Sosial angst, hva er det?

[AnonymBruker]

Jeg leser flere steder om folk som sier de har sosial angst hvor jeg har tenkt "ikke faen".  Men så må jeg nesten ta meg selv i det å innse at jeg kanskje ikke forstår helt hva det er, kan ta helt feil og kanskje trenger mer kunnskap om det. Jeg har, eller hadde diagnosen generell angst, så kan litt om angst. Har et stebarn med sosial angst, men vet jo at det ikke er standarden for alle med sosial angst. 

 

Tanken om at de ikke har sosial angst har slått meg når noen sier at de har sosial angst av og til. Har sosial angst fordi de ikke takler å holde prestasjoner, snakke i større forsamlinger eller lignende. Har sosial angst fordi de reagerer på visse mennesker eller visse settinger. 

Dette er ting jeg har ansett som helt normalt og menneskelig. Jeg har tenkt at vi er jo ikke like trygge i alle situasjoner og med alle type mennesker. Jeg har tenkt at det å grue seg til noe, være redd eller få en kroppslig reaksjon før man skal gjøre noe man ikke liker, ikke føler seg helt trygg i, noe nytt etc var menneskelig og naturlig viktig respons. 

Mens ansett sosial angst som langt mer hemmende, inngripende, alvorlig og ikke noe som man har av og til. Eller kun i visse situasjoner. Mer som en sykdom som går utover flere aspekter i livet, ikke kun der det er naturlig og menneskelig. 

Så dere med diagnosen sosial angst, har noen lyst å forklare? Så jeg, og kanskje andre, kan forstå mer av det? 

 

Anonymkode: b52a7...659

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått det diagnostisert, men jeg sliter med mye negative tanker om meg selv i sosiale situasjoner. Jeg kan kverne i lang tid etter en sosial ting. Om hvordan jeg dummet meg ut, alt det dumme jeg sa og gjorde, nå har jeg virkelig driti på draget liksom. Og tolker det de andre sa og gjorde, som sikkert betyr at de misliker meg. Det fører til at jeg kvier meg for å delta sosialt, og jeg kan også avlyse i siste liten fordi jeg er redd. Jeg tror at det går stygge rykter om meg.

Jeg vet rasjonelt sett at mye av dette ikke stemmer. Jeg tror jeg framstår ganske normal og vennlig, men litt stille av og til. Jeg slipper ingen helt inn, og det er veldig få som vet at jeg sliter.

Anonymkode: 26a72...4e7

[AnonymBruker]

Mh… sosial angst er jo ikke bare angst for å prestere. Sosial angst er (for meg hverfall) angst for alt som involverer andre mennesker.

En periode i livet var jeg så syk at jeg isolerte meg totalt. Mistet jobb og studieplass. Noen ganger turte jeg såvidt dra på dagligvare butikk, men ofte feiget jeg ut på veien og dro hjem igjen. Levde på nudler, kjeks og evt ting jeg hadde liggende fra de gangene jeg klarte dra på butikken.

Livet mitt bestod av å være inne, hjemme. Hadde heldigvis et online spill der jeg klarte å ha kontakt med andre, så var ikke 100% avskåret fra verden.

Nå, 20 år senere er diagnosen endret til generalisert angst. Jeg klarer til en viss grad å forholde meg til omverden, får til å handle f.eks, men sliter enormt med å ta buss eller tog. Drar ikke til frisør og handler klær etc på nett.

Er ufør.

Så ja, sosial angst kan være svært inngripende. Fint at du spør!  

Anonymkode: 5a4ca...7bd

[AnonymBruker]

Har sosial angst, og det er så mye større/værre enn bare det å være litt sjenert. Som du skriver, takler jeg ikke presentasjoner og slike ting, men det er bare en liten del av det. Jeg er rett og slett redd for de aller fleste situasjoner hvor jeg må være sosial, fordi jeg ikke har ressursene til å bare ha en vanlig samtale,og jeg føler at uansett hva jeg sier eller gjør, så blir det "feil" eller "dumt". F.eks. etter en samtale, kan jeg sitte i en evighet og gå igjennom samtalen igjen og igjen oppe i mitt eget hode, og "lete" etter hva jeg kan ha sagt feil, som jeg da blir overbevist om at gjør sånn at folk ikke liker meg. Hodet jobber derfor på spreng hele tida, fordi jeg ikke klarer å ha en samtale og bare bli ferdig med den, så det ender med at jeg stadig er psykisk utslitt. Det er mye mer jeg kunne ha utdypa med, men det er vel ikke så interessant for andre å lese en novelle om mine utfordringer.

Anonymkode: 8704a...2ed

[skreppamedleppa]

Jeg hadde sosial angst (diagnostisert) over en periode. Det var sjokkerende anerledes enn hvem jeg var da kontra hvem jeg egentlig er. Jeg er et menneske som stort sett gir f. i andres meninger, deres tanker om meg har aldri vært mitt bur. Jeg som "skreppamedleppa" har ingen problemer med å "bjude på" i sosiale situasjoner. Jeg pleier å ha selvironi når jeg går på trynet og børster det lett av meg. Jeg'et mitt pleier å stort sett gå rundt i verden og ikke være bundet fast av disse hemningene. Jeg vet mine styrker, jeg vet mine svakheter og hva andre fremmede tenker eller ikke tenker om meg er ikke noe big deal.

