da ble det bare en floskel for meg. Og han fortsatte å si det daglig i mange år selv om han ikke hadde følelser for meg. 😢 

Anonymkode: c6ec3...004

[AnonymBruker]

Ts her.

Ja jeg er enig og jeg har ikke tenkt til å si det til han igjen, før han sier det. Rett og slett av respekt for at han ikke er klar, men også selvfølgelig litt da det ikke føles helt naturlig å si det til noen hvor du vet at du med stor sannsynlighet ikke får det tilbake enda.

Da jeg  aldri har stått i denne situasjonen før, føles det selvsagt litt leit og kanskje også litt utrygt. Jeg kan jo samtidig si at han var akkurat som før etter det ble sagt, og han var absolutt ikke rar eller tilbaketrukket eller noe.

Anonymkode: 55863...40f

[Irak]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Vi er 37 og 42, vært sammen i ca 1 år. I det siste har det ved flere anledninger vært slik at jeg uten å tenke over det har sagt: «Elsker deg» til han, sånn i helt tilfeldige situasjoner som når vi ler sammen eller når vi sier hadet etc.

Jeg har klart å bite meg i tunga hver gang, men det skjer bare oftere og oftere. Derfor bestemte jeg meg for at neste gang det skjer og ved rett anledning så sier jeg det.

I går skjedde det. Timingen passet, vi hadde et fint momentum hvor jeg satt rett foran han, intimt, stille og fint.

Jeg sa det, uplanlagt, men forberedt på at når tiden er inne sier jeg det. 

Så jeg sa «Jeg elsker deg jeg..»

Hans respons lød veldig raskt: «Nei det gjør du ikke». 

Jeg sa så instinktivt led en rolig stemme tilbake: «Jo det vet jeg helt sikkert at jeg gjør, jeg har god kontakt med følelsene mine og er helt sikker».

Han fulgte veldig raskt opp med en litt monoton/bestemt tone: «Jeg er ikke klar for det».

Jeg sa bare da: «Jeg forventer meg ikke at du skal si det før du er klar for det og for min del har dette naturlig nesten glippet ut så mange ganger i det siste at jeg føler det er helt rett for min del, jeg står veldig trygt i følelsen». Smilte til han for å vise han at det er okei. Okei at han ikke sa det tilbake.

Han gjentok: «Jeg er bare ikke klar for det».

Da sa jeg: «Det er greit og jeg kommer ikke til å si det til deg i det daglige, men da vet du iallfall hva jeg føler☺️».

Så tok han rundt meg og ga meg en klem og et kyss.

I mai sa han til meg at han var glad i meg. Han sa det først. Han sier det ikke så ofte, men når han sier det så mener han det. Vi har snakket om det et par ganger. Det faktum at ord sitter litt lengre inne hos han. Han sier selv han ikke ønsker å «slenge om seg» med slike utrykk bare for å si dem. Han beskrev det som at han føler det blir mer rutine enn ekte om man sier det støtt og stadig.

Jeg er nok litt annerledes der og føler man aldri kan fortelle de man er glad i, ofte nok. Jeg respekterer allikevel at ikke alle er som meg.

Jeg vet at det med å være først ute finnes en risk for å ikke få det gjengjeldt. Jeg var klar over det, men har aldri opplevd å si det først til noen før, og de gangene noen har sagt det til meg har jeg alltid følt det samme tilbake. Er ikke med så mange, men med de jeg har opplevd det, var det også en del tidligere enn 1 år.

Jeg vet det ikke finnes noen fasit på dette. Jeg vet det er individuelt og jeg må stå i det. Jeg står i det. Jeg føler allikevel at dette er litt vanskelig da jeg samtidig er litt redd han nå er skremt eller at det faktisk kan bety at han ikke er på rett «plass».

Teit at slike usikre følelser skal dukke opp, men de sniker seg opp på meg allikevel. Nå føler kanskje han et slags press på å en dag si det, og kanskje det til og med forsinker hans «jeg elsker deg» tilbake, da «presset» er der.

Noen andre som har opplevd dette hvor det har gått bra? 

Anonymkode: 55863...40f

Jeg er som deg. Sier det når jeg føler for det, selv om jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke får det tilbake....Tenker at den sjansen tar jeg. Forventer ikke noe tilbake, for det kan man ikke.

