Selektiv mutisme

[AnonymBruker]

Noen som har hatt barn med dette,eller har hatt det selv,og som nå snakker vanlig? 

Hva gjorde at du/barnet ditt begynte å snakke? Hvor lang tid tok det? 

Fikk du/barnet ditt noen slags hjelp i bhg/skole? 

Anonymkode: fa734...ca5

[AnonymBruker]

Jeg strevde veldig med det som barn. Dette var på 80-tallet, og da var det ingen som kalte det "selektiv mutisme", de kalte meg bare uhøflig og rar og sjenert

Jeg fikk ingen hjelp, bare kjeft og forsøk på tvang i ulik grad. 

Det løste seg av seg selv. Jeg har null problemer med å prate i dag. 

Anonymkode: 27bce...297

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg strevde veldig med det som barn. Dette var på 80-tallet, og da var det ingen som kalte det "selektiv mutisme", de kalte meg bare uhøflig og rar og sjenert

Jeg fikk ingen hjelp, bare kjeft og forsøk på tvang i ulik grad. 

Det løste seg av seg selv. Jeg har null problemer med å prate i dag. 

Anonymkode: 27bce...297

Tilsvarende her.

Fikk ingen hjelp og jeg var voksen før jeg var komfortabel med å prate utenfor hjemmet.

Skulle ønske jeg fikk hjelp før og ikke bare kjeft.

Ikke press barnet med søk hjelp hos noen som har kompetanse. Utvid gradvis å øve på å prate fra der barnet er trygt. 

Anonymkode: 75421...3fa

[Mango]

Søk opp "Martefre" på insta og podcasten hennes "kunsten å leve". Hun hadde selektiv mutisme i barndommen og holder bla foredrag om dette. 😊

[AnonymBruker]

Jeg hadde dette. Sluttet med det da jeg ble tenåring, ville ha et annet liv.

Anonymkode: b5d35...a25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg hadde dette. Sluttet med det da jeg ble tenåring, ville ha et annet liv.

Anonymkode: b5d35...a25

Slik du ordlegger deg, virker det som om du mener at du selv valgte å la være å snakke. Da hadde du ikke selektiv mutisme. Selektiv mutisme er ikke noe man kan velge selv. 

Anonymkode: 27bce...297

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Slik du ordlegger deg, virker det som om du mener at du selv valgte å la være å snakke. Da hadde du ikke selektiv mutisme. Selektiv mutisme er ikke noe man kan velge selv. 

Anonymkode: 27bce...297

Men i løpet av ungdomstiden og tidlig voksen alder blir en solid andel (dog ikke på noe vis alle) av befolkningen i stand til å selv ta grep om egen psykiske og fysiske helse. 

Gitt at man er heldig nok til å være tilstrekkelig resurssterk til å lete frem og ta i bruk verktøy for å forbedre eget liv er det nettopp et valg. Et valg ikke om å «slutte» på magisk-mystisk vis, men å legge ned den formidable innsatsen som kreves for å oppnå bedringen eller mestringen tilstrekkelig for «å bare slutte».

Jeg unntar den andelen av befolkningen som aldri har, aldri vil få og aldri kan forventes å få tilstrekkelig med egenressurser til å gjøre dette selv. Men for flertallet i Norge er svaret «ja, man velger». Altså da å legge ned en innsats i den riktige retningen. 

Å anta barn som har selektiv mutisme er iboende resurssvake er direkte diskriminerende. Å ha utfordringer med psykisk helse er bare en av en pletoria kriterier som til sammen blir dine resurser. Er du «øvrig resurssterk» men har en fysisk eller psykisk helse som er til bry så klarer du deg, som hovedregel, helt utmerket.

Anonymkode: 89349...332

[atropos]

Som ansatt i barnehage har jeg hatt noen barn med dette oppigjennom. Min erfaring er at det beste er å ikke gjøre en greie ut av det, men la barna styre det selv. Jobb for å få en god relasjon, observer når barna snakker. Ofte snakker de med vennene sine når voksne ikke er tilstede. Når relasjonen med barnet er godt, kan man lokke litt, men ikke presse. Det kan gjøre vondt verre. Raushet og tålmodighet er nøkkelen for disse barna. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg hadde dette. Sluttet med det da jeg ble tenåring, ville ha et annet liv.