Så smalt det... Og hos meg var det en spesiell hendelse som satt igang en rekke dominobrikker hvor sosial angst var en av de. Jeg er riktignok intovert men det har ingenting med dette å gjøre. 

For å forklare angsten for meg selv for angst er et konsept jeg til dags dato sliter med å forstå men for å forstå det for meg selv måtte jeg finne mine egne beskrivende ord for hvordan jeg opplevde angsten... 

Jeg pleide å si at jeg hadde svart olje i magen, 4 demoner på brystkassen, kjetting rundt halsen og et jordskjelv i hode. Og jeg hatet når folk kom med vennlige råd som "pust med magen", for det de egentlig sa var "pust med den sorte oljen".. Denne beskrivelsen kan høres rotete ut for de som ikke er meg, det skjønner jeg. Men det var en intens frykt for andres bedømmelse, en frykt som både overtok kroppen min og tankene mine. Plutselig var alt jeg gjorde feil i andres øyne, slik jeg så ut, klær, måten jeg pustet på, ting jeg sa og jeg "leste andres tanker" (jeg trodde selvfølgelig ikke at det var det jeg gjorde, men det var slik det opplevdes) og 70000++ tanker fra andre mennesker om hvor forferdelig jeg var, hvor dumt jeg oppførte meg eller hva jeg sa eller hva jeg ikke sa. Det gjorde meg fullstendig til et annet menneske enn hvem jeg er. Den sosiale angsten skjærte vekk en god bit av selvtilliten og selvverdet mitt i den perioden.

 

Jeg har med mye jobbing kommet meg ut av det, men det hender jeg får tilbakefall da spesielt under stressende tider, sover jeg dårlig en natt er det nesten garantert at den sorte oljen og jordskjelvet av bedømmelse er på plass, jeg er forsiktig med alkohol osv. Og når den kommer på besøk så reiser jeg på et gedigent kjøpesenter her i byen bare for virkelig å møte angsten rett i hvitøyet fremfor å bli hjemme der jeg har det best. Men det er tøft, det koster å ha sosial angst. Det fører ofte til isolasjon. Når det å ta bussen gjør at du nesten pisser på deg av reddsel for å møte andre mennesker. Å gå på butikken krever en halv dag foran speilet og masse planlegging, og å gå på jobb og en er redd for at kolleger kan prate med deg, eller i det hele tatt anerkjenne at du eksisterer så er det ikke helt lett å leve generelt sett. 

[AnonymBruker]

Jeg har ingen diagnose, men hadde definitivt dette midlertidig da jeg hadde korona for en tid tilbake. Det var grusomt. Jeg hadde ikke en sjanse til å se på andre mennesker, og i hvert fall ikke kommunisere. Skulle hente barn i barnehagen, og enset ikke hvem som var der bortsett fra eget barn. Turte ikke hilse på noen på jobben, men passet på å ikke gå rundt der uten å vite at jeg slapp å møte noen. Ingen så meg på over ei uke selv om jeg var til stede. Ble uvel av tanken på å måtte forholde meg til noen som helst.

Anonymkode: 5f66c...039

[AnonymBruker]

Det finnes ulike grader av det. Min teori er at hvis det blir oppdaget tidlig og behandlet, kan man unngå at det utvikler seg til å bli uhåndterlig. Skolen har en stor jobb å gjøre der. 

Det er nok slik at noen har mer anlegg for å utvikle dette enn andre. Man er mer sky av natur og liker ikke oppmerksomhet. Skoler har jo en tendens til å bygge opp under at det å være mest mulig utadvendt er det man skal være eller hige etter å bli. For en person som er skapt med en introvert/sky/sjenert personlighet blir dette første møte med at man ikke er som man skal. Man rekker ikke opp hånda nok, man er ikke aktiv muntlig, og man ligger og gruer seg i en måned fordi man vet man skal ha presentasjon. Mange forstår ikke at dette er skrekkelig for enkelte og tvinger dem ut i det. Erfaringen blir da å eksponeres under tvang, og egentlig bare bli kritisert fordi man mestrer det ikke. Da setter det seg fort, komplekser. Og den naturen man har blir liksom ikke akseptert, samtidig som man ikke helt mestrer å opptre slik de mener man skal heller. Så man får rett og slett kritikk for det man er skapt som. Allerede der skjer det noe i et barn. 
Jeg har ofte hørt at det blir omtalt som negativt at man er sjenert. Og ofte kan man ende opp med få eller ingen venner fordi man er tilbakeholden. Og en del begynner vegre seg for å gå på skolen. De får ikke til å posisjonere seg i klasserommet, en venneflokk osv. Mobbing er jo selvfølgelig også en stor årsak til at enkelte utvikler sosial angst. 
 