Jeg har opplevd det en gang. Jeg sa at jeg elsker han, og han responderte med at han syns jeg var voldsom.....

Så da ba jeg om unnskyldning for at jeg var voldsom, men ikke for at jeg elsker han. Han godtok det. 

Det kan være veldig vanskelig for noen tror jeg. Man kan være redd for å bli skuffet og såret. Slik er ikke jeg, men klarer jeg å holde igjen så gjør jeg det...

Så det kan være todelt for min del. Prøver å unngå å skremme andre med mine følelser, men klarer jeg ikke å holde igjen så klarer jeg det ikke, og da kommer ofte følelsene før orda....

Så det er rart det der...

Syns det er kjempeflott at du står i det slik du gjør. Du er knalltøff og god mot han. Det trenger han. Er ikke sikkert han er vokst opp med å vise kjærlighet, på den måten slik du gjør...

Så kjærlighet som er så vakkert ❣️.

Største gaven på denne jord 🌏🌌. 

Jeg sier det hver eneste dag til mine barn ❤️. 

Av og til kan det kjennes ut som at mammahjertet mitt skal briste, så høyt elsker jeg dem ❣️. 

Og man vet aldri når man ses igjen. Så jeg sparer aldri på gode ord. 

Er ikke alltid jeg klarer å uttrykke meg med rene ord....Så jeg kan forstå at han syns dette kan være vanskelig.

Kan hende han ikke er bevisst på det enda? 

At følelsene ligger litt begravd enda?

Er ihvertfall det inntrykket jeg får når du skriver at han ikke er klar...

Vet ikke om det er riktig. Du kjenner han best. 

Varme tanker til deg 💕. 

 

 

[Sparkling_Pink]

Jeg leser samtalen som en skikkelig dårlig samtale som hadde levnet meg skuffet, forvirret og usikker. Om en ser bort fra ordene, handler dette for meg om å dele følelser, åpne hjertet og være tilstede for partneren.

For meg gikk disse delene bra i det forholdet hvor han og jeg til tross for våre tilkortkommenheter og store forskjeller oppriktig ønsket å være tilstede med og for hverandre. Men der var jeg aldri usikker, forvirret eller frustrert over signalene hans.

[AnonymBruker]

Irak skrev (30 minutter siden):

Jeg er som deg. Sier det når jeg føler for det, selv om jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke får det tilbake....Tenker at den sjansen tar jeg. Forventer ikke noe tilbake, for det kan man ikke.

Jeg har opplevd det en gang. Jeg sa at jeg elsker han, og han responderte med at han syns jeg var voldsom.....

Så da ba jeg om unnskyldning for at jeg var voldsom, men ikke for at jeg elsker han. Han godtok det. 

Det kan være veldig vanskelig for noen tror jeg. Man kan være redd for å bli skuffet og såret. Slik er ikke jeg, men klarer jeg å holde igjen så gjør jeg det...

Så det kan være todelt for min del. Prøver å unngå å skremme andre med mine følelser, men klarer jeg ikke å holde igjen så klarer jeg det ikke, og da kommer ofte følelsene før orda....

Så det er rart det der...

Syns det er kjempeflott at du står i det slik du gjør. Du er knalltøff og god mot han. Det trenger han. Er ikke sikkert han er vokst opp med å vise kjærlighet, på den måten slik du gjør...

Så kjærlighet som er så vakkert ❣️.

Største gaven på denne jord 🌏🌌. 

Jeg sier det hver eneste dag til mine barn ❤️. 

Av og til kan det kjennes ut som at mammahjertet mitt skal briste, så høyt elsker jeg dem ❣️. 

Og man vet aldri når man ses igjen. Så jeg sparer aldri på gode ord. 

Er ikke alltid jeg klarer å uttrykke meg med rene ord....Så jeg kan forstå at han syns dette kan være vanskelig.

Kan hende han ikke er bevisst på det enda? 

At følelsene ligger litt begravd enda?

Er ihvertfall det inntrykket jeg får når du skriver at han ikke er klar...

Vet ikke om det er riktig. Du kjenner han best. 

Varme tanker til deg 💕. 

 

 

Ts her.