Anonymkode: b5d35...a25

Min datter på snart 19 sliter med det ennå, hadde hun kunnet, så hadde hun selvsagt "sluttet" med det.

Anonymkode: e2906...733

[AnonymBruker]

Vokste opp på 70 og 80 tallet da ingen hadde hørt om selektiv mutisme. Husker fremdeles et utall episoder fra skolen der jeg virkelig ville, men ikke klarte å prate høyt. Ordene stoppet i hodet mitt. Pratet med nær familie og nære venner, ingen andre. Var veldig flink på skolen så lenge jeg fikk lov til å skrive, men har selvsagt svært dårlige muntlig-karakterer til og med videregående skole. 
 

Jeg måtte bli voksen/student før jeg klarte å gjøre noe med utfordringen. Min løsning ble å flytte langt vekk for å studere, der jeg ikke kjente noen andre. Det var ingen som visste at jeg ikke snakket og det var redningen for min del. Møtte på studiet og «tok meg sammen» (klarer ikke forklare det på noen annen måte) og begynte å prate med folk. Veldig forsiktig først. Ingen reagerte negativt, de visste jo ikke hvor mye det kostet meg. Opplevde plutselig at jeg klarte å snakke høyt, at ordene kom ut, og da bare fortsatte jeg. 
 

Dette er nå mange år siden og litt etter litt forsvant angsten. I dag kan jeg holde foredrag for mindre forsamlinger, men foretrekker enda at det ikke er mange kjente i salen. Har aldri deltatt på reunion el fra jeg var barn/ungdom, føler jeg havner rett tilbake til barndommen dersom jeg møter folk jeg gikk på skole med. Bor nå et helt annet sted i landet. 
 

Så det kan gå over, men jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde fått hjelp da jeg var liten. 

Anonymkode: c5c41...209

[AnonymBruker]

Jeg var selektiv mutist frem til videregående. Jeg var livredd for å snakke og delta sosialt da jeg var mindre, men etterhvert opplevdes mutismen som et fengsel der jeg ble isolert fra resten av verden.

Jeg "valgte" derfor å begynne å snakke ved å bytte til en videregående skole der jeg ikke kjente noen. De andre i klassen visste ikke om at jeg ikke hadde snakket tidligere, så jeg kunne bli en ny person og delta i alt. Det ble redningen.

Ja, det var vanskelig, men det ble etterhvert vanskeligere å tie enn å bytte miljø og snakke. Jeg har fremdeles problemer med å snakke i sosiale sammenhenger og det kommer jeg til å ha hele livet. Er i femtiårene nå. Men ingen andre enn jeg selv merker det.

Anonymkode: cdaff...c37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Slik du ordlegger deg, virker det som om du mener at du selv valgte å la være å snakke. Da hadde du ikke selektiv mutisme. Selektiv mutisme er ikke noe man kan velge selv. 

Anonymkode: 27bce...297

Selvfølgelig kan personen ha hatt selektiv mutisme! Vi er mange som har klart å komme ut av det. Og den eneste som kan gjøre noe med det er i siste instans en selv. Sperren ligger inni en. Ikke utenfor en. Ja, det er ekstremt vanskelig å begynne å snakke med alle etter å ha vært stum i de fleste, eller mange, sammenhenger, men det er håp.

De fleste klarer etterhvert å finne en vei ut av det. Det er som kjent hovedsakelig en barnediagnose, selvom noen fortsetter å ha problemene også i voksen alder.

Anonymkode: cdaff...c37

[AnonymBruker]

Datteren vår har det. Sluttet å snakke for to år siden. Gått på bup, hjalp lite siden hun ikke snakket der. Får støtte på skolen nå, men vi har bedt om henvisning til logoped for å prøve ut det. Håper det løsner. Hun har også sosial angst og har vært skolevegrer. Hun mistet halve 8. Og 9.klasse. Nå er hun i allefall tilbake på skolen ❤

Anonymkode: 8b38c...9c0

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen! ❤️

Ser ut som dette er vanskelig å hjelpe barn med,men at det løser seg for de fleste med tiden,mer eller mindre av seg selv/ved egen innsats/at man blir eldre/flytter til et annet sted osv. 