Det handler jo om at man får angst for mennesker, sosiale settinger. Det er best å være alene, eller med de få man stoler på. Så senere nedi løpet kommer gjerne de fysiske plagene. Hjertebank, blir svimmel, panikk, kroppen låser seg. Da har personen nærmest blitt allergisk mot andre mennesker. En gradvis prosess, der det har blitt gang etter gang med negative opplevelser og skuffelser i sosiale settinger, slik at kroppen rett og slett setter på en alarm og gir personen en følelse av å bare måtte løpe unna. Da snakker vi alvorlig sosial angst. 
 

Det handler i bunn og grunn om at man er så ondskapsfulle mot hverandre. Ikke aksepterer hverandre. Mobber hverandre. Prøver endre menneskers natur. Plager dem fordi de er skapt som de er. Det er årsakene til sosial angst. Noen av dere jager vekk mennesker med å være stygge med dem eller prøve å endre dem. Og konsekvensene dere ser er ofte: nei han/ hun ble en raring som aldri går ut. 
 

Nei det var all intoleransen og den kvalme tankegangen om at alle skal passe inn i en firkant som førte dem inn bak en lukket dør og at de ikke klarer gå på butikken en gang. Vær snill med mennesker. Så får vi mindre av dette her. Men det øker jo bare. 

Anonymkode: bdee4...feb

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler dette og opplyser oss som ikke har det ❤️ 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har ikke fått det diagnostisert, men jeg sliter med mye negative tanker om meg selv i sosiale situasjoner. Jeg kan kverne i lang tid etter en sosial ting. Om hvordan jeg dummet meg ut, alt det dumme jeg sa og gjorde, nå har jeg virkelig driti på draget liksom. Og tolker det de andre sa og gjorde, som sikkert betyr at de misliker meg. Det fører til at jeg kvier meg for å delta sosialt, og jeg kan også avlyse i siste liten fordi jeg er redd. Jeg tror at det går stygge rykter om meg.

Jeg vet rasjonelt sett at mye av dette ikke stemmer. Jeg tror jeg framstår ganske normal og vennlig, men litt stille av og til. Jeg slipper ingen helt inn, og det er veldig få som vet at jeg sliter.

Anonymkode: 26a72...4e7

Så vondt 💔 Håper du en dag klarer å ta steget med å få hjelp. Jeg er ganske sikker på at din rasjonelle side har rett her, at det ikke stemmer. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Mh… sosial angst er jo ikke bare angst for å prestere. Sosial angst er (for meg hverfall) angst for alt som involverer andre mennesker.

En periode i livet var jeg så syk at jeg isolerte meg totalt. Mistet jobb og studieplass. Noen ganger turte jeg såvidt dra på dagligvare butikk, men ofte feiget jeg ut på veien og dro hjem igjen. Levde på nudler, kjeks og evt ting jeg hadde liggende fra de gangene jeg klarte dra på butikken.

Livet mitt bestod av å være inne, hjemme. Hadde heldigvis et online spill der jeg klarte å ha kontakt med andre, så var ikke 100% avskåret fra verden.

Nå, 20 år senere er diagnosen endret til generalisert angst. Jeg klarer til en viss grad å forholde meg til omverden, får til å handle f.eks, men sliter enormt med å ta buss eller tog. Drar ikke til frisør og handler klær etc på nett.

Er ufør.

Så ja, sosial angst kan være svært inngripende. Fint at du spør!  

Anonymkode: 5a4ca...7bd

Helt grusomt 💔 og sterkt gjort at du har kommet så langt. Det må kreve enormt mye. Selv om det fortsatt hemmer hverdagen mye, så har du jo også beveget deg fremover. 

Jeg hadde også diagnosen generell angst, men tror ikke det stemte. Mer at det var pga kptsd.

Jeg var redd alt eller rettere sagt katastrofe tanker om alt og veldig mye rart og urasjonelt. Men klarte fint å gjøre alt jeg var redd for, fikk ingen kroppslig reaksjon dog gikk jeg jo kontinuerlige med høye skuldre og stress pga kptsd. Jeg kunne få noe som ligner på angstanfall, men kun når det ble for mye på engang hvor jeg følte jeg mistet kontrollen eller jeg hadde spist mye sukker/usunn mat dagen før. Så tror det hang mer sammen med kptsd enn noe angstlidelser. 

Ja, jeg har fått inntrykket av at sosial angst kan være svært hemmende og vondt. Så derfor har jeg reagert på enkelte uttalelser om at man har sosial angst, men i tilfeller som jeg anser det vil være helt naturlig å få en reaksjon. Og når man legger naturlige reaksjoner en diagnose så vil det også kunne vanne ut diagnosen, ikke bli tatt seriøst, møte på flere fordommer og dømming. 

Samtidig så må jeg jo erkjenne at jeg ikke kan alt eller forstår alt, selv om jeg noen ganger tror det (mer min egen usikkerhet i mange tilfeller). Og at hvis jeg har misforstått så bidrar jeg jo med at folk med sosial angst ikke blir tatt seriøst, øke fordommer og dømming. 