Ja det kan være mange årsaker, og muligens så er jo faktisk den verst tenkelige at han ikke føler det samme. Om det så er, vil det selvsagt være forferdelig vondt, men da er det jo også slik at det faktisk er greit å få rede på. Eneste måten å finne den rette på, er å ikke være med den som er feil.

Kynisk tanke, som ikke vil være like enkel dersom det så er, men man må jo prøve å tenke klart om ikke annet.

At han ikke er klar kan jo bety at han ikke føler det enda, at han ikke er klar for å si det enda osv osv. Så i og med at han ikke sa noe mer enn "Jeg er ikke klar enda", vet jeg selvsagt ikke. Jeg har heller ikke tenkt å gå noe mer inn på det. Jeg holder meg til "glad i deg" fram til han føler for å si han elsker meg, om det noensinne skjer.

Om det går opp til et år før noe blir sagt, kan det være at jeg vil nevne noe. For også jeg ønsker ikke å leve i et fiktivt emosjonelt forhold, men det er foreløpig langt unna. For nå er jeg der jeg er, så får vi se hvordan dette utvikler seg  

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (23 minutter siden):

Jeg leser samtalen som en skikkelig dårlig samtale som hadde levnet meg skuffet, forvirret og usikker. Om en ser bort fra ordene, handler dette for meg om å dele følelser, åpne hjertet og være tilstede for partneren.

For meg gikk disse delene bra i det forholdet hvor han og jeg til tross for våre tilkortkommenheter og store forskjeller oppriktig ønsket å være tilstede med og for hverandre. Men der var jeg aldri usikker, forvirret eller frustrert over signalene hans.

Ts her. 

Ja det er klart at han ga jo ikke alt for mye av seg selv der sånn. At han ikke er klar, var det eneste han sa. Han kunne alltids lagt på at "det kommer", eller "det pleier bare å ta litt mer tid for meg" eller eller, hvilket han altså ikke gjorde.

Så derav står jeg igjen med ganske lite. Allikevel må jeg bare tørre å stå i det. Så får jo tiden vise hvor lenge jeg klarer det. Er forskjell på 3 mnd og 3 år, bare for å dra den litt langt.

Han er veldig fin i aksjonene sine da. Han er romantisk, kommer med roser, er kjempe kjærlig og gir masse nærhet. Vi har det ordentlig fint sammen rett og slett. 

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

Hvis man ikke vet om man elsker den andre etter 1 år, så er det lite sannsynlig at det kommer til å skje.

Anonymkode: 2aebf...97d

[AnonymBruker]

Er han nordfra? 🤭 Enkelte ektepar kan være gift i 40 år og ha det strålende sammen, de elsker hverandre åpenbart, men bruker ikke det ordet.

Anonymkode: cb051...b40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ts her.

Ja jeg er enig og jeg har ikke tenkt til å si det til han igjen, før han sier det. Rett og slett av respekt for at han ikke er klar, men også selvfølgelig litt da det ikke føles helt naturlig å si det til noen hvor du vet at du med stor sannsynlighet ikke får det tilbake enda.

Da jeg  aldri har stått i denne situasjonen før, føles det selvsagt litt leit og kanskje også litt utrygt. Jeg kan jo samtidig si at han var akkurat som før etter det ble sagt, og han var absolutt ikke rar eller tilbaketrukket eller noe.

Anonymkode: 55863...40f

Jeg har vært i din kjærestetes sko, der kjæresten min sa at han elsket meg, og jeg ikke klarte å si det tilbake.

For min del handlet ikke om følelser, men at jeg ikke var vant til å  bruke så store ord. 

(Jeg har egentlig aldri blitt komfortabel med å bruke ordet "elsker".  Jeg sier det, og jeg mener det, men selve ordet føles fremmed i munnen min)

Anonymkode: c21b1...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er han nordfra? 🤭 Enkelte ektepar kan være gift i 40 år og ha det strålende sammen, de elsker hverandre åpenbart, men bruker ikke det ordet.

Anonymkode: cb051...b40

Akkurat dette kjenner jeg meg igjen i

Anonymkode: c21b1...c92

[SPOCA]

Når man ikke vet det etter ett år, blir han nok aldri klar til å si det. Både mannen og jeg sa det etter noen måneder sammen.

For meg hadde dette vært såpass viktig, at jeg hadde revurdert forholdet. Spesielt responsen hans på at du sa det. Jeg hadde nok ikke giddet å kaste vekk følelser på en som ikke føler samme tilbake i lengden.