Håper det går bra med dere alle! ❤️

Anonymkode: fa734...ca5

[AnonymBruker]

Finnes dvder om dette på Finn.no å få kjøpt. Ble nyttig  å ha og vi har sett den flere ganger

Anonymkode: 598af...b2c

[AnonymBruker]

Vært borti 2 barn med det via jobb i bhg. Første tilfelle ble oppdaget som reell diagnose pga jeg lærte om det på spes ped. 
vi jobbet med det non stop i 6 mnd. Plutselig en dag kom hen løpende og sa hei til meg. Relasjon relasjon relasjon. Trygghet. Snakke til barnet som om det faktisk prater men samtidig ikke forvente respons. 

Anonymkode: d2591...96e

[AnonymBruker]

Masse masse trygging og defokusert kommunikasjon. God forståelse og ikke noe press i skole, som brukte samme tilnærming.

Anonymkode: 91a76...f2a

[AnonymBruker]

https://www.selektivmutisme.no

Anonymkode: 91a76...f2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vært borti 2 barn med det via jobb i bhg. Første tilfelle ble oppdaget som reell diagnose pga jeg lærte om det på spes ped. 
vi jobbet med det non stop i 6 mnd. Plutselig en dag kom hen løpende og sa hei til meg. Relasjon relasjon relasjon. Trygghet. Snakke til barnet som om det faktisk prater men samtidig ikke forvente respons. 

Anonymkode: d2591...96e

Dette du skriver om relasjon og trygghet er nøyaktig det som er viktig for min datter. (Jeg har skrevet over at jeg har en datter som snart blir 19 år) 

Min datter kan være en skravlebøtte hjemme, eller det er å ta litt hardt i, men hun prater, forteller kanskje litt om dagen sin og svarer på spørsmål og annet. Ute derimot, eller om det er mye folk, eller fremmede, så får hun ikke ut et ord, og stirrer for det meste i bakken. Dette er utrolig tungt for henne, og det er en stor hemmer ifht det å feks søke jobber, det er egentlig bortkastet tid å dra på et intervju, dessverre. 

Hun har flere diagnoser, som adhd, generalisert angst, sosial angst, læreproblemer, og da selektiv mutisme. Det er også en lang historie om forholdene hjemme hos far og stemor som har bidratt til at hun sliter i dag. Jeg håper bare at det snart løsner for henne..

Anonymkode: e2906...733

[AnonymBruker]

Jeg hadde det de to første årene på barneskolen. Snakket flytende hjemme. Snakket med besteforeldre, men måtte bli husvarm først hver gang vi var på besøk.

Andre året begynte jeg å snakke med klassekamerater, men ikke lærere. Første klasse var det helt låst og ingen fremgang.

I andre klasse ville jeg gjerne. Mamma brukte kunstig motivasjon. Belønninger. Det hjalp. Jeg var opptatt av forventninger til meg. Det var vanskelig å begynne å snakke hvis alle var forberedt på at jeg var stum. Hadde jeg da truffet på en fremmed som ikke visste, hadde jeg snakket. Jeg glemte meg av og til, og klassekamerater fortalte velmenende at jeg ikke snakket,eller de ble sjokkerte. Da låste det seg. Lettere om en ikke gjorde stor ståhei om jeg snakket. Hvis noen prøvde å presse, låste det seg.

Med den kunstige motiveringen ble det fokusert på et barn, og forventningen var at nå skulle vi få det til. Det ble lettere da. Da ble ingen sjokkerte om jeg snakket. Etter at jeg snakket med flere og flere, så ble det så "vanlig" at det ble lettere og lettere. I tredje klasse snakket jeg med lærerne også. Men ikke voksne som presset meg. De som sa jeg MÅTTE lese høyt i klassen, eller si det med ord hvis jeg ville ha noe.

Jeg kjenner litt på denne låsingen i dag på synging 😀

Vil anbefale en bok som heter "Taus!". Den er veldig fin. Handler om en gutt som har selektiv mutisme. Kjenner meg veldig igjen på mange av følelsene hans oppi dette.

Vet ikke hvorfor jeg fikk selektiv mutisme. Kan være overgangen til skole, et nytt søsken, eller ei "veninne" som ikke var så grei. Vet ppt var inne, men det har jeg blitt fortalt i voksen alder. Husker det ikke selv, og selektiv mutisme fikk jeg først høre om som voksen.

Har selv et  barn med høytfungerende autisme, men ikke diagnose selv. Har vært til utredning.

Anonymkode: ac006...933