Men utifra svarene her høres det veldig vondt og vanskelig ut å leve med sosial angst. Og noe som ikke er der av og til, eller kun i noen få tilfeller der de fleste vil ha en reaksjon. 

Ts

Anonymkode: b52a7...659

[AnonymBruker]

For meg kjennes det som om å gå rundt 10 000 giftige slanger og så prøve å være "normal". Alt spenner seg, og kroppen er livredd, men det er jo ufarlig så jeg må jo late som om jeg har det greit(selv om det sikkert viser godt at jeg har det jævlig). På det verste var jeg underernært fordi jeg ikke turte å gå på butikken å handle mat. Jeg vet jo at det ikke er farlig, men kroppen tror ikke på meg.

Anonymkode: 398a2...39b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har sosial angst, og det er så mye større/værre enn bare det å være litt sjenert. Som du skriver, takler jeg ikke presentasjoner og slike ting, men det er bare en liten del av det. Jeg er rett og slett redd for de aller fleste situasjoner hvor jeg må være sosial, fordi jeg ikke har ressursene til å bare ha en vanlig samtale,og jeg føler at uansett hva jeg sier eller gjør, så blir det "feil" eller "dumt". F.eks. etter en samtale, kan jeg sitte i en evighet og gå igjennom samtalen igjen og igjen oppe i mitt eget hode, og "lete" etter hva jeg kan ha sagt feil, som jeg da blir overbevist om at gjør sånn at folk ikke liker meg. Hodet jobber derfor på spreng hele tida, fordi jeg ikke klarer å ha en samtale og bare bli ferdig med den, så det ender med at jeg stadig er psykisk utslitt. Det er mye mer jeg kunne ha utdypa med, men det er vel ikke så interessant for andre å lese en novelle om mine utfordringer.

Anonymkode: 8704a...2ed

Stor klem til deg ❤️ 

Jeg har ikke sosial angst, men jeg har hatt mye av de samme utfordringene, men pga kptsd. Den kverningen, følelsen av å være mislykket, føle at man bare sier dumme eller feil ting, gå igjennom samtalene gang på gang etterpå etc. Jeg kjenner igjen det å bli helt utslitt etter å vært sosial og svært begrenset kapasitet til å være sosial. Ofte i sosiale settinger var det som om hjernen slo seg av og luften gikk helt ut av meg. Fikk noen ganger panikk og måtte bare bort. 

Men fikk veldig god hjelp av psykologen jeg gikk hos med å snu tankegangen, forståelsen og teknikker som gjorde at jeg ikke ble så sliten i sosiale settinger. 

Vondt at du har det sånn ❤️ 

skreppamedleppa skrev (8 timer siden):

Jeg hadde sosial angst (diagnostisert) over en periode. Det var sjokkerende anerledes enn hvem jeg var da kontra hvem jeg egentlig er. Jeg er et menneske som stort sett gir f. i andres meninger, deres tanker om meg har aldri vært mitt bur. Jeg som "skreppamedleppa" har ingen problemer med å "bjude på" i sosiale situasjoner. Jeg pleier å ha selvironi når jeg går på trynet og børster det lett av meg. Jeg'et mitt pleier å stort sett gå rundt i verden og ikke være bundet fast av disse hemningene. Jeg vet mine styrker, jeg vet mine svakheter og hva andre fremmede tenker eller ikke tenker om meg er ikke noe big deal.

Så smalt det... Og hos meg var det en spesiell hendelse som satt igang en rekke dominobrikker hvor sosial angst var en av de. Jeg er riktignok intovert men det har ingenting med dette å gjøre. 

For å forklare angsten for meg selv for angst er et konsept jeg til dags dato sliter med å forstå men for å forstå det for meg selv måtte jeg finne mine egne beskrivende ord for hvordan jeg opplevde angsten... 

Jeg pleide å si at jeg hadde svart olje i magen, 4 demoner på brystkassen, kjetting rundt halsen og et jordskjelv i hode. Og jeg hatet når folk kom med vennlige råd som "pust med magen", for det de egentlig sa var "pust med den sorte oljen".. Denne beskrivelsen kan høres rotete ut for de som ikke er meg, det skjønner jeg. Men det var en intens frykt for andres bedømmelse, en frykt som både overtok kroppen min og tankene mine. Plutselig var alt jeg gjorde feil i andres øyne, slik jeg så ut, klær, måten jeg pustet på, ting jeg sa og jeg "leste andres tanker" (jeg trodde selvfølgelig ikke at det var det jeg gjorde, men det var slik det opplevdes) og 70000++ tanker fra andre mennesker om hvor forferdelig jeg var, hvor dumt jeg oppførte meg eller hva jeg sa eller hva jeg ikke sa. Det gjorde meg fullstendig til et annet menneske enn hvem jeg er. Den sosiale angsten skjærte vekk en god bit av selvtilliten og selvverdet mitt i den perioden.