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har vært i din kjærestetes sko, der kjæresten min sa at han elsket meg, og jeg ikke klarte å si det tilbake.

For min del handlet ikke om følelser, men at jeg ikke var vant til å  bruke så store ord. 

(Jeg har egentlig aldri blitt komfortabel med å bruke ordet "elsker".  Jeg sier det, og jeg mener det, men selve ordet føles fremmed i munnen min)

Anonymkode: c21b1...c92

Det er greit nok, men når du responderer med at "nei, det gjør du nok ikke" osv, så er det ganske tydelig at han ikke elsker henne, og at dette handler om mer enn å mangle ord for følelsene. Hun må jo få lov til å uttrykke seg slik hun vil, selv om han ikke gjør det. Og selv om han ikke vil si ordene, så kunne han jo respondert med "jeg også". Da sier man ikke ordene, men bekrefter ihvertfall.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er 37 og 42, vært sammen i ca 1 år. I det siste har det ved flere anledninger vært slik at jeg uten å tenke over det har sagt: «Elsker deg» til han, sånn i helt tilfeldige situasjoner som når vi ler sammen eller når vi sier hadet etc.

Jeg har klart å bite meg i tunga hver gang, men det skjer bare oftere og oftere. Derfor bestemte jeg meg for at neste gang det skjer og ved rett anledning så sier jeg det.

I går skjedde det. Timingen passet, vi hadde et fint momentum hvor jeg satt rett foran han, intimt, stille og fint.

Jeg sa det, uplanlagt, men forberedt på at når tiden er inne sier jeg det. 

Så jeg sa «Jeg elsker deg jeg..»

Hans respons lød veldig raskt: «Nei det gjør du ikke». 

Jeg sa så instinktivt led en rolig stemme tilbake: «Jo det vet jeg helt sikkert at jeg gjør, jeg har god kontakt med følelsene mine og er helt sikker».

Han fulgte veldig raskt opp med en litt monoton/bestemt tone: «Jeg er ikke klar for det».

Jeg sa bare da: «Jeg forventer meg ikke at du skal si det før du er klar for det og for min del har dette naturlig nesten glippet ut så mange ganger i det siste at jeg føler det er helt rett for min del, jeg står veldig trygt i følelsen». Smilte til han for å vise han at det er okei. Okei at han ikke sa det tilbake.

Han gjentok: «Jeg er bare ikke klar for det».

Da sa jeg: «Det er greit og jeg kommer ikke til å si det til deg i det daglige, men da vet du iallfall hva jeg føler☺️».

Så tok han rundt meg og ga meg en klem og et kyss.

I mai sa han til meg at han var glad i meg. Han sa det først. Han sier det ikke så ofte, men når han sier det så mener han det. Vi har snakket om det et par ganger. Det faktum at ord sitter litt lengre inne hos han. Han sier selv han ikke ønsker å «slenge om seg» med slike utrykk bare for å si dem. Han beskrev det som at han føler det blir mer rutine enn ekte om man sier det støtt og stadig.

Jeg er nok litt annerledes der og føler man aldri kan fortelle de man er glad i, ofte nok. Jeg respekterer allikevel at ikke alle er som meg.

Jeg vet at det med å være først ute finnes en risk for å ikke få det gjengjeldt. Jeg var klar over det, men har aldri opplevd å si det først til noen før, og de gangene noen har sagt det til meg har jeg alltid følt det samme tilbake. Er ikke med så mange, men med de jeg har opplevd det, var det også en del tidligere enn 1 år.

Jeg vet det ikke finnes noen fasit på dette. Jeg vet det er individuelt og jeg må stå i det. Jeg står i det. Jeg føler allikevel at dette er litt vanskelig da jeg samtidig er litt redd han nå er skremt eller at det faktisk kan bety at han ikke er på rett «plass».

Teit at slike usikre følelser skal dukke opp, men de sniker seg opp på meg allikevel. Nå føler kanskje han et slags press på å en dag si det, og kanskje det til og med forsinker hans «jeg elsker deg» tilbake, da «presset» er der.

Noen andre som har opplevd dette hvor det har gått bra? 

Anonymkode: 55863...40f

Er du helt korka dum ? unnskyld meg men nå blir du bare utnyttet....