 

Jeg har med mye jobbing kommet meg ut av det, men det hender jeg får tilbakefall da spesielt under stressende tider, sover jeg dårlig en natt er det nesten garantert at den sorte oljen og jordskjelvet av bedømmelse er på plass, jeg er forsiktig med alkohol osv. Og når den kommer på besøk så reiser jeg på et gedigent kjøpesenter her i byen bare for virkelig å møte angsten rett i hvitøyet fremfor å bli hjemme der jeg har det best. Men det er tøft, det koster å ha sosial angst. Det fører ofte til isolasjon. Når det å ta bussen gjør at du nesten pisser på deg av reddsel for å møte andre mennesker. Å gå på butikken krever en halv dag foran speilet og masse planlegging, og å gå på jobb og en er redd for at kolleger kan prate med deg, eller i det hele tatt anerkjenne at du eksisterer så er det ikke helt lett å leve generelt sett. 

Det må ha vært veldig spesielt å oppleve, og ikke minst trist at ting endret seg så fort og drastisk ❤️ Det var sterkt å lese. Også kanskje en oppvekker til andre, at det kan skje enhver. 

Godt og imponerende å høre at du har klart å komme deg såpass mye og tatt tilbake så mye kontroll. Selv om noe henger etter, virker det som du finner ut av det som fungerer for deg. Hva som trigger, hva du bør unngå, hva du bør gjøre osv. 

Er ufattelig trist når livet byr på så mange utfordringer. Når man blir livredd for det sosiale 💔

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det finnes ulike grader av det. Min teori er at hvis det blir oppdaget tidlig og behandlet, kan man unngå at det utvikler seg til å bli uhåndterlig. Skolen har en stor jobb å gjøre der. 

Det er nok slik at noen har mer anlegg for å utvikle dette enn andre. Man er mer sky av natur og liker ikke oppmerksomhet. Skoler har jo en tendens til å bygge opp under at det å være mest mulig utadvendt er det man skal være eller hige etter å bli. For en person som er skapt med en introvert/sky/sjenert personlighet blir dette første møte med at man ikke er som man skal. Man rekker ikke opp hånda nok, man er ikke aktiv muntlig, og man ligger og gruer seg i en måned fordi man vet man skal ha presentasjon. Mange forstår ikke at dette er skrekkelig for enkelte og tvinger dem ut i det. Erfaringen blir da å eksponeres under tvang, og egentlig bare bli kritisert fordi man mestrer det ikke. Da setter det seg fort, komplekser. Og den naturen man har blir liksom ikke akseptert, samtidig som man ikke helt mestrer å opptre slik de mener man skal heller. Så man får rett og slett kritikk for det man er skapt som. Allerede der skjer det noe i et barn. 
Jeg har ofte hørt at det blir omtalt som negativt at man er sjenert. Og ofte kan man ende opp med få eller ingen venner fordi man er tilbakeholden. Og en del begynner vegre seg for å gå på skolen. De får ikke til å posisjonere seg i klasserommet, en venneflokk osv. Mobbing er jo selvfølgelig også en stor årsak til at enkelte utvikler sosial angst. 
 

Det handler jo om at man får angst for mennesker, sosiale settinger. Det er best å være alene, eller med de få man stoler på. Så senere nedi løpet kommer gjerne de fysiske plagene. Hjertebank, blir svimmel, panikk, kroppen låser seg. Da har personen nærmest blitt allergisk mot andre mennesker. En gradvis prosess, der det har blitt gang etter gang med negative opplevelser og skuffelser i sosiale settinger, slik at kroppen rett og slett setter på en alarm og gir personen en følelse av å bare måtte løpe unna. Da snakker vi alvorlig sosial angst. 
 

Det handler i bunn og grunn om at man er så ondskapsfulle mot hverandre. Ikke aksepterer hverandre. Mobber hverandre. Prøver endre menneskers natur. Plager dem fordi de er skapt som de er. Det er årsakene til sosial angst. Noen av dere jager vekk mennesker med å være stygge med dem eller prøve å endre dem. Og konsekvensene dere ser er ofte: nei han/ hun ble en raring som aldri går ut. 
 

Nei det var all intoleransen og den kvalme tankegangen om at alle skal passe inn i en firkant som førte dem inn bak en lukket dør og at de ikke klarer gå på butikken en gang. Vær snill med mennesker. Så får vi mindre av dette her. Men det øker jo bare. 

Anonymkode: bdee4...feb

❤️🙏

Ja, vi må være gode mot hverandre. Øke toleransen, aksepten og forståelsen for at vi er ulike, og at vi er like verdifulle uansett. 

Jeg tror og håper vi står over et stort skifte. Vi har egentlig økt toleransen, forståelsen og medmenneskelighet ganske mye på kort tid. Men har langt igjen. Og særskilt på nettet, og i Norge hvor vi er mestere på å dømme andre. 

Ts 

 

 

Anonymkode: b52a7...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

For meg kjennes det som om å gå rundt 10 000 giftige slanger og så prøve å være "normal". Alt spenner seg, og kroppen er livredd, men det er jo ufarlig så jeg må jo late som om jeg har det greit(selv om det sikkert viser godt at jeg har det jævlig). På det verste var jeg underernært fordi jeg ikke turte å gå på butikken å handle mat. Jeg vet jo at det ikke er farlig, men kroppen tror ikke på meg.