Anonymkode: 9cd8d...d20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er han nordfra? 🤭 Enkelte ektepar kan være gift i 40 år og ha det strålende sammen, de elsker hverandre åpenbart, men bruker ikke det ordet.

Anonymkode: cb051...b40

Dette! 
Jeg er selv nordfra, og for meg er det ikke naturlig å bruke "elsker deg". 
Det er for meg uttrykk man bruker kun til spesielle anledninger, og ikke før man er etablert nok til å bo sammen. 
Og handlinger sier mer enn ord! 

Anonymkode: 93b34...fa0

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (8 minutter siden):

Det er greit nok, men når du responderer med at "nei, det gjør du nok ikke" osv, så er det ganske tydelig at han ikke elsker henne, og at dette handler om mer enn å mangle ord for følelsene. Hun må jo få lov til å uttrykke seg slik hun vil, selv om han ikke gjør det. Og selv om han ikke vil si ordene, så kunne han jo respondert med "jeg også". Da sier man ikke ordene, men bekrefter ihvertfall.

TS her.
Vet ikke om dette er relevant, men som en over her skriver, så er han ikke så komfortabel med "klissesnakk". Det har han vist ved et par anledninger. Eksempel: Det var en gang han prøvde på en skjorte av noe slag, og følte at den satt litt stramt over magen. Han sa noe som at nei huff, dette så ikke ut. Så svarte jeg: Synes du var kjempefin, jeg synes du er verdens fineste! Hvorpå han svarte: "Nei det synes du selvsagt ikke. Finnes mange andre som er langt flottere enn meg i denne verden." 

Da det ikke er en like "alvorlig" greie som å si "jeg elsker deg" til noen, tok jeg den ned med en gang og sa: "Eh jo det er du faktisk. For meg er du faktisk verdens fineste mann på hele jord, så det der kan ikke du bestemme eller mene noe om." Det hele ble jo sagt med en hyggelig tone altså, men da svarte han: "Javel, ja da får jeg vel bare si tusen takk da  ".

Så det kan jo være at han faktisk bare ikke er så komf med komplimenter etc. Han synes feks også det er vanskelig å svare ting tilbake om jeg sier etter vi har pyntet oss til et festlig lag: "Så fin du er!" - svarer ikke han automatisk: "Takk, du også!". Han har forklart at han da føler svaret blir så automatisk og "bestilt". Derfor vil han heller si det når det kommer fra han direkte. Og det gjør han tvert som det er, altså sier at jeg er fin. 

Jeg prøver overhode ikke å unnskylde han, men ønsker bare å utdype litt mer om hvordan han fungerer i noenlunde lignende andre settinger. Om det gir mening.

Anonymkode: 55863...40f

[AnonymBruker]

Det jeg reagerer på her er det han sa "nei det gjør du nok ikke". Jeg har opplevd nøyaktig det samme faktisk, sa jeg elsker deg til kjæresten jeg hadde hatt i et par år. Han sa det samme "nei det gjør du ikke". 

Etter en stund ble det slutt, og når jeg ser på det nå 10 år etterpå, er han en umoden fyr som ikke var kjent med følelsene sine, og generelt utilgjengelig.

Du må være obs på at dette ikke blir noe bedre. 

Anonymkode: c0b03...dc4

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (6 minutter siden):

Det er greit nok, men når du responderer med at "nei, det gjør du nok ikke" osv, så er det ganske tydelig at han ikke elsker henne, og at dette handler om mer enn å mangle ord for følelsene. Hun må jo få lov til å uttrykke seg slik hun vil, selv om han ikke gjør det. Og selv om han ikke vil si ordene, så kunne han jo respondert med "jeg også". Da sier man ikke ordene, men bekrefter ihvertfall.

Jeg kan ikke snakke for TS' kjæreste, jeg vet ikke hva han tenker og føler.

Men når jeg blir overrumplet klarer jeg ikke alltid å reagere korrekt der og da.  Da kan det hende at jeg kommer med upassende svar, og rare handlinger.

Første gangen noen sa "jeg elsker deg" til meg, var min respons tilbake "nei, huff da" før jeg fikk latteranfall av panikk fordi jeg ikke klarte å si det tilbake.  Jeg er fremdeles sammen med ham 33 år senere.

 

Anonymkode: c21b1...c92