Anonymkode: 398a2...39b

💔

Man kan kanskje si at det er en lært automatisk respons - gjennom opplevelser, erfaringer og/eller traumer - som på en måte har satt seg i hodet og kroppen? 

Litt i duren "brente barn skyr ilden". Man har opplevd og erfart at mennesker har påført en store skader. Som en forsvarsmekanisme så holder man seg unna mennesker for å ikke bli påført denne skaden, og som en naturlig reaksjon på det unaturlige. Så går forsvarsmekanismen over til noe destruktivt i stede. Så selv om du egentlig vet at det ikke er farlig, så responderer hodet og kroppen på at det er farlig, og setter igang en respons. 

En slik reaksjon vil ikke skille mellom reell fare og ikke reell fare. Kroppen og hodet vil uansett anse det som en reell fare og sette igang samme prosesser som om du er i fare, selv når man ikke er det. ❤️

 

 

Anonymkode: b52a7...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det finnes ulike grader av det. Min teori er at hvis det blir oppdaget tidlig og behandlet, kan man unngå at det utvikler seg til å bli uhåndterlig. Skolen har en stor jobb å gjøre der. 

Det er nok slik at noen har mer anlegg for å utvikle dette enn andre. Man er mer sky av natur og liker ikke oppmerksomhet. Skoler har jo en tendens til å bygge opp under at det å være mest mulig utadvendt er det man skal være eller hige etter å bli. For en person som er skapt med en introvert/sky/sjenert personlighet blir dette første møte med at man ikke er som man skal. Man rekker ikke opp hånda nok, man er ikke aktiv muntlig, og man ligger og gruer seg i en måned fordi man vet man skal ha presentasjon. Mange forstår ikke at dette er skrekkelig for enkelte og tvinger dem ut i det. Erfaringen blir da å eksponeres under tvang, og egentlig bare bli kritisert fordi man mestrer det ikke. Da setter det seg fort, komplekser. Og den naturen man har blir liksom ikke akseptert, samtidig som man ikke helt mestrer å opptre slik de mener man skal heller. Så man får rett og slett kritikk for det man er skapt som. Allerede der skjer det noe i et barn. 
Jeg har ofte hørt at det blir omtalt som negativt at man er sjenert. Og ofte kan man ende opp med få eller ingen venner fordi man er tilbakeholden. Og en del begynner vegre seg for å gå på skolen. De får ikke til å posisjonere seg i klasserommet, en venneflokk osv. Mobbing er jo selvfølgelig også en stor årsak til at enkelte utvikler sosial angst. 
 

Det handler jo om at man får angst for mennesker, sosiale settinger. Det er best å være alene, eller med de få man stoler på. Så senere nedi løpet kommer gjerne de fysiske plagene. Hjertebank, blir svimmel, panikk, kroppen låser seg. Da har personen nærmest blitt allergisk mot andre mennesker. En gradvis prosess, der det har blitt gang etter gang med negative opplevelser og skuffelser i sosiale settinger, slik at kroppen rett og slett setter på en alarm og gir personen en følelse av å bare måtte løpe unna. Da snakker vi alvorlig sosial angst. 
 

Det handler i bunn og grunn om at man er så ondskapsfulle mot hverandre. Ikke aksepterer hverandre. Mobber hverandre. Prøver endre menneskers natur. Plager dem fordi de er skapt som de er. Det er årsakene til sosial angst. Noen av dere jager vekk mennesker med å være stygge med dem eller prøve å endre dem. Og konsekvensene dere ser er ofte: nei han/ hun ble en raring som aldri går ut. 
 

Nei det var all intoleransen og den kvalme tankegangen om at alle skal passe inn i en firkant som førte dem inn bak en lukket dør og at de ikke klarer gå på butikken en gang. Vær snill med mennesker. Så får vi mindre av dette her. Men det øker jo bare. 

Anonymkode: bdee4...feb

Ja, jeg tror det er sant at mange barn blir presset til å prøve å være annerledes enn de er. Man vil så gjerne at alle skal bli inkludert, men glemmer hvor forskjellige vi er. Det er ikke noe galt i å være litt stille og forsiktig. Jeg fikk veldig ofte høre som barn/ungdom at jeg var så stille. «Du må være mer frampå», osv. Og tolket det selvsagt som at noe var galt med meg. 

Samtidig tror jeg det har blitt litt bedre nå enn da jeg var barn? Jeg har et barn som er introvert, men læreren lar hen være som hen er, og skryter av det som er positivt. Ikke det evinnelige maset om å prate mer, være mer frampå. Kanskje vi bare er heldig med læreren.

Anonymkode: 26a72...4e7

[AnonymBruker]

Mange får en reaksjon om de skal holde en presentasjon eller lignende, men for de med sosial angst så er reaksjonen uforholdsmessig stor. Men mange med sosial angst (og all annen angst) har enten lært seg mestringsstrategier for å komme seg igjennom triggende situasjoner, eller ungår situasjonene. 

Hvis jeg skal holde presentasjon så må jeg forberede meg veldig. Jeg blir ekstremt kvalm, og svetten renner på ryggen. Jeg må være veldig påpasselig på hvilke klær jeg har på meg, fordi jeg svetter så enormt. Jeg må ha svarte bukser, for lysere bukser får svettemerker i lysken. Jeg spiser ikke de siste timene før en presentasjon, fordi jeg blir så kvalm at jeg brekker meg da. 
Jeg har med årene lært meg skjule dette såpass at ingen oppdager det. Jeg bruker halspastiller for å øke spyttproduksjonen siden jeg blir så tørr i munnen og halsen at jeg begynner hoste. 

På konferanser med jobb så er jeg så anspent, og har så høyt blodtrykk at jeg får kraftig migreneanfall i det jeg kommer hjem og kan slappe av igjen. 

Jeg unngår stort sett fester og sosiale ting, men når jeg først må på noe slikt, så virker jeg nok sprudlende og energisk, fordi jeg er så nervøs at jeg skravler nonstop. Så langt det er mulig dropper jeg sosiale ting som innebærer mat, fordi jeg blir så løs i magen om jeg spiser i selskaper jeg ikke føler meg trygge i. 

Og en ting jeg synes er utrolig vanskelig med sosial angst, er at at folk mener det er naturlig være engstelig, og bagatelliserer angsten. Og jeg må beskrive symptomene mine ned i detaljer, for at folk skal skjønne at jeg ikke bare er sjenert eller nervøs. 
 

Anonymkode: 1334b...eb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Samtidig så må jeg jo erkjenne at jeg ikke kan alt eller forstår alt, selv om jeg noen ganger tror det (mer min egen usikkerhet i mange tilfeller). Og at hvis jeg har misforstått så bidrar jeg jo med at folk med sosial angst ikke blir tatt seriøst, øke fordommer og dømming. 

 

Anonymkode: b52a7...659

Veldig bra at du er bevisst på dette!

Har selv sosial angst, og mange, hvis ikke de fleste med sosial angst, vil prøve å skjule dette pga. fordommer i samfunnet.

Paradokset med dette er at man gjennom tiår med trening på å skjule angsten, kan bli utrolig god til det. Noe som kan føre til at folk ikke tror deg, eller at tror du overdriver da de ikke ser noen av symptomene på deg.

Dette er noe å huske for folk som tror mennesker med sosial angst bløffer eller overdriver(ikke ment til deg TS), det er stor sannsynlighet for at vedkommende har lært seg å skjule angsten som en overlevelsesmekanisme for å bli akseptert av samfunnet.

Anonymkode: 62e1b...4ca

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen på papiret, men noen ganger lurer jeg på om det er noe annet som feiler meg. Men jeg tror sosial angst kan opptre ganske ulikt fra person til person. Anonym #4 skrev over: 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er rett og slett redd for de aller fleste situasjoner hvor jeg må være sosial

Det kan jeg kjenne meg igjen i. Så for meg er det uproblematisk å gå på butikken eller et kjøpesenter, eller dra på kino eller konsert alene, fordi det rett og slett ikke er situasjoner jeg er sosial i. Jeg trenger ikke snakke med noen (kanskje bortsett fra et hei og takk). Venninnen min takler slike situasjoner svært dårlig, og hadde ikke klart seg hadde det ikke vært for netthandling.

Det verste for meg er å være i «festlige» lag med slekt, bekjente, venner eller kollegaer. Personer jeg må ha et videre forhold til og derfor må prestere overfor. Jeg er også sånn at jeg går og kverner på samtaler jeg har hatt, hva jeg gjorde og sa, hva jeg burde ha sagt, i lang tid etterpå (gjerne flere år). Så det å møte igjen de samme menneskene gjør at det rippes opp i gamle sår, vonde følelser og selvhat. Samtalene går i stå, jeg kan begynne å snøvle, så får jeg jernteppe og dissosierer. 

En annen venninne har også sosial angst, men hun er alltid sprudlende og utadvendt  i møte med andre mennesker og snakker som en foss til alle hun møter. Det er vanskelig for meg å forstå at det også er sosial angst. Hun gjør jo det jeg synes er vanskeligst i hele verden, lett som en plett.  

Anonymkode: 7506c...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har ingen diagnose, men hadde definitivt dette midlertidig da jeg hadde korona for en tid tilbake. Det var grusomt. Jeg hadde ikke en sjanse til å se på andre mennesker, og i hvert fall ikke kommunisere. Skulle hente barn i barnehagen, og enset ikke hvem som var der bortsett fra eget barn. Turte ikke hilse på noen på jobben, men passet på å ikke gå rundt der uten å vite at jeg slapp å møte noen. Ingen så meg på over ei uke selv om jeg var til stede. Ble uvel av tanken på å måtte forholde meg til noen som helst.

Anonymkode: 5f66c...039

Nei du hadde definitivt ikke det.

Anonymkode: 894af...c2a

[AnonymBruker]

Som en med sosial angst som fortsatt hemmer mye, oppleves jeg ganske så oppegåen i jobb (som er det eneste sosiale stedet jeg går). Kan virke litt stille. Men det er jo ikke slik at jeg ikke har kommet en lang vei med psykologer, psykiastriske sykepleiere, kurs etc. 

Vil påminne deg dette ts, at den personen du ser som sier det: har kanskje jobbet med seg selv lenge og begynner i stor grad å bli bedre. Jeg anser meg selv som en med sosial angst, men klarer å holde ut i 100% jobb ved å være sosial. På hjemmebane går jeg ikke ut i fellesoppgangen uten at jeg skal påjobb. Jeg går ikke på matbutikk, det gjør kjæresten. Det er mye som hemmer meg, andre ser det ikke, men jeg kjenner det på kroppen.

Anonymkode: ff8b9...1ee

[AnonymBruker]

Jeg har kraftig sosial angst og jobber 100%. Har mann, barn og venner. Slitt med panikkanfall siden 2017. Før panikkanfallene var det bare mange sosiale situasjoner som gjorde meg uvel. Presset og presset på, til slutt begynte kroppen å reagere. Brukte mye alkohol før 2017 for å takle sosiale settinger, sluttet helt å drikke etter mitt første panikkanfall. Det er det mest skremmende jeg har opplevd, og jeg har opplevd bomben nært på i Oslo i 2011. Men panikkanfallet var tro det eller ei mer skremmende. Det å miste totalt kontroll over kroppen sånn, og tro du skal dø midt i en meny butikk, det var bare jævlig. Tok tre år før jeg lærte mestringsteknikker. Mine anfall trigges lettere når jeg får lite søvn og blir stresset. Og de trigges i gater med masse folk, togstasjon, konsertsetting, bare vrimmel og lyder av masse folk gjør meg uggen. Vet ikke hvorfor. Men var før første panikkanfallet under ekstremt mye press over lang tid, som innebar sosiale settinger og jeg drakk på kveldene for å takle det. Til slutt så kroppen stopp. Da jeg skjønte det var panikkanfall sperret jeg meg aldri inne. Fikk dem gang på gang, og klarte til slutt å overvinne faenskapet. Ble faktisk aldri sykemeldt. Men sikkert kjentfolk som har sett meg noen ganger på avstand, og lurt på hva som skjer med meg. Men for meg hjelper det å begynne å løpe når de kommer, det er som jeg kan løpe de av meg. Alle har sine teknikker. Det kjipe er at er de først trigget, så virker det som de aldri helt forsvinner. Mine blir verre om vinteren. Ikke push dere for langt. Jeg angrer på at jeg ikke tok en sykemelding da jeg egentlig hadde brent lyset i begge ender. Det hadde vært bedre enn å bli forbannet med årevis med panikkanfall og stadig flukt fra alt som heter menneskemengder. 

Anonymkode: bdee4...feb

[Gjest månemannen]

Du skal få en lett kort forklaring.

Tenk deg den bekymringsfølelsen man får når man skal holde en presentasjon foran hele skolen som barn, eller den bekymringen man føler når man skal møte svigerforeldre for første gang. Dette er en naturlig følelse som skal hjelpe oss med å passe på at vi oppfører oss skikkelig.

Tenk deg nå at du får denne samme følelsen bare av å snakke med en tilfeldig person. Kroppen og hjernen behandler en enkel samtale som om du står og taler foran 300 mennesker.

Alle føler angst, det er bare en lidelse når angsten er for høy.

Sunne nivåer med angst gjør at man tar situasjonen seriøst. Syklige nivåer med angst gjør at man kanskje unngår hele situasjonen.

[AnonymBruker]

Å tenke på å holde foredrag eller snakke i en forsamling gir meg hjertebank, blir varm og stresset. Jeg husker så godt ubehagelige kommentarer jeg har fått i slike situasjoner, men samtidig er jeg klar over at det er en overreaksjon og noe absolutt ingen andre tenker på.

Et eksempel er at jeg hadde en engelsk presentasjon i 2. videregående og en i klassen sa «kan du snakke høyere?» Det blir en bekreftelse på at jeg er klein, dårlig å snakke, snakker for lavt, utydelig og raskt.

Det å si navnet høyt i en ny gruppe er og grusomt. Jeg skulle gjøre det en gang og det kom inn et par stykker fra it for å fikse noe. De bråkte så den skjelvne, lille stemmen min ble liksom ingenting. Begynner veldig raskt å gråte når jeg er ukomfortabel så blir veldig oppmerksom på meg selv. Det er egentlig det store problemet med sosial angst.

Får samme reaksjon hvis jeg ser noen sliter en oppgave foran meg, spesielt foran flere da. Lever meg inn i følelsene deres selv om det ikke nødvendigvis er deres tanker.

Overtenke det jeg har gjort eller sagt. Hvordan jeg framsto og om noen synes jeg snakket for mye om meg selv eller sa noe som gjør at jeg oppleves som sur eller hva om helst. Så på en måte vil jeg ikke møte noen, men er sosial. Det å være hjemme eg generalisert angst er ikke så mye bedre. Men samtidig gir den sosiale angsten mer andre bekymringer. Det er så mye mer, men blir nødt til å gå til timen på dps 😂

Anonymkode: c3fa8...9e4